Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Kommer tiden eller går tiden? Ditt liv i evigheten er et fotavtrykk i sanden som vaskes vekk av neste bølge som skyller inn over stranden. Bildet av en barfot på stranden flakker forbi mitt indre øye når jeg minst venter det og sier til meg: vær tilstede i din tid.

Mennesker setter avtrykk i historien. Noen blir legender omspunnet av myter av mange slag. Elvis Prestley, William Shakespare og Petter Dass. Hvem de egentlig var vet ingen. Men de etterlater seg toner og ord som spor. Menneskets ånd, et kulturelt fotavtrykk som vil leve videre i nye sammenhenger.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Noen utfører heltedåder, bestiger høye fjell, finner opp kruttet eller kommer i glass og ramme. Mens andre lever evig etter å ha vært gapestokken, gjennom avisoppslag, Se og Hør, på facebook eller etter å ha blitt kastet syre på. Deres navn bærer tunge bører, sten på sten legges til byrden, holdt i hevd av bygdedyret og Janteloven. «Evig eies kun et dårlig rykte».

Mennesker som er ekte og gode. En sjelden rase, kanskje. De som gir deg energi, gir deg mot og gjør deg glad. De gir strøm og lader batterier til de rundt seg. De er dagens solstråler i mørketiden. De gjør gode gjerninger for andre uten å bli portrettert i Dagens Næringsliv eller intervjuet på Skavlan eller lastet ut på nettet. De vanlige menneskene. De som er limet i familien. De som står opp hver dag og gjør jobben. Det er de som styrker samfunnets hjerte og hjerne. De hjelper en nabo med å måke innkjørselen. De rydder i dine fadeser uten at du vet det. De gjør sine barn til trygge barn. Gjør sine elever til «gangs mennesker». Som respekterer sin ektefelle. Som behandler familiens seniorer med ærbødighet. Men mest av alt tar de den oppvoksende slekt på alvor. Gir støtte og anerkjennelse. Forstår. Lytter og snakker. Tenker. Er tilstede. De som sier «hei!». Man kan alltids prøve så godt man kan? Reiser seg opp igjen og står på. Heft, heft,- gå videre.

Tilstede.

Tilstede i tiden.

Eller sjelden tilstede?

Kommer eller går den?

Er alle ting glemt om hundre år?

De som er bare tilstede, vil deres fotspor bli visket ut av neste bølge? De som ikke kan googles, er omtalt i leksikon eller henger innrammet på en vegg med navnet på et messingskilt,- blir de glemt om hundre år, slik Hamsun sier?

I motsetning til alle de som gjør og presterer eller som dør som martyr vil disse bli omtalt med respekt for den de var. Bare være. Det er ikke ekstreme handlinger som vil bli dokumentert eller husket, det er hjertevarmen – en kraft som kan leve videre i andre. Kraft som gir strøm som gir lys som gir ny kraft.

Kjærlighet. I en brodert pute. Bestefars plystring. Varmen fra en bestemors deig under et nystrøket hvitt og blåstripete kjøkkenhåndkle. Jeg vil også lage godlyder og servere nybakt brød, – skalken er best med smør som smelter. Bestefar lærte meg å spikke fine sigarer og vi liksomrøkte hver dag hvis det gikk an å sitte i solveggen. Min sønn som sitter på en stol i solen og spikker på en pinne.

Jeg ville egentlig skrive om min snille og gode bestefar, Kristian Hass Martinsen. Men for å forklare det forunderlige og magiske tar det litt tid. Godlukten fra bestefars barbermaskin.

Han henger ikke i forgylt ramme på et offentlig sted, han fikk ingen statue eller artikkel skrevet. Men han er min helt, og mennesker av godhet lever videre også mer enn hundre år. Jeg vil skrive mer om deg senere, bestefar. Men det du var lærte meg mye.

De vi elsket lever videre,- i oss. De er stemninger og minner som vi tar med oss. Sitte stille på en benk. Servering på øverste trappetrinn. Lage suppe av gress. Det å få blande Solo og Cola og drikke med sugerør. Plukke stener og grave etter mark. Spikke pinner. Tenne bål i fjæra.

Spise surgras.

Det som gjorde disse til mine forbilder er de små og enkle ting, – og mest av alt at de bare var,- tilstede.

Dere vil aldri bli glemt, for kraften lever videre.

Både i tiden som går og tiden som kommer.

Margit Langseth

18.12.2014

Foto av Margit Langseth:

“Fotavtrykk i sanden”, Brasøy.

“Menneske uten fottøy”, Rosøya.

Lyslykt av is, konsert i en møbelbutikk, et mobilt naust, bootcamp med nissedrakt, fiolinspill & foredrag, arkitekturperle på snaufjellet, lese dikt fra en benk i parken, rosa lys på kirken, movember, en hoppbakke langt til havs, julepynt av en Colaboks, omvendte julekalendre, turning i friluft, teater på en perrong, servering på berget på den ytterste nakne øy og en festival i ei lita bygd.

Listen er nesten uendelig, og la oss håpe at den aldri tar slutt. Kreativiteten er en gave fra himmelen som sprer glede til deg selv og de som er rundt deg. Kreativitet er gratis og gir effekt for mange millioner kroner.Men det er ikke pengene som er i sentrum. Det er skaperkraften og gleden med å realisere en vill ide som du kom på ved en tilfeldighet. Eller var det skjebnen. Kanskje en gammel drøm?

