Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Det å snakke om været er en egen kunstgrein innenfor det å være menneske. Lang erfaring og et godt ordforråd kreves, samt evne til å tolke og formidle budskap i sære sammenhenger så vel som i hverdagslige situasjoner. Fagspråket er møysommelig oppbygd i åresvis og kan ikke hentes gjennom studier som gir vekttall, – språket om været er frukt som bare kan høstes etter mange sesonger fra du først plantet dine bein på land i Nord-Norge. Etter hvert behersker du disse ord og uttrykk,- hvor i ordet betoningen skal være og hvilket kroppsspråk som kan være egnet dertil. I begynnelsen kan det høres helt gresk ut. Den som tror at det å snakke om været er for amatører, tar grundig feil. Like mye som nordmenn som tror de er verdensmestere i å snakke engelsk, – men de uerfarne avslører seg så gudsjammerlig når de åpner munnen.

Det er være opptatt av været er ingen spøk. Det er blodig alvor. Min sønn på åtte år melder med høyeste alvor temperaturen hver morgen. I dag, er det 11 grader, mamma. Men det er ikke noe vind eller regn. Min unge rekrutt har skjønt høytiden i en værmelding, også når man melder været selv. For oss i 2015 er været heldigvis ikke så avgjørende for våre gjøremål lengre, mens det i tidligere tider handlet om liv og død.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mine forfedre og formødre rodde i åpen båt, for å skaffe seg livsopphold og brød, for å utføre sine plikter og følge sin tro, for å skaffe seg det noen nødvendigheter til hus, fjøs og naust. På vei til Lofoten, på vei til kirka eller på vei til nærmeste handelssted, – det var en vei,- sjøveien. Lenge før GPS, satellitt, kortbølge, walki-talkie, iphone, værmeldig i lyd, Siri Kalvig eller yr.no. I all slags vær til alle årstider. Styre etter stjernene, lese landskapet og følge gammel sedvane. Kanskje et kompass, kanskje et kart av ukjent opprinnelse. Eventyrene, erfaring og evnene –  alt måtte tas i bruk for å holde stø kurs i ukjent eller ureint farvann. Sagnet om Syv Søstre er historien om leia som skulle muntre opp de som rodde den tøffe veien til vinterfisket i Lofoten. Bestefar, onkel, far – sluttsummen av erfaring ble aldri satt to streker under. Den levde og vandret nedover til neste ledd, så snart unggløinten var tørr attom øran.

Eventyrene var muligens mest for underholdning og trøst, for man måtte lære å se og lytte til naturens egne tegn og det krevde at man hadde evner, til både å se, lytte, tenke og handle riktig. I dag forvaltes disse eventyr, erfaring og evner av landets bibliotek og museum. Mens vi setter oss på hurtigbåten, på ferga, på hurtigruta eller hopper på et fly og sjekker værmeldingen på smarttelefonen.

I dag henter vi torsken dypfrosset og skjært i firkanter på Rema 1000. Vi hører gudstjenesten på radio, hvis vi ikke skrur av. Vi handler klær og duppeditter på internett. Likevel snakker vi om været. Den evinnelige været. Været preger oss. Selv om verden har endret seg, så snakker vi om det velsignede eller forbannede været, gjerne hver eneste dag. Sjekker temperaturen, hører værmeldingen, sjekker været på yr både hvordan blir det hjemme og på hytta og kanskje i Nice,- side det ligger inne fra ferien i fjor. Selv om vi er innomhus stort sett hele tiden. Vi setter oss rett inn i bilen, parkerer i parkeringskjelleren på jobben, og samme metode hjem igjen. Det er ikke mye til eventyr, erfaring eller evner som blir utfordret i våre transportetapper frem og tilbake. Ikke så mye å overføre til neste generasjon foruten skikk og uskikk og paragrafer i Veitrafikkloven.

Likevel er vi fortsatt i særdeleshet opptatt av været her nord, om enn på en ny måte. Vi sitter på kontoret, ser ut av vinduet,- og lengter ut og bort. Tenk å kunne seile av gårde en sommarsdag. Tenk å kunne drevet fiske og vært fri fra klokke, outlock-kalender og e-poster som skal besvares i ett bankende kjør. Det å svare på mange e-poster og sende en drøss av tilbake gir en kortvarig følelse av lykke og å ha vært effektiv,- så lenge det varer,- det gir en virtuell storm tilbake som kan blåse deg av stolen. Det er så man får lyst til å seile inn i skodda,- og bare bli borte på det store havet,- kanskje man ville strande på en eksotisk øy i Stillehavet… Sukk… Helst uten internett.

Når jeg står opp om morgenen, sjekker jeg temperaturen og studerer skydekket. Er det utrygt for regn i dag, – blir det utegym eller innegym? Må støvlene settes frem til ungene? God morgen, fint vær i dag. Førr et vér! Eller er det vått, kaldt og grått, førr et steikanes uvær! Førr et satans vér! Det ene eller det andre gir et hav av muligheter for ulike synspunkt og ytringer,- du velger en strategi,- hallelujakoret eller klagesangen,- begge strategier fungerer uansett vær. Man kan også klage på finvær,- det kan bli for varmt, det varer ikke evig, det skyer til snart. Du, tjuknæ´n ikkje tell no?

Temaet for lunsjpausen er alltid like utenfor vinduet,- det er bare å gripe tak, så er diskusjonen er gang rundt knekkebrødene med makrell i tomat og skivene med brunost. Om ikke annet er det interessant å se om sytpeisen Per har lagt om strategien i dag. Eller om den evige optimistiske og irriterende Kari skal vise sitt sanne jeg etter ei natt med dårlig søvn og bare kanskjekanskje kan hun også stå opp med feil fot,- bare en eneste gang?

Til tross for bekvem transport og vanntett bekledning, så berører været oss på mange slags vis. Og her nord skifter været fortere enn du klarer å si «bø». Og det føles som om Gud erter oss med stiv kuling og regn når boblejakken for en gangs skyld ikke ble med på turen ut, det er jo tross at begynnelsen av juni. Det er slett ikke gøy når det sludder store, våte snøkrystaller når sommerjakken er på, men vi kjenner at vi er en del av elementene. Jeg tror nemlig Gud er klokere enn som så? Jeg tror han vil minne oss om hvor vi kommer fra. Vi er fortsatt avhengig av naturen, selv om vi ikke tenker så mye på det i hverdagen. Vi er de små menneskekroppene her nede på holmer, langs fjorder og på skjær, små brikker i hans puslespill. Derfor fortsetter vi å snakke om været, for ikke å glemme, for å vise vår ydmykhet, og for ikke å glemme hvor vi kommer fra.

Det finnes mange slag vær. Her nord er vinteren som en eneste lang natt, slik som Herr Petter med sin fjærpenn har beskrevet så nydelig. Det var også trøstende ord for folk innerst i en frossen fjord. Det var en evig kamp mot og med naturen, nok lys i mørketiden, nok ved til varme og matlaging. Så kommer engelen Gabriel forkledd som tjeld, storspove, grågås og seing,- som synger sine velkjente sanger om det glade budskapet. Lyset er født på ny! Halleluja,- vi stod hain av! Lyset vender alltid tilbake. Førr et vér! Takk, Petter Dass!

Det er vel det fine været, lyset og den gode sommeren som er vanskeligst å snakke om. Vi blir litt satt ut av varme og herlighet. Det kan hende at vi blir stille når kveldssolen brenner og ruller så vidt ned i havkanten for den stiger opp igjen. Det er melkestille. Det mest kraftfulle øyeblikk hvor alt i øyan står stille, himmelen er rosa og husene står i brann. Ingen kan sove bort sommernatten. Vi er igjen velsignet og styrket i troen. Vi skal stå hain av!

