Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Jeg hilser 17. mai 2014 velkommen!

Norge er et av verdens rikeste land. Norges Grunnlov fra 17. mai 1814 sikrer oss demokrati. Vi har frihet til å tro og mene hva vi vil, rett til skolegang og utdanning, et velferdssystem. Her lever vi i fred og harmoni på kanten av Europa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Norge, mitt Norge.

I dag, 25 år etter Berlinmurens fall, blåser det kald vind over Europa.

Væpnede konflikter rammer over 20 land i verden. 170 millioner mennesker berøres, mange er mødre og mange er barn. Uskyldige ofre for krigens grusomme handlinger, tilfeldige ofre på feil sted til feil tid. Soldater og sivile. Kvinner og barn blir slaktet som dyr.

La oss ikke glemme!

I Syria dør 1000 kvinner og barn i krigen hver måned. Enda flere omkommer på grunn av mangel på mat og medisinsk hjelp.

I Kambodsja er 40 000 skadd av landminer, mange er barn. Det er fortsatt 30 000 sprenglegemer som er udetonert.

Også i Sandnessjøen omkom to gutter i krigstid. De var 8 og 13 år, Finn Neergaard og Odd William Fagerli omkom i en sprengningsulykke i 1945.

Kvinner og barn har i dag 14 ganger større risiko for å dø i katastrofer enn menn.

La oss ikke glemme.

Reiser vi 200 år tilbake i tid, til 1814, da Grunnloven ble til, var Norge et land i nød. Fattigdom og sult, sykdom og død, var hverdagen for mange. Men folket fikk styre!

I 1905 ble nasjonen Norge født, et fritt og selvstendig land. Etter to verdenskriger, med freden 1945 kunne vi igjen heise flagg på 17. mai.

Norge, vårt Norge!

På  17. mai skal vi feire og gledes, men også minnes.

I dag skal vi minnes de fra Alstahaug som mistet livet for vår frihet. Vi skal også huske at tapet av en sønn eller en far rammet mødre, koner og barn hardt. Det brakte familier inn i sorg, og også inn i sosial og økonomisk usikkerhet.

La oss ikke glemme.

Vi skal også i år minnes et inferno av flammer og skrik hvor flere tusen omkom i Rigel katastrofen ved Rosøy, i år er det 70 år siden.

Fra Helgeland omkom Edvin Nikolai Mørk Dagsvik som ble beordret som los om bord i Rigel. Det er også fem lokale sjøfolk som gikk ned med Korsnes i samme angrep som er gravlagt på kirkegården i Sandnessjøen. Andre sjøfolk fra Sandnessjøen som omkom  var Andreas Birkelund, Carl Aslak Carlsen, Arnold Conton Dahl, Arthur Marius Jørgensen, Asle Leonartd Larsen, Fritz Ebbe Moen, Sverre Konrad Nerland, Asle Nilsen, Sigurd Brun Otervik, Leif Stamnes og Trygve Johannes Storvik, den siste bare 17 år gammel. Per Breivik tjenestegjorde som navigatør og flyver, og omkom 7. mai 1945 under nattflyving, – dagen før frigjøringsdagen.

Fra Sandnessjøen ble Reidar Jacobsen tatt som gissel januar 1945 og døde to måneder seinere i fangenskap.

Vi må ikke glemme!

I vårt jubileumsår for 200 år med Grunnlov, i 2014, drukner et ukjent antall båtflyktninger i verden. Hundrevis og kanskje tusenvis av mennesker på desperat flukt. Mange kvinner og barn drukner hvert år i Middelhavet hvor mange av oss drar på ferie for å slappe av.

I verden i dag finnes det ca 40 millioner flyktninger i 70 land. I Nigeria er nylig 200 skolejenter tatt til av militante grupper. Ingen vet hvor de er. Ingen vet tallet på antall barnesoldater og fysiske overgrep i konfliktområder.

E kjæm frå Helgelainj

Korsn lainj kjæm du i frå?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter 24 år i skapet, står jeg endelig frem i lyset. Disse naive setningene har vært pinlig å tenke på lenge nok,- nå står de her svart på hvitt. Dette sitatet stod på mitt russekort i det herrens år 1990. Russetid ved Sandnessjøen videregående skole. Selv om jeg var særs eplekjekk, selvopptatt og relativt ufyselig på ungdomsskolen, var jeg var en kjempekjedelig og ukul russ med to lange fletter og nordlandskofte. Djizzez ville sikker vært kommentaren i dag. Men det føltes helt greit å være sjåfør på 16. mai i 1990 med mine foreldres Toyota Camry DX til fri disposisjon.

Da jeg skulle ut i verden etter videregående hadde jeg søvnløse netter. Jeg hadde jo knapt «vørre av øya»,- og det var før brua kom, må vite. Det første året som student med enda lengre fletter og fortsatt samme strikkekofte var utfordrende. Juss-studiet i Bergen hadde vært det som stod igjen etter at jeg hadde brukt eliminasjonsmetoden i flere runder. Helsevesenet,- nei, liker ikke blod. Økonomi, nei,- liker ikke regning. Fysioterapi, ja,- men snittet mitt var for lavt. Militær utdannig, -tja, men det hørtes litt skummelt ut. Juss,- ja,- hvorfor ikke?

Møtet med advokatdøtre fra Oslos beste vestkant som hadde fin sveis og stor selvtillit målbandt meg. Godt å ha en kofte å gjemme seg bak. Ellers var det skarrende og selvsikre bergensere over alt. Men det var en jente som ikke skarret så høyt og så litt beskjeden ut. Vi fant hverandre. På eksamen strøk jeg med glans i statsrett. Statsrettsoppgaven handlet om offentlig forvaltning og forholdet mellom stat, fylket og kommuner på forvaltningens område. Det skulle utgreies og henvises. Jeg angret på at jeg ikke hadde tvunget meg inn på kollokviegruppe med advokatungene. Jeg var akkurat fylt 20 år og hadde fortsatt musefletter. Like naiv som sitatet på russekortet.