Kreative mennesker er de som skaper liv og røre, som tenker nye tanker, som er høyt oppe og av og til langt nede. Innovasjon, heter det visst. Den indre drivkraften som faen meg aldri tar pause, og når du trenger hvile som mest, ja da gnager den i kroppen og vil ut! Den er en djevel, en ond ånd og en gudommelig kraft. Det å ha god fantasi iblandet fryktløshet og gjennomføringsevne, er en gave og samtidig er det en besettelse, en pest og en plage.

Men takk, Gud, for disse kreative mennesker som tenker nytt, som ikke ser problemet, men søker gode løsninger. Jeg leste et sted at kreativitet er en ønsket egenskap for ledere. Det gjelder å se muligheter og tro på at mennesker kan få til ting, sammen. For alene er det ikke artig å være kreativ. Jeg må jo innrømme at det var veldig morsomt at min bror ville jeg skulle rosemale hans gamle vrak av en bil da vi var unge. Øverst på panseret der rusten hadde tatt mest tak. Jeg har hatt mange rare ideer, noen også gode. Lage smykker av trolldeig, ja, de egnet seg best på veggen. Rekved til hylle, – og det LENGE før det ble omtalt i glansete interiørblader. Min mann er heldigvis tålmodig, og hyllen har levd i flere varianter gjennom 15 år nå. Nå er den hypermoderne. Og Herre Gud,- så artig det var! Og det tar aldri slutt.

Kreativiteten er gratis, fri og franko, særlig til husbruk. Men den koster likevel. Det burde vært satt en pris på disse som er primus motor, som trener turnjenter, satser på kunst, sprer musikk og sang og tar regien som ingen ser timelistene for. Alle disse kreative folk, ofte kvinnfolk, som tar sine indre krefter ut i idrettslaget, kulturverkstedet, reiselivsbedriften og younameit.

Kulturbaserte næringsvirksomheter er profesjonalisering av kunnskap og kreativitet, og denne næringen har flere ansatte enn industrien og er den største vekstnæring i Europa. Både regjeringen og kommunen har over år økt satsningen, og for noen resultater det har gitt. Pengene gir stor avkastning. De yngler formelig. SynEnergi. Ungdommene komponerer, studerer på nasjonale scener og etablerer seg som kunstnere. Likevel er det lave lønninger, dugnadsbasert og ja, det er jo gøy og vi tror på det. Men kompetanse har sin pris og bør verdsettes. Kreativitet også. For ikke å snakke om kunsten som kombinerer disse to.

Disse kreative mennesker er sine egne kraftverk og synergieffekten er enorm og helt umulig å måle. For hvordan måler man livskvalitet? Ånd og sjel? De som trener våre barns største muskel, nemlig hjernen, disse kulturarbeiderne står på lang utover ettermiddager og helger. De skriver ikke timer lengre. De brenner for ideen, de brenner for realiseringen. De stråler i lyset av sin energi og lager høyspenning sammen med andre kreative. Men faren er alltid tilstede at ressursene tar slutt en gang. Bom stopp. De brenner ut. Tombola. Så her er det vår oppgave å holde skovlhjulene i gang til disse fyrverkeriene. Det å bli sett. Klapp på skulderen. En gjentjeneste. En bonus? Det minste disse fortjener er en takk!

Så til slutt en oppklaring eller kanskje en advaring. Det er ikke gull alt som glitrer. Enkelte som påberoper seg kulturkompetanse, kreativitet og kulturminnevern, gjerne over en forside i avisen. Alarm! Pass på, warning og på med rødlyset. Svært mange slike prosjekt som har profitt som øverste mål, slike generer ikke kreativ kraft. Det å rive et gammelt hus som dessverre var i for «dårlig» forfatning for å bygge sjarmløse leiligheter bygd på billigste vis eller for å fin utsikt. Det å bygge institusjoner på dyrket mark eller sette opp brakkerigger under påskuddet å lage til et «serveringsted» for innbyggerne. Disse er ingen kreative kraftverk, men lider av mangel på fantasi, skaperkraft og er ikke løsningsorienterte. De tenker ikke glede og livskraft, men de tenker vel i grunnen mest på seg selv. Det kalles egoisme. Trøsten får da være at disse kraftverkene ikke har noen naturressurser å bygge fremtiden på.

Og en ting er sikkert: når pengepungen er tom, så slukkes lyset for godt.

Hvis lysene i det hele tatt har vært på…

Og da vil den ekte kreativiteten blomstre som før. Det er en ild som aldri tar slutt.

Margit Langseth

11.12. 2014

Foto: Margit Langseth

“Torgrims lyslykt”, Sandnessjøen, 2013

“Ja, så bygger vi rundt, da”, Rødøy, 2014.

Sitatet fra John F Kennedys tale i Vest Berlin i 1963 har satt spor. Det henspiller til et to tusen år gammel ordtak om sivis romanus sum – «Jeg er romer». Mens noen tolker det som et artig sitat «Jeg er en berlinerbolle», så tenker jeg dette er et av vår tids sterkeste rop om frihet. Et slagord for fred og demokrati. Slagord. Sammen med den samtidens med forkjemper mot rasisme Martin Luther Kings berømte tale “I have a dream” representerer dette 1900-tallets verbale kamp for rettigheter og rettferdighet.  

Kennedy og Kings store visjoner for verden er legendariske. Ord kan forandre verden.

