Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Det å hylle sine helter kan innebære handlinger og uttrykk som går langt over støvleskaftet. Det kan bli for mye av det gode eller det onde, slik som på Den himmelske freds plass. Ekte helter dyrkes best med enkle handlinger. Kanskje på de merkeligste steder eller i de simpleste byggverk. Et lite hus med værslitt rødmaling,- det himmelske freds palass,- ja, selv på en utedo kan store helter hylles.

Utedoen var en luksus da folk i nord tok den i bruk. De fikk etter hvert kunnskap om hygieniske forhold. Det var best å skille skitt og kanel, for å si det slik. Et stort fremskritt, folk kunne gjøre sitt fornødne omkranset av fire vegger og under tak når sørvestrokkogregn, kulde og fokk stod på. Riktignok kunne bordkledningen være glissen og det trakk fra møkkerkjelleren eller sjøsprøyten skvettet fra under naustkaien.

Det er klart at disse trekkfulle og vindskjeve små hus i dag kan virke frastøtende og kuldegysende for sarte kontorrumper. Det kunne også være svært og skummelt for små barn som holdt i det lengste og ba tynt om å følge over en mørklagt gårdsplass midtvinters. En rødmalt utedo forteller en historie om fra en annen tid, men representerer også en story om teknologiske fremskritt og velstandsvekst. Vår overflod og rikdom gjør at utedoen er blitt utryddingstruet. Heldigvis, vil kanskje mange si. For meg er disse byggverkene et kulturminne.

Utedoen var et sted for himmelsk fred, store hemmeligheter og magiske øyeblikk, mens folkets egne helter, Kongen og Dronningen var stilltiende vitner. Utedoen var stedet man kunne stikke seg vekk fra høyonn, kjas og jag. Hvis arbeidsfolket så kroken hang ned, var det ingen som maste. Alle måtte jo en eller annen gang. De fine hvitmalte utedoene, som onkel Kåre sitt, hadde blåmalt benk og flere hull tilpasset både barnerumper og voksenrumper. Her kunne man fint være to små bakender hvis den største holdt seg godt oppe med armene i det største hullet. Det var stas å være to som delte, helt til ferievenninnen likevel ikke var så grei og hengte kroken på fra utsiden da hun ble ferdig først. Helteblikk, revet ut fra resten ukebladet som skulle mykes opp og gjøre nytten, kunne jo ikke reagere på at man var innelåst. De kulørte og stive ansikter kunne likevel ta deg med til slottsball, kanskje også til Hollywood. Det er jo også en konges oppgave å trøste sitt folk, hvis skuffelser skulle slukes i smug på dette velsignede stedet man kunne velge være alene. Om sommeren kunne man tidlig om morgenen eller midt på lyse sommernatten sitte med døra oppe, se på duggen over enga, høre storspovens melodi melankoli og rasling fra ospenes godlydte bladverk. 

Det finnes fremdeles steder som har et utedo der ute. De fungerer godt for steder som ligger i naturen uten strøm og vann. Her er du litt nærmere himmelen, på en måte, uten teknologiske dubeditter, sus fra rør og TV-lyd.  På holmer og steder står det vindskjeve smale værslitte hus fra en annen tid, som ingen har hjerte til å rive etter man for lengst har fått installert strøm, vann, kloakk og porselenstoalett eller har bygd et utedo inne. Det er noe med det. Kanskje er det de gode minnene, kanskje er det atmosfæren med det å ha et hellig sted hvor heltene ble dyrket i generasjoner. Haakon, Olav, Harald, Sonja Hennie og Fred Astaire. Det er godt å ha et utedo å besøke på godværsdager. Et utedo bygd av en onkel, en låvebro bygd av forfedre med handemakt, et vindskjeivt sjøhus er mektige mausoleer for ekte helter og store tanker.

På slike himmelske fredelige plasser kan man dyrke sine helter i fred og ro og tenke på litt av hvert.

Margit Langseth, 21. 03. 2014

Foto: “Saravalen” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Foto: “På vaskerommet” (c) Margit Langseth, Rosøy, 2014.

Tjelden skvatrer på leira og spankulerer rundt med sine signalrøde sjøstøvler. “Nå er jeg tilbake igjen,- jeg er sjefen.” Seingen er slett ikke enig og vil krangle.

