Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Ytterst i vest så langt ut som du kommer på Helgeland ligger øyværet Myken med sitt majestetiske fyr. En fyrlykt som gjennom tidene har vist sjøfolkene både veien utenom, men også veien inn til en trygg havn. Mykens historie handler om menneskene som bor der, om nedturer og oppturer.

Gammeltid og nedgangstid

Det gamle fiskeværet har på gode dager utsikt mot Værøy og Røst, og har kanskje vært et naturlig stoppested på lofotferden. Fiskemottaket ble etablert mot slutten av 1800-tallet, og stedet fikk egen skole på begynnelsen av 1900. Da ny skole åpnet i 1973 hadde Myken 17 elever og om lag 120 innbyggere. Lill-Harriet Jonassen som er født på 70-tallet forteller at hun utpå 80-tallet var eneste elev på skolen etter at fraflytting preget øya. Også hun ønsket den gang at familien skulle flytte fra øya. Hun forteller at det utover 80-tallet føltes som om det lå et lokk over øysamfunnet etter at båten Western fra Myken forliste i 1981 og sju menn omkom. Flere ulykker skulle ramme det lille samfunnet, og i 1986 brant fiskebruket. Jonassen sier hun husker at det luktet aske i et år etter brannen. Utover 80- og 90- tallet preget forfall flere av husene på Myken, og tristheten befestet seg i det som tidligere hadde vært et travelt fiskevær. Butikken la ned fra 1985. Lill-Harriet Jonassen bor i dag i Meløy hvor hun arbeider som kokk, men hun ferier gjerne her og på fritiden hjelper hun også til på den nyåpnede restauranten Bruket Bord og Bar. Hun er glad for å være på Myken og er tydelig stolt over å vise frem sin barndoms øy hvor optimismen nå rår.

Nytid og optimisme

I følge Lill Harriet Jonassen startet den nye tiden på Myken på 2000-tallet. Hun sier: – I 2000 når søringan kom, da skjedde det noe. Folk pusset opp husene, og det ble til og med bygd et nytt hus,- sier Lill Harriet, og få kunne huske når det skjedde sist. Myken Handel åpnet igjen i 2005 og drives i dag av islandske Kristin Arnadottir og mannen Hafsteinn Asgeirsson, så nå lukter det igjen ferskt brød på Myken. Det er et variert tilbud for gjester som vil besøke øyværet. Du kan overnatte på fyret eller bo på en ombygd skole, leie rorbu, kajakk, båt, rib eller besøke galleriet til Turid Grov og ikke minst besøke stedets to spisesteder eller få omvisning med smaksprøver av verdens nordligste whisky på Myken Destilleri. Severdighetene er godt merket, og alle hus har navneskilt. Du kan rett og slett ikke gå deg bort på idylliske Myken hvor det er mye pent å se på overalt, ikke minst den formidable utsikten i alle himmelretninger. Det er også lett å merke at det positive blomstrer, og nå skal øya få ny asfalt på den 700 meter lange veien på den bilfrie øya. – Det var ingen i Rødøy kommune som trodde vi kunne klare å bidra meg halvparten av den drøye millionen veien vil koste, forteller Kerstin Marthinsen, en av tilflytterne, som driver Bruket Bord og Bar. -Men vi har hatt basar, solgt lodd, og vi har til og med solgt flere meter vei til folk som ikke har noen tilknytning til øya. Flere venner av oss har kjøpt seg en meter vei til 1400 kroner, sier Kerstin. Grillkvelden «Kveite for vei» innbragte over seksti tusen kroner. Ja, det synes som ingenting er umulig på Myken, for alle stiller opp på dugnad når noe skal bygges, lages eller finansieres. Det er imponerende på en øy ytterst ute i havgapet som har bare ni fastboende.

Historien om tilhørighet og nyskaping

På Myken er det mange fortellinger og flere er knyttet til Myken fyr. Historier om folk som har funnet en dypere mening i tilværelsen her og på et vis er kommet «hjem». Og Ola Bremnes sin sang «Har du fyr» kvernet i mitt hode under oppholdet med en tekst som befestet seg enda mer i mitt sinn.  

En historie handler om Jan Hellstrøm og kona Kerstin Marthinsen som hadde lett etter et sted på Helgeland ettersom Kerstin har røtter her. Ekteparet besøkte mange øyer i området og ble totalt helfrest da de i år 2000 kom til Myken. De leide fyret i to år før de endelig fikk kjøpt seg et hus. Etterhvert etablerte de bedriften Kurs til havs med vin-, mat- og seilekurs. Sammen med elleve andre har de også etablert Myken Destilleri som produserer verdens nordligste whisky og gin. Restauranten Bruket Bord og Bar åpnet de i 2015 i det nedlagte fiskemottaket som i dag er et stilig og smakfullt innredet spisested med kortreist kvalitetsmat på menyen. Renoveringen ble gjort på dugnad, selvfølgelig. Nylig sa Kerstin opp sin jobb i Oslo kommune, og nå er paret fast bosatt på Myken. De har planer om videre utvikling av stedet, og har blant annet et bibliotek med mange tusen bøker som skal være tilgjengelige for alle.

Fyret fanger

Myken forteller flere historier. En handler om Roar Larssen som skulle ha et års permisjon fra jobben som professor ved NTNU og som skulle tilbringe året i Italia etter en seiltur i Nordland. Han ble værfast på Myken,- og ble heller værende her et år hvor familien også bygde seg nytt hus. Han er i dag en av drivkreftene bak Myken Destilleri. Så er det historien om Grethe Freidrich som bor og jobber i Levanger og som søkte på internett etter et fyr hvor hun kunne skrive ferdig sin masteroppgave. Hun kom tilfeldig til Myken i 2015 og reiste derfra med et skjøte i lommen etter å ha kjøpt den nedlagte skolen hvor hun og familien i sommer åpnet Myken Bed & Breakfast – Seng og Suppe. Hele hennes familie har vært i sving i sommerferien som vertskap på det nyåpnede overnattingsstedet. Da jeg var på besøk, var det eiernes venner, Hege Udbye og Roger Rein, også fra Levanger, som brukte sin ferie til å være vertskap på dette fantastiske, fargerike og vennlige stedet. ? Så får jeg levd ut kafédrømmen, sier Udbye, som med mel på forkleet byr på fersk bakst fra morgen til seine kvelden. Myken B & B er hjemmekoselig og må være den eneste kafé i verden du tar av deg skoene i yttergangen før du går inn. Stedet er stilig innredet, og du kan sove i seng eller ligge i campingvogn innendørs i et skikkelig Hawaii-miljø med palmer, fluktstoler og hengekøye. Her får man godt stell med hjemmebakt brød til frokost og nydelige hjemmelagde supper og møter et hjertevarmt vertskap.