Kennedys budskap til verden og til østmaktene hører vi gjenklang av i Europa, også i dag, – 25 år etter Berlinmurens fall. En verden hvor flere titalls væpnede konflikter raserer kulturer og dreper.

Kings drøm er fortsatt ikke oppfylt, selv om USA har fått sin første fargede president. Det er fortsatt rasisme og ekstremisme på vår klode.  

Vår tids heltinne og menneskerettighetsforkjemper Malala Yuosafzai, en ung kvinne med en stemme som snakker for undertrykte kvinner og taler for retten til skolegang: 

One child, one teacher, one book and one pen can change the world.

Ord er sterkere enn våpen.  

Men ordene må gjentas!

I dag nektes kvinner skolegang, de steines til døde av sine fedre, de blir solgt som en handelsvare og blir kjønnslemlestet.

I Norge har vi en fungerende påtaleapparat og rettferdig domsmakt og uavhengige lovgivere. Vi har lover som sikrer skolegang og andre rettigheter. Lover som beskytter oss mot diskrimering og rasisme.

Vi har gratis skolegang, fri legehjelp, sosiale ytelser og sikkerhetsnett. Vi kan gifte oss, skille oss akkurat så mye som vi selv ønsker.

Ingen kan kjøpe meg på billigalg eller sette meg ut i skogen. Ingen kan skjære i meg eller kaste stein på meg.

Jeg kan si, skrive og mene det jeg vil.

Det er ingen selvfølge for alle.

Kennedy, King og Yousafzai – alle disse tre ble skutt, sannsynligvis ble de ansett som en trussel fordi de talte så tydelig, klart og sterkt. De vil endre verden, med livet som innsats. De ville endre verden med ord. Slagkraftige ord.

Norge har tildelt to av disse Nobels Fredspris. Og her tusler jeg rundt i frie og demokratiske Norge med friskt vann og harmonisk periferi. Flinke lærere underviser barna og dyktige leger kurerer det meste. Vi feirer 200 år med Grunnlov.

Jeg puster inn frisk luft mens jeg går på jobb i den fredelige lille byen langt mot nord og sier høyt til meg selv:

Ich bin ein Berliner!

11.11.2014

Margit Langseth

Foto: “Torgrims Grunnlov”. Margit Langseth, 2014

“De-som-bygde-landet-generasjonen». Jeg tror knapt nok de unge i dag skjønner dette begrepet. What? Say again? Kanskje er det fordi den eldre garde var så travelt opptatte med å bygge Norge, kjempe for likestilling, rett til utdanning og fri abort at de ikke krever så mye på egne vegne. Hverdagen går jo sin vante gang.

Omsorgsbolig og sykehjem er for veldig mange rammen rundt livets siste fase, – men hvorfor må alt annet stoppe opp i de eldres hverdag selv om de snart er ved veis ende. Det siste stykket på veien kan man også oppleve mye, tenker jeg. Man kan bidra, man kan lære og man kan lære å huske. Kanskje eldre gleder seg mer over de små ting, som en kjent og kjær salme, følelsen av ull mellom hendene eller lukten av tjære? Ferske reker og majones. Det enkle er ofte det beste. Men det enkle kan også være vanskelig tilgjengelig for mange eldre.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er mye som kan gi økt livskvalitet til eldre, som krydrer deres hverdag, – i tillegg til det de dyktige ansatte bidrar med, selvsagt. Det finnes gode eksempler.

I Oslo har et prosjekt med sauer og geiter i sykehjemshagen vært en suksess. En sykehjemskatt. På Dønna et «gammelt» naust. På Herøy kan du sitte på kaikanten. Knut kan bla i sin egen minnebok som noen elever har laget. Frivillige lag og organisasjoner, privatpersoner og andre kommer innom, tar en trall eller snakker over en kopp kaffe. Noen gjør som Gunn-Åse Larsen Ludviksen som en gang i året organiserer rekefest for seniorene i Alstahaug kommune. De fleste seniorene må nemlig ha hjelp til å pille reker. Så er det bare 355 kvelder igjen å ta av!

På Lotte sykehjem i København lever de gamle mye lenger enn alle andre steder og de ansatte er aldri syke. – Den siste tiden de lever skal være en fest, sier bestyrer Thyra Frank (NRK, 2004). De gamle lever fem år lengre her. Et gammelt og slitt bygg, men det er fylt med frihet og opplevelser. Samfunnsøkonomisk? Neppe. Men den personlige gevinsten er fem år med flere gode hverdager. Beboerne får sove så lenge de ville. De hadde fri bar og lever et liv, sitt liv.

I Norge skal man ikke leve sitt liv når man blir gammel og syk. Er du syk, stakkars, så er du syk. Er du gammel og syk, ja, da er du det, dobbeltstakkars. Det burde vært en internasjonal eldrekonvensjon som ivaretok eldres rettigheter til å oppleve og lære. Vi har jo pedagoger for barn, ungdom og voksne i alle andre livsfaser, men ikke for eldre. Eldre har rett til en meningsfull hverdag. For meg handler det om menneskeverd. For politikerne handler det om budsjetter, jeg vet det så vel. Kommunebudsjettet. Departementet sitter med nøkkelen som åpner døren inn til sykehjemmet. Sykehjem er ikke en parkeringsplass for utrangerte eldre før de kommer på bilkirkegården. De eldre har akkurat de samme sansene og følelsene som før. Og her kan du og jeg bidra med innhold.