Til tross for denne frelsende stillenheten, så er det kanskje skitværet som berger oss mest fra avgrunnen. Ordforrådet dekker flere sider i ordboken, og mye må sikkert sensureres. De saftigste glosene om grått og vått, regn som kommer nedenfra og opp,- på kryss og tvers fra fire himmelretninger samtidig. Mørke, fuktighet, kulde og vind,- det finnes et utall av kombinasjoner, og vi som bor ved kysten kjenner ikke dagen før solen kommer tilbake i februar. Og stormene langs kysten, vår, sommer og høst er lunefulle. Men det er det vi liker å snakke om,- og alle har vært ute en vinterdag før, – så det er om å gjøre å finne på en ny beskrivelse av været som kan toppe de sure oppstøt eller kjappe replikker fra nabo eller kollega. Det er ikke bare kaffe som kurerer gruff, det gjør det forbannede været hvor man kan få ut frustrasjoner, dårlig nattesøvn og vonde følelser kamuflert som kraftuttrykk om været. Førr et søkkanes, steikanes og et så innisvarteballan tell uvér! Sørvestkulingen og himmelen gråter med deg og skjuler saltvannet som renner nedover kinnet.

For mentalhygienen er nok likevel sola som aldri går ned den beste psykolog. En årlig vårrengjøring, rusk og rask og knuten i magen løses opp og kostes ut av hundkarven som duver i enga som et brudeslør og de grønne enger, holmer og skjær hvor de dansende og duvende Syv søstre forteller oss eventyr med det var en gang. Skuffelser, sviende nederlag og svarte tanker feies ut at skogstorkenebb og smørblomster som hilser sommeren velkommen. Natta er rosa og himmelen er nær. En øredøvende stillhet. Det banker i ørene. Jeg holder pusten en stund. Ska tru om hain tjuktnæ tell, eiller?

Himmelen åpner seg og floingsvinden kaster seg over oss, mens jeg løper over enga og finner ly. Store tunge regndråper på solbrente skuldre. Det lukter salt sjø og shampo.

Herre Moses førr et vér,-ja, kor lenge var Adam i paradis? Har du sett på han tytkje?

Ja, ja, sånn går no dagan her nordpå og hain steike ta førr et vér!

2. juni 2015

Margit Langseth

Foto: “Søstran som dainse på sommareng”, Brasøy. (C) Margit Langseth, 2015

Foto: “Fra fjord er jeg kommet, ved fjord skal jeg bli”, Brasøy. (C) Margit Langseth, 2015

Godt naboskap betyr mer enn man skulle tro. Som alle andre -skap, så betyr naboskap at man må forholde seg til noen utvalgte andre, – til tider kan man være ganske så tett på. Naboskap. Ekteskap. Samboerskap. Slektskap. Farskap. Morskap. Det er en velsignelse, egentlig,- men kan også oppleves som en forbannelse hvis det går riktig ille. Man slipper ikke unna sine -skap, og det er både på godt og vondt. Slik er det med mellommenneskelige relasjoner som er forpliktende og som krever deg som menneske. Du kan jo flytte eller skille deg, men da må man alltid vurdere hva man har og hva man mister. Sine ekteskap, foreldreskap og slektskap kan man aldri glemme, kanskje forlate og fornekte, mens naboskap følger ganske enkelt med huset du bor i. Naboskap kan riktig være godt og gledelig, og jeg har hørt også ganske så irriterende og irrasjonelt.

Alle har vel har hørt om dårlige naboer. Det er ikke vanskelig å gjøre livet surt for de på andre siden av gjerdet. Bygge stygge tilbygg, spille ekstra høy musikk når de skal sove middag, hive alt gresset etter å ha klipt plenen litt ekstra langt over grensen. Det er bare fantasien og lovverket som setter grenser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som barn gjorde vi mange sprell mot de naboene som vi følte ikke likte oss. Den sure dama som konfiskerte fotballen da den trillet ned i hennes hage. Hun som anmeldte oss for brudd på båndtvangen, og dette var på 1980-tallet… Det var mange episoder. Hadde hun snakket med oss unger, slik som rødsaftdama litt lengre opp i gata, så hadde hun nok unngått å bli pepret med raketter på nyttårsaften og andre stygge pek som vi ungene gjorde som hevn for det med fotballen og hunden og og og – OK, barn er barn, men voksne får oppføre seg som voksne. Også ovenfor barn.

I Bergen bodde jeg i et hus med en nabo som bodde i sitt hus som stod 20 cm unna mitt. Bergenshusene er dårlig isolert, og det føltes nesten som om vi bodde sammen. Jeg kunne høre naboene snorke. Jeg kunne høre naboene krangle og jeg kunne høre naboene gjøre andre ting. Men jeg kjente dem ikke, – såvidt vi hilste på dagtid,- hvis de var edru da. For jeg hørte at de var glad i å feste. Det var naturlig å holde en viss avstand til naboene mine da, kanskje? Vi var jo rimelig tett på om natta, – og det var kanskje best slik?

Jeg har hørt om naboer som hatet hverandre så intenst at de den ene gjorde sitt fornødne på trappen til den andre. Da er hatet gått over i noe som er blitt sykelig, etter min mening. Da er det kanskje på tide å flytte. Og det er vel det som ofte skjer. Og det er vel det som er ønsket, – av naboen.

Vi kjenner jo alle animasjonsfilmen To gode naboer, – om naboer hjelper sin nabo, selv om hjelpen også kan være til både plunder og heft. Men an kan ha mye gøy underveis, ikke sant?

Vi har også naboer i Europa. Jeg synes slett ikke noe om det nå anbefales å ikke dra til Hellas fordi det er bank-krise. Reis til våre gode naboer i sør, – ta med kontakter og støtt opp om befolkningen. Hadde din nabo over hagegjerde hatt en tung tid, ville du kanskje stukket en tur over på besøk?

«Gjerdetvistar i Etne kommune» – det var en tykk bok som var billig til salgs hos Studia på Dragefjellet i Bergen. Tja, det sier sitt. Hvor går grensen for ditt og mitt er et spørsmål oppe til evig debatt og som rettsapparatet kan sette en stopper for til sist. I Midtøsten prøver de å svare på spørsmålet med å bruke rakett. Når er nok nok?

MEN,- jeg vil snakke om de gode naboene. Vi er så velsignet å ha slike,- ja, det er jo nesten som å vinne litt i Lotto hver dag.

I den skikkelige periferien er i grunnen alle naboer. Han på andre siden av sundet av feriehuset vårt passer på om vinteren hvis båten blir for full av vann eller flytebrygga flytter på seg. Til gjengjeld må vi la utelysene stå på den mørke årstiden. Og denne gode naboen har fått et eget lys i kjøkkenvinduet vårt, som han ser fra sitt hus, et lys som slår seg på automatisk når det blir mørkt. Vår avdøde nærmeste nabo snekret brannstige til meg fordi jeg en gang over hagegjerdet sa at jeg ikke visste hvem av ungene jeg først skulle slenge ned fra taket først hvis det skulle begynne å brenne om natta. Vår nye nabo tok med vesken min fra hytta da jeg glemte den i farten. «Ja, for du vet jo hvor nøkkelen er.» Og nynaboen med venner ofret neste ryggen for å berge landgangen vår i vinter. Ingen klager på at man lufter tepper og sengetøy på feil dag og feil tidspunkt. Det er en befrielse å ha en tolerant nabo som vinker over gjerdet, også på hytta.

Hjemme har jeg verdens beste naboer. De har jeg kjent nesten hele livet. Ungene omtaler henne med fornavn og ham med etternavn. Det er slik det er, og de har fulgt meg i alle livsfaser. Jeg har vært heldige å arve verdens beste naboer fra mine foreldre. De har vært med på vårt bryllup, barnedåp og snart blir det vel konfirmasjon av barna våre. Vi har ikke noe gjerde som skiller oss. Vi sager ned trær som kanskje kan hindre utsikten til den andre. Vår gode nabo kommer med varme kanelboller en lørdag formiddag. Til jul er det verdens beste berlinerkranser som ungene gjemmer på sitt rom,- som om det var gull. Om påsken står det påskeliljer på trappa. I fjor ble det plantet frø av blå lobelia i en av mine puslete utekrukker. Mine naboer hilser med hånden hver dag, men vi går ikke ofte på besøk. Men vi smiler, roper hei til hverdags og inviterer til de store markeringene. Vi holder et øye med huset når den andre er på reise. Hvis vi rekker en kaffe på terrassen de somrene det er vær til det, så er det de store og viktige spørsmål i livet som er tema. Som livet, døden og kjærligheten, selvsagt.

