Det er mange byer i Belgia. Hvis man reiser landet på kryss eller tvers, kan man se det med egne øyne. I grunnen bor det folk over alt, det finnes kanskje ikke et eneste perifert strøk. Det er husklynger så langt du kan se, togstasjoner i fleng og togene tar deg raskt til nærmeste by som aldri er langt unna. «Byer i Belgia» er et begrep som betegner det «unyttige» man lærte på skolen. Men Belgia skal man slett ikke kimse av. Dette er et land man ikke kommer forbi, nemlig.
Belgia ble en selvstendig nasjon fra 1830. Jeg tror folket innenfor de nye grensene i Belgia, i denne nasjonalromantiske perioden, slet med å finne ut hva som var det vaskekte belgiske. Kanskje var det nettopp det som var det typiske? Et land som har vært underlagt andre stormakter, runde etter runde, tur etter tur, stadige skifter på grunn av konflikter og kriger som herjet gjennom århundredene.
Belgia har i dag tre offisielle språk, flamsk, fransk og tysk. De fleste snakker perfekt engelsk og gjerne flere andre språk. Dette er landet hvor man tross ulikheter er stolt over å være belgisk, og storhjertet nok til å åpne hjertedøren og stadig invitere andre inn. Nasjonen som bygger på den største naturressursen en nasjon kan investere i, nemlig humankapitalen. Mennesket. Folket og kompetansen disse besitter. Det er folks stolthet og folks respekt for andres kulturer det handler om.Og ikke minst belgiernes kompetanse og personlige service. Disse fire som for meg står som solide grunnpilarer. For meg er Belgia virkelig hjertet i Europa!
Nå har jeg kun hatt anledning å være i Belgia to ganger. Men jeg følte meg hjemme fra første sekund. Selv togkonduktøren var hyggelig. I stresset over at toget var forsinket, måtte vi bare spørre om vi kom for seint til det toget vi skulle bytte til. Konduktøren svarte med et glimt i øyet, – at vi helt fint kom tidsnok til det neste toget som gikk. Et problem blir snudd til noe positivt, på magisk vis.
Ankomst i en ny by en stille kveld i duskregnet. Hvor er den gaten jeg skal bo, mon tro? Jeg ser på kartet som henger midt i gaten og leter etter en rød prikk, et fast holdepunkt i tilværelsen. Ingen rød prikk. En dame setter fra seg barnevognen om kommer bort til meg. «Kan jeg hjelpe deg?»
Jeg skulle hospitere ved en videregående skole i Leuven i Belgia. Mest lærte jeg kanskje av samtalene med dama på den lille kafeen like ved skolen. I tillegg til å by på belgisk vaffel, sjokolade og kaffe, fortalte hun ivrig om skolen, om rektoren og om sine barn og hvorfor de valgte katolsk skole fremfor offentlig skole for sine barn. Dette er landet hvor storparten av skolene private, katolske skoler som eies av nonner eller biskoper som blander seg lite inn i skolens drift, men setter en standard og et regelverk. Ungdommen får ikke forlate skolen i skoletiden. De må gå i vanlige klær, ikke utringninger eller oppflerrede bukser. Ingen religiøse hodeplagg. Slik sett er kanskje disse elevene mer like enn i skolen i Norge? Vaffeldamen argumenterte godt. Selv la jeg merke til at alle elever må ut i friminuttet og ingen mobil var tillatt. Jeg må si det var herlig å se at praten gikk så heftig for seg i friminuttene at det nærmest gjallet i veggene på klostergården.