Sist, men ikke minst, i Norge har Den kulturelle spaserstokken har gitt kulturelle opplevelser med høy kvalitet til seniorer. Spesielt tilrettelagt for “de-som- bygde-landet.» Musikk, opplesninger, forestillinger, møter med forfattere, teater og formidling. Se, høre, føle, smake og kjenne at hjertet banker i takt med musikk. Minner fra en svunnen tid. Nye gleder over toner man ikke visste fantes. Denne ordningen skal nå legges ned, og det er rett og slett trasig.

Jeg har bedt min mann om å skyve meg utfor et stup eller noe hvis bingo og andakt skal være det som fyller min hverdag i livets siste fase. Jeg hater bingo. Men det kan jammen hende jeg blir nødt til å digge bingo når jeg først sitter der. Men jeg vil snakke om politikk, jeg vil ut for å se hva som skjer i min by, jeg vil ta en fergetur, jeg vil lese eller lytte til god lyrikk, lukte på en primula om våren, lage rognebærgele om høsten, jeg vil se ut på havet og hurtigruta, jeg vil spise sushi, drikke sherry, spise belgisk sjokolade og provosere en gammel sur gubbe. Jeg skal ta på lebestift!

Mest av alt vil jeg være publikum på en konsert, se en film, sitte i mørket å se på teater, også på mine gamle dager. Den tid kommer at jeg ikke klarer å stavre meg ned til kulturbadet eller komme meg til Petter Dass-museet. Neste er siste stopp. Slutt på moroa. Game over.

Jeg gremmes over at den borgerlige regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår kutt av Den kulturelle spaserstokken hvor profesjonelle aktører og kunstnere bringer kulturopplevelser til de som ikke har mulighet til å oppsøke dem selv. Vi bygger flotte kulturbygg og glemmer de eldste. Et paradoks. 30 millioner er for dyrt, ca 1, 5 million på hvert fylke og så kan du kanskje regne ut hvor lite beløpet er for din kommune, men jeg tror ikke du aner hvor mye det betyr for de gamle. Og de fleste klarer ikke formidle opplevelsene de har hatt i regi av Den kulturelle spaserstokken. De skriver ikke leserinnlegg eller protesterer, de roper ikke høyt til budsjettkuttet. Men jeg har sett gleden og lyset i seniorenes øyne når kunst musikk og litteratur har bragt frem glede, minner, latter og tårer. En stemmeløs begynner å nynne. En dement husker sangteksten. En stokk som dunker takten. Jeg har selv sett det. Det var stort. Reinhekla magi, jammen santen.

Hvorfor skal seniorene ikke få oppleve kvalitet på kulturopplevelsene på samme måte som de er vant til? Jeg vil si i fra før jeg blir dement: jeg vil ha kulturopplevelser med profesjonelle utøvere på sykehjemmet!

For ellers kan jeg når jeg blir gammel, like gjerne sette meg på taket og la kråka ta meg.

Margit Langseth

23.10.2014

FOTO: “Bestefars stokk”, Margit Langseth

FOTO: “Vi står hain av”, Margit Langseth

Det stod en liten rød bil litt uti veien rett etter krysset i den trafikkerte veien. En dame satt i passasjersetet. Munnen hennes gikk i ett kjør og hånden formet seg til en spiss som pekte på sjåføren på en truende måte. Hånden laget rytme i hennes klagesang, selv hørte jeg bare suset fra veien. – Oisann, tenkte jeg, – hva er det som har skjedd her, da? Utroskap, kanskje, eller et hemmelig stevnemøte som endte med et skikkelig oppgjør,- nå må du velge henne eller meg. Sjåføren knep igjen snusleppene og stirret tomt foran seg, og tok imot kjeft. Stakkars fyr.

Når jeg er på reise og ser så mange ukjente ansikter, dikter jeg historier om de jeg møter. Da blir disse menneskene ikke så fremmed. Jeg tror det er min måte å skape litt trygghet i storbysamfunnet, for jeg er vant med å hilse på annen hver person og kjenne mange i den lille byen jeg bor i. Og det liker jeg.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

På vei inn på t-banen føler jeg meg som en alien fra outer space. Er det ingen som har boblejakke nå til dags? Tydeligvis ikke, jeg merker at min røde boblevest skiller seg ut i mengden blant grønne bomullsjakker og lysebrune kamelhårfrakker. Snakk om bonde på bytur. Er det ingen som har ryggsekk lenger? Bare skinnvesker og dokumentmapper å se, til og med på vei opp til instituttkonglomeratet Blindern. Jeg kunne like godt hatt på meg kjeledress fra Felleskjøpet. Bonde på bytur. Ja, ja, – det er ingen som merker noe likevel fordi alle sitter og stirrer med på sin smartmobil. De ser ikke særlig smarte ut. Jeg betrakter, og synes det er litt befriende å være en i mengden. For hvem bryr seg?

Selv om jeg alltid har sagt at det største privilegiet et menneske kan ha er å sykle til jobb, men det er litt artig å ta t-banen også. Bare jeg klarer å finne en plass å stå hvor jeg kan holde meg fast, og at jeg står slik at pengeboka ikke kan lirkes ut av sekken av fæle lommetyver som er overalt i storbyen. Og bare det ikke kommer noen skumlinger som stiller seg ved siden av. Nå har jeg også lært meg at jeg må aktivisere kortet jeg kjøper i automaten på perrongen. Ja, det var noen som sa det til meg når jeg ikke fant noen stemplingsgreie inne på selve t-banen, og jeg ble synlig rød i toppen og stresset for eventuell billettkontroll. Jeg hoppet av på neste stasjon  “Majorstuen neste” og prøvde å scanne kortet på første og beste maskin. En pen dame så på meg et medlidende blikk: Det der er en brusautomat.