Jeg unner alle et godt naboskap. Naboer som smiler i stedet for å se surt på alt rotet i hagen og en uklipt plen. Naboer som deler store hendelser i livet og som hjelper til. Naboer som tenker på bomiljøet og estetikk før de sender en byggesøknad. Gode naboer tenker i grunnen kollektivt, og på at alle i gata skal trives og ha det både hyggelig og fint rundt seg. Du kan jo starte med å være en god nabo selv?

For jeg tenker det er krevende nok med ekteskap, slektskap og foreldreskap,- heldig den er som har et godt naboskap som skaper glede og godhet. Og jeg kommer ikke til å flytte fra mine naboer for de viser virkelig godhetens vei i livet. Heldige meg!

Hvis alle hadde vært gode naboer, ville det ikke vært fred i verden og slutt på all nød, da?

Margit Langseth

22.6.2015

 Bildene er til minne om vår gode nabo Alfon som hjalp oss med så mye og som holdt ut med vårt rot på Sveøy.

Folkeeventyret Den sjuende far i huset  er skrevet ned av Norges to store eventyrsamlere, Asbjørnsen og Moe. Situasjonen beskriver en tid da flere generasjoner bodde på samme gård, sønn arvet far som hadde arvet sin far og så videre. Det er den klassiske familiebedriften. Tradisjonene ble overført til ungdommen fra foreldre, besteforeldre og kanskje oldeforeldre og annet slekt som bodde i samme hus, slik det hadde vært i flere hundre år. Det er lett å tenke at den eldste faren i huset var den virkelige sjefen som visste best. Men hvordan skulle det gått med landbruket om man skulle brukt hest og handemakt til evig tid?

Filmkunsteren Ivo Capriono hadde etter sigende eventyret Sjuende far i huset som sin egen favoritt. Og vi har vel alle et minne om scenen der gamlefar i hornet presser frem et svakt «ja» til fremmedkaren som spør om ly for natten. For Caprino var dette en skarpsindig satire på sendrektig byråkrati. Den var Caprino godt kjent med gjennom årene, og noen mener at filmen var et indirekte spark til dem som gjennom årene satt og behandlet alle søknadene om filmstøtte, inkludert Caprinos egne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Den syvende far” i huset er blitt et begrep som i dagligtalen brukes i negativ forstand, om fedre, ledere, sjefer, profilerte politikere og andre som ikke vil gi slipp eller ikke vil slippe andre til. Samtidig kan man si at hvis man blander den erfarnes visdom med de unges evne til å stille spørsmål om det etablerte og evne til å tenke nytt, så kan det bli en meget heldig kombinasjon. Kanskje dette er oppskriften til suksess? Eller innovasjon som det heter nå. Innovasjon er å gjøre ting på nye måter, det å skape utvikling for sin organisasjon. Det kan være små eller store steg. Faremomentet er hvis det etablerte ikke evner å møte de nye spørsmål med et åpent sinn og dermed prøver å tenke tankene på nytt, se saken fra en annen synsvinkel, se seg selv utenfra. Da stoppes utviklingen, da stilner spørsmålene og den syvende far blir hengende alene i hornet på veggen til slutt. Det er ingen ledere, sjefer, politikere eller andre som vil lykkes i fremtiden med å stivne fast i tradisjonelle mønster eller bli sementert fast i gårsdagen. Innovasjonen vil da skje et annet sted, gjerne hos konkurrenten. Det kan være en smertefull prosess å bli stilt spørsmål til, for de som er vant med å klore seg fast til at de selv sitter med de rette svarene alltid. Det er nok bare de beste lederne som takler spørsmål og legger til rette for nyskaping.

Derfor ble Sokrates meget upopulær. Han måtte bøte med livet da han ble dømt for blasfemi og for å ha “forledet” ungdommen. Han var nok forut for sin tid, men dette var da også mer enn 2000 år siden. I dag ansees han som grunnlegger for vestens filosofi og humanismen. Istedenfor å komme med svar, vandret han rundt og stilte folk til tider meget ubehagelige spørsmål. Det at han også var sosial, hadde godt humør og likte alkohol ble oppfattet som meget uhyrlig! Sokrates er kanskje verdens første intellektuelle martyr. Noe som faktisk var verdt å dø for. Utvikling og fremtiden!

I dag er vi heldigvis kommet mye lengre. Samtidig så ser man mange eksempler på maktstrukturer som bremser utviklingen. En far som tviholder på sin posisjon et nivå over sin sønn i hierarkiet, selv om sønnen er mer en godt voksen. Nå vet jeg ikke hva som egentlig skjedde i familien Mohn, hvor far og bedriftsleder Trond Mohn, Norges rikeste mann, brøt med sin egen sønn som hadde andre ideer. Det kan fort bli eksplosivt når makt og penger blandes med familiære og næringsmessige faktorer. Men Trond Mohn deler nå ut millioner i øst og vest, ikke ulikt Olav Thon. Ikke så vondt at det ikke er godt for noe. Olav Thon har ingen egne barn, – mon tro om han ville ha spilt på lag med en sønn, en mini -Thon med strikkelue?

Man kan kjenne igjen dette mønsteret mange steder i samfunnet. Ledere i politikken, lag og foreninger eller i bedrifter som ikke gir seg og i alle fall ikke før de finner sin arvesønn. Sønn. Men hvis sønnen ikke spør sin åndelig far til råds, selv om han gjerne er pensjonert eller har lagt politikken på hyllen, ja – da kan det bli bråk. Eller ting kan for så vidt også skje veldig stille og lydløst, fordi den syvende far i huset har nemlig et enormt nettverk, og sitter som en usynlig edderkopp i sitt nett klar til å angripe og rydde av veien de som stiller for mange spørsmål knyttet til de årelange tradisjonene som er grodd inn i organisasjonen. C `est la vie. Ingen har sett eller hørt noe. Edderkoppen dør til slutt og har kanskje inspirert nye rekrutter. Nye nett spinnes.

Så derfor er det en evigvarende ironi og stikkende sarkasme som ligger i denne replikken:

«Jeg er ikke far i huset, men snakk med far min.»

Denne tradisjonen går videre og videre, helt til den første far er blitt så klok og viser tillit til den kommende generasjonen: «Spør ikke meg, gutten min, dette må du bestemme selv!»

Av eventyr har vi kanskje alle noe å lære?

Margit Langseth

08.05.2015

Kilde: http://www.caprino.no/movies/no/sjuendefar.asp 08.05.2015

Foto: “Far og sønn”, Asker 2014. (C) Kristian Langseth

En liten gutt i armene til en mann. Den lille kroppen er slapp og armene henger ned som om han sov den søteste søvn. Men gutten sover ikke. I døden er han trygg.

Middelhavet er et velsignet, varmt og vakkert sted for oss som bor på den rette siden. For de andre gir havet håp om frihet og en ny tilværelse. Hvert eneste år drukner det tusen og kanskje flere tusen uskyldige mennesker i havet som fanger dem. Hvert år. Hvert år. Hvert eneste år. Mens vi sitter på Playa et eller annet med rødlakkede tånegler, nipper til en paraplydrink og betrakter solnedgangen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For hundre år siden var det vi som ble lastet om bord på vei til The Promised Land. Men ikke i en lastebåt eller fiskebåt overlastet til randen uten mat og vann med banditter til rors. Vi emigrerte på 2. klasse, men egentlig var også vi flyktninger med håp og drømmer om en bedre tid. Familier samlet og sparte penger nok til å sende en person over først, og deretter kunne man spare til familiegjenforening. I dag bor det nesten like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. I dag drar gymnasjentene på helgetur til New York eller Roma, mens mødre og barn drukner på strendene i Italia. Fremskritt og tilbakesteg. OG det er dessverre ikke noe nytt. Dette har vart i ÅRESVIS, men nå må verdenssamfunnet gjøre noe. Snart kan vi befolke månen, mens barn dør i Europa. Det er intet nytt at barn på flukt drukner i Middelhavet. Jeg har hørt noen si at kanskje er det beste løsning for dem. Det er ikke noe håp likevel. Mens vi legger ned skoler, mens vi starter rekrutteringsprosjekter, mens vi frykter avfolking, mens vi mangler hender i eldreomsorgen, mens vi sitter her og ser på. Og slik har det vært lenge, lenge.