Blankstille hav. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er så stille at det gjør vondt i ørene. Trommehinnene strammer skinnet slik at det stivner. Du hører din egen pust, blodet dunker i ørene. Tankene henger sammen med hodet og blodets kretsløp kobler hjertet og kroppen til. Lukten av lunkent saltvann, myr og tang fyller lungene og det prikker helt ut til fingerspissene. Kanskje tar jeg en topptur til øyas høyeste punkt 38 meter over havet. Neste gang skal jeg kanskje prøve med «naking» eller rumpa bar på godt norsk. Mennesket i nærkontakt med elementene uten både microfiber og fleece. Det blir sikkert like deilig som et sjøbad i ensomhet uten badetøy. Garantert også like kaldt. 

Det å finne sin egen pust og bare være, er noe man i dag betaler dyrt for, – spaopphold og kurs i mindfulness. Hvor ble det av den veien hvor man søker skogens ro? Stiene gror igjen. Det er vel neppe noe land i verden som har så mye fri natur som også er tilrettelagt for turfolk som Norge. Det finnes få land hvor man tjener så mye og jobber så lite som i vårt lille kongerike. Likevel er vi utbrente, slitne, deprimerte, syke og overvektige. Ja, jeg er ikke noe unntak, dessverre. Trening på grønn resept.

Yoga for rusmisbrukere har vist seg å hjelpe mennesker å bli rusfrie. Gratis adrenalin med salige doser av lykkehormoner ligger rett foran oss.

Naturen ligger der, lytt til din egen pust og koble deg til universet og la hele kroppen synkronisere seg.  

For oss som bor i periferien, altså i grisgrendte strøk, der hvor fergen kanskje går, er det å kjenne pulsen nesten en dagligdags luksus. Det å gå strekningen til jobben. Du kjenner pusten da. Slippe rush, sild i tønne og jag. Her bor vi, omkranset av fjell og sjøluft. Her mennesker har kjempet mot naturkreftene og brødfødd sin familie med fisk, jakt og husdyrhold, bergverk og industri. Det gjør noe med meg å føle naturens egen puls, se spor etter forfedre som ryddet skog og reiste hus. Som klamret seg fast på en forblåst øy. Her levde Isak Sellanraa og her bodde en underlig gråsprengt en.  

Jeg leser i Aftenposten at det er her i nord verdiskaping skjer. Men det visste vi da fra før! Sånn har det vært lenge. Lenge. Frode Grytten skriver vakker poesi om sitt sentrum, langt mot vest i Odda. «Det er periferien som er sentrum.» Det er kommer kanskje som en overraskelse på noen? Kan den sushispisende oppvoksende slekt der nede i Oslo sløye og filetere en fisk? Min sønn var fire år da han sløyde, fileterte og spiste,- nam,- nydelig torsk! Noen barn i Tyskland tror at kuer er lilla fordi kua på innpakningen til Milka-sjokoladen er det. Etter min mening herjer en åndelig hungersnød landet. Hva kom først,- høna eller egget? Hvordan ser egentlig en høne ut? Språket mister sitt fotfeste.

Samtidig misunner jeg Oslo-folkets nærhet til større fagmiljø, karrieremuligheter, valg av skoler, et mylder av fritids- og kulturtilbud, svømmebasseng med vann i og et Gardermoen med billige turer til hvor-du-måtte-ønske. Jeg skulle gjerne bodd et år til i Tyskland eller sentralt i Europa. Ja, jeg savner lukten av smog i Bergen om vinteren, synet av elegante bergensdamer i pels klaprende på brostein i smale smau. Kafélivets mange og varierte gleder. Det er mye spennende som skjer i store byer, og her har jeg både familie og venner. Men jeg visste om et land langt der oppe i nord. Natur intravenøst, ro rett i blodet. På tysk: “Natur Pur”. Mitt barndoms øyrike en liten båttur unna. Her føler jeg meg rik! Moddis «Togsang» og «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff er blitt mine mantra. Jeg lengter alltid mot nord mot disse velsignede dager over fjordan, også når jeg ER her. Det er dette som er sentrum for mitt liv.

Det handler mye om å ta vare på flokken sin, og om å høre til. Per Fuggeli fant sin flokk på Røst. På Helgeland har jeg min. Har du lyst å komme nordover sommer eller vinter,- så er du velkommen. Her er det plass til alle! Men kanskje vil jeg etter hvert gjøre som tjelden, jeg drar av sted med støvlene på, kanskje sydpå om vinteren eller i ferier,- kanskje jeg flytter en gang?