Men tilbake til denne lille, røde bilen i morgenrushet i Oslo og episoden som satte meg litt ut. Det ble det litt vel intimt, altså. Det finnes da grenser for hva man vil ha så nært oppi åsynet. Og så i storbyen, da gitt?  Da jeg senere snudde meg, så jeg at bilen var utenlandsregistrert og stod parkert utenfor en enebolig. Det var et stillas ved huset og en handverker i en kvit, nøytral arbeidsdress. Ja. Nettopp, ja. Han som satt i bilen så jo i grunnen litt østeuropeisk ut. Kanskje var det en håndverker som hadde kommet for seint til avtalen med fruen i huset, eller kanskje hadde de malt gangen hennes med feil maling.

For livet går sin vante gang, enten man bor i by eller bygd.

I Oslo virker alt bare litt større.

Margit Langseth, 6. oktober 2014.

Foto: “Skyhigh”, Torgrim Hofstad, Eidsvoll, 2014.

Foto: “Kor i svarte”, Margit Langseh, Blindern, 2014.

Det er fire faktorer som er avgjørende for å gjøre perifere strøk konkurransedyktige. Det er fire K`er som skaper distriktenes livskraft: kompetanse – kultur – kommunikasjon og sist, men ikke minst kvinnfolk.

Vi må satse hardt på å styrke utdanningsinstitusjonene og dermed sikre et sterkt næringsliv fundert på kompetanse. Det trengs selvsagt gode kommunikasjoner for å gjøre kunnskap tilgjengelig for folk som bor i bygder, langs fjorder og på øyer, og vi må kunne fly inn kompetent arbeidskraft som også kan føde barn, nemlig kvinner. Et bredt og mangfoldig kulturtilbud er avgjørende for å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft. Det vet alle i 2014. Men satsing på kultur betyr også ivaretakelse av vår fantastiske kulturhistorie som er i ferd med å bli glemt fordi den er nemlig ikke kan googles. Kultur henger sammen med kompetanse, kompetanse henger sammen med kommunikasjon og kvinnfolkene er knyttet til alle disse begrepene. Denne vevnaden som etter min mening er periferiens mantra, har altså en kvinne som motiv. Dette er realiteten, mens verdensveven, internettet, viser oss et vrengebilde av virkeligheten. Dette falske bildet kan vi kvinnfolk i stor grad skylde oss selv for, vi vil heller vise frem nybakte boller istedenfor å bruke kjerringkjeften til noe mer matnyttig, nemlig å ta ordet i samfunnsdebatten og sette dagsorden.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det sies at finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner frem. Ja, vi kvinner nyter å snakke hverandre ned eller hevde oss selv på bekostning av andre. Vi må jo styrke vår selvfølelse som er svak fordi vi tror på vrengebildet slik det fremstår på rosablogger og i kulørte magasiner.

Det finnes en rekke undersøkelser som viser forskjell blant kjønn. Og ja, vi er ikke like, men vi er like gode. PISA-tester i skolene som kartlegger elevers kompetanse, viser også at jenter tror de gjør det dårlig og guttene tror de gjør det bra. Jentene trykker seg selv ned og har lavere forventninger til seg selv. En dansk undersøkelse viser at flere kvinner enn menn tviler på om de er dyktige nok til å bli ledere. Realiteten er at damene i nær fremtid vil fyke fordi herrene når det kommer til kompetanse, – so come on, ladies!

En undersøkelse publisert i Aftenposten viser at kvinnelige sjefer gjør at kvinners sjanse til forfremmelse øker, for det har tradisjonelt vært ganske labert med muligheter når sjefen er en mann. Det er interessant at i mange ansettelsessaker ansetter sjefer de som er mest lik seg selv, med samme utseende og samme humor,- og for å sette det veldig på spissen, så er det skjørtelengden som avgjør om menn, som utgjør majoriteten av sjefer i det ganske land, ansetter kvinner. Kompetanse som skal bygge organisasjonen og bedriften videre er altså underordnet. Dette viser en undersøkelse publisert i ukeavisen Ledelse. Damer, nå er det på tide at vi bruker kjerringkjeften vår og tar debatten. Det er på tide at vi setter dagsorden i media, for sånn kan det ikke være. Glem ikke at de som taper mest på en status quo er distriktene, samfunnet vårt. So, come on! La oss gjøre den danske undersøkelsen til skamme, – den sa dessverre at med flere kvinnelige kolleger kan kvinners karrieremuligheter begrenses. Nå må vi løfte oss selv og hverandre frem istedenfor å trykke hverandre ned!

Det er tide at vi damer bruker energien vår til å snakke sak og visjoner, i stedet for å snakke stygt om eller rakke ned på andre, særlig de av samme kjønn. Du kan faktisk gjøre en forskjell med å la være å snakke andre ned.

Et amerikansk sitat sier:

Great people talk about ideas.

Average people talk about things .

Small people talk about other people.

På norsk kaller vi det Janteloven. Du skal ikke tro du er noe.