Mykenfølelsen

Det er mange faktorer som bidrar til at man raskt finner hvilepuls og tilhørighet på Myken. Butikken åpner klokka elleve og der treffer du alle. Plutselig sitter du der med strikkepinner og garn og strikker lapper til lappeteppet til julelotteriet og får servert kaffe i et gammelt kaffekrus som om du var en gammel venn. Om kvelden rundt bordet i kafeen på Myken B & B deles historier mellom kjente og ukjente og latteren står i taket. Her er ingen fremmed.

Stemningen på Myken er vanskelig å forklare, men ekteparet Kerstin Marthinsen og Jan Hellstrøm beskriver det som «Mykenfølelsen» på sin hjemmeside, en følelse som kommer snikende når du har vært på øya en stund. De skriver: «Ingen er turist på Myken. Du kommer innenfor og må ta i et tak der hvor det trengs. Du føler deg raskt som en Mykenværing og blir betatt av øylivet. Du vil nok komme tilbake, før eller senere.»

Og det er rett og slett rørende når de som står igjen på kaien holder hverandre i hendene og tar bølgen når hurtigbåten legger fra kai søndag ettermiddag, som en takk for besøket og velkommen igjen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte meg hjemme hos mykenfolket som til tross for tøffe tider og røffe forhold byr på seg selv og støtter hverandre med brennende engasjement, kreativitet og et enormt pågangsmot. Folk på Myken viser virkelig vei!

Takk Myken, – jeg kommer garantert tilbake.

Margit Langseth

2. 9. 2016

Artikkelen er trykt i Helglands Blad 2. 9. 2016

Posten hentes i egen avdeling ved Myken Handel hvor det er eget skilt for at også islendingene skal føle seg hjemme.

Mykens boliger fremstår i dag som en skinnende perlerad.

Bebyggelsen sett fra fyret som ligger på en egen øy.

Myken fyr som også leies ut og har plass til åtte personer.

Jan Hellstrøm er en av eierne av Myken Destilleri hvor det produseres whisky,- verdens nordligste! Han viser gjerne gjestene rundt og forteller om produksjonsprosessen. Smaksprøver er det også mulig å få. Hellstrøm er en dyktig formidler.

Bruket Bord og Bar er en gourmetrestaurant i delikate lokaler med kortreist mat og med nydelig utsikt. Gjestene kan også følge med på alt som skjer på kjøkkenet.

Kerstin Marthinsen driver Myken Bord og Bar sammen med sin mann Jan Hellstrøm. Her forteller hun sin historie om Myken. Nylig sa hun opp sin jobb i Oslo, og ekteparet er nå blitt fastboende på Myken.

Til venstre er eier Kerstin Marthinsen og til høyre er Lill-Harriet Jonassen som til daglig bor i Meløy, men som stiller opp som kokk i ferien på Bruket Bord og Bar.

Kerstin Marthinsen forteller om sine planer for å tilgjengeliggjøre en større boksamling som hun har overtatt fra Rødøy kommune.

På Myken Bed og Breakfast – Seng og Suppe kan du campe innendørs. Tre campingvogner i retrostil er lekkert innredet til tre doble soverom i det som en gang var Myken skole.

Sydlandsk stemning på Myken Bed and Breakfast – Seng og Suppe.

Myken Bed og Breakfast – Seng og Suppe – har en kafé hvor det serveres lekre småretter og god drikke. Frokosten kan nytes ute eller inne med en spektakulær utsikt.

Roger Rein og Hege Udbye er venner av eierne og bruker ferien sin på å være vertskap på Myken Bed & Breakfast – Seng og Suppe i august.

På Myke B & B tar man av seg skoene i gangen!

Myken fyr er en opplevelse i seg selv.

Myken Handel er øyas viktigste møteplass og har åpent to timer daglig.

Alle foto © Margit Langseth

I mitt sinn er jeg fortsatt 18 år, eller kanskje bare 16. Gammel nok til å gjøre det jeg vil, men samtidig åpen for verden. Den tid man trodde man kunne alt, og ikke visste bedre. Den alder man turte alt, uten å tenke på alle konsekvensene. Dårlig samvittighet var noe man hadde hvis man ikke hadde gjort leksene eller hadde røkt i smug. Tiden føltes som en evighet, og den gikk så altfor fort.

Så sitter man plutselig der en vakker dag og spør seg selv om alle drømmene ble oppfylt. Det er et farlig spørsmål. Mann og barn, rekkehus og utdanning. Mannen som jeg elsker, men som kan irritere en stein til døde. Barna som er veldig etterlengtet, men som krever sitt. Huset som forfaller og trenger renovering. Utdanningen som aldri tar slutt og likevel ikke skaffer meg drømmejobben.

Tiden løper galopp. Du henger ikke med. Det gjør vondt i en skulder, og du har et dårlig kne. Du klarer ikke lese meldinger på mobilen uten briller. Må alltid ha et toalett i nærheten. Du glemmer fylle bensin. To stillongser selv om det er sommer. Du sliter med nattesøvnen, du sliter med å våkne, du sliter med å gå på jobb, du sliter med at fredagen er her og da skal du gjøre alt du ellers ikke fikk gjort i uka som gikk. En stikkende smerte kan kjennes i brystet. Så kommer du på at du skulle besøkt din mor, eller en gammel nabo eller en gammel venninne. Har jeg forresten noen venner? Du ser på alle oppdateringer på facebook, instagram, snapchat og twitter hvor alle ser så jævlig lykkelige ut, og du føler deg enda mer nedtrykt. Ikke en kjeft som stikker innom lengre? Alle andre er så fantastiske, verdens beste, smashing, snerten, med sin kjære på romantisk middag, på topptur eller festival, og så har de søte små prinsesser. Drit og dra. Det føles som om livet kan stoppe i morgen, og jeg tenker på hvem som vil komme i min begravelse. Kommer gamle venninner og gamle flammer, mon tro. Forresten så håper jeg ikke den og den kommer. Det er vel heller tvilsomt. Men skitt au. Det gjør jo ikke mye forskjell. Bare mine nærmeste husker mine favorittsanger og en duft av kaprifol.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Men så tenker jeg at i mitt hode er jeg jo bare 18 år. Eller bare 16. Vel, kanskje 24? Jeg er uovervinnelig. Jeg har tynne lår, skinnende hår og kan gå rett ut på gaten uten å bruke mye tid på badet. Eller var det en annen tid?

