Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Den største velsignelsen på søndagene fikk jeg hos Norsk rikskringkasting. Den gang het det fjernsyn, en nymotens innretning som var pent pakket inn i et mahognimøbel med sjalusidører. Hver søndag klokken 14.00 kunne jeg rulle frem TVen, trykke på knappen og sette meg godt til rette i lenestolen. Sild i tønne skurret forbi noen sekunder før den svarte plakaten kom frem: FJERNSYNSTEATERET VISER… En åpenbaring! Halleluja! Det var bare en ting å gjøre, nemlig å gi seg hen og la seg forføre av ordet. Det var nemlig ordet og replikkene som stod i sentrum i forrige århundres teaterforestillinger med enkel scenografi med skuespillere som nesten uten uten mimikk og kroppsspråk. Ordet.

Det at Nora i forlot sitt dukkehjem uten å fortrekke en eneste mine i løpet av de tilmålte 90 minuttene,  brydde jeg meg lite om. Det var spenning og drama selv om replikkene var relativt monotone og juletreet som stod ribbet tilbake var i svarthvitt. Jeg kunne få med meg ordspill og symbolspråk, lytte, tenke og tenke, – helt uten å trykke på «liker» på Facebook eller sende inn SMS for å stemme Nora frem. Fjernsynsteateret holdt det de lovet. De leverte teateropplevelser i fjernsynet, og det ble en velsignelse for meg.

For meg var søndagene hellige, og selv om utbrenthet, karrierejag og stress var ukjente begreper, trengte jeg denne pausen i hverdagen, helt for meg selv, sammen med Nora, Hedvig, Jeppe og alle de andre skjebnene som ble presentert i ruta. Når rulleteksten ble rullet foran kameraet, kunne jeg trykke på knappen igjen, lukke skjermen og vende tilbake til det virkelige livet, litt rikere på opplevelser og muligens litt klokere? Dette var også de sjansene vi fikk den gang, til å oppleve teaterscener, til å oppleve litteratur og kunst i praksis. Slik var det i periferien da jeg var ung på 1900-tallet, den gang hallodamene hermet etter skriftspråkene, nynorsk eller bokmål, etter en fast plan med nøye utregnet statistikk. Jeg takker min Gud og Bjartmar Gjerde som tillot at statskanalen sendte fjernsynsteateret rett etter kirketid på søndager. Søndagsmatiné har fulgt meg gjennom livet, og jeg tror det har bidratt til å vekke min interesse for både dramatikk og lyrikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fjernsynet den gang var serriøse greier, ass.

I dag dekker flatskjermen hele stueveggen, mens de store maleriene blir stablet på loftet. Mens fjernsynet var noe man tidligere tittet på og betraktet,- hvor man var tilskuer, så er dagens TV blitt veldig nærsynt. Dårlige såpeserier, nakne kropper i reality og kokkeprogrammer som filmes hjemme hos et brødrepar som drikker øl, mens de griser på kjøkkenbenken. Jeg er kanskje blitt for gammel. Jeg orker rett og slett ikke ha dette inn i stuen min, det blir for nært, rett og slett.

I tillegg skal vi seere nå delta i programmet med å sende inn vår stemme, – det koster bare fem kroner, mens publikums bilder og kommentarer ruller over gråtende småunger som blir stemt ut. Jeg er blitt for gammel for slikt. Hvorfor lager man ikke slike pene møbel-fjernsyn i dag, tenker jeg. I vente på at noen retrotraktordesignere skal gjenoppdage tv-møbelet, har jeg ryddet flatskjermen ut av stua og ned i kjellerstua. Vekk og bort. Ut. Nå har jeg frigjort meg fra hjernedød nonsens-TV, bestialske og spekulative krimserier og vulgær fredagshumor. Kall meg gjerne sær og sur, men jeg har fått en ny tid og mer tid. Nå hører jeg på radio, leser en bok eller ser ut av vinduet. Nå kan jeg roe litt ned, selv om det ikke er søndag.

Og jeg tenker, – det var ikke så dumt at NRK sende fjernsynsteateret den gang på søndager. Det ga hvile og restitusjon. Det trenger vi alle. Slow-food, slow-city og norsk sakte-TV er populært som aldri før. Hvorfor det, mon tro? Tog, hurtigrute, vedfyring og hva blir det neste? De gode prinsippene kommer heldigvis ofte tilbake igjen, eller kanskje de aldri blir borte? De gamle er fortsatt eldst, selv om tiden henruller. Jeg er siste generasjon som vokste opp med fjernsyn og uten internett, men er samtidig ikke så gammelmodig at jeg ikke hilser det digitale hjertelig velkommen. Men alt med måte og moderasjon, selvsagt, – det går an å logge seg av verdensveven på søndager og heller koble seg på virkeligheten?

Jeg skal i alle fall prøve det.

Det Syvende Tal er Fuldkommenheds Tal,
Den hellige Bibel bekræfte det skal,
Det Syvende Tal blev antagen saa stort,
At Syvende Dag blev til Hvile-Dag giort. 

Petter Dass

Margit Langseth

9. september 2014

“Slow Living”, Brasøy. Foto Margit Langseth

I begynnelsen var ordet. Ordet er menneskets viktigste redskap. Det er kilden til glede og kunnskap.  Ordet kan også brukes som sverd.

Jeg husker ikke hvor jeg leste setningen «poesi er selve livet». Men for meg ble det en åpenbaring. Poesi er livet, – slik er det for meg! Det er ikke det at jeg ikke bryr meg andre ting som for eksempel min familie, tvert imot! En majonesstripe blir et hjerte, «jeg er glad i deg», knallgrønne sokker. Duftende, rosa nyperoser. En lapp med et smilefjes. Hjerter. Ord. Hjerter og ord. Vi har en felles symbolspråk i familien. Jeg tror barna liker poesi, de også. Små ord. Små ting. “Mamma, – se, -se blomsten!” Jeg måtte bøye meg ned for å få øye på den lille, vakre og røde blomsten mellom steinene mens turistene hastet fordi. Den hadde klart det kunststykket å unngå å bli trampet ned. Et lite under. Magi, ja, rein poesi.

Poesi uttrykker livet. Og livet kan også være vanskelig. Den som har det vondt, kan ha problemer med å få vonde følelser ut av kroppen. Et banneord kan slippe ut dampen. Få det ut. Rop! Få det ut før det eksploderer! Satan!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mennesker bruker ord som våpen. I kampen for frihet og fred. Politiske debatter er ordduell. Siste ord gjelder. Ord misbrukes ofte i kampen for å bygge makt, søke  hemmelige allianser, herske og spre propaganda. Sensur er kanskje den verste form for undertrykkelse. Ordet er ikke lengre fritt. Kampen for retten til å bruke sine egne ord kan være tornefull og blodig.