Nå har Norge kvinnelige boksere i verdensklassen, gulldamer i fotball, ski, golf, håndball og så videre. Vi har kvinnelig statsminister. Nordland er det kvinner som har mest dybdekompetanse, og nasjonalt utgjør jentene «brorparten», av studentene ved embedsstudiene. Kanskje på tide å gjøre noe med utrykket «brorparten»,- for hva er egentlig «søsterparten»?

Jeg ser ingen grunn til at damer ikke skal sette like mye dagsorden som menn eller inneha ulike stillinger i bedrifter og organisasjoner på lik linje som menn. Vi bør i alle fall ikke hemme de damene som tør, men heller heie på dem.

Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner er tittelen på en bok som kom i 2006.

Jeg vil bare si, – come on, damer, bruk kjerringkjeften din for det den er verdt!

Margit Langseth

3. oktober 2014

Foto: “Demokrati, – også for kvinner?” (c), Eidsvoll stasjon, 2014.

Den største velsignelsen på søndagene fikk jeg hos Norsk rikskringkasting. Den gang het det fjernsyn, en nymotens innretning som var pent pakket inn i et mahognimøbel med sjalusidører. Hver søndag klokken 14.00 kunne jeg rulle frem TVen, trykke på knappen og sette meg godt til rette i lenestolen. Sild i tønne skurret forbi noen sekunder før den svarte plakaten kom frem: FJERNSYNSTEATERET VISER… En åpenbaring! Halleluja! Det var bare en ting å gjøre, nemlig å gi seg hen og la seg forføre av ordet. Det var nemlig ordet og replikkene som stod i sentrum i forrige århundres teaterforestillinger med enkel scenografi med skuespillere som nesten uten uten mimikk og kroppsspråk. Ordet.

Det at Nora i forlot sitt dukkehjem uten å fortrekke en eneste mine i løpet av de tilmålte 90 minuttene,  brydde jeg meg lite om. Det var spenning og drama selv om replikkene var relativt monotone og juletreet som stod ribbet tilbake var i svarthvitt. Jeg kunne få med meg ordspill og symbolspråk, lytte, tenke og tenke, – helt uten å trykke på «liker» på Facebook eller sende inn SMS for å stemme Nora frem. Fjernsynsteateret holdt det de lovet. De leverte teateropplevelser i fjernsynet, og det ble en velsignelse for meg.

For meg var søndagene hellige, og selv om utbrenthet, karrierejag og stress var ukjente begreper, trengte jeg denne pausen i hverdagen, helt for meg selv, sammen med Nora, Hedvig, Jeppe og alle de andre skjebnene som ble presentert i ruta. Når rulleteksten ble rullet foran kameraet, kunne jeg trykke på knappen igjen, lukke skjermen og vende tilbake til det virkelige livet, litt rikere på opplevelser og muligens litt klokere? Dette var også de sjansene vi fikk den gang, til å oppleve teaterscener, til å oppleve litteratur og kunst i praksis. Slik var det i periferien da jeg var ung på 1900-tallet, den gang hallodamene hermet etter skriftspråkene, nynorsk eller bokmål, etter en fast plan med nøye utregnet statistikk. Jeg takker min Gud og Bjartmar Gjerde som tillot at statskanalen sendte fjernsynsteateret rett etter kirketid på søndager. Søndagsmatiné har fulgt meg gjennom livet, og jeg tror det har bidratt til å vekke min interesse for både dramatikk og lyrikk.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Fjernsynet den gang var serriøse greier, ass.

I dag dekker flatskjermen hele stueveggen, mens de store maleriene blir stablet på loftet. Mens fjernsynet var noe man tidligere tittet på og betraktet,- hvor man var tilskuer, så er dagens TV blitt veldig nærsynt. Dårlige såpeserier, nakne kropper i reality og kokkeprogrammer som filmes hjemme hos et brødrepar som drikker øl, mens de griser på kjøkkenbenken. Jeg er kanskje blitt for gammel. Jeg orker rett og slett ikke ha dette inn i stuen min, det blir for nært, rett og slett.

I tillegg skal vi seere nå delta i programmet med å sende inn vår stemme, – det koster bare fem kroner, mens publikums bilder og kommentarer ruller over gråtende småunger som blir stemt ut. Jeg er blitt for gammel for slikt. Hvorfor lager man ikke slike pene møbel-fjernsyn i dag, tenker jeg. I vente på at noen retrotraktordesignere skal gjenoppdage tv-møbelet, har jeg ryddet flatskjermen ut av stua og ned i kjellerstua. Vekk og bort. Ut. Nå har jeg frigjort meg fra hjernedød nonsens-TV, bestialske og spekulative krimserier og vulgær fredagshumor. Kall meg gjerne sær og sur, men jeg har fått en ny tid og mer tid. Nå hører jeg på radio, leser en bok eller ser ut av vinduet. Nå kan jeg roe litt ned, selv om det ikke er søndag.

Og jeg tenker, – det var ikke så dumt at NRK sende fjernsynsteateret den gang på søndager. Det ga hvile og restitusjon. Det trenger vi alle. Slow-food, slow-city og norsk sakte-TV er populært som aldri før. Hvorfor det, mon tro? Tog, hurtigrute, vedfyring og hva blir det neste? De gode prinsippene kommer heldigvis ofte tilbake igjen, eller kanskje de aldri blir borte? De gamle er fortsatt eldst, selv om tiden henruller. Jeg er siste generasjon som vokste opp med fjernsyn og uten internett, men er samtidig ikke så gammelmodig at jeg ikke hilser det digitale hjertelig velkommen. Men alt med måte og moderasjon, selvsagt, – det går an å logge seg av verdensveven på søndager og heller koble seg på virkeligheten?