Den dagen sensuren falt kan jeg ikke erindre. Men jeg gikk ikke ned i kjelleren, selv om nederlaget var et unektelig faktum. Hva skulle jeg nå gjøre? Jeg gikk derimot opp på loftet. Der satt jeg lenge og tenkte. Hva er det egentlig jeg liker og har lyst til? Jeg kan jo prøve noe helt annet mens jeg tar opp igjen eksamen til neste år. Jeg tenkte og tenkte. Jeg liker å lese, jeg liker å tegne og male, kunst og kultur, jeg elsker litteratur. Ich liebe deutsch! Jeg kunne jo tysk fra årlige sommerbesøkene av familievenner fra Bonn, og så var det jo Torstein Karlsen, Sture Walther, Bjørn Tuv og ikke minst språkgeniet Kate Walen. Hun elsket også litteratur. Ja, så da var valget plutselig enkelt, det ble grunnfag i germanistikk på «Lenin-høyden». Det ble full klaff med Reitens Grammatikk, Monica Maron, Berthold Brecht og Kari, Siri og Jorun. Mulig de hadde musefletter de også en stund, det husker jeg ikke så nøye.

Du lurer sikkert på: når kommer hun til poenget? Men det har jeg allerede gjort. Poenget er at livet består av tilfeldigheter, samtidig så tror jeg på at skjebnen styrer. Jeg tok hovedfag i germanistikk med litteratur som hovedemne, jeg tok nordisk og pedagogikk. Jobbet noen år i Bergen. Og ja, juss-eksamen bestod jeg senere med glans hvis noen lurer. Dette studiet skulle jeg gjerne gjort helt ferdig, men så gikk tiden til andre ting og studielånet var stort nok. Som 30 åring ville jeg storkost meg med jussen. Offentlig forvaltning har jeg nå fått prøvd i praksis, både gjennom jobb, som skattebetaler og mange år som politiker.

Da jeg i 1999 flyttet til mitt lille Helgeland fant jeg hjem igjen på flere vis. Jeg har vært heldig og har hatt spennende jobber i skoleverket og kultursektoren. Nå jobber jeg til daglig med å bygge kompetanse og trives med verdens viktigste jobb,- jeg er lærer. Jeg vil bruke det har lært meg til å bygge kompetanse og styrke den kulturell identiteten og selvfølelsen til de oppvoksende generasjoner, slik at de reiser ut,- men også kommer tilbake til Helgeland med stolthet og kunnskap, klare til å bygge dette lille samfunnet videre sammen med meg og andre kolleger som jobber i kunnskapsbedrifter på Helgeland.

Det beste er at jeg lærer noe nytt hver dag. Nå er jeg 43, men lurer litt fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Nå har jeg også vært operasjonsassistent en gang, og jeg svimte ikke av. Jeg har studert både økonomi og annet, og kanskje skaffer jeg meg en lusekofte igjen. Vi får se hva fremtiden bringer.

Men en ting er sikkert: E kjæm frå Helgelainj –  dette er mitt land, og det er jeg stolt av!

Margit Langseth, 15. 5. 2014

Foto av Margit Langseth:

Foto: “Venterom på Brasøy med Syv Søstre i bakgrunnen” (C) Margit Langseth, 2014

Foto: “Fremtiden i en spåkule” (c) Margit Langseth, 2014

Butikken i mitt hjerte 

Det finnes nærbutikker over hele Norge, over hele Europa og i hele verden. Mens kjøpmannen på hjørnet i byene er gått inn i historien, så er nærbutikken i distriktet selve livsnerven på små steder. I et øyvære et godt stykke til havs, blant tusen holmer og skjær på Helgelandskysten finner du verdens beste nærbutikk. Og det sier jeg som hater shopping og som også aller helst vil slippe å handle matvarer. Men på øya Brasøy gleder jeg meg til å gå på butikken. Jeg er på butikken så lenge som det kan sømme seg, og jeg handler alt jeg kan! «Kopen» er butikken i mitt hjerte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med omlag 40 fastboende og et varierende antall feriefolk klarer nærbutikken på Brasøy å tilby et stort utvalg av varer hele året rundt. Her handlet min bestefar, min mor og her handler jeg. På «Kopen» får du alt du trenger og mere til. Mat og drikke, pesto og pasta, hekletråd og garn, kopper og kar, sokker og håndduker, rottegift og fiskekroker. Bensin og øl. Her får du ferske boller og nystekt brød. Det de ikke har inne, kan bestilles. Det som ikke kan bestilles kan ofte lånes eller fikses, som for eksempel en sykkelpumpe eller en hengsel til et kjøkkenskap. Det pleier å ordne seg.

Dette er butikken som tilpasser sine åpningstider til fergerutene, og utvider på fredag og i sommersesongen enda det betyr lengre dager med jobb, mens andre ferierer med sine familier. På «Kopen» treffes folk til faste tider i kafeen. Her er det kaffe og kaker,- vær-så-god-forsyn-deg. Sparegrisen på bordet fungerer som kasseapparat. Jeg tror også de fleste rydder opp etter seg, og de mest samvittighetsfulle eller kaffetørste setter på nyekaffe og vasker opp. Snart er det åpning av den nye kafeen. Stilig og elegant innredning. Laget på dugnad, selvfølgelig. Det blir middagsservering, pubkvelder og i lavsesongen hilser vi sparegrisen igjen velkommen. Vi gleder oss til alt! 

Nærbutikken på Brasøy er med i Merkurprogrammet som er et statlig utviklingsprogram for nærbutikker. Det gir god motivasjon og drahjelp for å bli en enda bedre butikk. Butikken har fått tildelt en rekke utmerkelser. Beste “Post i butikk”, bolystpris og en flott tredjeplass i «Årets kjøpmann 2014». Det er vel fortjent for Ann Grethe som daglig leder med Liv og Sten som trofaste ansatte.

Gratulerer!