Det finnes mye poesi i sosiale medier. Du deler et magisk øyeblikk og «snap», så har du delt et bilde noen sekunder med dine venner. En hyggelig sms med «tommelen opp» blir en glad oppmuntring som varmer din neste.  Tweets er korte meldinger til verden. Her må du virkelig veie dine ord på en gullvekt. Noen kunne komme til å ta en «printscreen» og bruke dine ord mot deg ved en senere anledning. På facebook deles bilder av blåbær, ei strand eller et kunstverk. Naturopplevelser og kulturopplevelser som for eksempel et godt måltid. Godfølelsen. Den gode stemningen. Jeg tenker at det eneste som er upoetisk på facebok er alle disse selfiene som alle legger ut for tiden, og neste hele tiden. Jeg er mer interessert i hva du ser med dine øyne enn hvor du ønsker å bli sett eller hvem du er sammen med. Poesi er brune tær ved en bassengkant, et høyt elsket kjæledyr, en gammel tømmervegg, en hullete og sur sokk, en tekopp, en tur med gutta eller en potet formet som et hjerte. Utsikt fra en fjelltopp. Det er poesi, det! Og for meg er det poesien som beriker livet. Poesi er selve livet!

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (Joh 1.1)

Margit Langseth

 29. august 2014

Foto: “Isle la Margerite”, 2014. Margit Langseth

Rundt år 2000 var jeg med på en fantastisk reise. Det var mer en mental reise enn en fysisk reise. Reisen ga meg mer innsikt i mennesket og verden enn en jeg noen gang har opplevd, verken før eller senere.

Etter ha bodd ett år i utlandet på 1990-tallet visste jeg jo at det er utfordrende og lærerikt å bli kjent med en annen kultur, og ja, du må bo der eller besøke noen «innfødte» før du lærer hva «kopptuæ» heter på språket. Jeg måtte bo der, sammen med tyskere, for å kunne lære søppelsortering på skikkelig tysk vis, Ordnung muss sein, – You know. Jeg lærte at det er tabu å la vannet renne hele tiden mens du dusjer eller pusser tenner, slik vi nordmenn har for uvane. Slikt var forbudt i Tyskland,- og tenk hvor mange liter friskt vann vi i Norge sløser hver dag? Til tross for at mine tyske medstudenter helt sikkert syntes jeg var et bortskjemt miljøsvin, var jeg så heldig at jeg fikk venner for livet. Jeg lærte mye dette året, om landet og folkene der, om mitt eget land og om meg selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men tilbake til 2000. En kollega ved skolen jeg jobbet på, som var fra tidligere DDR, hadde kontakt med en skole like utenfor Berlin. Hans historie og ikke minst historien til denne skolen var superspennende for meg som tysklektor. Førstehåndshistorie om kald krig, glasnost, gjenforening og en ny tid for et samlet Tyskland. Berlin. Det er skrevet bøker om slikt. Romaner og historiebøker, på nytt og på nytt igjen.

Med god støtte fra skoleledelsen, ville min kollega etablere et internasjonalt samarbeid, en kulturutveksling. Dette var jeg så heldig å få være med på å bygge opp. Jeg kunne sikkert skrevet en side opp og side ned om det vi egentlig opplevde og lærte, men jeg skal prøve å sammenfatte hovedpunktene. En tidligere elev sa at denne utvekslingen var det det beste med hele skoletiden. Det var neppe den lange togturen som hadde festet seg.

Møtet med en annen kultur, kjennskap og vennskap med en jevnaldrende tysk eller italiensk elev og dennes familie, gir perspektiv Alle ungdommer synes at hjemplassen er den mest «kjipe», som det het den gang, og  det mest gørrkjedelige sted på jordens overflate. Dette er universelt, gjelder for all ungdom, enten man kommer fra en storby i Tyskland eller fra Herøy i Nordland. Kulturmøtet er et møte med egen kultur, på godt og vondt. For de tyske elevene var det en ny opplevelse  å tenne bål i fjæra ettersom det er totalt forbudt  å gjøre opp ild utendørs i Tyskland. Pendling med ferge til skolen, ja, det var eksotisk! Våre elevers bekymring om «hva skal vi vise dem, det er jo ingenting å se» ble gjort til skamme med «wunderschȍn» og «wunderbar». Fantastisk natur, hav og fjell, pølse på en pinne, friskt vann i kranen var nå blitt luksus og ettertraktet vare! Jeg kunne se hvordan selvfølelsen og selvtilliten til elevene vokste. Deres identitet ble styrket. Den kulturelle bevisstheten våknet, forhåpentligvis og kanskje.

Jeg tror faktisk sideeffekten med kulturutveksling, det å få utsikt over verden, gir en unik innsikt i sin egen kultur og tilværelse. Det er vel så viktig som kjennskap til andre kulturer, fordi det bygger menneskers respekt for seg selv og andre. For hvert møte bygger man sin kulturelle identitet, hever sitt kunnskapsnivå og reduserer fremmedfrykt, fordommer og ignoranse samtidig som man styrker sin respekt og sitt engasjement for andre mennesker og andre kulturer. Utsikt gir innsikt. Innsikt gir utsikt.

Jeg har vel i grunnen i hele mitt liv, i smått og i stort, drevet med kulturutveksling. Kanskje vi alle holder på med det? Jeg lærte å telle på tysk da jeg var et lite barn. Det handler om mellommenneskelige møter. Et menneske møter et annet. Interaksjon. Samhandling. Kommunikasjon. Man snakker samme språk eller ulike språk, forteller, peker, viser og tenker.Man sammenligner og tenker seg om. Man bygger ny kunnskap om verden og seg selv. Utsikt og innsikt.

Noen møter gir varige spor. Noen møter gir livslange vennskap.

Karen fra Australia bodde hos oss da jeg gikk på gymnaset. Det var som å få en søster, – endelig, som kunne fortelle mange historier og lære meg mye nytt fra andre siden av jordkloden. Jeg fikk senere oppleve julefeiring på «aussie-vis» med bikini og sand. Magiske minner. En gang skal jeg ta med familien min downunder. For å møte mennesker, for å oppleve naturen, se fargene og kjenne luktene. Sitte ved en billabong! Gjøre en walkabout!