Nok er nok. Men det er ikke nok å sende mannskap til Italia, Malta og Hellas for å bistå med å plukke opp lik, intervjue de overlevende og før de får utdelt en returbillett. Det å sende et skip for å gjøre noe da eller da, det løser ikke det egentlige problemene. Dette er en falsk løsning og feil fokus. Det er som en lege som rekvirer medisin uten å stille en diagnose. Nå må verdens statsledere sette seg sammen og hjelpe uskyldige barn og kvinner og menn og eldre på flukt. Det dør flere barn og kvinner på grunn av konflikter og ufrihet i verden enn soldater. Nå er det nok. Husdyr i Norge har bedre velferd enn mennesker på flukt. Dette er Europa 2015.

Jeg kommer ikke til kunne nyte mitt bad i Middelhavet så lenge skumtoppene er farget av rødt blod. Jeg kan prøve å gjøre noe. Jeg kan skrive, jeg kan lage en sang, jeg kan hyle og jeg kan protestere. Jeg kan prise meg lykkelig og takke hver eneste dag og beskjeftige meg med viktige spørsmål i livet og i verden, mens jeg betrakter min sønn som sover sin søte søvn under en varm dyne i et trygt land på et lite sted langt mot nord på en øy langt til havs.

Snart gryr en ny dag med latter, fotball, lekser og lesing for oss. Vi kan gå på vannet, mens gutten på den andre siden av havet mister sin mor av syne og ser de skrikende hendene forsvinne under havflaten og er ikke mere.

Kjære Gud, se i nåde til oss mennesker!

Margit Langseth

21. april 2015

Foto: “Som Jesus på vannet?” (c) Margit Langseth, Storvatnet, 2014.

Det er mange byer i Belgia. Hvis man reiser landet på kryss eller tvers, kan man se det med egne øyne. I grunnen bor det folk over alt, det finnes kanskje ikke et eneste perifert strøk. Det er husklynger så langt du kan se, togstasjoner i fleng og togene tar deg raskt til nærmeste by som aldri er langt unna. «Byer i Belgia» er et begrep som betegner det «unyttige» man lærte på skolen. Men Belgia skal man slett ikke kimse av. Dette er et land man ikke kommer forbi, nemlig.

Belgia ble en selvstendig nasjon fra 1830. Jeg tror folket innenfor de nye grensene i Belgia, i denne nasjonalromantiske perioden, slet med å finne ut hva som var det vaskekte belgiske. Kanskje var det nettopp det som var det typiske? Et land som har vært underlagt andre stormakter, runde etter runde, tur etter tur, stadige skifter på grunn av konflikter og kriger som herjet gjennom århundredene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Belgia har i dag tre offisielle språk, flamsk, fransk og tysk. De fleste snakker perfekt engelsk og gjerne flere andre språk. Dette er landet hvor man tross ulikheter er stolt over å være belgisk, og storhjertet nok til å åpne hjertedøren og stadig invitere andre inn. Nasjonen som bygger på den største naturressursen en nasjon kan investere i, nemlig humankapitalen. Mennesket. Folket og kompetansen disse besitter. Det er folks stolthet og folks respekt for andres kulturer det handler om.Og ikke minst belgiernes kompetanse og personlige service. Disse fire som for meg står som solide grunnpilarer. For meg er Belgia virkelig hjertet i Europa!

Nå har jeg kun hatt anledning å være i Belgia to ganger. Men jeg følte meg hjemme fra første sekund. Selv togkonduktøren var hyggelig. I stresset over at toget var forsinket, måtte vi bare spørre om vi kom for seint til det toget vi skulle bytte til. Konduktøren svarte med et glimt i øyet, – at vi helt fint kom tidsnok til det neste toget som gikk. Et problem blir snudd til noe positivt, på magisk vis.

Ankomst i en ny by en stille kveld i duskregnet. Hvor er den gaten jeg skal bo, mon tro? Jeg ser på kartet som henger midt i gaten og leter etter en rød prikk, et fast holdepunkt i tilværelsen. Ingen rød prikk. En dame setter fra seg barnevognen om kommer bort til meg. «Kan jeg hjelpe deg?»

Jeg skulle hospitere ved en videregående skole i Leuven i Belgia. Mest lærte jeg kanskje av samtalene med dama på den lille kafeen like ved skolen. I tillegg til å by på belgisk vaffel, sjokolade og kaffe, fortalte hun ivrig om skolen, om rektoren og om sine barn og hvorfor de valgte katolsk skole fremfor offentlig skole for sine barn. Dette er landet hvor storparten av skolene private, katolske skoler som eies av nonner eller biskoper som blander seg lite inn i skolens drift, men setter en standard og et regelverk. Ungdommen får ikke forlate skolen i skoletiden. De må gå i vanlige klær, ikke utringninger eller oppflerrede bukser. Ingen religiøse hodeplagg. Slik sett er kanskje disse elevene mer like enn i skolen i Norge? Vaffeldamen argumenterte godt. Selv la jeg merke til at alle elever må ut i friminuttet og ingen mobil var tillatt. Jeg må si det var herlig å se at praten gikk så heftig for seg i friminuttene at det nærmest gjallet i veggene på klostergården.

Vaffeldamen bekreftet også mine inntrykk fra skolebesøkene. Lærerne er stolte over jobben sin. De blir høyt ansett og respektert. Skolegangen og kunnskap er viktig. Noen skoler er mer attraktive enn andre, så foreldre står i kø for å skrive elevene inn ved enkelte skoler. Slik er det ved den skolen jeg var på. Og jeg kan si,- det er ingen nye eller flotte bygg. Noen skoler er ikke renovert på hundre år. Toalettforholdene er elendige, luftingen skjer manuelt og på gammelmåten. Renholdet er i stor grad «såsomså». Rusk og rask i trapper og korridorer mandag morgen. Hos oss i Norge er det alltid strøkent. Det finnes ingen arbeidspulter til lærerne. Ingen bærbare PCer. Det finnes kun et lite og meget støyete personalrom, som mest minner om et lagerrom. Undervisningen er ikke særlig basert på det digitale. Undervisningen er mye lærerstyrt, men elevene har stor respekt for sine lærere. God dialog og god struktur i timene. Selve organisasjonsstrukturen er flat, det er få personer i skoleledelsen og rektor oser av visjoner, ideer og humør, mens de kontoransatte tar seg av alt praktiske som vikarer, kopiering og slike ting. Pedagogene er pedagoger. Det er folkene i skolebygget som ER skolen!

Læreren i Belgia, slik jeg ser det, er i stor grad autonom. Jeg lurer på når og hvordan de samarbeider. Joda, det skjer gjennom uformelt samarbeid, får jeg til svar. Rektor har møte med de ansatte tre ganger i året og gir informasjon. Ellers er er han «tett på» og tilstede og sender forøvrig ut nyhetsbrev. Hans filosofi er at en rektor må kjenne til alt som skjer i skolen, men trenger ikke kjenne til alle detaljer. Lærerautonomi. Humankapitalen i sentrum. En kollega omtaler sin rektor som en klok mann. Rektor vet at om hun får to dager undervisningsfri i uken med 75% stilling, så jobber hun mer. Hjemme har hun eget kontor og jobber mer enn fulle dager. Mine tanker vandrer til Norge og debatten om arbeidstidsavtalen som faktisk går helt motsatt vei.