For det er nettopp Ann Grethe, Liv og Sten som jobber på «Kopen» som gjør butikken så spesiell som den i virkelighet er. De strekker seg alltid langt for å yte god service enten du trenger varer levert hjem eller ikke rekker siste ferge onsdag før påske. En gang hadde jeg glemt tacosausen, og den ble bragt på døra. De snakker med ungene, og har stor tålmodighet når ungene kler av seg støvlene og leker sisten mellom butikkhyllene. Trenger du hjelp med oppskriften eller ikke vet hvor den og den bor,- så spør på «Kopen». Her får du opplysninger du trenger eller ikke trenger. Det er også veldig greit at de da spør rett ut,- hvor er mannen, kommer han i kveld? Ja, det kunne jo hende vi var blitt skilt siden sist. Kjekt å vite. -Hvordan går det med moren din? Så får du svar tilbake på det du lurer på, om det er folk på Sveøya og på holmen i helga, om hvordan været blir, hvor naboen er på ferie og andre slike spørsmål man blir opptatt av når man møter noen med hjertet. Det beste er at her finnes en sone for å snakke om store ting i livet, som barn og barnebarn eller det som kan være strevsomt; stress på jobb, sykdom eller dårlig samvittighet for alt man ikke rekker. Men det kommer selvsagt an på hvor lang køen er.

Uten denne butikken, kan jeg vanskelig å se for meg at det å tilbringe tid på fantastiske Brasøy vil bli verken så lettvint eller artig. Så derfor vil jeg oppfordre alle til å handle ALT på sin nærbutikk. Det er ikke enkelt å holde tritt med tilbud hos de store matvarekjedene når fastboende pendler ut og feriefolket pendler inn.  Det er helt sikkert en utfordring å jobbe sommerferier som er høysesong, høytider og ferier når folk reiser til øya i hopetall. Det er en livsstil å jobbe på nærbutikken, og hele familien blir også delvis involvert i driften. Ved sykdom, rundvask, varetelling og varaleveranser. Det er ikke lett å få avviklet ferier sammen med egen familie. For ikke å snakke om når ansatte går hen og brekker armer eller bein. Vikarer er vanskelig å få tak i. Men fordelen med å være en bedrift som er et hjerte i bygda er at det ordner seg som regel. Det er alltids noen som kan trå til enten det er behov for en vikar eller et malingsstrøk. Jeg stiller gjerne opp, hvis det trengs.

Dette noen av mange grunner til at dette er butikken i mitt hjerte. 

Hurra for Ann Grethe, Liv og Sten som fortjener honnør, priser og takk.

Måtte Kopen alltid bestå!

Margit Langseth

15. april 2014

Mastergrad gjør Norge friskere!

For hundre år siden var Norge et utviklingsland. Det var økonomisk krise, folk var fattige og kystfolket berget seg med tilgang på fisken i havet og holdt varmen i ovnen med hjelp av torv. Med funn av olje og med folketrygdloven i 1967 ble den moderne staten Norge bygd ved hjelp av kunnskap. Kunnskap om økonomi, teknologi og etablering av et velferdssystem og et utdanningssystem dannet et solid fundament for det Norge slik vi kjenner det i dag. Statens Lånekasse bidro til at flere kunne ta del i arbeidet med å bygge landet. I dag har alle rett til videregående utdanning. Det er gode muligheter for å bygge sin kompetanse både innenfor yrkesfaglige og studieforberedende retninger. Fokuset har samtidig snudd: hvordan hindre frafall i utdanningen hvordan få flere fra trygd og over i jobb. Disse fenomen var relativt fremmede i 1970.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Norges første universitet ble etablert i 1811. Mathias Bonsach Krogh var en av flere sentrale personer som forstod viktigheten av å bygge landet med kunnskap. Han stilte blant annet spørsmål om hvordan man kunne utdanne seg innen landbruk i Danmark når de klimatiske forhold er helt noe annet i moderlandet. Han etablerte bibliotek og seminarium i nord. Nærhet til kunnskapens høyborger er minst like viktig i dag som den gang, fordi utdanning bør være tilgjengelig for alle uavhengig av hvor i landet du bor.

I media den siste tiden viser NHO sin mangel på kunnskap når de trekker sammen begrepene mastergrad og sykdom. «Mastersyken» må man vokte seg vel for, sier de. Jeg synes jeg kjenner eimen av lønnsforhandlinger, og NHOs strategi for å holde lønningene lave stinker. Fy skam! For kompetanse koster. Det skal koste. Kompetanse koster for studenten selv taper arbeidsinntekt og øker sin lånebelastning. Det koster staten i form av tapte skatteinntekter som skal dekke AFP og sykehjemsdrift til et stigende antall seniorer som bølger over kommunene. Det koster samfunnet mer å utdanne flere med mastergrad,- og det skulle da også bare mangle at det ikke skulle koste noe å ansette dem! Norge AS har ikke råd å la være. De som mener noe annet mangler, etter min mening, selv kunnskap om hva som driver utviklingen av et samfunn videre, nemlig mennesker med kompetanse.

Vi lever i et høyteknologisk samfunn der den som besitter mest kunnskap og kan ta den i bruk har stor påvirkningskraft. Forskere er våre fremste eksperter. De har mulighet til å forandre samfunnet og løse våre problemer. De jobber med å løse kreftgåten og mysteriet om alzheimer. Forskere utvikler maskiner, systemer og materialer som skal skapt for fremtiden. Sikrere biler, sikrere redningsutstyr. Nanoteknologi, bærekraftige produkter og medisiner. De forsker på læring, relasjoner og nervesystemet. Alle disse har mastergrad. Lille Norge har like mange innbyggere til sammen som en hvilken som helst europeisk storby. Som et av verdens rikeste land burde vi også ha som mål å bidra til internasjonal forskning så det monner. Vi trenger flere med mastergrad! Det er faktisk forskere som skal gjøre oss friskere.

Aftenposten hadde i 2011 en artikkelserie om forskning hvor det sies at sett utenfra er Norges satsning på forskning sett på som komisk. Finske Kai Simons, leder for Max Planck Institute og Molecular Cell Biology and Genetics i Dresden uttaler:

– Det er en tragedie. Det er en enorm mulighet som går tapt. Norge bruker minst penger av alle de nordiske landene, enda dere har mest. Hva er grunnen til det? Det er provinsielt.