Nylig var Sandnessjøens første utvekslingsstudent på besøk hos sin vertsfamilie. 30 år senere og for 10. gang. Han hadde med seg sin mor, sin kone og sine to døtre. Jeg kan love deg at det er forskjell på en litt ensom gård i Nordland, Norge og San Fransisco, USA,- særlig midt på svarteste vinteren.

Han treffer flere han kjenner her i byen enn hjemme i Walnut Creek. Han kjenner visst flere enn jeg gjør i min egen hjemby, – etter 30 år! Men så passer han på at programmet er fullt med å besøke alle, gammel som ung. En tidligere lærer, skolekamerater, foreldre til venner, venner av den gamle vertsfamilien og så videre og så videre. Det var kaffeslaberas, middager, hilse på nye folk,- og like blid!

It changed my life, sa han.

Så nå er det bare å starte planlegging. Sammen med mann og barn skal turen forhåpentligvis gå ut i verden på besøk, til et nytt kontinent, et nytt sted. San Fransisco – here we come. Og deretter tror jeg sannelig vi skal spare til en tur til Australia! Kanskje vi også rekker en tur innom Tyskland først.

Verden ligger for våre føtter.

Jeg har vært heldig som har fått bli kjent med mennesker fra mange andre land og kulturer. Vi har hatt to aupairer fra Ukraina som har bodd i vår familie og har beriket våre liv. De har betydd særlig mye for barna som har fått to “storesøstre”. Fantastiske mennesker kommer fra Ukraina, et land som har vært gjennomsyret av korrupsjon. Jeg stoler mer på dem enn på meg selv. Jeg blir stum av beundring at de kan smile til oss, når familiene deres har rømt fra sitt hjem. Det finnes mange av dem.

You changed my life!

Det er korrupsjon, konflikter og krig i vår verden. Det er kun møter mellom mennesker som kan bygge broer og skape fred mellom kulturer og land som er i konflikt. Innsikt gir utsikt!

Verden ligger for våre føtter, og vi er i grunnen alle naboer. Kan vi ikke bare være venner alle sammen?

Halleluja!

Margit Langseth

15. august

Foto av utvekslingseleven Jim O`Brien og vertsfar Torgrim Hofstad, 30 år etter. Foto: Margit Langseth

Med 10 centimeter høye hæler småsprang hun alltid. Smidig og spenstig, som en gaselle.

Damen var alltid elegant antrukket, som Coco Chanel, selv når hun skulle gjøre noe praktisk som å luke i blomsterbedet eller servere bugnende smørbrød med eggerøre, laks, persilledusker og salatblad. Det var viktig at bedene så pene ut og at brødet under alt pålegget ikke skulle komme til syne. Men oftest stod hun bak eller foran sin blomsterhandlerdisk, aller helst i bevegelse til eller fra. Bak disken trengte hun også høye sko for blomsterhandlerdisken var massiv, høy, buet og svær. Jeg tror den var mørkegrønn, men det jeg husker best var lukten av mimosa. Hvis noen trengte en ekstra oppmuntring ga hun gjerne bort noen avskårne blomster, kanskje derfor ble dagene også noen ganger ekstra lange.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min farmor var spedbygd, lav og nett med et hode og to armer som aldri hvilte. Håret hennes var lysende gult etter å ha blitt farget av te og pent rullet opp av små lyseblå og stikkende hårruller. Jeg måtte ofte hjelpe til med tevannet eller hårrullene. Håret var tynt, men med trylling med leggevann og hårspray, så hun ut som en fransk motemodell på toppen også. Hun hadde ofte svettedråper over de to oppstrekede øyenbrynene, som ble stadig sortere med årene og stadig fikk større bue, til slutt ble de litt skjeve. Øyenbrynene ble også litt dyreaktig, og hun hadde en stram overleppe som ofte var perlet av svette. Når hun konsentrerte seg lagde hun et knepp med kjevene, eller kanskje var det hennes løstenner, som blinket og skinte i gull når oppgaven var ferdig og ansiktet lyste opp med et smil,- «sånn» og «ja»!

Min farmor luktet alltid så godt, til tross for at hun ofte var varm og svett. «Jeg svetter kanel» var et uttrykk hun ofte brukte. Hun sa det med et gullbelagt smil. Jeg tenkte det måtte være noe ekstra fint å svette kanel, – for det luktet som mimosa.

Min farmor hadde fine parfymer, friske blomster, piano, blinkende strass på lampettene, hvit spisestue med ornamenter og dusker på gardinene. Det luktet farmor i hele huset og av alle ting. Hun hadde selskapskjoler på rekke og rad i skapet, et enormt klesskap hvor alt var sirlig brettet fra flere tiår tilbake. Jeg var en prinsesse med farmors underskjørt, kjole, vesker og fargerike emaljesmykker fra smykkeskrinet i tre etasjer. Og hvite høyhælte sko. Det var en eventyrverden. Hun samlet hele livet, og ingenting skulle kastes i tilfelle det ble krig igjen. I alle fall ikke mat. Min farmor lagte verdens beste ostesmørbrød i en kasserolle. Hun kom alltid med Toffin på lørdag. Hun kjøpte «Duladuckbladar», og vi lo ofte av rare ting hun kunne si på skarrende bergensk eller når hun sang solo når noen hadde bursdag. Hun serverte sosekjøtt på søndag i bestestuen til oss i familien. Det var alltid selskap, servering, klubb og besøk. Min farmor satt aldri i ro.

Min farmor vokste opp som en av ni søsken på Nordnes i Bergen. Hun måtte ta i et tak og var ganske ung da hun fikk post hos en blomsterhandler i Vågen i Bergen. Da hun var fjorten år møtte hun min farfar i trappen i huset der de bodde. Hun vasket seg nedover mens min farfar var på vei opp og skulle besøke sin bror som leide et rom. Min farfar var en stram og pen nordlending fra et bittelite sted i en fjord på Helgeland som nå skulle til sjøs og bli styrmann. Jeg tror det ble noen år med stor kjærlighet og drama. Det skulle ventes, spares og samles. Det ble til slutt en stor ladning som ble lastet om bord på hurtigruten på nord en gang på 1930-tallet. Det må ha vært mange historier. Kanskje hørte jeg noen, kanskje dikter jeg opp resten. Det ble livslang kjærlighet.