Det er mange refleksjoner man gjør seg, om systemet både hjemme og borte. Fordeler og ulemper. Et internasjonalt prosjekt med skoleansatte fra flere land, Italia, Spania, Slovenia og Tyrkia, gir et bredt sammenligningsgrunnlag. Hva er «min» drømmeskole som kanskje vil gi optimal læring? Norge har mye å lære, men også mye å være stolte og ikke minst takknemlige for. Jeg skal aldri mer klage på toalettforholdene ved min skole. 

Jeg nyter alle språkene, italiensk, tysk, engelsk, flamsk og hallo,- hvem er det som snakker spansk? Men jeg har uansett tapt mitt hjerte til Belgia. Det kompetente, språkmektige og vennlige landet. Språk er det viktigste redskap for læring. Grunnleggende kompetanse i lesing og skriving. Morsmål og fremmedspråk. Mens belgierne er sjokkerte over at vi i lille Norge har to skriftspråk som nesten er helt like, – ikke rart vi er så dårlige i fremmedspråk?

 Mitt menneske- og lærerhjerte banker for kunnskap og språk. Og jeg ble umiddelbart forelsket i Belgia. Mitt hjerte tapte jeg til det klingende og syngende flamske språket da jeg skjønte hvor nært det ligger vår egen dialekt. «Soupkummen»,- takk Belgia for at dere minnet meg på det. Ein suppekomme, sælvfølgele! Vi er jo forresten alle i slekt.

 Jeg drar kofferten etter meg med trallende hjul bortetter brosteinen forbi skolen. Da møter jeg vaffeldamen på gata. Den lille damen midt i hjerte av Europa, ser så fornøyd og glad ut. Kanskje hun har fri i dag.

 «Reiser du nå? God reise, – og velkommen igjen!»

 Takk for hjertevarmen, Belgia. Jeg kommer igjen. 

Foto: Margit Langseth (C):

“Byer med respekt for seg selv har et rådhus det skinner av”

“En kaffe er ikke bare en kaffe i Belgia”

“Miniemeninsstituut i Leuven”

“Internasjonale lærerkolleger med ny rekrutt”

Margit Langseth

4. april 2015

Det er vår!

Det er reint som man blir religiøs. Skulle gjerne vært prest om våren. Da skulle jeg høyt og tydelig lovprise det aller helligste, nemlig våren. Denne årstid da Guds skaperverk våkner til live igjen, tilsynelatende ihjelfrossede blomster og busker, tørre, livløse og begravd av snø og skitt. Det er like forunderlig som at da Jesus stod opp fra de døde tredje dag. Jeg får lyst til å synge en salme!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vælsigna du dag over fjordan

Det er reinhekla magi. Det er poesi. Når vinterdepresjonen er på sitt svarteste kommer det et magisk lys over landet. Akkurat når man er i ferd med å gi opp og kaste inn håndkleet. Et tryllepulver drysses over bakken og opp kommer sneklokker, krokus og hestehov. Det er vår! Halleluja!

Ikke rart at folk i eldre tider, og kanskje i alle tider, feirer solsnu og tilber solen. Denne livgivende kraft som sprer sin velsignelse over oss krauman her nede. Lyset er også et kristent symbol. Lyset gir håp og tro på det gode. Håp. Det er grunnleggende for oss alle på et eller annet og mange vis.

Velsigna du lys over land

Samtidig når det er på tide å våkne fra vinterdvalen, så blir jeg så avmektig. Er jeg blitt allergisk, har jeg en mangelsykdom og er jeg egentlig lykkelig? Det er ikke bare huset som skal ha vårvask og vinduspuss. Hodet skal luftes og kroppen skal ristes i gang så fjæra fyker. Det er ikke bare trykke på en knapp om våren, det tar tid for marka også å tine.

Velsigna de evige ordan

De vintertunge tankene skal ut og setninger skal utsies. Ja, sannelig jeg sier dere. Det er en hel sjau. Det er godt at det tar litt tid, før alle vinterklærne må pakkes vekk og barna må ha alt nytt. Før ski skal pakkes bort og syklene skal smøres. Nye sko. Nye uteblomster. Ditt og datt. Det er enda lenge til, heldigvis. Tid nok. Og det kan vente.

Om håp og ei utstrøkken hand

Først hører jeg ryktene om at tjelden er kommet. Endelig! Men jeg må likevel vente litt før jeg kan høre den skvatrer og kaver i fjæra. Forventingen stiger. Enn seingen, er den kommet, mon tro? Ullgenser og kalde fingre. Tørr asfalt. Vinduer åpnes og rommene fylles med fuglesang. Det kommer stadig nye til i koret. Til slutt tar plenklippere og motorsag over hele showet, og magien er over. Hverdagen er tilbake. Og sånn går dagan i den fine, lyse tida.

Sannelig jeg sier dere, -våren er her! Vi skal bare stå av et par stormer og noen snøbyger først. Våren er som det sitrende første forelskelsen. Denne følelsen som brenner og braser, gleder og gruer. Og så skuffelsen,- ingen reaksjon,- det kom en meter snø til? Følelsen av vår kommer hver vår. Akkurat som man aldri glemmer den første forelskelsen. I et lite sekund kan du huske den. I et glimt.

Sommeren kommer, kjærligheten varer, hverdagen er god,- men ingenting slår følelsen av vår!

Velsigna du dag over fjordan

Velsigna du lys over land

Velsigna de evige ordan

Om håp og ei utstrøkken hand

Margit Langseth

6. mars 2015

 Foto: “Nordaførr vårvisa”, 2015. “Utsikt til 1000”, 2012. “Mens vi venter”,  2015. (c) Margit Langseth

Utdrag fra “Nordnorsk julesalme” av Trygve Hoff

En av verdens største reiseguider anbefaler Nord- Norge som et «must» i 2015. Ja, fortell meg noe nytt, sier jeg. Vi bor her fordi vi elsker lyset om sommeren, havet og fjellene. Vi kommer herfra og vi kom tilbake. Her vil vi bo og her vil vi leve. Sleng ut snøret og du får middagen på kroken. Vi trives! Halleluja!

Nå er vi på 5. plass i verden som attraktivt reisemål. Jeg er ikke akkurat overrasket. Hadde det ikke vært for sørvesten og at sommeren kan være både våt og kald i juni, juli og august, – sammenhengende, så hadde vi hatt så mange turister her at vi måtte stå i kø på Coopen. Men vi ønsker turistene velkommen. Velkommen til Helgeland! Men jeg tror at turistene kan komme til å få bakoversveis, og det er ikke på grunn av været.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I Dagbladet nylig ble verdensarvområdet Vegaøyan omtalt som et av sommerens beste reisemål for nordmenn. Ta sykkelen med og opplev Ylvingen. Ja, det vil si hvis fergen går. Det vil si hvis du får ta med sykkel på hurtigbåten. Jeg tar turen til Vega en gang i året, helst med sykkel. Jeg har kranglet med flere sett mannskap i Torghatten Nord om å værsåsnill å få ta den med. En gang hadde jeg invitert med en jentegjeng på 12 damer. 12 sykler. Hadde det ikke vært for at vi sendte frem den mest taleføre og peneste østlandsdama i følget, hadde vi kanskje fremdeles stått på kaia i Brønnøysund og sett ut over fjorden mot vakre Vega mens solen gikk ned i vest og Jon Aga stod og ventet med en femretters middag på Havhotellet.

Sommeren 2014 var en rekordsommer. Det myldret av turister, både utenlandske og norske,  og fastboende til lands og til vanns. Kajakker i følge eller ensomme kajakker overalt. Lydløst svevde de over den speilblanke havflaten. Naboen avbestilte sydenturen. Vi fikk malt huset. Vi måtte kjøpe oss shorts. Solkrem. Tropenatt på tropenatt. Ungene badet både før og etter midnatt ved flytebrygga. Til og med gamlemor dristet seg uti med blærekatarren sin.