NHO tenker altså motsatt, og det sparer nok bedriften på kort sikt. Det er for meg et stort paradoks. Det å tilsette og forme sine ansatte i sin egen støpeskje kan være bra, men etter mitt hode skjer innovasjon når kritiske spørsmål stilles av folksom er selvstendige i sin tenkning. En mastergrad bør i alle fall ikke bli brukt mot den som søker jobb. Bedriftsøkonomer fokuserer på å holde lønningene nede, men de dyktige bedriftsledere ser på komplettering og bygging av bedriftens kompetanse som en investering. Norske bedrifter blir ikke konkurransedyktige i forhold til andre land på pris, men vi må satse på kvalitet. Her trenger vi tipp-topp kompetanse for å få det til. Derfor vitner NHOs negative holdning og nedsettende ordbruk om at norske bedrifter tenker kortsiktig, og heldigvis tror jeg ikke alle tenker slik. Jeg vil si til de som ikke «trenger» mastergrader blant sine ansatte: – lykke til!

I dagens kunnskapssamfunn skal hver og en av oss skal finne sin rolle i. Vi trenger fagfolk og akademikere, praktikere og teoretikere. Vi trenger håndverkere, bønder, fiskere og ingeniører, sykepleiere, lærere. Vi trenger kreative og dristige autodidakter og primus motorer med store ideer. Jeg sier ikke at en lang CV med en eller flere mastergrader gir noen som helst garanti om at du gjør en god jobb, men samfunnet trenger mest mulig kunnskap for å drive utviklingen videre. Med satsning på bred og dyp kompetanse kan Norge hevde seg internasjonalt. Vi har alle forutsetninger tilstede for å klare det, men gammeldagse holdninger bremser farten.

Man skulle tro at kunnskapsorganisasjoner og kunnskapsbedrifter vil verdsette mastergrader høyt. Ledere i kunnskapsbedrifter forvalter bedriftens viktigste verdi, nemlig humankapitalen. Det handler om enkle prosesser: få inn de som besitter bred og dyp kompetanse og utøv god personalledelse. Bedriften vil da få best mulig avkastning på sine investeringer. Blomstrende ansatte og nyutvikling. Produksjon og resultat er ofte vanskelig å måle i slike organisasjoner, og derfor kan man fristes til å ty til lettvinte, rimelige løsninger. Men igjen, vi må sammen bygge samfunnet med kunnskap. Jeg forsøker ofte i stadige diskusjoner om PISA og skolemålinger til å minne om at krav om mastergrad hos alle finske lærere sannsynligvis ikke er uvesentlig for at den finske skoles gode resultater. En rekke studier internasjonalt viser at skoler som tar i bruk forskning i sitt pedagogiske arbeide har gode resultater for nivåheving og for forebygging av frafall. Så igjen, -ja takk til flere mastergrader!

Kompetanse handler om lønn. Kvinner tilhører det kjønnet som er lavest lønnet og dette har tradisjonelt vært knyttet til et lavere utdanningsnivå. Nå er det i stor grad overvekt av kvinner som studerer medisin, juss og tar mastergrad, men det er mangel på kvinnelige ledere. Når skal lønnsforskjellen snu? Kompetanse handler også om makt. Vi kjenner vel alle flere som er sjef i eget firma eller bedrift, statistisk sett er dette en mann, som ikke tør ansette noen som har høyere kompetanse enn seg selv? Det er også en tankevekker at mange høyt utdannede kjører buss og utfører andre oppgaver som innfødte ikke vil ha, det er innvandrerne vi snakker om. Og tallenes tale er klar: innvandrere som kommer til Norge har høyere utdanningsnivå generelt enn Ola og Kari. Gammeldagse sjefer opprettholder myten om at høy utdanning er en hemsko for bedriften, og er du kvinne eller innvandrer, hvilket er meget sannsynlig i følge statistikken, står du bakerst i køen. Slike sjefer fører bedriften sin baklengs inn i fremtiden. Dagens gode ledere vil rekruttere de som har best kompetanse, det er den beste investering man kan gjøre for bedriften og for samfunnet. Petter Stordalen forklarer sin suksess med at han har som mål å ansette folk som er dyktigere enn han. Det er ikke bare i fotball og sport man bør ønske de beste med på laget. Flere mastergrader vil gi økte muligheter for å bygge et solid team. Her har vi noe å lære.

Min resept er som følger: slipp mastergradene til i den offentlige forvaltning, i private bedrifter og i kunnskapsbedrifter. Det vil gi bedre færre saksbehandlingsfeil og rettsaker, det vil gi bedre kvalitet i produktene og økt salg, det vil gi bedre medisiner og behandling av alvorlig sykdom og det vil redusere frafall og øke gjennomføring i utdanningsløpet.

Vi har ikke råd til å la være – det vil gjøre oss friskere. 

Margit Langseth

11.04.2014

Bildet er hentet fra www.ssb.no

Hus har stått på raus til alle tider. Tiden henruller  Mennesker vandrer videre og mennesker flytter. Slekt skal følge slekters gang.  Og vi skal alle dø en gang.

Tidligere hørte folk og hus sammen i gode og onde dager, helt til døden skilte dem ad. I dag flytter vi ut, bort og hjem, blir skilt og stifter nytt bo, og så bærer det avgårde til Spania. Vi er ikke våre hus trofaste lengre. Det kan på mange vis være like greit. Noen andre kan kanskje ta bedre vare på det? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I tidligere tider var det å eie egen jord og et hus den største luksus man kunne ha. I dagens Norge er dette blitt en selvfølgelighet, mange har da både hus, hytte og båt, må vite. I 44 kommuner er det flere hytteeiere enn fastboende. 

Forfedrene tok med seg huset på slep da de flyttet fra øy til øy. Som et gigantisk legoprosjekt merket de tømmerstokkene, dro dem til sjøen og buntet dem sammen med destinasjonen «et bedre liv et annet sted.» For mange ble drømmen om et mer fruktbart land kanskje realisert i Amerika. For andre ble det sult og nød, og det som rimer på det siste ordet. Det må uansett ha vært et blodslit. Drenere, bære stein, bygge mur, hugge skogen, skjære plank, snekre dører, benker og bord og skaffe nok penger til verktøy, spiker og vindu. Kunsten med å få taket tett. Ikke rart at mønsåskanne og andre ritualer holdt motivasjonen oppe, steg for steg, med handemakt.