Jeg arvet mitt navn etter min farmor, samme fornavn og etternavn. Men mest av alt har jeg fått mange gode fargerike og velduftende minner og bilder. Min farmor lærte å knytte bånd med mennesker. Det å servere søndagsmiddag og arrangere en fest, -hun var fantastisk gjestfri. Jeg lærte at ingenting kommer av seg selv, og ofte må man stå på alene for å nå sine mål. Jeg bærer laster, lyster og styrker fra mine flotte formødre. Min mor lærte meg å elske sine barn betingelsesløst og at familien er det viktigste av alt. Min mors mor lærte meg robusthet, kreativitet og styrke. Min farmor lærte meg selskapeligheter, gleden ved blomster og å aldri hvile før man er ferdig. Ja, det er slitsomt å ikke skulle gi seg, det er krevende for de som er rundt en, men det er desto bedre når man kan så kan si at «sånn» og «ja» – nå er det gjort! Og så arvet jeg også min farmors engstelse for mange ting, for at barna skal fryse, sulte eller være tørste. Og busemannen, – ja, den har jeg også skremt mine barn med. Gå rett hjem! Jeg er ikke perfekt, langt derifra, men jeg kan ikke komme på noen av de egenskapene jeg har arvet som jeg ville vært foruten, på godt og vondt.

Så takk, min farmor Mimosa. Du satte deg ikke ned meg oss barna og la puslespill, men du viste likevel en kjærlig og varm omsorg for oss. Du viste at det er ikke farlig om man svetter kanel, man kan holde stilen likevel. Du var en klok forretningskvinne som drev med hodet og hjertet, forut for din tid. Hadde du levd i dag, ville du helt sikkert vært bedriftsleder eller fått en grűnderpris. Det er jeg helt sikker på.

Så får vi som er igjen etter deg hedre ditt minne og bringe videre det du lærte oss. Arbeidsglede og blomsterglede er ekte gleder, selv om de hvite skoene, de hvite skinnhanskene og hattene forlengs er gått av mote, heldigvis for meg.

Nå er det vi som synger din sang når noen har bursdag, og da tenker vi på deg i kjærlighet.

 For meg var du min farmor, min mimosa. 

Det finnes ei øy, et sted.

Jeg hadde nesten glemt skogstorkenebbens søtlige og forførende duft.

Eksklusiv parfyme, gratis og franko, i sitt rette element og med fornuft.

Smørblomster, syregress, hundekjeks og strå.

I en sprukket vase som er gul og mørkeblå.

Sommerminner og sommerlukter.

Bare kom og få!

Det finnes ei øy, et sted. 

En familie som søkte skogens ro.

To voksne,- modige begge to.

En storebror som vandret og gikk

– på fjellet han sin ro fikk.

Plantet trær og mang en ørret fikk sin skrekk,

da de ble plantet i en bekk.

Tvillingene i midten trivdes best begge to

med båt, jakt og fiskeslo,

mens lillesøster likte seg best på

 onkel Kåres utedo.

Det finnes ei øy, et sted.

I den duvende blomstereng, står et hus

og ei grønn seng.

Klø på myggstikk, hud – seig og salt.

Lese Donald til stearinlys, tenke på ingenting og alt.

Kleopatra og hennes mektige menn klistret på en vegg.

Historier om blodige kamper og romantikk.

Det var et vidt spenn. 

Vinduene hadde nattkjole på.

Myggnett med spiker. Det var nåde å få.

God og varm, lyden av orrhanespill.

Storspove, brugde og,- er du helt vill?

La du ut mat til måsen?

Restene av fersk sild?

Godprat, Yatzeeskrål og klirr.

Med varm stein ved føttene, trygg og gild,

kom søvnen duvende med en melodi

om langgras og strandrugets evige harmoni,

en raslende nirvanasang.

Gang etter gang. Gang etter gang.

Det finnes ei øy, et sted. 

Med en gammel, svart kamin.

Som ungene synes er kjempefin.

Selv om den gir dårlig varme,

er den full av fordums sjarme.

Den bærer på barnlige skatter i all sin prakt,

står i stram givakt,

med skulpturer av stein.

Premier laget av blåskjell og en hank glasstein.

Det finnes ei øy, et sted.

Hvor barna har plantet et tre

med søte, mørke kirsebær,-

det er bestemor det! 

Det skal vokse og gro.

Det skal lage ei bro.

Til ære for omsorg, glede og varme.

Det skal hjelpe oss med å dempe vår harme,

Dra oss opp bakken og styrke vår tro.

Unge og gamle, i all slags vær,

skal vi tenke på bestemor og kirsebær.

Det finnes ei øy, et sted.

Hvor vikinger fant ly og mat.

Det nyttet ikke å være lat.

Hvor krigens grusomhet skulle farge fjorden rød

og flere tusen skulle dø.

Fra fortidens tipptipp oldemors barndomshjem,

skulle en familie komme igjen.

Til øya, til stedet,

Hvor familien blir hel igjen.

Tid til vaffel stekt på gass,

multebær og en vegg skrapt og malt i trass.

Med skjeve bygg, rundt et kjøkkenbord med altfor korte bein.

Med ujevn porselen, gule kopper og fisk stekt på stein.

Slipe ljåen med ei knekt hein.

Det finnes ei øy, et sted.

I mitt hjerte, i din sjel.

Som vi alltid vil ha med.

Så kom bli med! La oss dra av sted.

Det finnes like ved.

Det finnes ei øy, et sted.

Takk for at jeg får være med!

Margit Langseth

8. juni 2014

Til mamma på 76-årsdagen.

Jeg hilser 17. mai 2014 velkommen!

Norge er et av verdens rikeste land. Norges Grunnlov fra 17. mai 1814 sikrer oss demokrati. Vi har frihet til å tro og mene hva vi vil, rett til skolegang og utdanning, et velferdssystem. Her lever vi i fred og harmoni på kanten av Europa.

Norge, mitt Norge.

I dag, 25 år etter Berlinmurens fall, blåser det kald vind over Europa.

Væpnede konflikter rammer over 20 land i verden. 170 millioner mennesker berøres, mange er mødre og mange er barn. Uskyldige ofre for krigens grusomme handlinger, tilfeldige ofre på feil sted til feil tid. Soldater og sivile. Kvinner og barn blir slaktet som dyr.

La oss ikke glemme!

I Syria dør 1000 kvinner og barn i krigen hver måned. Enda flere omkommer på grunn av mangel på mat og medisinsk hjelp.

I Kambodsja er 40 000 skadd av landminer, mange er barn. Det er fortsatt 30 000 sprenglegemer som er udetonert.

Også i Sandnessjøen omkom to gutter i krigstid. De var 8 og 13 år, Finn Neergaard og Odd William Fagerli omkom i en sprengningsulykke i 1945.

Kvinner og barn har i dag 14 ganger større risiko for å dø i katastrofer enn menn.

