Det var ikke kjærlighet ved første blikk, det var for mye annet som skjedde rundt oss. Men etter hvert begynte jeg å venne meg til deg. Din spennende historie, ditt sjarmerende vesen som snirklet seg langs smale steinete stier langs fjellsidene med trapper og statuer og benker og gelender av rustent stål og med grønneirete kobberknotter. Vi måtte opp i høyden for å se og være alene, langt vekk fra forelesningssaler, høye murbygg og skrålet i studentkantina. Vi var konge og dronning, du og jeg!
Jeg ble kjent med deg og jeg følte meg hjemme. Jeg svevde når du duftet kaprifol om høsten. Du blomstret når solen skinte, og jeg kunne ha småsko på selv om det regnet. Jeg elsket lyden av deg. Din historie ble min historie. Dine farger ble mine farger. Du var så vakker, og jeg var så lykkelig. Da vi vandret gatelangs på bryggen, gjennom trange smug og parker med store trær. Vi stakk innom en kafe eller besøkte vinkjelleren som bare var vår. Du var lykken som fylte mitt hjerte. Jeg elsket deg!
Men så kom skyene og du luktet røyk, og jeg følte med innesperret i ditt fang. Jeg fikk ikke puste under lokket av smog og forurensning. Jeg hatet deg fordi det ble mørkt og trangt og trist. Samme gamle leksa og du ble kald. På gode dager savnet jeg å drikke en kaffekopp på min egen trapp. Kunne gå hvor jeg ville og sole meg. Smile og føle meg fri igjen. Plukke stein i fjæra. For du var ikke slett ikke spennende lenger, jeg kjedet meg og lengtet bort og ut og hjem.
Så jeg dro fra deg og forlot deg igjen.
I begynnelsen savnet jeg deg aldri. Men da tiden gikk og gikk uten deg, manglet noe hos meg.
Mange år har gått, og jeg tenker stadig oftere på deg. Du så var stolt, vakker og sterk og våren ble aldri den samme uten deg. Du var alltid deg. Og jeg ble meg.
Kjære Bergen, det ble ikke oss to.
Jeg forlot deg tilbake og dro min vei,
men aldri om jeg glemmer deg!
Margit Langseth
23. april 2016