Heldig var den som var eldst på familiegården, så fremt alt var i bra stand. Ellers så betydde det jobbing døgnet rundt år etter år hele livet. Leilendinger og husmenner kunne være heldige, eller ikke, alt ettersom de tross alt befant seg på annen manns grunn. Hvis mannen i huset ble borte på havet, ble familien husløs. Mor med syv små som måtte settes bort er en ikke ukjent historie. Et lite hus var avgjørende for menneskets velferd her i det karrige landskapet der husene står ute. I storm, regn og kulde. Disse velsignede bygg var en trygg havn. Og husene preget folket, og folket dem. Husene fikk navn. Petter-huset, Sylva-huset, Gudrun- huset og Helge-huset. Det var jo de som bodde der.

Nå har alle stubber og veier fått gatenavn og husnummer, og husene er blitt et nummer i rekken. Hva-den-nå kalles-veien 127 kan man vanskelig visualisere, men Marius- huset,- å ja , der ja! Men Petter, Sylva, Gudrun og Marius lever ikke lengre, – det kommet nye folk til. Feriefolk, må vite.Det renoveres og rekvireres både dette og hint. Jacuzzi, skyvedører og parkett. Men det er i alle fall folk i husene og liv i leiren igjen. Barnelatter. Og discomusikk. Innimellom popper det opp hytter, noen velplasserte andre malplasserte. Mange autenstiske bomiljøer og fiskevær kan miste sitt særpreg med ny arkitektur som ikke er satt i noen sammenheng,- et virrvarr av takvinkler, utforminger og størrelser. Du kan jo forestille seg hvor vakkert “Det blide Sørlandet” ville blitt med fjellhytter, tømmerhytter og pleksiglass innimellom de hvite skipperhusene. Noe å tenke på. Samtidig kan man stille spørsmål ved etternittens og asbestens bevaringsverdi.

Men det lyser i vinduene. Det handles på butikk. Reises med ferge. Hurtigbåt. Det skal fortelles noen historier til yngre generasjoner. Gamle skibakker fylles med barnelatter. Stiene vandres på. Mange tar vare på husene, og ivaretar tradisjonell byggeskikk og håndverk. Jeg takker disse viktige kulturbærerne. Selv har jeg ti tommeltotter og eier et hus som ikke har noen helthetlig stil. Et funkishus med påbygd etasje og velstandsvorte. Det finnes noen meget sjeldne eksempler på tømmerhus som flyttes og dermed berges. Ære være. Det er mange som ivaretar husets egenart og sjel. Derfor kan vi likevel kalle det for Marius-huset til minne om det var en gang, selv om det er noen med helt andre navn som bruker i dag.

For slekt skal følge slekters gang, og hvem andre enn oss kan ta vare på historien og på husene som står i dag? 

Margit Langseth, 26. mars 2014

Foto: “Sveøya” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014.

Foto: “Retrotapet på retrotoalett” (c) Margit Langseth, Sandnessjøen, 2014

Det å hylle sine helter kan innebære handlinger og uttrykk som går langt over støvleskaftet. Det kan bli for mye av det gode eller det onde, slik som på Den himmelske freds plass. Ekte helter dyrkes best med enkle handlinger. Kanskje på de merkeligste steder eller i de simpleste byggverk. Et lite hus med værslitt rødmaling,- det himmelske freds palass,- ja, selv på en utedo kan store helter hylles.

Utedoen var en luksus da folk i nord tok den i bruk. De fikk etter hvert kunnskap om hygieniske forhold. Det var best å skille skitt og kanel, for å si det slik. Et stort fremskritt, folk kunne gjøre sitt fornødne omkranset av fire vegger og under tak når sørvestrokkogregn, kulde og fokk stod på. Riktignok kunne bordkledningen være glissen og det trakk fra møkkerkjelleren eller sjøsprøyten skvettet fra under naustkaien.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Det er klart at disse trekkfulle og vindskjeve små hus i dag kan virke frastøtende og kuldegysende for sarte kontorrumper. Det kunne også være svært og skummelt for små barn som holdt i det lengste og ba tynt om å følge over en mørklagt gårdsplass midtvinters. En rødmalt utedo forteller en historie om fra en annen tid, men representerer også en story om teknologiske fremskritt og velstandsvekst. Vår overflod og rikdom gjør at utedoen er blitt utryddingstruet. Heldigvis, vil kanskje mange si. For meg er disse byggverkene et kulturminne.

Utedoen var et sted for himmelsk fred, store hemmeligheter og magiske øyeblikk, mens folkets egne helter, Kongen og Dronningen var stilltiende vitner. Utedoen var stedet man kunne stikke seg vekk fra høyonn, kjas og jag. Hvis arbeidsfolket så kroken hang ned, var det ingen som maste. Alle måtte jo en eller annen gang. De fine hvitmalte utedoene, som onkel Kåre sitt, hadde blåmalt benk og flere hull tilpasset både barnerumper og voksenrumper. Her kunne man fint være to små bakender hvis den største holdt seg godt oppe med armene i det største hullet. Det var stas å være to som delte, helt til ferievenninnen likevel ikke var så grei og hengte kroken på fra utsiden da hun ble ferdig først. Helteblikk, revet ut fra resten ukebladet som skulle mykes opp og gjøre nytten, kunne jo ikke reagere på at man var innelåst. De kulørte og stive ansikter kunne likevel ta deg med til slottsball, kanskje også til Hollywood. Det er jo også en konges oppgave å trøste sitt folk, hvis skuffelser skulle slukes i smug på dette velsignede stedet man kunne velge være alene. Om sommeren kunne man tidlig om morgenen eller midt på lyse sommernatten sitte med døra oppe, se på duggen over enga, høre storspovens melodi melankoli og rasling fra ospenes godlydte bladverk. 

Det finnes fremdeles steder som har et utedo der ute. De fungerer godt for steder som ligger i naturen uten strøm og vann. Her er du litt nærmere himmelen, på en måte, uten teknologiske dubeditter, sus fra rør og TV-lyd.  På holmer og steder står det vindskjeve smale værslitte hus fra en annen tid, som ingen har hjerte til å rive etter man for lengst har fått installert strøm, vann, kloakk og porselenstoalett eller har bygd et utedo inne. Det er noe med det. Kanskje er det de gode minnene, kanskje er det atmosfæren med det å ha et hellig sted hvor heltene ble dyrket i generasjoner. Haakon, Olav, Harald, Sonja Hennie og Fred Astaire. Det er godt å ha et utedo å besøke på godværsdager. Et utedo bygd av en onkel, en låvebro bygd av forfedre med handemakt, et vindskjeivt sjøhus er mektige mausoleer for ekte helter og store tanker.