La oss ikke glemme.

Reiser vi 200 år tilbake i tid, til 1814, da Grunnloven ble til, var Norge et land i nød. Fattigdom og sult, sykdom og død, var hverdagen for mange. Men folket fikk styre!

I 1905 ble nasjonen Norge født, et fritt og selvstendig land. Etter to verdenskriger, med freden 1945 kunne vi igjen heise flagg på 17. mai.

Norge, vårt Norge!

På  17. mai skal vi feire og gledes, men også minnes.

I dag skal vi minnes de fra Alstahaug som mistet livet for vår frihet. Vi skal også huske at tapet av en sønn eller en far rammet mødre, koner og barn hardt. Det brakte familier inn i sorg, og også inn i sosial og økonomisk usikkerhet.

La oss ikke glemme.

Vi skal også i år minnes et inferno av flammer og skrik hvor flere tusen omkom i Rigel katastrofen ved Rosøy, i år er det 70 år siden.

Fra Helgeland omkom Edvin Nikolai Mørk Dagsvik som ble beordret som los om bord i Rigel. Det er også fem lokale sjøfolk som gikk ned med Korsnes i samme angrep som er gravlagt på kirkegården i Sandnessjøen. Andre sjøfolk fra Sandnessjøen som omkom  var Andreas Birkelund, Carl Aslak Carlsen, Arnold Conton Dahl, Arthur Marius Jørgensen, Asle Leonartd Larsen, Fritz Ebbe Moen, Sverre Konrad Nerland, Asle Nilsen, Sigurd Brun Otervik, Leif Stamnes og Trygve Johannes Storvik, den siste bare 17 år gammel. Per Breivik tjenestegjorde som navigatør og flyver, og omkom 7. mai 1945 under nattflyving, – dagen før frigjøringsdagen.

Fra Sandnessjøen ble Reidar Jacobsen tatt som gissel januar 1945 og døde to måneder seinere i fangenskap.

Vi må ikke glemme!

I vårt jubileumsår for 200 år med Grunnlov, i 2014, drukner et ukjent antall båtflyktninger i verden. Hundrevis og kanskje tusenvis av mennesker på desperat flukt. Mange kvinner og barn drukner hvert år i Middelhavet hvor mange av oss drar på ferie for å slappe av.

I verden i dag finnes det ca 40 millioner flyktninger i 70 land. I Nigeria er nylig 200 skolejenter tatt til av militante grupper. Ingen vet hvor de er. Ingen vet tallet på antall barnesoldater og fysiske overgrep i konfliktområder.

E kjæm frå Helgelainj

Korsn lainj kjæm du i frå?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter 24 år i skapet, står jeg endelig frem i lyset. Disse naive setningene har vært pinlig å tenke på lenge nok,- nå står de her svart på hvitt. Dette sitatet stod på mitt russekort i det herrens år 1990. Russetid ved Sandnessjøen videregående skole. Selv om jeg var særs eplekjekk, selvopptatt og relativt ufyselig på ungdomsskolen, var jeg var en kjempekjedelig og ukul russ med to lange fletter og nordlandskofte. Djizzez ville sikker vært kommentaren i dag. Men det føltes helt greit å være sjåfør på 16. mai i 1990 med mine foreldres Toyota Camry DX til fri disposisjon.

Da jeg skulle ut i verden etter videregående hadde jeg søvnløse netter. Jeg hadde jo knapt «vørre av øya»,- og det var før brua kom, må vite. Det første året som student med enda lengre fletter og fortsatt samme strikkekofte var utfordrende. Juss-studiet i Bergen hadde vært det som stod igjen etter at jeg hadde brukt eliminasjonsmetoden i flere runder. Helsevesenet,- nei, liker ikke blod. Økonomi, nei,- liker ikke regning. Fysioterapi, ja,- men snittet mitt var for lavt. Militær utdannig, -tja, men det hørtes litt skummelt ut. Juss,- ja,- hvorfor ikke?

Møtet med advokatdøtre fra Oslos beste vestkant som hadde fin sveis og stor selvtillit målbandt meg. Godt å ha en kofte å gjemme seg bak. Ellers var det skarrende og selvsikre bergensere over alt. Men det var en jente som ikke skarret så høyt og så litt beskjeden ut. Vi fant hverandre. På eksamen strøk jeg med glans i statsrett. Statsrettsoppgaven handlet om offentlig forvaltning og forholdet mellom stat, fylket og kommuner på forvaltningens område. Det skulle utgreies og henvises. Jeg angret på at jeg ikke hadde tvunget meg inn på kollokviegruppe med advokatungene. Jeg var akkurat fylt 20 år og hadde fortsatt musefletter. Like naiv som sitatet på russekortet.

Den dagen sensuren falt kan jeg ikke erindre. Men jeg gikk ikke ned i kjelleren, selv om nederlaget var et unektelig faktum. Hva skulle jeg nå gjøre? Jeg gikk derimot opp på loftet. Der satt jeg lenge og tenkte. Hva er det egentlig jeg liker og har lyst til? Jeg kan jo prøve noe helt annet mens jeg tar opp igjen eksamen til neste år. Jeg tenkte og tenkte. Jeg liker å lese, jeg liker å tegne og male, kunst og kultur, jeg elsker litteratur. Ich liebe deutsch! Jeg kunne jo tysk fra årlige sommerbesøkene av familievenner fra Bonn, og så var det jo Torstein Karlsen, Sture Walther, Bjørn Tuv og ikke minst språkgeniet Kate Walen. Hun elsket også litteratur. Ja, så da var valget plutselig enkelt, det ble grunnfag i germanistikk på «Lenin-høyden». Det ble full klaff med Reitens Grammatikk, Monica Maron, Berthold Brecht og Kari, Siri og Jorun. Mulig de hadde musefletter de også en stund, det husker jeg ikke så nøye.

Du lurer sikkert på: når kommer hun til poenget? Men det har jeg allerede gjort. Poenget er at livet består av tilfeldigheter, samtidig så tror jeg på at skjebnen styrer. Jeg tok hovedfag i germanistikk med litteratur som hovedemne, jeg tok nordisk og pedagogikk. Jobbet noen år i Bergen. Og ja, juss-eksamen bestod jeg senere med glans hvis noen lurer. Dette studiet skulle jeg gjerne gjort helt ferdig, men så gikk tiden til andre ting og studielånet var stort nok. Som 30 åring ville jeg storkost meg med jussen. Offentlig forvaltning har jeg nå fått prøvd i praksis, både gjennom jobb, som skattebetaler og mange år som politiker.