Vaffeldamen bekreftet også mine inntrykk fra skolebesøkene. Lærerne er stolte over jobben sin. De blir høyt ansett og respektert. Skolegangen og kunnskap er viktig. Noen skoler er mer attraktive enn andre, så foreldre står i kø for å skrive elevene inn ved enkelte skoler. Slik er det ved den skolen jeg var på. Og jeg kan si,- det er ingen nye eller flotte bygg. Noen skoler er ikke renovert på hundre år. Toalettforholdene er elendige, luftingen skjer manuelt og på gammelmåten. Renholdet er i stor grad «såsomså». Rusk og rask i trapper og korridorer mandag morgen. Hos oss i Norge er det alltid strøkent. Det finnes ingen arbeidspulter til lærerne. Ingen bærbare PCer. Det finnes kun et lite og meget støyete personalrom, som mest minner om et lagerrom. Undervisningen er ikke særlig basert på det digitale. Undervisningen er mye lærerstyrt, men elevene har stor respekt for sine lærere. God dialog og god struktur i timene. Selve organisasjonsstrukturen er flat, det er få personer i skoleledelsen og rektor oser av visjoner, ideer og humør, mens de kontoransatte tar seg av alt praktiske som vikarer, kopiering og slike ting. Pedagogene er pedagoger. Det er folkene i skolebygget som ER skolen!
Læreren i Belgia, slik jeg ser det, er i stor grad autonom. Jeg lurer på når og hvordan de samarbeider. Joda, det skjer gjennom uformelt samarbeid, får jeg til svar. Rektor har møte med de ansatte tre ganger i året og gir informasjon. Ellers er er han «tett på» og tilstede og sender forøvrig ut nyhetsbrev. Hans filosofi er at en rektor må kjenne til alt som skjer i skolen, men trenger ikke kjenne til alle detaljer. Lærerautonomi. Humankapitalen i sentrum. En kollega omtaler sin rektor som en klok mann. Rektor vet at om hun får to dager undervisningsfri i uken med 75% stilling, så jobber hun mer. Hjemme har hun eget kontor og jobber mer enn fulle dager. Mine tanker vandrer til Norge og debatten om arbeidstidsavtalen som faktisk går helt motsatt vei.
Det er mange refleksjoner man gjør seg, om systemet både hjemme og borte. Fordeler og ulemper. Et internasjonalt prosjekt med skoleansatte fra flere land, Italia, Spania, Slovenia og Tyrkia, gir et bredt sammenligningsgrunnlag. Hva er «min» drømmeskole som kanskje vil gi optimal læring? Norge har mye å lære, men også mye å være stolte og ikke minst takknemlige for. Jeg skal aldri mer klage på toalettforholdene ved min skole.
Jeg nyter alle språkene, italiensk, tysk, engelsk, flamsk og hallo,- hvem er det som snakker spansk? Men jeg har uansett tapt mitt hjerte til Belgia. Det kompetente, språkmektige og vennlige landet. Språk er det viktigste redskap for læring. Grunnleggende kompetanse i lesing og skriving. Morsmål og fremmedspråk. Mens belgierne er sjokkerte over at vi i lille Norge har to skriftspråk som nesten er helt like, – ikke rart vi er så dårlige i fremmedspråk?
Mitt menneske- og lærerhjerte banker for kunnskap og språk. Og jeg ble umiddelbart forelsket i Belgia. Mitt hjerte tapte jeg til det klingende og syngende flamske språket da jeg skjønte hvor nært det ligger vår egen dialekt. «Soupkummen»,- takk Belgia for at dere minnet meg på det. Ein suppekomme, sælvfølgele! Vi er jo forresten alle i slekt.
Jeg drar kofferten etter meg med trallende hjul bortetter brosteinen forbi skolen. Da møter jeg vaffeldamen på gata. Den lille damen midt i hjerte av Europa, ser så fornøyd og glad ut. Kanskje hun har fri i dag.
«Reiser du nå? God reise, – og velkommen igjen!»
Takk for hjertevarmen, Belgia. Jeg kommer igjen.
Foto: Margit Langseth (C):
“Byer med respekt for seg selv har et rådhus det skinner av”
“En kaffe er ikke bare en kaffe i Belgia”
“Miniemeninsstituut i Leuven”
“Internasjonale lærerkolleger med ny rekrutt”
Margit Langseth
4. april 2015
Flott innlegg, Margith. Nå fikk jeg lyst til å reise til Belgia 🙂