På slike himmelske fredelige plasser kan man dyrke sine helter i fred og ro og tenke på litt av hvert.

Margit Langseth, 21. 03. 2014

Foto: “Saravalen” (c) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Foto: “På vaskerommet” (c) Margit Langseth, Rosøy, 2014.

Tjelden skvatrer på leira og spankulerer rundt med sine signalrøde sjøstøvler. “Nå er jeg tilbake igjen,- jeg er sjefen.” Seingen er slett ikke enig og vil krangle.

Blankstille hav. 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Det er så stille at det gjør vondt i ørene. Trommehinnene strammer skinnet slik at det stivner. Du hører din egen pust, blodet dunker i ørene. Tankene henger sammen med hodet og blodets kretsløp kobler hjertet og kroppen til. Lukten av lunkent saltvann, myr og tang fyller lungene og det prikker helt ut til fingerspissene. Kanskje tar jeg en topptur til øyas høyeste punkt 38 meter over havet. Neste gang skal jeg kanskje prøve med «naking» eller rumpa bar på godt norsk. Mennesket i nærkontakt med elementene uten både microfiber og fleece. Det blir sikkert like deilig som et sjøbad i ensomhet uten badetøy. Garantert også like kaldt. 

Det å finne sin egen pust og bare være, er noe man i dag betaler dyrt for, – spaopphold og kurs i mindfulness. Hvor ble det av den veien hvor man søker skogens ro? Stiene gror igjen. Det er vel neppe noe land i verden som har så mye fri natur som også er tilrettelagt for turfolk som Norge. Det finnes få land hvor man tjener så mye og jobber så lite som i vårt lille kongerike. Likevel er vi utbrente, slitne, deprimerte, syke og overvektige. Ja, jeg er ikke noe unntak, dessverre. Trening på grønn resept.

Yoga for rusmisbrukere har vist seg å hjelpe mennesker å bli rusfrie. Gratis adrenalin med salige doser av lykkehormoner ligger rett foran oss.

Naturen ligger der, lytt til din egen pust og koble deg til universet og la hele kroppen synkronisere seg.  

For oss som bor i periferien, altså i grisgrendte strøk, der hvor fergen kanskje går, er det å kjenne pulsen nesten en dagligdags luksus. Det å gå strekningen til jobben. Du kjenner pusten da. Slippe rush, sild i tønne og jag. Her bor vi, omkranset av fjell og sjøluft. Her mennesker har kjempet mot naturkreftene og brødfødd sin familie med fisk, jakt og husdyrhold, bergverk og industri. Det gjør noe med meg å føle naturens egen puls, se spor etter forfedre som ryddet skog og reiste hus. Som klamret seg fast på en forblåst øy. Her levde Isak Sellanraa og her bodde en underlig gråsprengt en.  

Jeg leser i Aftenposten at det er her i nord verdiskaping skjer. Men det visste vi da fra før! Sånn har det vært lenge. Lenge. Frode Grytten skriver vakker poesi om sitt sentrum, langt mot vest i Odda. «Det er periferien som er sentrum.» Det er kommer kanskje som en overraskelse på noen? Kan den sushispisende oppvoksende slekt der nede i Oslo sløye og filetere en fisk? Min sønn var fire år da han sløyde, fileterte og spiste,- nam,- nydelig torsk! Noen barn i Tyskland tror at kuer er lilla fordi kua på innpakningen til Milka-sjokoladen er det. Etter min mening herjer en åndelig hungersnød landet. Hva kom først,- høna eller egget? Hvordan ser egentlig en høne ut? Språket mister sitt fotfeste.

Samtidig misunner jeg Oslo-folkets nærhet til større fagmiljø, karrieremuligheter, valg av skoler, et mylder av fritids- og kulturtilbud, svømmebasseng med vann i og et Gardermoen med billige turer til hvor-du-måtte-ønske. Jeg skulle gjerne bodd et år til i Tyskland eller sentralt i Europa. Ja, jeg savner lukten av smog i Bergen om vinteren, synet av elegante bergensdamer i pels klaprende på brostein i smale smau. Kafélivets mange og varierte gleder. Det er mye spennende som skjer i store byer, og her har jeg både familie og venner. Men jeg visste om et land langt der oppe i nord. Natur intravenøst, ro rett i blodet. På tysk: “Natur Pur”. Mitt barndoms øyrike en liten båttur unna. Her føler jeg meg rik! Moddis «Togsang» og «Nordnorsk julesalme» av Trygve Hoff er blitt mine mantra. Jeg lengter alltid mot nord mot disse velsignede dager over fjordan, også når jeg ER her. Det er dette som er sentrum for mitt liv.

Det handler mye om å ta vare på flokken sin, og om å høre til. Per Fuggeli fant sin flokk på Røst. På Helgeland har jeg min. Har du lyst å komme nordover sommer eller vinter,- så er du velkommen. Her er det plass til alle! Men kanskje vil jeg etter hvert gjøre som tjelden, jeg drar av sted med støvlene på, kanskje sydpå om vinteren eller i ferier,- kanskje jeg flytter en gang?

Det som gjelder, tror jeg, er å lære seg å sette senter. Det viderefører en flere tusen år gammel teknikk for å finne fokus, konsentrasjon og ro der du er. Jeg tror denne grunnleggende ferdigheten er blitt borte for mange underveis i jakten på noe bedre, – større bil, dyrere klær, ny jobb, en perfekt kropp, ny partner. Gresset er nødvendigvis ikke grønnere på andre siden. Det er det kanskje på tide våkne opp,- det enkle er ofte i beste,- lykken finner man inne i seg selv. Man må bare lete litt.

For sentrum er der du er akkurat nå.