Da jeg i 1999 flyttet til mitt lille Helgeland fant jeg hjem igjen på flere vis. Jeg har vært heldig og har hatt spennende jobber i skoleverket og kultursektoren. Nå jobber jeg til daglig med å bygge kompetanse og trives med verdens viktigste jobb,- jeg er lærer. Jeg vil bruke det har lært meg til å bygge kompetanse og styrke den kulturell identiteten og selvfølelsen til de oppvoksende generasjoner, slik at de reiser ut,- men også kommer tilbake til Helgeland med stolthet og kunnskap, klare til å bygge dette lille samfunnet videre sammen med meg og andre kolleger som jobber i kunnskapsbedrifter på Helgeland.

Det beste er at jeg lærer noe nytt hver dag. Nå er jeg 43, men lurer litt fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Nå har jeg også vært operasjonsassistent en gang, og jeg svimte ikke av. Jeg har studert både økonomi og annet, og kanskje skaffer jeg meg en lusekofte igjen. Vi får se hva fremtiden bringer.

Men en ting er sikkert: E kjæm frå Helgelainj –  dette er mitt land, og det er jeg stolt av!

Margit Langseth, 15. 5. 2014

Foto av Margit Langseth:

Foto: “Venterom på Brasøy med Syv Søstre i bakgrunnen” (C) Margit Langseth, 2014

Foto: “Fremtiden i en spåkule” (c) Margit Langseth, 2014

Butikken i mitt hjerte 

Det finnes nærbutikker over hele Norge, over hele Europa og i hele verden. Mens kjøpmannen på hjørnet i byene er gått inn i historien, så er nærbutikken i distriktet selve livsnerven på små steder. I et øyvære et godt stykke til havs, blant tusen holmer og skjær på Helgelandskysten finner du verdens beste nærbutikk. Og det sier jeg som hater shopping og som også aller helst vil slippe å handle matvarer. Men på øya Brasøy gleder jeg meg til å gå på butikken. Jeg er på butikken så lenge som det kan sømme seg, og jeg handler alt jeg kan! «Kopen» er butikken i mitt hjerte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med omlag 40 fastboende og et varierende antall feriefolk klarer nærbutikken på Brasøy å tilby et stort utvalg av varer hele året rundt. Her handlet min bestefar, min mor og her handler jeg. På «Kopen» får du alt du trenger og mere til. Mat og drikke, pesto og pasta, hekletråd og garn, kopper og kar, sokker og håndduker, rottegift og fiskekroker. Bensin og øl. Her får du ferske boller og nystekt brød. Det de ikke har inne, kan bestilles. Det som ikke kan bestilles kan ofte lånes eller fikses, som for eksempel en sykkelpumpe eller en hengsel til et kjøkkenskap. Det pleier å ordne seg.

Dette er butikken som tilpasser sine åpningstider til fergerutene, og utvider på fredag og i sommersesongen enda det betyr lengre dager med jobb, mens andre ferierer med sine familier. På «Kopen» treffes folk til faste tider i kafeen. Her er det kaffe og kaker,- vær-så-god-forsyn-deg. Sparegrisen på bordet fungerer som kasseapparat. Jeg tror også de fleste rydder opp etter seg, og de mest samvittighetsfulle eller kaffetørste setter på nyekaffe og vasker opp. Snart er det åpning av den nye kafeen. Stilig og elegant innredning. Laget på dugnad, selvfølgelig. Det blir middagsservering, pubkvelder og i lavsesongen hilser vi sparegrisen igjen velkommen. Vi gleder oss til alt! 

Nærbutikken på Brasøy er med i Merkurprogrammet som er et statlig utviklingsprogram for nærbutikker. Det gir god motivasjon og drahjelp for å bli en enda bedre butikk. Butikken har fått tildelt en rekke utmerkelser. Beste “Post i butikk”, bolystpris og en flott tredjeplass i «Årets kjøpmann 2014». Det er vel fortjent for Ann Grethe som daglig leder med Liv og Sten som trofaste ansatte.

Gratulerer!

For det er nettopp Ann Grethe, Liv og Sten som jobber på «Kopen» som gjør butikken så spesiell som den i virkelighet er. De strekker seg alltid langt for å yte god service enten du trenger varer levert hjem eller ikke rekker siste ferge onsdag før påske. En gang hadde jeg glemt tacosausen, og den ble bragt på døra. De snakker med ungene, og har stor tålmodighet når ungene kler av seg støvlene og leker sisten mellom butikkhyllene. Trenger du hjelp med oppskriften eller ikke vet hvor den og den bor,- så spør på «Kopen». Her får du opplysninger du trenger eller ikke trenger. Det er også veldig greit at de da spør rett ut,- hvor er mannen, kommer han i kveld? Ja, det kunne jo hende vi var blitt skilt siden sist. Kjekt å vite. -Hvordan går det med moren din? Så får du svar tilbake på det du lurer på, om det er folk på Sveøya og på holmen i helga, om hvordan været blir, hvor naboen er på ferie og andre slike spørsmål man blir opptatt av når man møter noen med hjertet. Det beste er at her finnes en sone for å snakke om store ting i livet, som barn og barnebarn eller det som kan være strevsomt; stress på jobb, sykdom eller dårlig samvittighet for alt man ikke rekker. Men det kommer selvsagt an på hvor lang køen er.

Uten denne butikken, kan jeg vanskelig å se for meg at det å tilbringe tid på fantastiske Brasøy vil bli verken så lettvint eller artig. Så derfor vil jeg oppfordre alle til å handle ALT på sin nærbutikk. Det er ikke enkelt å holde tritt med tilbud hos de store matvarekjedene når fastboende pendler ut og feriefolket pendler inn.  Det er helt sikkert en utfordring å jobbe sommerferier som er høysesong, høytider og ferier når folk reiser til øya i hopetall. Det er en livsstil å jobbe på nærbutikken, og hele familien blir også delvis involvert i driften. Ved sykdom, rundvask, varetelling og varaleveranser. Det er ikke lett å få avviklet ferier sammen med egen familie. For ikke å snakke om når ansatte går hen og brekker armer eller bein. Vikarer er vanskelig å få tak i. Men fordelen med å være en bedrift som er et hjerte i bygda er at det ordner seg som regel. Det er alltids noen som kan trå til enten det er behov for en vikar eller et malingsstrøk. Jeg stiller gjerne opp, hvis det trengs.

Dette noen av mange grunner til at dette er butikken i mitt hjerte. 

Hurra for Ann Grethe, Liv og Sten som fortjener honnør, priser og takk.