Det var hallelujastemning og folk smilte. Dette året fikk enkelte samband og øyer nye flotte og store ferger. O, glede og fryd. Dette hadde vi ventet på så lenge.

Men den mest besøkte og vakre turistveien i nord, Kystriksveien, fikk derimot satt inn gamle ferger med salong under dekk. En fergetur på en time uten å se noen ting. Men det visste kanskje ikke turistene? Fergene var så gamle og sjabre at fergen hadde to stygge ulykker, også med personskader, i beste høysesong. Jeg reiser ikke den veien lengre. Nå blir jeg nødt å anbefale mine venner og bekjente å hoppe over kystens herligste rute og heller ta innlandsveien E6. For denne uken krasjet samme ferge inn i fjæresteinen fordi motoren ikke slo bakk på vei inn mot kai. Kapteinen gjorde sitt beste for å berge mann og mus. Hadde det vært min båt, hadde jeg kondemnert den. Eller solgt den med stor mangel-lapp. Jeg hadde ALDRI tatt med mann og barn, og i alle fall ikke invitert gjester med. Verken folk og fe eller ferielastede bobiler. Denne skammen krever man betaling for. Hva blir det neste som kan skje?

Helgelendingene er sjøvante, vi er et båtfolk. Sandnessjøen er en av Norges byer med størst tetthet av fritidsbåter. Mange er digre og enorme som hus. Jeg har en akkurat passe stor skjærgårdsjeep med akkurat passe stor motor, slik at vi kommer oss både frem og tilbake hvis været er greit. 35 knop på speilblank fjord er det beste i verden. Men så er ikke været alltid like stabilt her nord. Vi liker, vil og må benytte oss av offentlig transport. Vi trenger et offentlig transporttilbud. Men jeg tar kun ferge på samband ulykkesstatistikken er akseptabel. Andre har ikke noe valg. Jeg har aldri reist med Aeroflot heller. Jeg velger det som er trygt, praktisk og trivelig,- hvis jeg kan.

Hurtigbåt er det mest fantastiske transportmiddel. Stor aksjonsradius, god sikkerhet, så mange kjekke folk i mannskapet og i tillegg flotte naturopplevelser og også innmari sosialt. Og vi slipper å ha med bilen. Jeg føler meg fri når jeg kan transportere meg selv. Gjerne med sykkel. Sykkelhengeren har rommet to barn og bagasje. Nå har ungene egen sykkel. For en lykke! Nå når ungene endelig fikk en skikkelig sommer, så lærte de å svømme (fordi har manglet svømmebasseng innendørs, Jens). Så har de også en liten båt å farte i sundet med. Drømmen er nå å anskaffe seg kajakk, og oppdage nye holmer og skjær i det stille på en varm sommerdag, alene eller sammen. Et godt alternativ til valium og lykkepiller, – og det gir bedre effekt.

Drømmene mine brister. Verden skal ikke ta hensyn til mine lyster, selvsagt. Jeg kan jo alltids kjøpe meg et mindre hus og en større båt. Men når folk ikke lengre kan ta med seg mer enn håndbagasje på reiseruter med hurtigbåt til og fra øyer og skjærgårdsidyll langt til havs, så rammer det først og fremst de fastboende. Det strider i tillegg mot all logisk tenkning i totusenogfemten. De fastboende kommer seg forsåvidt lettvint tur-retur nærmeste tettsted eller by, hvis båten går da, men skal ikke lengre kunne ha med større ting som en sykkel eller annet gods.

Man blir tvunget til fergetur, og det betyr at flere også må anskaffe seg bil. Ja, særlig miljøvennlig eller helsefremmende er det ikke. Og kajakken kan dere bare glemme, like greit å finne frem valiumen, folkens? Fergene er selvsagt et godt alternativ, hvis de går, da og kan legge til kai,  og de er grunnleggende nødvendige for blant annet transport av varer og større gods. Flere tonn med daglige leveranser av fersk laks lagt på is på vei til Europa. Vi leverer fisken til ditt bord.

Det verste er at det rammer nettopp næringslivet så til de grader. Reiselivet markedsfører øyhopping på Helgeland med sykkel. Widerøe markedsfører Helgeland som reisemål. «Fly and bike». Til neste år må de nok revurdere og omprogrammere til «fly and hike». Det er ikke verst for Widerøe, – det er alle små og store reiselivsbedrifter og kulturbasert næringsvirksomhet. Sove, spise, reise og oppleve, – ja, denne bransjen er vanskelig nok å overleve i sentrale strøk. Hvordan tror dere det er i periferien? Bransjen vokser sikkert og sakte mot alle odds, men så har vi et produkt vi tror på, en natur du aldri har sett maken til. Du kommer ikke lengre ut i naturen og inn til deg selv. Vi har dyktige, ærlige og ærekjære folk som bor her. Du får alltid hjelp,- bare spør. Sterke opplevelser, stille opplevelser, ville opplevelser. Trænafestival langt til havs. En helt utenkelig tanke som ble en suksess. Kreativitet og grundervirksomhet. Folk har vært ute en vinterdag før og er vant til å ta i et tak.

Men nå spørs det jammen meg. Sorry, Tora Berger, like greit du får en baby å sysle med til sommeren,- du kan ikke ta med kajakk på båten, vettu. Og beklager, Dronning Sonja, dine prefererte spisesteder på Helgeland er lagt ned. Og omforlates, folkens. Alt er stengt, for vi er flyttet.

Dette er et scenario som kan bli en sannhet hvis øyfolket i de tusen øyers rike, det hellige land, Helgeland, ikke får et akseptabelt tilbud innenfor offentlig transport. Den mest grunnleggende av alle infrastrukturer. Vei. Og vi snakker ikke om å spare 10 minutter til Gardermoen. Her snakker vi om å komme seg til skolen, til jobben, til legen, til tannlegen, til optiker, til fysioterapeut, til biblioteket, til butikken. Skal vi ta årene fatt?

«En av verdens siste villmarker»,- denne eksotiske betegnelsen kan snart bli en grusom realitet. Lonely Planet aner ikke hvor rett de kan få? Det kan komme til å bli en katastrofe.  

Sorry, folkens. Det kan bli en sannhet. Nord- Norge vil gi deg bakoversveis.

Siste mann får slukke lyset.

Foto:

Margit Langseth (c) :

Norges eldste fiskevær nå med laks i fiskemerd. Træna, 2011.

Ut på tur med Træntoget. Trænfjorden, 2011.

Siste mann slukker lyset. Træna, 2011.

Ta saken i egne hender…, Alstenfjorden, 2014

Margit Langseth

6. februar 2015

Et lite sted i periferien. Kyrksæterøra er et tettsted i Sør-Trøndelag med om lag 2 500 innbyggere. Berit og Ove Aunli er bosatt der. Trøndersodd, fjord og fruktbart bondeland. Sikkert et idyllisk sted. Kunne like gjerne vært jeg som bodde der. Nå skal Mulla Krekar tvangsflyttes til Kyrksæterøra. Ingen kan svare på hvorfor. Det er også sagt at Nord-Norge er uaktuelt fordi det blir for streng straff?

Det minner meg om en annen historie. For rundt to hundre år siden oppdaget kaptein James Cook et nytt, fantastisk, men klimatisk utfordrende kontinent, Australia. De innfødte som levde i pakt med naturen ble ansett som primitive og forsøkt slaktet ned. Som britisk koloni ble landet-langt-bort sett på som et passende sted for deportere britiske kriminelle. For å stjele et brød ble du forvist i sju år. Hvis du overlevde kom du  kanskje tilbake.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I likhet med Krekar-saken er dette en «ute av syne, ute av sinn»-strategi som man skjønner ikke løser selve problemet. Det blir bare stuet bort. I England hadde man den gang ikke noe sosialsystem for å løse de egentlige problemene med fattigdom og nød. I Norge har man ikke noe system for å løse de egentlige utfordringer knyttet til “nye” former for kriminalitet, terror og trusler. 22. juli viser at Norge møter uforberedt til timen, så til de grader, uten å ha gjort leksen sin.