Margit Langseth 23.02.2014

Foto:: “Mamma, jeg har en overraskelse”. (C) Margit Langseth, Brasøy, 2014

Foto:”Denne stien skal aldri gro igjen”. (C) Margit Langseth, Rosøy, 2014

Da Noah hadde reddet to fra hvert slag fra syndefloden, var det bare ett språk i verden. Den bibelske fortellingen forteller videre at folket i Babylon bygget et tårn som skulle rekke opp til himmelen. De ville herske. Gud likte dette ille, og straffet dem med at de plutselig snakket ulike språk. Trøbbel i gjære. BABBEL!

Historien viser oss flere ting.

1. Kommunikasjon er grunnlaget for godt samarbeid. I praksis betyr dette: lær deg å fremmedspråk!

2. Det er mange språk i verden. Kanskje rundt 4500-6500, og dermed er det fortsatt mye babbel.
   

Språk er flyktig, og endrer seg over tid. Antall språk synker. En artikkel i Aftenposten nylig hadde overskriften ?Her er den nye norsken?. Språket kommer fra Oslo øst og sprer seg. Somali, urdi, berbisk, arabisk og en rekke andre språk blandet med SMS-ord og norsk slang i en salig miks. SCHPAA?

Mange eksotiske matretter som bredte om seg på 90-tallet og tilførte nye ord og begreper i det norske vokabularet. Arabisk, spansk, kurdisk, persisk, urdi, punjabi blandet seg med språk fra Balkan og norsk. “Kebabnorsk” har på 2000-tallet blitt omdøpt til “multietnologisk norsk”, men det er det få som vet. Slapp av og frykt ikke, språk krydrer tilværelsen vår med mange nye ord. I følge språkguru Sylfest Longheim er det viktigste å gjøre seg forstått. Enig i den! JALLA!

Språk endrer seg så sakte, at du nesten ikke merker det, før du tenker over det. Bestefar,- hva var det han pleide å si? I lyse øyeblikk kan det dukke opp et ord fra langt bak i hjernebarken. HOSLÆSTÆ!

Språket er en skattekiste, – bare åpne lokket og se inn! Eller spør Ivar Aasen, mannen som reiste rundt i Norge og samlet på dialektord. Han kalte de Syv søstre for noen heslige fjell, – han hadde sikkert sovet dårlig da han steg ut av skipet i Hellesvika, og dessuten slet han med å finne seg husly på Søvik. Men ett ord fikk Aasen med seg herfra. Det er det siste ordet i hans ordbok. Vi fikk det siste ordet, og det finnes knapt noe ord som er mer helgelandsk.  ØYVÆRING!

Aasen likte ikke den nedertyske innflytelsen som tyske handelsmenn i Bergen gjennom århundreder hadde hatt på språket.  Det ble en salig blanding av dialekt, tysk og dansk. Herlich? Ivar Aasen ville renske språket for flest mulig av alle disse ordene som stammet fra nedertysk. Omtrent 40% stammer fra nedertysk, faktisk. Ord som forelskelse og kjærlighet skulle parkeres. Var Aasen i tvil,  grep han til gammelnorske bøyinger og ord. Rart å tenke på at for tusen år siden var det samme språket i Norge og på Island. Det norrøne vandret også til andre land, blant annet til York. Språk vandrer. Hit og dit. Og i retur har vi så til de grader fått engelsk. Ungene mine snakker til tider halvt engelsk: “Den bilen var Nice”, sier femåringen.  NICE!

Det er jo et sted i Frankriket. Jeg ikke klarte først å si noe. Ungen var jo så stolt over å bruke eksotiske ord slik som storungene. Det får en til å tenke.

Det norske språket er et ordrikt språk. Vi har to skriftspråk og mange dialekter. Dialekter har alltid fascinert meg. Du kjenner sikkert noen som prøver å legge om til “fint”,- ser det ikke rart ut? Ordene som kommer ut av munnen henger ikke sammen med personen som beveger leppene. Særpreget svinner hen, identiteten blir borte. Mange av mine ord gikk tapt etter 10 års botid i Bergen. Tøttæ, bettele, ailler, svang og kakæ mæ kaviar ble borte på Nygaardshøyden eller var det på Café Opera? Det ble mest brødskiver etter dette.  BÆTTERDØ!

Da jeg tok med meg penskoene og paraplyen og flyttet tilbake til barndommens øy, så ødela grus og skitt skoene og paraplyen ble tatt av sørvesten. Disse fantastiske, gamle og trauste ordene fant jeg igjen her og noen der, og etter ungene ble født og engelske gloser rant ut av munnen deres, fant jeg enda flere. Ungene forstår meget godt hva: “No må du hæsp opp brokjæ” betyr. De er for små til å sagge, dessuten blir de kalde i kulingen.

Språk er en kulturskatt som du og jeg forvalter, og mange dialektordene er på vei bort for godt. Men holder du lokket i skattekisten på klem, så beriker du ikke bare ditt eget og andres liv, du blir en viktig tradisjons- og kulturbærer. Det at språk blander seg og nye ord skapes kan man se på som en berikelse eller en fordervelse. Det er ditt valg. Men vis respekt for andre språk, og lær deg minst to fremmedspråk. Da gjenstår det bare å bable i vei og se hva som skjer. En ting er sikkert: språk er gøy. SEFF!

Foto: På Nesna. (c) Margit Langseth

Margit Langseth

17. januar 2014

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg fru Stemland, vakker og vever, med hvitt forkle og nylagt hår. Hun hadde en lys og mild stemme. Farmoraktig. Det var en buet glassdisk med lunkne søtsaker, som fylte hele nabolaget med de deiligste dufter. Her kjøpte vi Napoleonskaker. Hos Pedersens var rødkakene best, mens de største tebriksene fikk man hos Eriksens bakeri. Tre bakeri hadde Sandnessjøen den gang. Platebutikk, skomaker, pølseboder og et utall av kiosker. Vi irriterte Inge i bua med en neve tiøringer, men fikk bruspulver og tålmodighet tilbake. Kiosken hos Mathiesen var noen trappetrinn ned med knirk i gulvet og mahognidisk. Hvis behovet var akutt stakk vi ned på Bardalkiosken. Nonstop på torget var kinokiosken eller hvis vi trengte telefonkiosken. Tante Esther var lenger unna, men hun kunne jo sladre. Hvis vi var riktig dristige gikk vi helt opp til Lundkiosken. I byen var det to bensinstasjoner som solgte oss Prince hvis vi hadde med lapp `hjemmefra`.