Jeg skal prøve å være litt mer grei med meg selv og med gubben, leke mer med ungene. Jeg skal gå tur fordi jeg liker å gå tur. Jeg skal se gleden i den jobben jeg har og renovere huset bit for bit. Jeg skal trene yoga. En vakker dag skal jeg også bruke mine gamle levis-bukser. Jeg skal logge meg av internett og sette meg på en stein.

Bare se utover vannet og nyte at man eksisterer. Kjenne på savn, sorg, lengsel og glede.

Livet ble kanskje ikke helt som jeg hadde tenkt, men det er slett ikke over!

Kanskje livet på flere vis ble bedre enn jeg hadde trodd,- og kanskje man ikke skal tenke så mye hele tiden.

Jeg 45, jeg er her og nå og åpen for verden!

Margit Langseth

23. 07. 2016

Foto: “Mykenmagi”, Margit Langseth, 2016

I valgkampens hete må vi ikke glemme kulturen. Ikke la debatten om skole- og helsetilbud overskygge alt annet. Kultur er også viktig for at vi som bor i distriktet skal trives og vokse som mennesker. Kulturlivet en sentral faktor for å hindre fraflytting og styrke videre næringsutvikling. De som vurderer å bosette seg i Alstahaug etterspør nettopp kulturtilbud og fritidsaktiviteter. Hva kan da Alstahaug kommune tilby sine innbyggere?

Manglende satsing

Det er ikke mangel på kultur som er problemet, derimot manglende satsing fra kommunens side. Et livskraftig kulturliv forutsetter god tilrettelegging for både utøvere og brukere. I Alstahaug finnes det flere sangkor og teatergrupper som på en positiv måte bidrar ovenfor innbyggerne med for det meste privat initierte konserter og forestillinger. Samtidig er det et faktum at større forestillinger med for eksempel Riksteatret utelukker Sandnessjøen og ytre Helgeland fra turneplanen fordi det ikke finnes egnede lokaler. De som har vært på forestillinger med for eksempel Nordland teater i Stamneshallen vet at dette medfører riktighet. En gymsal er ikke et tilfredstillende lokale, verken for publikums opplevelse eller utøvernes kunstnerisk utfoldelse og arbeidsforhold. Må det være slik at vi må reise til Mosjøen eller Mo i Rana for å oppleve høydepunkt innenfor teater og musikk?

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Alstahaug Høyre vil arbeide for at Sandnessjøen skal få kulturhus. Vi må ta vår oppgave som regionssenter alvorlig. Sandnessjøen bør kunne tilby innbyggerne både i egen kommune og i hele regionen et like godt kulturtilbud som Mosjøen og Mo i Rana. Dette er en viktig sak for både for Sandnessjøens utvikling som regionssenter, og for at vi skal markere oss på en positiv måte på Helgeland.

Store investeringer

Et kulturhus i Alstahaug krever selvsagt store investeringer. Det vil først å fremst være viktig å få dette inn i arealplanene for kommunen. Deretter må vi se på hvilket behov et fremtidig kulturhus i Sandnessjøen skal dekke. Alstahaug Høyre at planleggingen av kulturhus kommer i gang så snart som mulig og har bygging av kulturhus som et langsiktig mål.

Levende miljø

Jeg ser for meg et kulturhus som ligger sentralt i Sandnessjøen og som er lett tilgjengelig for alle, både de som bor på stedet og de som kommer reisende hit. Et moderne kulturhus må også være multifunksjonelt og dekke flere behov, både for å gjøre et slikt bygg økonomisk forsvarlig og for å gi det et utviklingspotensiale for fremtiden. Jeg ser for med et bygg som kan romme et levende miljø: en sal med scene, kinolerret og kulturkontor er selvsagt, men også muligheter for utleie for private arrangement, en cafe og museum/utstillinger. Kanskje vil også turistinformasjon være et naturlig tilbud i denne sammenhengen. I Alstahaug har vi ikke vært flink nok til å vise frem våre lokale kulturhistorie. Jeg tror et museum som viser en historisk utvikling av Alstahaug og distriktets næringshistorie vil være interessant både for oss og for turister. Det trenger ikke være mer avansert en bildeutstilling og evt. en mindre objektsamling.

Planleggingen av et kulturbygg i Sandnessjøen bør komme i gang så snart som mulig. Alstahaug Høyre mener det er et viktig for å styrke en bærekraftig fremtid for vårt distrikt. I tillegg til markedsverdien et slikt tilbud vil representere, er kulturlivet viktig for vår utvikling som mennesker.

For Alstahaug Høyre

1. september 2003

Margit-Pernille Langseth

Foto: “Kulturbadet Sandnessjøen”, Margit Langseth, 2015

Det er helt sikkert at jeg trives i en storfamilie, og det er kanskje fordi jeg er så heldig at jeg har vokst opp med flere søsken. Vi var seks stykker i en familie som nå er vokst til en flokk på tyve store og små, gamle og unge.  Det var til tider irriterende å ha tre brødre, men mest var det trygt og godt, spennende og artig. Jeg ville aldri vært mine brødre foruten. Selv om det også betydde at vi tilbragte hver sommerferie på en øde øy og ellers var hjemme i alle andre ferier. Jeg fikk være med å sette minkfeller, skyte på leirduer, vi kastet spraybokser på bålet og lekte indianer og cowboy på haugene, – jeg måtte alltid være medisinjente som vekket de døde indianerne til live med blåbær. Jeg var jo Månestråle, – trodde jeg.