Det som gjelder, tror jeg, er å lære seg å sette senter. Det viderefører en flere tusen år gammel teknikk for å finne fokus, konsentrasjon og ro der du er. Jeg tror denne grunnleggende ferdigheten er blitt borte for mange underveis i jakten på noe bedre, – større bil, dyrere klær, ny jobb, en perfekt kropp, ny partner. Gresset er nødvendigvis ikke grønnere på andre siden. Det er det kanskje på tide våkne opp,- det enkle er ofte i beste,- lykken finner man inne i seg selv. Man må bare lete litt.

For sentrum er der du er akkurat nå.

Margit Langseth 23.02.2014

Foto:: “Mamma, jeg har en overraskelse”. (C) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Foto:”Denne stien skal aldri gro igjen”. (C) Margit Langseth, Rosøy, 2014

Da Noah hadde reddet to fra hvert slag fra syndefloden, var det bare ett språk i verden. Den bibelske fortellingen forteller videre at folket i Babylon bygget et tårn som skulle rekke opp til himmelen. De ville herske. Gud likte dette ille, og straffet dem med at de plutselig snakket ulike språk. Trøbbel i gjære. BABBEL!

Historien viser oss flere ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

1. Kommunikasjon er grunnlaget for godt samarbeid. I praksis betyr dette: lær deg å fremmedspråk!

2. Det er mange språk i verden. Kanskje rundt 4500-6500, og dermed er det fortsatt mye babbel.
   

Språk er flyktig, og endrer seg over tid. Antall språk synker. En artikkel i Aftenposten nylig hadde overskriften ?Her er den nye norsken?. Språket kommer fra Oslo øst og sprer seg. Somali, urdi, berbisk, arabisk og en rekke andre språk blandet med SMS-ord og norsk slang i en salig miks. SCHPAA?

Mange eksotiske matretter som bredte om seg på 90-tallet og tilførte nye ord og begreper i det norske vokabularet. Arabisk, spansk, kurdisk, persisk, urdi, punjabi blandet seg med språk fra Balkan og norsk. “Kebabnorsk” har på 2000-tallet blitt omdøpt til “multietnologisk norsk”, men det er det få som vet. Slapp av og frykt ikke, språk krydrer tilværelsen vår med mange nye ord. I følge språkguru Sylfest Longheim er det viktigste å gjøre seg forstått. Enig i den! JALLA!

Språk endrer seg så sakte, at du nesten ikke merker det, før du tenker over det. Bestefar,- hva var det han pleide å si? I lyse øyeblikk kan det dukke opp et ord fra langt bak i hjernebarken. HOSLÆSTÆ!

Språket er en skattekiste, – bare åpne lokket og se inn! Eller spør Ivar Aasen, mannen som reiste rundt i Norge og samlet på dialektord. Han kalte de Syv søstre for noen heslige fjell, – han hadde sikkert sovet dårlig da han steg ut av skipet i Hellesvika, og dessuten slet han med å finne seg husly på Søvik. Men ett ord fikk Aasen med seg herfra. Det er det siste ordet i hans ordbok. Vi fikk det siste ordet, og det finnes knapt noe ord som er mer helgelandsk.  ØYVÆRING!

Aasen likte ikke den nedertyske innflytelsen som tyske handelsmenn i Bergen gjennom århundreder hadde hatt på språket.  Det ble en salig blanding av dialekt, tysk og dansk. Herlich? Ivar Aasen ville renske språket for flest mulig av alle disse ordene som stammet fra nedertysk. Omtrent 40% stammer fra nedertysk, faktisk. Ord som forelskelse og kjærlighet skulle parkeres. Var Aasen i tvil,  grep han til gammelnorske bøyinger og ord. Rart å tenke på at for tusen år siden var det samme språket i Norge og på Island. Det norrøne vandret også til andre land, blant annet til York. Språk vandrer. Hit og dit. Og i retur har vi så til de grader fått engelsk. Ungene mine snakker til tider halvt engelsk: “Den bilen var Nice”, sier femåringen.  NICE!

Det er jo et sted i Frankriket. Jeg ikke klarte først å si noe. Ungen var jo så stolt over å bruke eksotiske ord slik som storungene. Det får en til å tenke.