Hvis vi kjedet oss tok vi en klatretur under kaien på sleipe tømmerstokker. Det var mest spennende under trebrua ved Samvirkelaget. Innimellom Leca-blokkene på kaien var det trygt å røyke i smug. Det var eldorado. Det er vel slik vi husker barndommens dal, det skjedde alltid noe. Hvis ikke kunne slakter Olsens blodige forkle sette fantasien i sving. Det luktet terpentin på Tapethuset. Det var glassmagasin og Tysnes sitt parfymeri. Gaven til mor ble handlet etter vi hadde sjekket prisen på samme parfyme på parfymeriet lengre ned. Hos Edith Tysnes var det ikke mange kvadratmeter til disposisjon, man måtte stå helt rolig med ryggsekk på, men så mange hyller det var i høyden! Det var kastanjevann, Eau de Cologne og Tabac.  

Det kom franske moter og røde sko til byen. TK70 var litt forut for sin tid, kanskje. Ukepengene ble spart til Bik Bok og Poco Loco, eller så fikk Poco Lino duge. Ungdomsmoter på Adam og Eva, og de voksne gikk til Jolle på Sands konfeksjon og damene på Haugland eller Breistrand. Butikkene hadde navn den gangen. Det var mange flere også, og mange gikk.

Sandnessjøen var et Mekka for skoelskere. Tre skobutikker, en attraksjon for tilreisende. Da jeg studerte kjøpte jeg mine sko hjemme for lønnen fra sommerjobben. De gamle og utgåtte ble satt i kjelleren. Jeg hadde som regel to par, vanlige sko og tursko. De 22 500 kronene i studielån per halvår innførte det man i dag kaller shoppestopp. Det visste jeg ikke da. Det var sånn det var. Ny genser og ny bukse kom fra under juletreet.

At fast lønn etter hvert ble en vane, kunne jeg godt like. Tiden ble fylt med jobb, politikk, unger og forpliktelser. Da gikk jeg aldri til byen lengre. Kanskje gleden av å spare til et skikkelig plagg ble borte på Lindex i Mosjøen. – Hjelp, ungene vokste så fort og trengte alt tøy nytt! På internett kunne jeg handle om natta mens de sov, og hente gjorde jeg samtidig som jeg handlet middag på Bunnpris. Det finnes forresten ikke grenser for hva man kan få på internett. Da ungene begynte å snakke om ting de ønsket seg som `bare var å bestille på nettet`, måtte jeg tenke. Jeg vil lære ungene å spare til noe som de kan få gå i butikken å kjøpe. Da kan man se på det, ta på det, lengte og ønske. Det har gått mest i leker, men likevel. Skolesekk, sportstøy, sykkel og ski. De trenger å kjenne hva penger er verdt og føle gleden med å endelig å få kjøpt noe de har ønsket seg en stund.

Det er mange som innfører shoppestopp for å styrke sin samvittighet. Det er tull. Hvis du bor i distriktet må du tenke enda større med å begynne å handle lokalt. Skal du gjøre en etisk handling kan du slutte å kjøpe på nett. Det sparer i det minste Co2 utslipp med mindre transport av gods. Dropp handleturen til Mo, det sparer bensin, gir mindre utslipp og du kan lære ungene dine å bli glad i byen din. Er du en av de som klager på utvalget, da må du tenke om igjen. Legger du dine penger igjen lokalt blir tilbudet bredere. Det kan koste litt mer å handle i nærmiljøet, men har du økonomi til det, så tenk på at pengene dine gir ringvirkninger som kommer deg og dine til gode. Det er både en mer etisk og miljøvennlig måte å handle på, etter min mening.

Sandnessjøen får vel aldri tilbake et eneste bakeri. Men det er ikke det samme å kjøpe brød som er masseprodusert og fraktet med lastebil. Lukten av nystekte bakervarer er borte for alltid. Og vet dere om en skomaker et eller annet sted, eller er dere for travle med å planlegge nye shoppeturer til Mo, Trondheim, Bodø eller Mosjøen? Vi har fremdeles optiker, gullsmed, blomsterbutikk og fiskebutikk. Jeg skal kjøpe mine briller hos Neergaard, selv om jeg får to for prisen av en på Brilleland. Det er så langt til Mosjøen hvis brillene blir skjeve. Og barnas briller blir veldig ofte det, men Elisabeth fikser det meste på sekundet. I tillegg blir miljøet spart for kullos tur-retur Vefsn mange ganger. Vi har også et merkeverksted for bil i Sandnessjøen. Og ja, Mitsubishi stasjonsvogn er ikke sexy, men den fungerer som bil, og den blir reparert på stedet hvis noe skjer.

Jeg er ingen engel eller helt, men prøver så godt jeg kan å støtte opp det lokale næringsliv. Jeg vet så innmari godt hvor tøft det kan være å drive kafé. Alle bedrifters eksistens er avhengig av inntjening. I januar 2014 måtte Scandinavie mat- og vinhus melde oppbud. Var du en av de som tok de ansatte med på julebord på Hurtigruta eller på Fru Haugans, så håper jeg at du skjønner hva jeg mener. Hvem blir den neste som må gi seg? Sandnessjøens kanskje viktigste spesialforretning er fiskebutikken. De forsyner en plattform med fiskekaker har jeg hørt. Men også vi som bor her kan velge aktivt med å la fiskekakene ligge på Rema, Rimi, Kiwi, Coop og Mega. Du kan handle andre varer der, men fiskekakene kjøper du på fiskebutikken.

Håpet er at det skal bli flere folk som ferdes i byen vår, med moderne kino og bibliotek, galleri og basseng. Men det avhenger av hva du velger. Våre penger er avgjørende for at det skal bli liv i sentrum og at næringslivet i lokalsamfunnet vårt skal blomstre. Vi kan ikke bare leve av å klippe håret på hverandre. Kanskje tør noen å etablere et bakeri her igjen? Det hadde vært skjønt om mine barn også kunne få oppleve duften av nystekte berlinerboller i Sandnessjøen.

 Margit Langseth

9. januar 2014