Jeg har vært veldig heldig som har fått to egne barn, selv om jeg gjerne skulle hatt en liten skokk til. Mulig jeg hadde tolv barn i mitt forrige liv hvor jeg garantert bodde ensomt og ganske langt til havs på en veldig øde øy på Helgeland, – eller kanskje jeg har sigøynerblod i årene, – for jeg simpelthen elsker masse folk rundt meg. Det kan også godt hende at jeg hadde trengt litt terapi og at en gammel ensomhetsfølelse bor i underbevisstheten min. Men jeg trenger folk. Ja, ikke hele tiden,- men sånn i akkurat passe doser,- og helst i store doser når det er sommerferie! Egentlig hater jeg å handle og å stå på kjøkkenet og lage mat og rydde opp, men om sommeren steker jeg gjerne en stabel med vaffelkake eller lager middag til et par-tre-fire ekstra store eller små. – Så lenge oppvaskmaskinen virker, da. Jo flere, jo bedre. Noen synes kanskje jeg kan bli litt slitsom, men jeg trenger lagre litt opplevelser for vinteren, for da går vi her nord i hi…

Agnar Mykle sa visstnok en gang: mest av alt på denne jord, hater jeg min mor. Det er uforståelig for meg at en mor kan gjøre urett mot sine barn. Hva hun egentlig hadde gjort, kan man kanskje bare anta og spekulere i. Men jeg er så heldig at jeg elsker mest av alt på jord min egen mor! Hun er verdens beste, og har gjort alt godt hun kunne gjøre for meg og mine brødre. Hun stekte vafler på gassbluss og vasket opp for hånd. Og så har jeg verdens beste far, som jobbet døgnet rundt fordi han måtte, men som alltid bærer meg på gullstol. Jeg husker jeg ble litt lei meg, da jeg oppdaget at jeg ikke var en skikkelig prinsesse, – for det ble jeg kalt da jeg var liten. Det kan være kvalmende å høre om andres familieidyll, og det skal jeg spare dere for, – klart det var utfordringer underveis, men vi er veldig glade i hverandre som vanlige folk kan være.

Og så har jeg også et sett ekstra foreldre, uten at mine biologiske foreldre er skilt. De bor i Tyskland og har fulgt meg fra jeg var født, og de var en del av paradisøyas sommereventyr. Mine tyske foreldre er mine egne foreldres beste venner,- og de har på en måte tidsvis sammen fylt foreldrerollene for oss «ungene» som nå alle er over 45 år. Og min tyske far er blitt min fars bror, fordi min far er enebarn. Forvirret? Og i tillegg hadde jeg en liten reservemor i nabolaget. Nabokona kunne jeg snakke med alt om. Oppi gata bodde rødsaftdama,- der fikk vi saft og kunne snuse inn litt gammeldamelukt. Nede veien bodde et eldre ektepar som ga meg to krushunder som ble mine barndoms mest verdifulle skatter. De lignet på Lady og Landstrykeren og gjorde meg rik. De står fortsatt inne i skapet mitt et sted. Alt er gjemt i hjertet. 

Jeg pleier si til foreldrene til noen av mine sønners kamerater at vi har «delt foreldreskap» eller at vi har «felles barn». Det er en slags vittighet og bunner kanskje i dårlig samvittighet fordi jeg kommer seint hjem fra jobb av og til. Men samtidig ser jeg at det er godt for barna å ha flere voksne rundt seg, og jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på omsorg som andre gir mine barn. Det er jo noen hus ungene går ut og inn av med den største selvfølgelighet. Mine gutter føler seg hjemme der. De blir alltid invitert på middag eller mat. Andre ganger er de hos oss, både Per og Pål og Espen Askeladd. Vi deler ofte på å ta dem med å kino, trening og svømming. Det kan kanskje bli i det meste laget av og til. Men det er en trygghet i de gode voksne i nærmiljøet. Helt vanlige A4-mennesker som ser barna og vet at de ikke liker smør på brødskiva eller spør om de trenger låne et par tørre sokker.

Nylig møtte jeg en dame som hadde med seg en gutt jeg kjente fra før. Jeg skjønte ikke helt sammenhengen før hun sa: -Ja, jeg er jo bestemor, – ikke den egentlige bestemoren,- men du skjønner… og så hun kom med en lang forklaring som jeg ikke fikk med meg fordi jeg ble så grepet akkurat der og da. Jeg visste at gutten har besteforeldre som bor i et annet land. Uansett,- de var på hyttetur sammen som den mest naturlige ting i verden.

Ja, nå skulle jeg kanskje skrive noen ord for å forklare hvor viktig jeg tror dette er for både voksne og barn. Men du skjønner kanskje hva jeg mener. Det er faktisk mulig å få både barn og barnebarn selv om du ikke er i familie eller slekt med dem. En du møter på Rema 1000 kan bli din tante, eller dine barn kan få mor som de ikke klarer huske etternavnet på. Og vi har alle en ukjent søster eller bror.

Dette er et av verdens mest naturlige og fantastiske underverker, tror jeg. 

God sommer!

Margit Langseth

19. juli 2016

Foto: “Bornheim, Tyskland, 2015” (c) Margit Langseth

Av og til kan jeg lire av meg et stygt ord med barna tilstede. Og jeg tenker, – det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle gjort slik det står i alle bøker, svare pent og bruke alle pedagogiske triks. Ikke heve stemmen, aldri bli sint. Men jeg tror at barna sannelig vet at grensen er nådd, jeg har sagt fra flere ganger allerede, og jeg har sagt at jeg er veldig trøtt og sliten. Det er nok nå! Og jeg tenker at det kanskje er greit at de ser at mamma også har en grense og kan reagere. Og både barn og voksne liker å utforske grenser.

Videre tenker jeg at også barna, ja her snakker vi om fra ni år og oppover,- de har også godt av å se at en voksen kan gi seg overende fordi det rett og slett er nok, – kveld og mørkt.

Samtidig lurer jeg litt når jeg da leser en av de ørten målene som minstemann skal lære på skolen,  jeg kjenner at jeg blir svar skyldig: «Jeg takler motgang i spill og i lek». Og jeg som får lyst til å banne høyt når jeg ser haugen på oppvaskbenken. Den var jo helt strøken for litt siden. Faen steike!

Eller neste mål som er: «jeg kan bevege med stille, rolig og effektivt i klasserommet» og det vil for eksempel si stå i kø ved vasken uten å snakke sånn at køen går raskere. Jeg signerer stilltiende når poden alvorlig har signert på at «Jeg kan dette». Men mest av alt får jeg lyst å stille mange spørsmål. Jeg kan farsken meg ikke ti stille når jeg står i kø, om det så er i lunsjen på jobben, på Rema 1000 eller på Vinmonopolet. Det er da stortsett der det kan være tendens til kø i mitt lille liv. Jeg må snakke med folk, komme med en kommentar, som gjerne kan handle om været eller andre trivialiteter. Jeg trenger litt feedback akkurat der og akkurat da, og «ja, drittvær og stiv kuling», er en helt OK kommentar.