Det norske språket er et ordrikt språk. Vi har to skriftspråk og mange dialekter. Dialekter har alltid fascinert meg. Du kjenner sikkert noen som prøver å legge om til “fint”,- ser det ikke rart ut? Ordene som kommer ut av munnen henger ikke sammen med personen som beveger leppene. Særpreget svinner hen, identiteten blir borte. Mange av mine ord gikk tapt etter 10 års botid i Bergen. Tøttæ, bettele, ailler, svang og kakæ mæ kaviar ble borte på Nygaardshøyden eller var det på Café Opera? Det ble mest brødskiver etter dette.  BÆTTERDØ!

Da jeg tok med meg penskoene og paraplyen og flyttet tilbake til barndommens øy, så ødela grus og skitt skoene og paraplyen ble tatt av sørvesten. Disse fantastiske, gamle og trauste ordene fant jeg igjen her og noen der, og etter ungene ble født og engelske gloser rant ut av munnen deres, fant jeg enda flere. Ungene forstår meget godt hva: “No må du hæsp opp brokjæ” betyr. De er for små til å sagge, dessuten blir de kalde i kulingen.

Språk er en kulturskatt som du og jeg forvalter, og mange dialektordene er på vei bort for godt. Men holder du lokket i skattekisten på klem, så beriker du ikke bare ditt eget og andres liv, du blir en viktig tradisjons- og kulturbærer. Det at språk blander seg og nye ord skapes kan man se på som en berikelse eller en fordervelse. Det er ditt valg. Men vis respekt for andre språk, og lær deg minst to fremmedspråk. Da gjenstår det bare å bable i vei og se hva som skjer. En ting er sikkert: språk er gøy. SEFF!

Foto: På Nesna. (c) Margit Langseth

Margit Langseth

17. januar 2014

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg fru Stemland, vakker og vever, med hvitt forkle og nylagt hår. Hun hadde en lys og mild stemme. Farmoraktig. Det var en buet glassdisk med lunkne søtsaker, som fylte hele nabolaget med de deiligste dufter. Her kjøpte vi Napoleonskaker. Hos Pedersens var rødkakene best, mens de største tebriksene fikk man hos Eriksens bakeri. Tre bakeri hadde Sandnessjøen den gang. Platebutikk, skomaker, pølseboder og et utall av kiosker. Vi irriterte Inge i bua med en neve tiøringer, men fikk bruspulver og tålmodighet tilbake. Kiosken hos Mathiesen var noen trappetrinn ned med knirk i gulvet og mahognidisk. Hvis behovet var akutt stakk vi ned på Bardalkiosken. Nonstop på torget var kinokiosken eller hvis vi trengte telefonkiosken. Tante Esther var lenger unna, men hun kunne jo sladre. Hvis vi var riktig dristige gikk vi helt opp til Lundkiosken. I byen var det to bensinstasjoner som solgte oss Prince hvis vi hadde med lapp `hjemmefra`.

Hvis vi kjedet oss tok vi en klatretur under kaien på sleipe tømmerstokker. Det var mest spennende under trebrua ved Samvirkelaget. Innimellom Leca-blokkene på kaien var det trygt å røyke i smug. Det var eldorado. Det er vel slik vi husker barndommens dal, det skjedde alltid noe. Hvis ikke kunne slakter Olsens blodige forkle sette fantasien i sving. Det luktet terpentin på Tapethuset. Det var glassmagasin og Tysnes sitt parfymeri. Gaven til mor ble handlet etter vi hadde sjekket prisen på samme parfyme på parfymeriet lengre ned. Hos Edith Tysnes var det ikke mange kvadratmeter til disposisjon, man måtte stå helt rolig med ryggsekk på, men så mange hyller det var i høyden! Det var kastanjevann, Eau de Cologne og Tabac.  

Det kom franske moter og røde sko til byen. TK70 var litt forut for sin tid, kanskje. Ukepengene ble spart til Bik Bok og Poco Loco, eller så fikk Poco Lino duge. Ungdomsmoter på Adam og Eva, og de voksne gikk til Jolle på Sands konfeksjon og damene på Haugland eller Breistrand. Butikkene hadde navn den gangen. Det var mange flere også, og mange gikk.

Sandnessjøen var et Mekka for skoelskere. Tre skobutikker, en attraksjon for tilreisende. Da jeg studerte kjøpte jeg mine sko hjemme for lønnen fra sommerjobben. De gamle og utgåtte ble satt i kjelleren. Jeg hadde som regel to par, vanlige sko og tursko. De 22 500 kronene i studielån per halvår innførte det man i dag kaller shoppestopp. Det visste jeg ikke da. Det var sånn det var. Ny genser og ny bukse kom fra under juletreet.

