Hus har stått på raus til alle tider. Tiden henruller Mennesker vandrer videre og mennesker flytter. Slekt skal følge slekters gang. Og vi skal alle dø en gang.
Tidligere hørte folk og hus sammen i gode og onde dager, helt til døden skilte dem ad. I dag flytter vi ut, bort og hjem, blir skilt og stifter nytt bo, og så bærer det avgårde til Spania. Vi er ikke våre hus trofaste lengre. Det kan på mange vis være like greit. Noen andre kan kanskje ta bedre vare på det?
I tidligere tider var det å eie egen jord og et hus den største luksus man kunne ha. I dagens Norge er dette blitt en selvfølgelighet, mange har da både hus, hytte og båt, må vite. I 44 kommuner er det flere hytteeiere enn fastboende.
Forfedrene tok med seg huset på slep da de flyttet fra øy til øy. Som et gigantisk legoprosjekt merket de tømmerstokkene, dro dem til sjøen og buntet dem sammen med destinasjonen «et bedre liv et annet sted.» For mange ble drømmen om et mer fruktbart land kanskje realisert i Amerika. For andre ble det sult og nød, og det som rimer på det siste ordet. Det må uansett ha vært et blodslit. Drenere, bære stein, bygge mur, hugge skogen, skjære plank, snekre dører, benker og bord og skaffe nok penger til verktøy, spiker og vindu. Kunsten med å få taket tett. Ikke rart at mønsåskanne og andre ritualer holdt motivasjonen oppe, steg for steg, med handemakt.
Heldig var den som var eldst på familiegården, så fremt alt var i bra stand. Ellers så betydde det jobbing døgnet rundt år etter år hele livet. Leilendinger og husmenner kunne være heldige, eller ikke, alt ettersom de tross alt befant seg på annen manns grunn. Hvis mannen i huset ble borte på havet, ble familien husløs. Mor med syv små som måtte settes bort er en ikke ukjent historie. Et lite hus var avgjørende for menneskets velferd her i det karrige landskapet der husene står ute. I storm, regn og kulde. Disse velsignede bygg var en trygg havn. Og husene preget folket, og folket dem. Husene fikk navn. Petter-huset, Sylva-huset, Gudrun- huset og Helge-huset. Det var jo de som bodde der.
Nå har alle stubber og veier fått gatenavn og husnummer, og husene er blitt et nummer i rekken. Hva-den-nå kalles-veien 127 kan man vanskelig visualisere, men Marius- huset,- å ja , der ja! Men Petter, Sylva, Gudrun og Marius lever ikke lengre, – det kommet nye folk til. Feriefolk, må vite.Det renoveres og rekvireres både dette og hint. Jacuzzi, skyvedører og parkett. Men det er i alle fall folk i husene og liv i leiren igjen. Barnelatter. Og discomusikk. Innimellom popper det opp hytter, noen velplasserte andre malplasserte. Mange autenstiske bomiljøer og fiskevær kan miste sitt særpreg med ny arkitektur som ikke er satt i noen sammenheng,- et virrvarr av takvinkler, utforminger og størrelser. Du kan jo forestille seg hvor vakkert “Det blide Sørlandet” ville blitt med fjellhytter, tømmerhytter og pleksiglass innimellom de hvite skipperhusene. Noe å tenke på. Samtidig kan man stille spørsmål ved etternittens og asbestens bevaringsverdi.
Men det lyser i vinduene. Det handles på butikk. Reises med ferge. Hurtigbåt. Det skal fortelles noen historier til yngre generasjoner. Gamle skibakker fylles med barnelatter. Stiene vandres på. Mange tar vare på husene, og ivaretar tradisjonell byggeskikk og håndverk. Jeg takker disse viktige kulturbærerne. Selv har jeg ti tommeltotter og eier et hus som ikke har noen helthetlig stil. Et funkishus med påbygd etasje og velstandsvorte. Det finnes noen meget sjeldne eksempler på tømmerhus som flyttes og dermed berges. Ære være. Det er mange som ivaretar husets egenart og sjel. Derfor kan vi likevel kalle det for Marius-huset til minne om det var en gang, selv om det er noen med helt andre navn som bruker i dag.
For slekt skal følge slekters gang, og hvem andre enn oss kan ta vare på historien og på husene som står i dag?
Margit Langseth, 26. mars 2014
Foto: “Sveøya” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014.
Foto: “Retrotapet på retrotoalett” (c) Margit Langseth, Sandnessjøen, 2014