Så tilbake til dette med motgang. Jeg tenker på om jeg eller faren til barna har lest dette, og om noen av oss overhodet kunne leve opp til denne målsetningen? Vel, det er klart at vi prøver å muntre opp alle og si at det viktigste er å delta. Og min mann er også utrolig flink til å inkludere alle barna hvis han skulle ramle inn som vikar-trener eller om han  leker med gutteflokken i hagen. Det skal han ha,- alle skal med og alle skal ha en god følelse. Vi tenker at alle skal få spille, selv om de av ulike grunner ikke er på alle treninger. Men kan vi leve opp til disse levereglene selv? Jeg er mer usikker der. Det er jo av og til og jammen-meg-veldig-ofte-jævla-viktig-å-vinne! Eller kanskje ikke,- og da må vi ofte snakke sammen,- i køen.

Men det å forflytte seg stille og effektivt. Det høres veldig formalistisk ut. Riktignok var jeg ingen bråkmaker på barneskolen. Jeg var nok mest søt og snill og pliktoppfyllende. Jeg likte dikt. Og hørte etter. På ungdomsskolen derimot skulle lærerens tålmodighet stilles på prøve. Og så ble jeg vel voksen en gang etter det. Men å forflytte seg stille? Det henger sammen men det forrige,- altså det å snakke. Jeg kan ikke forflytte meg uten å snakke, men skriver stilltiende under at min yngste sønn kan det. Ja, dere kan jo bare spørre min mann,- om jeg kan gjøre noe som helst uten å prate om det først, underveis eller etterpå….

Men for satan,-  sant å si,  skulle jeg selv etterleve regelen ville jeg og gubben strøket med glans? Og hadde vi ikke strøket på pratinga, så hadde kanskje språkbruken diskvalifisert oss begge to. Og det er klart at jeg forflytter med jævlig effektivt hvis jeg er for seint ute om morgenen, det har ringt inn til neste skoletime og elevene venter eller jeg skal rekke polet på fredag før de stenger. Da snakker jeg ikke i køen, men ellers er jeg veldig glad i å skravle med kjente og kjære om været og føret, om herognå eller kommer med en kommentar om hvor bra mine elever står på eller hvor bra det er å handle lokalt.

Så kan man jo spørre seg om lærer, skoleansatt og rektor er inneforstått med disse reglene og praktiserer sammenhengen mellom liv og lære? Jeg håper egentlig ikke at de forflytter seg effektivt og ikke prater i køen. Det blir jo så stille da. Og barneskolen skal ikke være stille med polstring i veggene og sov-i-ro i ørene. Fra min egen karriere som lærer på en skole med barnetrinn kan jeg huske at jeg prøvde å komme meg fremover for å rekke toalettet i pausen, men jeg kom aldri dit. Det var alltid noen som rev meg i genseren eller hold meg fast i hånda. Og jeg prøvde å høre hva de sa, samtidig som jeg skulle rekke det allerhelligste og nødvendigste. Men nei, – det var bare å unngå å drikke kaffe eller vann til frokost eller lunsj, så man kunne holde ut til skoleslutt. Lærere burda hatt nordsjøturnus, og det har de vel på en måte med lengre arbeidsuker og avspasering om sommeren. Men det hadde vært fint å få gå på do, når man må. Det hadde faktisk vært veldig praktisk!

Mine sønner har heldigvis faglig flinke lærere som er kvalifiserte og skolerte så det rekker godt. Det er beundringsverdig at de klarer å lære barna så mye forskjellig og holde oppe barnas nysgjerrighet oppe om tornadoer, blomster og krypdyr som jeg aldri har lært hva heter. Men det er veldig mye målinger som barn i dag blir utsatt for. Så har de også lært å være stille og stå i kø, mine gutter. Være stille, stå i kø uten å snakke. Høyde, vekt og kurver. Testing, testing. 123.

Jeg tror jammen meg jeg hadde strøket med glans.

God ferie, folkens!

Og ikke minst, – god ferie til alle lærere!

Margit Langseth

Etter mange års studier vendte jeg hjem til min barndoms by, Sandnessjøen, i 1999. Mitt hovedmål har siden da vært å bidra til å bygge kunnskap og kompetanse og å styrke identiteten i regionen for å skape vekst og utvikling. Min filosofi har vært at man gjennom å styrke ungdoms kompetanse og kulturelle identitet, kan vi sikre en fortsatt fremtid for en landsdel som har en lang historie med et mangfold av naturgitte og menneskelige ressurser. Identitet og kompetanse som bygger fremtiden. En perifer landsdel når det kommer til bosetting og infrastruktur, ja,- og derfor er det er helt avgjørende at vi satser på kompetanseutvikling slik at vi kan være konkurransedyktige, – og slik at vi blir synlige og kan argumentere godt når det kommer til politikk. Dette er mitt fokus hver eneste dag. Dette tror jeg på. Og vi har nemlig vært ute en vinterdag før.

Vi kan skue tilbake til mange helgelendinger fra kysten som har hatt betydning for samfunnsutviklingen både innenlands og utaskjærs; Torolv Kveldulvson som Norges første tørrfiskeksportør, Petter Dass som en av Nordens mest betydningsfulle diktere, Mathias Bonsak Krogh som jobbet for kunnskap til folket, Ole Edvard Rølvaag som bringer vår egen utvandringshistorie inn i dagens innvandringsdebatt. Og samtidig så skal vi ikke kimse av sliterne som rodde, pløyde og sløyde. Men hvor er disse signifikante i dag? Og hvor er sliterne? Er vi for opptatte av oss selv, ipad og lederutvikling at vi glemmer både visjon og misjon for å utvikle og sikre eksistensgrunnlaget i periferien?

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I dag handler Helgelands fremtid, heldigvis og dessverre, ikke bare om enkeltpersoners bragder, men en felles satsing på profesjonalitet, i den offentlige forvaltning, særlig innenfor skoler og helsetjenester og også i næringslivet. Fundamentet for fremtidsrettet utvikling og innovasjon ligger ikke hos enkeltpersoner, men en strategiske ledelse som satser på kompetanse og kvalitet. Folk som meler sin egen kake eller har en skjult agenda, disse jentene og guttene i «Gutteklubben Grei», – de betyr katastrofe for et sårbart system som periferien er. Enkeltvis kan de også gjøre stor skade, og sitter det en slik en i ledende posisjon, ja,- da faller korthuset ved første sørøstlige kuling, fordi fundamentet ikke er bygd opp av profesjonelle. 