At fast lønn etter hvert ble en vane, kunne jeg godt like. Tiden ble fylt med jobb, politikk, unger og forpliktelser. Da gikk jeg aldri til byen lengre. Kanskje gleden av å spare til et skikkelig plagg ble borte på Lindex i Mosjøen. – Hjelp, ungene vokste så fort og trengte alt tøy nytt! På internett kunne jeg handle om natta mens de sov, og hente gjorde jeg samtidig som jeg handlet middag på Bunnpris. Det finnes forresten ikke grenser for hva man kan få på internett. Da ungene begynte å snakke om ting de ønsket seg som `bare var å bestille på nettet`, måtte jeg tenke. Jeg vil lære ungene å spare til noe som de kan få gå i butikken å kjøpe. Da kan man se på det, ta på det, lengte og ønske. Det har gått mest i leker, men likevel. Skolesekk, sportstøy, sykkel og ski. De trenger å kjenne hva penger er verdt og føle gleden med å endelig å få kjøpt noe de har ønsket seg en stund.

Det er mange som innfører shoppestopp for å styrke sin samvittighet. Det er tull. Hvis du bor i distriktet må du tenke enda større med å begynne å handle lokalt. Skal du gjøre en etisk handling kan du slutte å kjøpe på nett. Det sparer i det minste Co2 utslipp med mindre transport av gods. Dropp handleturen til Mo, det sparer bensin, gir mindre utslipp og du kan lære ungene dine å bli glad i byen din. Er du en av de som klager på utvalget, da må du tenke om igjen. Legger du dine penger igjen lokalt blir tilbudet bredere. Det kan koste litt mer å handle i nærmiljøet, men har du økonomi til det, så tenk på at pengene dine gir ringvirkninger som kommer deg og dine til gode. Det er både en mer etisk og miljøvennlig måte å handle på, etter min mening.

Sandnessjøen får vel aldri tilbake et eneste bakeri. Men det er ikke det samme å kjøpe brød som er masseprodusert og fraktet med lastebil. Lukten av nystekte bakervarer er borte for alltid. Og vet dere om en skomaker et eller annet sted, eller er dere for travle med å planlegge nye shoppeturer til Mo, Trondheim, Bodø eller Mosjøen? Vi har fremdeles optiker, gullsmed, blomsterbutikk og fiskebutikk. Jeg skal kjøpe mine briller hos Neergaard, selv om jeg får to for prisen av en på Brilleland. Det er så langt til Mosjøen hvis brillene blir skjeve. Og barnas briller blir veldig ofte det, men Elisabeth fikser det meste på sekundet. I tillegg blir miljøet spart for kullos tur-retur Vefsn mange ganger. Vi har også et merkeverksted for bil i Sandnessjøen. Og ja, Mitsubishi stasjonsvogn er ikke sexy, men den fungerer som bil, og den blir reparert på stedet hvis noe skjer.

Jeg er ingen engel eller helt, men prøver så godt jeg kan å støtte opp det lokale næringsliv. Jeg vet så innmari godt hvor tøft det kan være å drive kafé. Alle bedrifters eksistens er avhengig av inntjening. I januar 2014 måtte Scandinavie mat- og vinhus melde oppbud. Var du en av de som tok de ansatte med på julebord på Hurtigruta eller på Fru Haugans, så håper jeg at du skjønner hva jeg mener. Hvem blir den neste som må gi seg? Sandnessjøens kanskje viktigste spesialforretning er fiskebutikken. De forsyner en plattform med fiskekaker har jeg hørt. Men også vi som bor her kan velge aktivt med å la fiskekakene ligge på Rema, Rimi, Kiwi, Coop og Mega. Du kan handle andre varer der, men fiskekakene kjøper du på fiskebutikken.

Håpet er at det skal bli flere folk som ferdes i byen vår, med moderne kino og bibliotek, galleri og basseng. Men det avhenger av hva du velger. Våre penger er avgjørende for at det skal bli liv i sentrum og at næringslivet i lokalsamfunnet vårt skal blomstre. Vi kan ikke bare leve av å klippe håret på hverandre. Kanskje tør noen å etablere et bakeri her igjen? Det hadde vært skjønt om mine barn også kunne få oppleve duften av nystekte berlinerboller i Sandnessjøen.

 Margit Langseth

9. januar 2014