Jeg skal i alle fall prøve det.

Det Syvende Tal er Fuldkommenheds Tal,
Den hellige Bibel bekræfte det skal,
Det Syvende Tal blev antagen saa stort,
At Syvende Dag blev til Hvile-Dag giort. 

Petter Dass

Margit Langseth

9. september 2014

“Slow Living”, Brasøy. Foto Margit Langseth

I begynnelsen var ordet. Ordet er menneskets viktigste redskap. Det er kilden til glede og kunnskap.  Ordet kan også brukes som sverd.

Jeg husker ikke hvor jeg leste setningen «poesi er selve livet». Men for meg ble det en åpenbaring. Poesi er livet, – slik er det for meg! Det er ikke det at jeg ikke bryr meg andre ting som for eksempel min familie, tvert imot! En majonesstripe blir et hjerte, «jeg er glad i deg», knallgrønne sokker. Duftende, rosa nyperoser. En lapp med et smilefjes. Hjerter. Ord. Hjerter og ord. Vi har en felles symbolspråk i familien. Jeg tror barna liker poesi, de også. Små ord. Små ting. “Mamma, – se, -se blomsten!” Jeg måtte bøye meg ned for å få øye på den lille, vakre og røde blomsten mellom steinene mens turistene hastet fordi. Den hadde klart det kunststykket å unngå å bli trampet ned. Et lite under. Magi, ja, rein poesi.

Poesi uttrykker livet. Og livet kan også være vanskelig. Den som har det vondt, kan ha problemer med å få vonde følelser ut av kroppen. Et banneord kan slippe ut dampen. Få det ut. Rop! Få det ut før det eksploderer! Satan!

Mennesker bruker ord som våpen. I kampen for frihet og fred. Politiske debatter er ordduell. Siste ord gjelder. Ord misbrukes ofte i kampen for å bygge makt, søke  hemmelige allianser, herske og spre propaganda. Sensur er kanskje den verste form for undertrykkelse. Ordet er ikke lengre fritt. Kampen for retten til å bruke sine egne ord kan være tornefull og blodig.

Det finnes mye poesi i sosiale medier. Du deler et magisk øyeblikk og «snap», så har du delt et bilde noen sekunder med dine venner. En hyggelig sms med «tommelen opp» blir en glad oppmuntring som varmer din neste.  Tweets er korte meldinger til verden. Her må du virkelig veie dine ord på en gullvekt. Noen kunne komme til å ta en «printscreen» og bruke dine ord mot deg ved en senere anledning. På facebook deles bilder av blåbær, ei strand eller et kunstverk. Naturopplevelser og kulturopplevelser som for eksempel et godt måltid. Godfølelsen. Den gode stemningen. Jeg tenker at det eneste som er upoetisk på facebok er alle disse selfiene som alle legger ut for tiden, og neste hele tiden. Jeg er mer interessert i hva du ser med dine øyne enn hvor du ønsker å bli sett eller hvem du er sammen med. Poesi er brune tær ved en bassengkant, et høyt elsket kjæledyr, en gammel tømmervegg, en hullete og sur sokk, en tekopp, en tur med gutta eller en potet formet som et hjerte. Utsikt fra en fjelltopp. Det er poesi, det! Og for meg er det poesien som beriker livet. Poesi er selve livet!

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud (Joh 1.1)

Margit Langseth

 29. august 2014

Foto: “Isle la Margerite”, 2014. Margit Langseth

Rundt år 2000 var jeg med på en fantastisk reise. Det var mer en mental reise enn en fysisk reise. Reisen ga meg mer innsikt i mennesket og verden enn en jeg noen gang har opplevd, verken før eller senere.

Etter ha bodd ett år i utlandet på 1990-tallet visste jeg jo at det er utfordrende og lærerikt å bli kjent med en annen kultur, og ja, du må bo der eller besøke noen «innfødte» før du lærer hva «kopptuæ» heter på språket. Jeg måtte bo der, sammen med tyskere, for å kunne lære søppelsortering på skikkelig tysk vis, Ordnung muss sein, – You know. Jeg lærte at det er tabu å la vannet renne hele tiden mens du dusjer eller pusser tenner, slik vi nordmenn har for uvane. Slikt var forbudt i Tyskland,- og tenk hvor mange liter friskt vann vi i Norge sløser hver dag? Til tross for at mine tyske medstudenter helt sikkert syntes jeg var et bortskjemt miljøsvin, var jeg så heldig at jeg fikk venner for livet. Jeg lærte mye dette året, om landet og folkene der, om mitt eget land og om meg selv.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Men tilbake til 2000. En kollega ved skolen jeg jobbet på, som var fra tidligere DDR, hadde kontakt med en skole like utenfor Berlin. Hans historie og ikke minst historien til denne skolen var superspennende for meg som tysklektor. Førstehåndshistorie om kald krig, glasnost, gjenforening og en ny tid for et samlet Tyskland. Berlin. Det er skrevet bøker om slikt. Romaner og historiebøker, på nytt og på nytt igjen.