Dette er altså 2015 i landet som har NATOS generalsekretær, som har en aktiv FN-styrke i konfliktområder og som har et Fredssenter og deler ut Nobels fredspris. Nei, folkens, nå får dere sette dere ned å finne gode løsninger på sikkerhetspolitiske problem og ikke feie dem under teppet. Det blir verken ryddig eller rent av slikt. Ikke flytt et nasjonalt sikkerhetsproblem ut til grisgrendte områder, fordi dere som sitter med makt og myndighet ikke klarer å ordne opp.

Je suis de Kyrksæterøra.

Margit Langseth

04.02.2015

Noen initiativrike kvinner bosatt i Oslo ble lei av «stakkars dere» og spørsmål om det er forsvarlig å la barn vokse opp i asfaltjungelen. Ja, det er virkelig synd på dere. Det er trasig at man skal bli utsatt for slik nedlatenhet. En bildeaksjon har resultert i en utstilling av det vakre i Oslo. Ja, hvis det kan hjelpe på selvbildet til oslofolk, så er det vel og bra. Jeg synes det er flott å være patriot som er stolt av sitt hjemsted, enten du bor i Oslo, Bergen, Os eller Bodø.  Men etter min mening er det overhodet ikke noe synd i noen av dere som bor i Oslo, fordi dere har flere valgmuligheter, tilbud og muligheter enn noen andre steder i Norges landstrakte land. Jeg skal gi dere noen eksempler. Det er nemlig stor forskjell på nord og sør, land og by,- og Oslo er kanskje det stedet som ha flest privilegier.

Tenk for eksempel på mulighetene man har til skolevalg i Oslo. Det kryr av ulike typer skoler, både offentlige og private. Ja, selv Jens Stoltenberg valgte Steinerskolen og privatskoleløsning. Elever på videregående nivå har innenfor grei pendlervei alle valgmuligheter, og slipper å bo på hybel eller bli transportert med bil og båt og buss. Det er et hav av muligheter for videre utdanning med universitet og flere høyskoler og institutter innenfor ring 3. Og du kan til og med bo på landet utenfor Oslo og likevel nå det meste innfor skole og utdanning. Samtidig så vil jeg si at også oslofolk har godt av å reise ut for å hente ny kunnskap. Det er noe som gjelder alle uansett hvor du bor. Utsikt gir innsikt.

Det var en høylytt prosess med sammenslåing av sykehus i Oslo. Grusomme greier, altså. Mens vi i grisgrendte strøk er avhengig av vær og vind for å i det hele tatt komme oss til sykehus, og det er kanskje snakk om flere timers transport for å komme til nærmeste akuttmottak. Nedlegging av sykehus i distriktene gir ikke bare et svekket helsetilbud til barn og voksne, men vil også få katastrofale følger for fagmiljø og kompetansemiljø som dør. Mens arbeidslivet blomstrer som aldri før i Oslo.

I sentrale strøk, som vår hovedstad er det et utall av muligheter med kulturopplevelser og kulturtilbud. Opera, teater, konserthus, museum, kino, opplevelsessenter og et nærmest ubegrenset tilbud innenfor idrett, lag og foreninger. Det er slett ikke synd i dere, både barn og vokse kan velge og vrake fra a til å i tilbud. Dere har også kompetansebedrifter, forretninger og alle slags servicetilbud tilgjengelig. Ikea, designmøbler, møbelhus og alskens varianter. Bakerier og spesialforretninger av alle slag.

Dere som bor i Oslo er bortskjemte på muligheter. For 299,- kan du reise til europeiske hovedsteder og sydlige strøk. Weekendtur til New York. Det koster 5000,- for meg å komme meg tur og retur til Gardermoen for å nærme meg Europa. Og vi må helst reise ned dagen før for å være sikker på å nå frem. Reise til og fra Gardermoen og overnatting der for hele familien og feriebudsjettet er da allerede nesten tomt. Men vi klager ikke. Det blir hjemmeferie i år også.

Om noen spør meg om det ikke er synd å la barna vokse opp i distriktet, så blir jeg ikke fornærmet av den grunn. Du må gjerne si at vi har en søt dialekt og herme etter oss, men du må da for svarte høre etter hva vi sier! Vi er dessverre ikke bortskjemt med estetikk og arkitektur, selv om vi også gjerne vil at våre barn vokse opp med kunst og fine parker tilgjengelig, god arkitektur og minst et signalbygg i nærmiljøet. Vi har utfordringer som er mye større. To be or not to be. Det er spørsmålet. Vi kjemper mot nedlegging av studietilbud, nedlegging av båtruter, nedlegging av flyplasser, nedlegging av sykehus. Vi vil ha trygge veier som ikke er rasutsatt, vi vil ha et tilbud under innenfor offentlig transport. I alle fall en eneste bussavgang om dagen? Vi vil ha et kulturtilbud, vi vil ha mulighet til å lære ungene å svømme innendørs.

Vi kjemper mot fraflytting og avfolking. Vi kjemper mot at husene våre skal bli verdiløse. Vi kjemper for å bli hørt, sett og tatt på alvor. Vi kjemper for at den verdiskapingen vi står for også skal komme også vår landsdel til gode.

Vi har kjempet mot okkupasjonsmakten og opplevd store katastrofer uten å bli skrevet bok om, blitt forsket på eller blitt filmatisert. Slaget om Narvik, evakuering av Finnmark, Rigel-katastrofen. Vi har blitt brukt som skjold i den kalde krigen. Vi flyttet fra øyene mot betaling og senket fiskeskøyter for å bygge landets jernindustri. Vi mister våre ungdommer som tar utdanning. Vi har mangel på leger, tannleger, prester, sykepleiere, lærere.

Men en ting er sikkert; vi som bor i distriktet ser mulighetene, vi er grundere, vi har naturressurser i fjell, i fjord og under havbunnen. Vi har vind og vær. Vi har folk og kompetanse. Vi har historie, industri og naturressurser. Petro og turisme.

 Vi jobber for utvikling og innovasjon.

Vi kjemper kanskje Davids kamp mot Goliat, men vi gir oss aldri!

Vi ønsker å skape livskraftige samfunn og har ikke tid til jåleri. Vi kjemper en kamp for å leve og overleve.

Så ta oss på alvor og hør hva vi sier.

Og det er slett ikke synd i oss!

Margit Langseth

1. februar 2015

“På Øyen” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Det er mulig at folk brant seg ut og møtte veggen også da jeg var ung, men enten visste man lite om det eller så ble det ikke snakket om. Dagens unge har så tett timeplan at barn er stresset og utbrente, melder Dagens Næringsliv. Det bekymrer meg.

Det er kanskje et under at ikke min far ble utbrent, han jobbet kanskje 10 timer og mer om dagen og hadde kontinuerlig vakt, men han var helt sikkert sliten og måtte forsake mye. Han jobbet med mennesker, enkelte ganger med livet og døden i hendene. Det var slik det var med hans jobb, og han var hovedforsørger og var på jobb stort sett hele tiden, mens vi ordnet det andre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Prisen betalte vi vel alle sammen, ikke minst min far. Men lærdommen vi fikk, slapp vi å betale penger for. Min mamma, som også jobbet, men kortere dager, måtte ta ansvar for alt med fire barn, hus og hage. Hagen var for øvrig mer som en jungel, men det ble da folk av oss også. Jeg tror at det som fikk alt og alle til å henge sammen, var at vi hjalp hverandre, justerte aktivitetsnivået og tok ting som de kom. Min mor gikk ikke på treningssenter eller var på jentetur. Min far var aldri på helgetur i Manchester eller spilte bridge. Vi bakte ikke hjemme, for det var det verken tid eller overskudd til. Vi vokste opp på kjøpingsbrød, og hadde heldigvis penger til å kunne gjøre det.