Måtte Kopen alltid bestå!

Margit Langseth

15. april 2014

Mastergrad gjør Norge friskere!

For hundre år siden var Norge et utviklingsland. Det var økonomisk krise, folk var fattige og kystfolket berget seg med tilgang på fisken i havet og holdt varmen i ovnen med hjelp av torv. Med funn av olje og med folketrygdloven i 1967 ble den moderne staten Norge bygd ved hjelp av kunnskap. Kunnskap om økonomi, teknologi og etablering av et velferdssystem og et utdanningssystem dannet et solid fundament for det Norge slik vi kjenner det i dag. Statens Lånekasse bidro til at flere kunne ta del i arbeidet med å bygge landet. I dag har alle rett til videregående utdanning. Det er gode muligheter for å bygge sin kompetanse både innenfor yrkesfaglige og studieforberedende retninger. Fokuset har samtidig snudd: hvordan hindre frafall i utdanningen hvordan få flere fra trygd og over i jobb. Disse fenomen var relativt fremmede i 1970.

Norges første universitet ble etablert i 1811. Mathias Bonsach Krogh var en av flere sentrale personer som forstod viktigheten av å bygge landet med kunnskap. Han stilte blant annet spørsmål om hvordan man kunne utdanne seg innen landbruk i Danmark når de klimatiske forhold er helt noe annet i moderlandet. Han etablerte bibliotek og seminarium i nord. Nærhet til kunnskapens høyborger er minst like viktig i dag som den gang, fordi utdanning bør være tilgjengelig for alle uavhengig av hvor i landet du bor.

I media den siste tiden viser NHO sin mangel på kunnskap når de trekker sammen begrepene mastergrad og sykdom. «Mastersyken» må man vokte seg vel for, sier de. Jeg synes jeg kjenner eimen av lønnsforhandlinger, og NHOs strategi for å holde lønningene lave stinker. Fy skam! For kompetanse koster. Det skal koste. Kompetanse koster for studenten selv taper arbeidsinntekt og øker sin lånebelastning. Det koster staten i form av tapte skatteinntekter som skal dekke AFP og sykehjemsdrift til et stigende antall seniorer som bølger over kommunene. Det koster samfunnet mer å utdanne flere med mastergrad,- og det skulle da også bare mangle at det ikke skulle koste noe å ansette dem! Norge AS har ikke råd å la være. De som mener noe annet mangler, etter min mening, selv kunnskap om hva som driver utviklingen av et samfunn videre, nemlig mennesker med kompetanse.

Vi lever i et høyteknologisk samfunn der den som besitter mest kunnskap og kan ta den i bruk har stor påvirkningskraft. Forskere er våre fremste eksperter. De har mulighet til å forandre samfunnet og løse våre problemer. De jobber med å løse kreftgåten og mysteriet om alzheimer. Forskere utvikler maskiner, systemer og materialer som skal skapt for fremtiden. Sikrere biler, sikrere redningsutstyr. Nanoteknologi, bærekraftige produkter og medisiner. De forsker på læring, relasjoner og nervesystemet. Alle disse har mastergrad. Lille Norge har like mange innbyggere til sammen som en hvilken som helst europeisk storby. Som et av verdens rikeste land burde vi også ha som mål å bidra til internasjonal forskning så det monner. Vi trenger flere med mastergrad! Det er faktisk forskere som skal gjøre oss friskere.

Aftenposten hadde i 2011 en artikkelserie om forskning hvor det sies at sett utenfra er Norges satsning på forskning sett på som komisk. Finske Kai Simons, leder for Max Planck Institute og Molecular Cell Biology and Genetics i Dresden uttaler:

– Det er en tragedie. Det er en enorm mulighet som går tapt. Norge bruker minst penger av alle de nordiske landene, enda dere har mest. Hva er grunnen til det? Det er provinsielt.

NHO tenker altså motsatt, og det sparer nok bedriften på kort sikt. Det er for meg et stort paradoks. Det å tilsette og forme sine ansatte i sin egen støpeskje kan være bra, men etter mitt hode skjer innovasjon når kritiske spørsmål stilles av folksom er selvstendige i sin tenkning. En mastergrad bør i alle fall ikke bli brukt mot den som søker jobb. Bedriftsøkonomer fokuserer på å holde lønningene nede, men de dyktige bedriftsledere ser på komplettering og bygging av bedriftens kompetanse som en investering. Norske bedrifter blir ikke konkurransedyktige i forhold til andre land på pris, men vi må satse på kvalitet. Her trenger vi tipp-topp kompetanse for å få det til. Derfor vitner NHOs negative holdning og nedsettende ordbruk om at norske bedrifter tenker kortsiktig, og heldigvis tror jeg ikke alle tenker slik. Jeg vil si til de som ikke «trenger» mastergrader blant sine ansatte: – lykke til!

I dagens kunnskapssamfunn skal hver og en av oss skal finne sin rolle i. Vi trenger fagfolk og akademikere, praktikere og teoretikere. Vi trenger håndverkere, bønder, fiskere og ingeniører, sykepleiere, lærere. Vi trenger kreative og dristige autodidakter og primus motorer med store ideer. Jeg sier ikke at en lang CV med en eller flere mastergrader gir noen som helst garanti om at du gjør en god jobb, men samfunnet trenger mest mulig kunnskap for å drive utviklingen videre. Med satsning på bred og dyp kompetanse kan Norge hevde seg internasjonalt. Vi har alle forutsetninger tilstede for å klare det, men gammeldagse holdninger bremser farten.

Man skulle tro at kunnskapsorganisasjoner og kunnskapsbedrifter vil verdsette mastergrader høyt. Ledere i kunnskapsbedrifter forvalter bedriftens viktigste verdi, nemlig humankapitalen. Det handler om enkle prosesser: få inn de som besitter bred og dyp kompetanse og utøv god personalledelse. Bedriften vil da få best mulig avkastning på sine investeringer. Blomstrende ansatte og nyutvikling. Produksjon og resultat er ofte vanskelig å måle i slike organisasjoner, og derfor kan man fristes til å ty til lettvinte, rimelige løsninger. Men igjen, vi må sammen bygge samfunnet med kunnskap. Jeg forsøker ofte i stadige diskusjoner om PISA og skolemålinger til å minne om at krav om mastergrad hos alle finske lærere sannsynligvis ikke er uvesentlig for at den finske skoles gode resultater. En rekke studier internasjonalt viser at skoler som tar i bruk forskning i sitt pedagogiske arbeide har gode resultater for nivåheving og for forebygging av frafall. Så igjen, -ja takk til flere mastergrader!