Med god støtte fra skoleledelsen, ville min kollega etablere et internasjonalt samarbeid, en kulturutveksling. Dette var jeg så heldig å få være med på å bygge opp. Jeg kunne sikkert skrevet en side opp og side ned om det vi egentlig opplevde og lærte, men jeg skal prøve å sammenfatte hovedpunktene. En tidligere elev sa at denne utvekslingen var det det beste med hele skoletiden. Det var neppe den lange togturen som hadde festet seg.

Møtet med en annen kultur, kjennskap og vennskap med en jevnaldrende tysk eller italiensk elev og dennes familie, gir perspektiv Alle ungdommer synes at hjemplassen er den mest «kjipe», som det het den gang, og  det mest gørrkjedelige sted på jordens overflate. Dette er universelt, gjelder for all ungdom, enten man kommer fra en storby i Tyskland eller fra Herøy i Nordland. Kulturmøtet er et møte med egen kultur, på godt og vondt. For de tyske elevene var det en ny opplevelse  å tenne bål i fjæra ettersom det er totalt forbudt  å gjøre opp ild utendørs i Tyskland. Pendling med ferge til skolen, ja, det var eksotisk! Våre elevers bekymring om «hva skal vi vise dem, det er jo ingenting å se» ble gjort til skamme med «wunderschȍn» og «wunderbar». Fantastisk natur, hav og fjell, pølse på en pinne, friskt vann i kranen var nå blitt luksus og ettertraktet vare! Jeg kunne se hvordan selvfølelsen og selvtilliten til elevene vokste. Deres identitet ble styrket. Den kulturelle bevisstheten våknet, forhåpentligvis og kanskje.

Jeg tror faktisk sideeffekten med kulturutveksling, det å få utsikt over verden, gir en unik innsikt i sin egen kultur og tilværelse. Det er vel så viktig som kjennskap til andre kulturer, fordi det bygger menneskers respekt for seg selv og andre. For hvert møte bygger man sin kulturelle identitet, hever sitt kunnskapsnivå og reduserer fremmedfrykt, fordommer og ignoranse samtidig som man styrker sin respekt og sitt engasjement for andre mennesker og andre kulturer. Utsikt gir innsikt. Innsikt gir utsikt.

Jeg har vel i grunnen i hele mitt liv, i smått og i stort, drevet med kulturutveksling. Kanskje vi alle holder på med det? Jeg lærte å telle på tysk da jeg var et lite barn. Det handler om mellommenneskelige møter. Et menneske møter et annet. Interaksjon. Samhandling. Kommunikasjon. Man snakker samme språk eller ulike språk, forteller, peker, viser og tenker.Man sammenligner og tenker seg om. Man bygger ny kunnskap om verden og seg selv. Utsikt og innsikt.

Noen møter gir varige spor. Noen møter gir livslange vennskap.

Karen fra Australia bodde hos oss da jeg gikk på gymnaset. Det var som å få en søster, – endelig, som kunne fortelle mange historier og lære meg mye nytt fra andre siden av jordkloden. Jeg fikk senere oppleve julefeiring på «aussie-vis» med bikini og sand. Magiske minner. En gang skal jeg ta med familien min downunder. For å møte mennesker, for å oppleve naturen, se fargene og kjenne luktene. Sitte ved en billabong! Gjøre en walkabout!

Nylig var Sandnessjøens første utvekslingsstudent på besøk hos sin vertsfamilie. 30 år senere og for 10. gang. Han hadde med seg sin mor, sin kone og sine to døtre. Jeg kan love deg at det er forskjell på en litt ensom gård i Nordland, Norge og San Fransisco, USA,- særlig midt på svarteste vinteren.

Han treffer flere han kjenner her i byen enn hjemme i Walnut Creek. Han kjenner visst flere enn jeg gjør i min egen hjemby, – etter 30 år! Men så passer han på at programmet er fullt med å besøke alle, gammel som ung. En tidligere lærer, skolekamerater, foreldre til venner, venner av den gamle vertsfamilien og så videre og så videre. Det var kaffeslaberas, middager, hilse på nye folk,- og like blid!

It changed my life, sa han.

Så nå er det bare å starte planlegging. Sammen med mann og barn skal turen forhåpentligvis gå ut i verden på besøk, til et nytt kontinent, et nytt sted. San Fransisco – here we come. Og deretter tror jeg sannelig vi skal spare til en tur til Australia! Kanskje vi også rekker en tur innom Tyskland først.

Verden ligger for våre føtter.

Jeg har vært heldig som har fått bli kjent med mennesker fra mange andre land og kulturer. Vi har hatt to aupairer fra Ukraina som har bodd i vår familie og har beriket våre liv. De har betydd særlig mye for barna som har fått to “storesøstre”. Fantastiske mennesker kommer fra Ukraina, et land som har vært gjennomsyret av korrupsjon. Jeg stoler mer på dem enn på meg selv. Jeg blir stum av beundring at de kan smile til oss, når familiene deres har rømt fra sitt hjem. Det finnes mange av dem.

You changed my life!

Det er korrupsjon, konflikter og krig i vår verden. Det er kun møter mellom mennesker som kan bygge broer og skape fred mellom kulturer og land som er i konflikt. Innsikt gir utsikt!

Verden ligger for våre føtter, og vi er i grunnen alle naboer. Kan vi ikke bare være venner alle sammen?

Halleluja!

Margit Langseth

15. august

Foto av utvekslingseleven Jim O`Brien og vertsfar Torgrim Hofstad, 30 år etter. Foto: Margit Langseth