Skal vi se til Mo i Rana, så har utviklingen her vært vellykket i mange henseender. Dette skyldes ene og alene nasjonal politisk styring og senere sterk lokal politisk påvirkning. Gjennom politiske satsninger og tiltaksmidler bygde man en enorm jernndustri som vi hadde manglet i krigsårene. I tillegg er en rekke betydelige offentlige arbeidsplasser etablert her. Og stedet har vært forsynt med ledere og politikere med visjoner og de rette kontakter. Mo i Rana har hatt smarte strateger som har skjønte viktigheten av kunnskap og kompetanse mot år 2000, og som sakte med sikkert har bygd opp og etablert et kompetansemiljø innen utdanning. Jeg er helt enig med deg, Mo i Rana,- dette er fremtiden! Det er bygge ungdoms og innbyggernes kompetanse er fremtidens viktigste næringstiltak, bosettingstiltak og et grunnleggende element i vår moderne nasjonsbygging. Samlet i en Campus Helgeland, – et meget klokt grep.

Mens i de omkringliggende herligheter hvor de virkelige ressursene befinner seg og de etablerte kompetansemiljø allerede er, sitter politikere og ledere med hendene i fanget og ser på at de etablerte tilbud innenfor sykepleieutdanning og lærerutdanning smuldrer hen. Det legges ned og flyttes til Mo i Rana eller Bodø. Jeg har skjønt tegninga for lenge siden. Alstahaug kommune har til nå hatt god tilgang på helsearbeidere og sykepleiere, førskolelærere og lærere med studiested i Sandnessjøen og på Nesna. Sykepleierutdanninga er et viktig argument for vårt lokale sykehus,- fremover kommer eventuelle fremtidige rekrutteringsutfordringer til å bli brukt som et motargument. Rana – Sandnessjøen: 2-0. Voksenopplæringen vokser, og har i de senere ti år ikke hatt egnet undervisningslokale, grunnskolebyggene er for trange eller for gamle, mens den fylkeseide videregående skole, mot alle odds, men gjennom god og bevisst strategisk jobbing, er blitt kåret til den beste skolen i Nord-Norge. Men fortsatt sitter andre med hendene i fanget etter å ha toet dem riktig lenge. Det er IKKE greit!

En nedbygging av kunnskapsinstitusjoner er en tragedie for arbeidet med å for heve kompetanse og kunnskapsnivået på Helgeland, og for vår kommune betyr det at det ikke lengre vil være god tilgang på faglærte grunnskolelærere for de neste generasjonene. La oss håpe jeg tar feil, men jeg frykter at regionsenteret Sandnessjøen og kommunene rundt vil møte fremtiden både haltende og baklengs og med hodet under armen. Uten sykepleierutdanning, uten lærerutdanning og med de konsekvenser det vil medføre for våre barns barnehage- og skoletilbud, de sykes helsetilbud og de eldstes omsorgstilbud. Jeg gruer meg. Og vi ser jo at tingretten går samme veien. Det ender opp på Mo.

Da jeg flyttet til Sandnessjøen i 1999 var jeg tilfeldigvis på et møte med en gruppe som hadde som mål å etablere et studiesenter i Sandnessjøen. Med fasiliteter, fagmiljø og studentmiljø. Alt på et brett. Det skjedde videre lite og ingenting,- og man kan ikke skylde på annet en manglende politisk vilje og uvitenhet. Ingenting har skjedd. Årene har gått. Og denne uvitenhet vitner etter min mening, om manglende kompetanse og kunnskap om ledelse og strategier på mange felt og nivåer. Her ligger nøkkelen til fremtiden, og dette har ranværingene skjønt. Gratulerer, Rana!

Uten et studiesenter i Sandnessjøen vil vi fortsatt stille oss sist i køen og være en svart flekk på fylkeskartet. Vi vil igjen innta plasseringen som dårligst i klassen i fylket hvor vi fra før spiller i laveste divisjon. Manglende rekruttering til helsevesenet truer kvaliteten i opplæringen, sykehusets eksistens og de eldres omsorgstilbud. Og ikke kom å si at vi i ikke i årevis har hatt sjansen til å gjøre noe med det!

Og slik vil det fortsette til vi får på plass politisk handlekraft og strategiske ledere som ser at fremtiden ligger i kompetanse og nærhet til kunnskapsmiljø som baserer seg på forskning og innovasjon. Vi må etablere et studiesenter i Sandnessjøen nå, selv om det er i tolvte time, som sikrer at fagmiljøene innenfor helse og skole blir bevart og videreutviklet.

Ellers kan vi like godt flytte til Rana, eller?

Margit Langseth

1.5.2016

Det var ikke kjærlighet ved første blikk, det var for mye annet som skjedde rundt oss. Men etter hvert begynte jeg å venne meg til deg. Din spennende historie, ditt sjarmerende vesen som snirklet seg langs smale steinete stier langs fjellsidene med trapper og statuer og benker og gelender av rustent stål og med grønneirete kobberknotter. Vi måtte opp i høyden for å se og være alene, langt vekk fra forelesningssaler, høye murbygg og skrålet i studentkantina. Vi var konge og dronning, du og jeg! 

Jeg ble kjent med deg og jeg følte meg hjemme. Jeg svevde når du duftet kaprifol om høsten. Du blomstret når solen skinte, og jeg kunne ha småsko på selv om det regnet. Jeg elsket lyden av deg. Din historie ble min historie. Dine farger ble mine farger. Du var så vakker, og jeg var så lykkelig. Da vi vandret gatelangs på bryggen, gjennom trange smug og parker med store trær. Vi stakk innom en kafe eller besøkte vinkjelleren som bare var vår. Du var lykken som fylte mitt hjerte. Jeg elsket deg!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men så kom skyene og du luktet røyk, og jeg følte med innesperret i ditt fang. Jeg fikk ikke puste under lokket av smog og forurensning. Jeg hatet deg fordi det ble mørkt og trangt og trist. Samme gamle leksa og du ble kald. På gode dager savnet jeg å drikke en kaffekopp på min egen trapp. Kunne gå hvor jeg ville og sole meg. Smile og føle meg fri igjen. Plukke stein i fjæra. For du var ikke slett ikke spennende lenger, jeg kjedet meg og lengtet bort og ut og hjem.

