Det å hylle sine helter kan innebære handlinger og uttrykk som går langt over støvleskaftet. Det kan bli for mye av det gode eller det onde, slik som på Den himmelske freds plass. Ekte helter dyrkes best med enkle handlinger. Kanskje på de merkeligste steder eller i de simpleste byggverk. Et lite hus med værslitt rødmaling,- det himmelske freds palass,- ja, selv på en utedo kan store helter hylles.
Utedoen var en luksus da folk i nord tok den i bruk. De fikk etter hvert kunnskap om hygieniske forhold. Det var best å skille skitt og kanel, for å si det slik. Et stort fremskritt, folk kunne gjøre sitt fornødne omkranset av fire vegger og under tak når sørvestrokkogregn, kulde og fokk stod på. Riktignok kunne bordkledningen være glissen og det trakk fra møkkerkjelleren eller sjøsprøyten skvettet fra under naustkaien.
Det er klart at disse trekkfulle og vindskjeve små hus i dag kan virke frastøtende og kuldegysende for sarte kontorrumper. Det kunne også være svært og skummelt for små barn som holdt i det lengste og ba tynt om å følge over en mørklagt gårdsplass midtvinters. En rødmalt utedo forteller en historie om fra en annen tid, men representerer også en story om teknologiske fremskritt og velstandsvekst. Vår overflod og rikdom gjør at utedoen er blitt utryddingstruet. Heldigvis, vil kanskje mange si. For meg er disse byggverkene et kulturminne.
Utedoen var et sted for himmelsk fred, store hemmeligheter og magiske øyeblikk, mens folkets egne helter, Kongen og Dronningen var stilltiende vitner. Utedoen var stedet man kunne stikke seg vekk fra høyonn, kjas og jag. Hvis arbeidsfolket så kroken hang ned, var det ingen som maste. Alle måtte jo en eller annen gang. De fine hvitmalte utedoene, som onkel Kåre sitt, hadde blåmalt benk og flere hull tilpasset både barnerumper og voksenrumper. Her kunne man fint være to små bakender hvis den største holdt seg godt oppe med armene i det største hullet. Det var stas å være to som delte, helt til ferievenninnen likevel ikke var så grei og hengte kroken på fra utsiden da hun ble ferdig først. Helteblikk, revet ut fra resten ukebladet som skulle mykes opp og gjøre nytten, kunne jo ikke reagere på at man var innelåst. De kulørte og stive ansikter kunne likevel ta deg med til slottsball, kanskje også til Hollywood. Det er jo også en konges oppgave å trøste sitt folk, hvis skuffelser skulle slukes i smug på dette velsignede stedet man kunne velge være alene. Om sommeren kunne man tidlig om morgenen eller midt på lyse sommernatten sitte med døra oppe, se på duggen over enga, høre storspovens melodi melankoli og rasling fra ospenes godlydte bladverk.
Det finnes fremdeles steder som har et utedo der ute. De fungerer godt for steder som ligger i naturen uten strøm og vann. Her er du litt nærmere himmelen, på en måte, uten teknologiske dubeditter, sus fra rør og TV-lyd. På holmer og steder står det vindskjeve smale værslitte hus fra en annen tid, som ingen har hjerte til å rive etter man for lengst har fått installert strøm, vann, kloakk og porselenstoalett eller har bygd et utedo inne. Det er noe med det. Kanskje er det de gode minnene, kanskje er det atmosfæren med det å ha et hellig sted hvor heltene ble dyrket i generasjoner. Haakon, Olav, Harald, Sonja Hennie og Fred Astaire. Det er godt å ha et utedo å besøke på godværsdager. Et utedo bygd av en onkel, en låvebro bygd av forfedre med handemakt, et vindskjeivt sjøhus er mektige mausoleer for ekte helter og store tanker.
På slike himmelske fredelige plasser kan man dyrke sine helter i fred og ro og tenke på litt av hvert.
Margit Langseth, 21. 03. 2014
Foto: “Saravalen” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014
Foto: “På vaskerommet” (c) Margit Langseth, Rosøy, 2014.