Kompetanse handler om lønn. Kvinner tilhører det kjønnet som er lavest lønnet og dette har tradisjonelt vært knyttet til et lavere utdanningsnivå. Nå er det i stor grad overvekt av kvinner som studerer medisin, juss og tar mastergrad, men det er mangel på kvinnelige ledere. Når skal lønnsforskjellen snu? Kompetanse handler også om makt. Vi kjenner vel alle flere som er sjef i eget firma eller bedrift, statistisk sett er dette en mann, som ikke tør ansette noen som har høyere kompetanse enn seg selv? Det er også en tankevekker at mange høyt utdannede kjører buss og utfører andre oppgaver som innfødte ikke vil ha, det er innvandrerne vi snakker om. Og tallenes tale er klar: innvandrere som kommer til Norge har høyere utdanningsnivå generelt enn Ola og Kari. Gammeldagse sjefer opprettholder myten om at høy utdanning er en hemsko for bedriften, og er du kvinne eller innvandrer, hvilket er meget sannsynlig i følge statistikken, står du bakerst i køen. Slike sjefer fører bedriften sin baklengs inn i fremtiden. Dagens gode ledere vil rekruttere de som har best kompetanse, det er den beste investering man kan gjøre for bedriften og for samfunnet. Petter Stordalen forklarer sin suksess med at han har som mål å ansette folk som er dyktigere enn han. Det er ikke bare i fotball og sport man bør ønske de beste med på laget. Flere mastergrader vil gi økte muligheter for å bygge et solid team. Her har vi noe å lære.

Min resept er som følger: slipp mastergradene til i den offentlige forvaltning, i private bedrifter og i kunnskapsbedrifter. Det vil gi bedre færre saksbehandlingsfeil og rettsaker, det vil gi bedre kvalitet i produktene og økt salg, det vil gi bedre medisiner og behandling av alvorlig sykdom og det vil redusere frafall og øke gjennomføring i utdanningsløpet.

Vi har ikke råd til å la være – det vil gjøre oss friskere. 

Margit Langseth

11.04.2014

Bildet er hentet fra www.ssb.no

Hus har stått på raus til alle tider. Tiden henruller  Mennesker vandrer videre og mennesker flytter. Slekt skal følge slekters gang.  Og vi skal alle dø en gang.

Tidligere hørte folk og hus sammen i gode og onde dager, helt til døden skilte dem ad. I dag flytter vi ut, bort og hjem, blir skilt og stifter nytt bo, og så bærer det avgårde til Spania. Vi er ikke våre hus trofaste lengre. Det kan på mange vis være like greit. Noen andre kan kanskje ta bedre vare på det? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I tidligere tider var det å eie egen jord og et hus den største luksus man kunne ha. I dagens Norge er dette blitt en selvfølgelighet, mange har da både hus, hytte og båt, må vite. I 44 kommuner er det flere hytteeiere enn fastboende. 

Forfedrene tok med seg huset på slep da de flyttet fra øy til øy. Som et gigantisk legoprosjekt merket de tømmerstokkene, dro dem til sjøen og buntet dem sammen med destinasjonen «et bedre liv et annet sted.» For mange ble drømmen om et mer fruktbart land kanskje realisert i Amerika. For andre ble det sult og nød, og det som rimer på det siste ordet. Det må uansett ha vært et blodslit. Drenere, bære stein, bygge mur, hugge skogen, skjære plank, snekre dører, benker og bord og skaffe nok penger til verktøy, spiker og vindu. Kunsten med å få taket tett. Ikke rart at mønsåskanne og andre ritualer holdt motivasjonen oppe, steg for steg, med handemakt.

Heldig var den som var eldst på familiegården, så fremt alt var i bra stand. Ellers så betydde det jobbing døgnet rundt år etter år hele livet. Leilendinger og husmenner kunne være heldige, eller ikke, alt ettersom de tross alt befant seg på annen manns grunn. Hvis mannen i huset ble borte på havet, ble familien husløs. Mor med syv små som måtte settes bort er en ikke ukjent historie. Et lite hus var avgjørende for menneskets velferd her i det karrige landskapet der husene står ute. I storm, regn og kulde. Disse velsignede bygg var en trygg havn. Og husene preget folket, og folket dem. Husene fikk navn. Petter-huset, Sylva-huset, Gudrun- huset og Helge-huset. Det var jo de som bodde der.

Nå har alle stubber og veier fått gatenavn og husnummer, og husene er blitt et nummer i rekken. Hva-den-nå kalles-veien 127 kan man vanskelig visualisere, men Marius- huset,- å ja , der ja! Men Petter, Sylva, Gudrun og Marius lever ikke lengre, – det kommet nye folk til. Feriefolk, må vite.Det renoveres og rekvireres både dette og hint. Jacuzzi, skyvedører og parkett. Men det er i alle fall folk i husene og liv i leiren igjen. Barnelatter. Og discomusikk. Innimellom popper det opp hytter, noen velplasserte andre malplasserte. Mange autenstiske bomiljøer og fiskevær kan miste sitt særpreg med ny arkitektur som ikke er satt i noen sammenheng,- et virrvarr av takvinkler, utforminger og størrelser. Du kan jo forestille seg hvor vakkert “Det blide Sørlandet” ville blitt med fjellhytter, tømmerhytter og pleksiglass innimellom de hvite skipperhusene. Noe å tenke på. Samtidig kan man stille spørsmål ved etternittens og asbestens bevaringsverdi.

Men det lyser i vinduene. Det handles på butikk. Reises med ferge. Hurtigbåt. Det skal fortelles noen historier til yngre generasjoner. Gamle skibakker fylles med barnelatter. Stiene vandres på. Mange tar vare på husene, og ivaretar tradisjonell byggeskikk og håndverk. Jeg takker disse viktige kulturbærerne. Selv har jeg ti tommeltotter og eier et hus som ikke har noen helthetlig stil. Et funkishus med påbygd etasje og velstandsvorte. Det finnes noen meget sjeldne eksempler på tømmerhus som flyttes og dermed berges. Ære være. Det er mange som ivaretar husets egenart og sjel. Derfor kan vi likevel kalle det for Marius-huset til minne om det var en gang, selv om det er noen med helt andre navn som bruker i dag.

For slekt skal følge slekters gang, og hvem andre enn oss kan ta vare på historien og på husene som står i dag? 

Margit Langseth, 26. mars 2014

Foto: “Sveøya” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014.

Foto: “Retrotapet på retrotoalett” (c) Margit Langseth, Sandnessjøen, 2014