Så jeg dro fra deg og forlot deg igjen.

I begynnelsen savnet jeg deg aldri. Men da tiden gikk og gikk uten deg, manglet noe hos meg.

Mange år har gått, og jeg tenker stadig oftere på deg. Du så var stolt, vakker og sterk og våren ble aldri den samme uten deg. Du var alltid deg. Og jeg ble meg.

Kjære Bergen, det ble ikke oss to.

Jeg forlot deg tilbake og dro min vei,

men aldri om jeg glemmer deg!

Margit Langseth

23. april 2016

Glidelåsen

Jakkene lukkes

hand etter hand.

Sakte bevegelser 

fletter metall

eller plast.

Det er vår!

Et snøskred 

av votter og luer og skjerf

og en sokk.

Det ringer ut

siste time fredag,

Kari og Knut.

Blikk og nikk.

– Hva var det du sa? 

en jente løper i gangen.

Glidelås og knapper. 

Fredag og skolefri.

Margit Langseth

6. april 2016

I gamle dager da de mektige nessekongene kontrollerte all handel og drev utlånsvirksomhet, var det vel neppe mange fiskere eller bønder som lo hele veien til banken. Bergen var knutepunktet for handel og eksport, og i dag takker Erna Solberg nordlendingene for å ha lagt grunnlaget for Bergen by. Det er den fattige fiskerbonden og hans familie som skal takkes!

Etter hvert kom telegrafen som visste alt, ekspedisjonen og frøken Ur som bestemte tiden. Da jeg var liten tok 180 over informasjonsbransjen, og jeg husker vi ringte for å spørre etter oppskrift på pikekyss. Men så kom internettet, og varene kommer ikke lengre fra Bergen, men fra Bring.

I dag har vi en oljebasert nasjonaløkonomi som har gitt oss velferdsstaten,- og en bølgedal som vi alle har fått merke det siste året. Mens Europa har vært i krise lenge, har vi veltet oss i velstand og velmakt,- det har kanskje vært litt vel mye?

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vi har et variert og komplekst næringsliv i et geografisk og transportmessig komplisert land med bebodde øyer og fjellbyer, med bruer, båter, isete veier og en jernbane fra krigen som bare kom halvveis opp i landet for da sluttet krigen og siden skjedde ingenting mer med toglinja. Mens mange sliter i de store byene, som i oljebyen Stavanger, så går det bra med næringslivet i Nordland. Nå får også periferien kvalifiserte søkere til ingeniørstillingene og fiskerrederne har søkere i kø og kan stille med mannskap på dagen. Ikke så ille at det ikke er godt for noe.

Jeg husker den dagen i 1996 da jeg på PC-stuen for hovedfagsstudenter ved HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen gjorde mitt første søk på internett. Kanskje var det litt tilfeldig at jeg trykket på en blå «e» med en gullring rundt som lyste mot meg. I dag er PC et arbeidsverktøy, og du kan faktisk gjøre samme jobben med en smarttelefon. Ja, denne velsignelsen eller forbannelsen er så altoppslukende at vi holder på døgnet rundt. Vi ser ikke folk lengre, vi ser dem ikke inn i øynene og vi snakker i alle fall ikke med dem,- heller ikke de vi bor under samme tak med.

Jeg lurer av og til på hva vi gjorde før da vi ikke var online hele tiden. Knut Hjeltnes sa det så bra i dagens radiokåseri,- jo, vi kjedet oss og kanskje hadde vi innmari godt av det. I dag får elevene kurs i mindfulness for å lære å konsentrere seg om en ting i gangen og for å klare å konsentrere seg i det hele tatt. Ja, for nå skal vi jo alle følge med på nettet, facebook, sjekke mail og meldinger, ta en selfie og ringe mens vi jobber eller er i klasserommet, i senga, på toalettet og av alle steder mens du kjører bil! Elevene skyper med en andre elever i samme klasserom. Da jeg var ung var det utenkelig og fjernt at vi få år senere skulle kunne følge forelesninger og delta i møter på nett, ringe gratis og kunne se den man snakket med, diagnostisere, sende e-post og ta bilder uten å fremkalle dem hos fotografen. Youtube, spotify og alskens har erstattet VHS-video og kassetter, vinylplater og CDer. Men vil vi virkelig erstatte alt med internett?

Man må innrømme at alt er blitt veldig mye enklere i den digitale verden. Jeg kan huske at jeg abonnerte på Norsk Lysingsblad da jeg skulle få meg jobb etter endt studie. Jeg husker at jeg måtte gå til bokhandelen for å kjøpe søknadsskjema til 50 kroner for å søke lærerstilling. Et skjema per søkt jobb. Lysingsbladet og søknadsskjema var en stor utgiftspost for en student den gangen. Det var alvor i hver søknad. Akkurat papirarbeidet lengter jeg ikke etter, men jeg vil fortsatt gjerne prate med folk.

Før gikk vi til reisebyrået for å bestille billett, vi gikk til posten for å kjøpe frimerker og konvolutter, vi kjøpte kaviar og knekkebrød hos kjøpmannen på hjørnet, vi slo opp i telefonkatalogen, noen var et hode foran og hadde leksikon hjemme, og vi gikk til banken for å betale regninger, sjekke saldo og ta ut kontakter, spørre om råd og be om et lån. Mange hadde bankboks for oppbevaring av verdipapirer, og for de som hadde smykker og sølvtøy. Postbanken var også sikkert som banken, og var du kunde der, kunne du til og med ta ut penger i utlandet. Jeg kan godt huske den røde postsparebankboken med håndskrevne tall for uttak og innskudd. Den viste at man var blitt voksen! Den fungerte faktisk like bra som et minibankkort da jeg bodde et år i Tyskland en gang i forrige århundre.

Apropos minibank, så var mitt første møte med en slik merkelig maskin da jeg var på klassetur til Svolvær i 1987. Min far som er en moderne mann hadde fått seg kort. Men han brukte det aldri selv, for sjekkheftet var jo nesten like genialt. Jeg stod der i minibanken og skjønte ingenting. Kunden bak meg hjalp meg med alle trinn, og ut kom det faktisk penger! I dag har vi visakort og kredittkort,- koder og brikker og duppeditter og med kort kan vi faktisk bruke penger vi ikke har.