Men vi hadde kvalitetstid sammen en måned hver sommer, selv om ingen kjente ordet kvalitetstid den gangen. Det var hellige dager, og det føltes som om vi levde i paradis og himmelen var nær. Vi spiste når vi hadde fått fisk, sov når vi var trøtte og spilte Yatzee om kvelden. Sommeren var familiens hviledag, vi hentet oss inn, fant hverandre og oss selv på en øde øy i havgapet.

Tilbake til hverdagen, kan jeg ikke huske at vi hadde en aktivitetskalender for familien. Vi hadde ikke lørdagsgodteri eller andre «skjema» for hva vi skulle spise eller ikke spise ulike tider eller dager. Det eneste faste var pinnekjøtt og multer på julaften. Når det gjelder fritidsaktiviteter måtte vi selvsagt spørre om lov for å begynne (og slutte) på håndball, fotball, speideren og så videre. Så måtte vi selv komme oss til og fra. Vi hadde heller ikke bil da jeg vokste opp. Og vi lærte å ta vare på oss selv slik, tror jeg. Det å bo i periferien gir mange fordeler, den ene velsignelsen er at man kan gå eller sykle eller sparke til og fra alt. Så enkelt, så genialt. Ja, og miljøvennlig ikke minst.

Vår familie fungerte på sin måte, og det gikk bra med alle involverte. Vi samles fortsatt så ofte vi kan, selv om minstebarnet er 43 og det er lenge siden vi bodde under samme tak og på samme sted. Det var kanskje mest mamma som betalte prisen for å holde familien oppe i den daglige driften, og belønningen er at hun er forgudet, elsket og aktet av alle i familien. Min far viser sin evige takknemlighet med å være meget aktiv på kjøkkenet og med støvsugeren som pensjonist. Han bruker nå all sin tid på å være tilstede for familien og særlig barnebarna, han tar igjen tiden med oss som han mistet. Mine foreldre gjorde sitt beste for oss på sin måte, og jeg er dem takknemlig for livet.

Gjennom oppveksten gjorde vi mange sprell og til tider ble grenser testet, blant annet med luftpistol, pil og bue. Glassfiberpiler, må vite. Jeg husker at jeg pleide å leke på taket. Der fikk jeg være i fred for mine tre brødre og dukkene fikk litt frisk luft. Jeg installerte meg med maleverksted og snekkerverksted i kjelleren, sydde på mammas lite brukte Husquarna symaskin og tok pause hvis nåla spiddet seg gjennom fingeren. Det ble ikke merke engang, for nåla var jo kommet ut av fingeren før jeg merket at den hadde vært gjennom. Jeg og en venninne innredet uthuset med å male veggene stripet med restemaling. Jeg kan ikke huske at noen sa noe på det. Der hadde vi ungdomsklubb helt uten voksne tilstede. Vi bygde forferdelig skrøpelige og skjeve trehytter som aldri fikk tett tak. Mine brødre laget akvarium i kjelleren til vårt søskenbarn. Det var en hel jobb å sykle til Botn og fiske opp «akvariefisk». Ja, det er utallige histories som kan fortelles og ikke bør fortelles. Jeg kan fortsatt huske lukten på det gamle biblioteket og Fru Carlsens milde vesen. Dit gikk vi ofte. Vi badet på Horvnes før 1. mai. Hvis vi skulle gjøre noe avansert, så tok vi opp Ti i skuddet eller laget radiosendinger på kassett. Vi rak rundt i byen og lekte under kaien. Dette var vår søndagshvile, og ofte skjedde det både mandag, tirsdag og andre ukedager. Dette var våre frirom.  

Det eneste vi alle ble barna delvis påtvunget var pianotimer. Det var min mors drøm at hun selv skulle kunne lært det en gang. Jeg ble knepet i å skulke pianotimene, fordi det var litt kjedelig og fordi jeg ble opptatt av andre ting som tenåring og fordi det luktet forferdelig og var en skummel stemning i kapellet på sykehuset. Jeg kan ikke huske at jeg fikk kjeft da min mor tilfeldigvis møtte pianolæreren i byen og hun lurte på om jeg var syk. Mine foreldre betalt mye for de timene, også de jeg ikke var på. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang sa unnskyld. Unnskyld, mamma! Og er det noe jeg angrer på så er det at jeg sluttet med piano etter «Til Elise». Du får jo alltid rett til slutt.

Jeg kan heller ikke huske at vi hadde lekseplaner med kryssing for måloppnåelse og egenevaluering, men jeg tror da vi lærte det vi skulle. Men jeg kan huske at det ble konkurranse på skolen etter hvert og at det var et slags press innenfor ulike idretter. Men det var et helt annet nivå enn i dag, og jeg tror presset på mange fronter er blitt større, -prestasjoner på skole, idrett og ikke minst fokus på kropp, utseende, utstyr og alt det der. Vi hadde større frihet, men også større ansvar. Og det gikk bra. I dag skal alt måles, vektes og veies. Gjerne etter de voksnes standard.  

Det er ikke det at alt var mye bedre før, den plata fungerer ikke lengre. Men det er en annen tid, nåtiden, og kanskje kan man ha godt av å skue tilbake. Skal vi utvikle oss positivt må vi lære av historien, lære av det vi gjorde feil og ta med noe av det som var bra. Jeg tror at vi må ta tilbake fritiden vår og legge listen lavere på mange områder i dag. Huset, hagen, kroppen og alt det andre trenger ikke være perfekt og striglet til enhver tid. Vi blir syke av det. Prestasjonssamfunnet gjør barna våre syke. Vi må elske våre barn for den de er, først da kan vi fremelske deres prestasjoner. Vi gjør barna våre syke. Mitt budskap er at vi trenger å bli påminnet et gammelt bud: «Du skal holde hviledagen hellig». Men om du tar den på mandag og annenhver onsdag eller litt hver dag,- det må du selv finne ut av. Men gi deg selv og barna et pusterom,- et frirom i hverdagen.

I dag laster folk ned apper med kafelyder for å kunne klare å konsentrere seg. Vi må gå på kurs for å finne roen. Balansen i livet er noe mer eller mindre kvalifisere tilbydere vil selge deg. Stressede arbeidstakere sendes på kurs i fjellheimen for å melke kyr på en bondegård. Iphone er blitt en del av kroppen. Vi chatter, twitrer, mailer, snaper eller smser istedenfor å gå på besøk eller snakke på telefonen. Vi styrer så mye til jul at vi blir sure og utslitte når høytiden endelig er der. Vi reiser på så eksotiske reiser at vi sliter med både jetlag og regningen som skal betales. Skal ha, skal ha. Karusellen går fortere, og vi klarer ikke stoppe. Mens det ungene husker best fra sommerferien er den gangen vi overnattet i telt i hagen…

Jeg er spent på hva det neste som lanseres til det moderne mennesket. Det kan godt hende at jeg går rett i fella, igjen, dessverre.

Hvordan den enkelte vil finne roen i sitt liv må du finne fasiten på selv. Hvor henter du din styrke, glede og tilstedeværelse blant pip, støy, varsler, avtaler, turneringer, møter? Hvordan finner du din balanse mellom familie, jobb og annet, egne og andres forventinger og krav?

Jeg har mine «hviledager» og små, hemmelige ritualer som fungerer for meg. Og jeg vil prøve å hjelpe mine unger til å finne sitt frirom. Det er viktig å lytte sin hjerterytme og pust, tenke noen tanker og forsøke å finne sin tro,- på seg selv, livet og noe utenfor seg selv. Da blir man ekstra klar til dyst og innsats for samfunnet.

Min hviledag er å bo i distriktet, på en øy på et lite sted. Her lever jeg litt enklere. Og her i periferien «går dagan litt saktar.» Min største glede akkurat nå er å skrive med en gjenoppdaget gråblyant som jeg kan kvesse så ofte jeg vil med en god gammeldags blyantkvesser.

Gråblyanten er min hviledag.

Foto av Margit Langseth: “Hvile på Hvalstrand”, “Øya” og “Sykling på sakte”.

Margit Langseth

10. januar 2015