Det å le hele veien til banken gjorde vi da vi tømte sparegrisene i vår barndom. Bak den lange skranken stod det en svær teknisk innretning som buldret og braket og trakk et fornøyelsens sukk når alt var over og de røde tallene lyste ut sannheten om hvor flink man hadde vært å spare det farmor kom med på lørdagene og lønnen vi fikk for å hjelpe til med å arkivere og sende brev på mammas kontor. Og vi smilte godt på hjemveien også, som regel. Å, du gode, gamle sparegrisen min!

Mens folk i gamle dager var avhengig av handelsmannen velvilje og humør i pengesaker, så har bankvesenet representert sikkerhet, markedsjusterte renter på lån og innskudd,- men ikke minst har vi fått veiledning og rådgivning for hva som er forsvarlig for familieøkonomien i forbindelse med sparing, forsikring, kjøp av bolig, bil og båt. For bedrifter har banken hatt enda større betydning ettersom den økonomiske dimensjonen har en mye større skala. Risikoanalyser, utregninger av fremtidig inntjening av investeringene, avskrivninger, budsjett, regnskap og markedsføring, pensjon og forsikring. Det var de ordene jeg kom på i farten. Innenfor økonomi, finans, forsikring og pensjon finnes det så mange spesialfelt som krever spisskompetanse og det legges til rette for dette med et mylder av utdanningsløp.

En erfaren bankansatt kan ofte gi veldig gode råd, som kan forhindre personlige tragedier og at bedrifter går konkurs, som kanskje kan bidra til at nye hjørnesteinsbedrifter vokser frem og skaper attraktive bosteder. I en tid med økt konkurranse der man ofte må satse for å overleve. I en verden der alt blir større, sambruk i landbruket, fiskebåtene blir større, butikk-kjeden vokser og ikke minst alle tjenester på nett. Skal man satse på masseproduksjon eller et nisjeprodukt? En lokalbank kjenner markedsmekanismene godt. Landets småbyer trenger kompetansearbeidsplasser, og de bankansatte bidrar også på sin fritid med sin kompetanse og sitt engasjement til å skape aktivitet og god drift i et idrettslag, i et sangkor eller i en festival.

Viktigheten av bankenes tilstedeværelse der folk bor handler ikke om våre seniorer som ikke får det til med banktjenester på nett. Dette er vel egentlig det dårligste argumentet for å opprettholde en bankfilial. Bank handler om fagfolk som kjenner både næringsliv og folk på det stedet vi kundene driver næring og bor. Bank handler om økonomisk rådgivning fra en bankansatt som du har tillit til som fagperson og menneske. Bank handler om å ha tillit til og kjenne sine kunder. God rådgivning må gis ansikt til ansikt. Dette kan nettbanken og kundetelefonen aldri erstatte.

Tilstedeværelse handler også om samfunnsansvar som Norges mektigste næring viser i lokalmiljøene. Bankene, -Norges største finansinstitusjoner er sitt samfunnsansvar bevisst. Kundene som danner grunnlaget for bankens eksistens skal få noe tilbake. Derfor gir bankene noe tilbake gjennom støtte til idrettstilbud, kulturarrangementer og bidrag til bygg og installasjoner som kommer allmennheten til gode. For å bruke disse midlene bra må banken være tilstede og være lokalkjent, eller skal man gi mest til de store byene som allerede har et bredt tilbud innen idrett og kultur fra før? Der er grunnlaget for antall dugnadstimer er større. Lettvint kanskje, men korttenkt. Når banker velger å legge ned sine avdelinger i Nordland,- så kutter de på flere vis nærheten til steder der produksjon og verdiskapingen skjer. Petronæringen og havbruksnæringen er utgjør store deler av Norges verdiskaping, og dette ligger ved kysten,- alle andre steder enn i Oslofjorden. Det er ikke bare kundene som trenger nærhet til banken, bankene trenger for sin egen del å være tilstede der det skjer.

Den digitale revolusjon har endret alles liv,- jobbmessig og i privatlivet. Internett har skapt en revolusjon som vi ikke ser verken enden eller konsekvensene av. Innenfor bank og finans har det vært en stor omveltning. Det er ikke lengre behov for 10 kundebehandlere bak en lang disk. Personkunder ordner nå det meste selv på nett, mobil og telefon. Så at bankene har vært i omstilling de siste 10 årene kommer ikke som noen bombe, og de gode ledere sørger for en økonomisk drift hvor bedriftens organisasjon og tjenester er tilpasset forbrukeren. Mens omstilling er en naturlig del av samfunnsutviklingen på 2000-tallet, så er nedlegging av kontorer et drastisk skritt som rammer kundene. Det legges ned kontorer i takt med utbygging av nye båtruter og tuneller, men samtidig må de store samfunnsinstitusjonene ta ansvar for sin tilstedeværelse, og dette er også et brennhett tema innenfor sykehus, skatteinnkreving og domsstolene. Hvor mange flyplasser, sykehus, kontorer kan man legge ned før det blir uforsvarlig og tilbudet blir for dårlig?

Det finnes en smertegrense for alle, og i nord handler faktisk livet om geografiske avstander, vær og vind – det er naturens elementer og offentlig transport som er avgjørende for hva som er akseptabel nærhet til tjenester innenfor helse, skole, utdanning, bank og andre samfunnsinstitusjoner. Dette er et politisk spørsmål som vi som innbyggere vil svare på. Samtidig må store samfunnsaktører ta ansvar for sin rolle. Hvis alle vi som bor ved kysten skal flytte til Oslo,- hvordan tror det vil gå med Norges økonomi da? Det er faktisk en grunn til at vi bor på kysten i nord. Og det er ikke på grunn av været.

En ting er sikkert. Det er forskjell på avstander og nærhet til tjenester. Hvis man ser på kartet over kontorer de ulike bankene har, så har jeg en utfordring til deg. Sjekk på nettet hvor mange kontorer din bank har på strekning Asker – Lillestrøm,- en reisetid på cirka en drøy halv time med tog. Så kan du finne en øy eller et tettsted ved kysten på Helgeland  i Nordland og sjekke på 177.no hvor lang reisetid det er til nærmeste avdelingskontor som kanskje ligger på Mo i Rana?

Et søk på en tilfeldig valgt bank som nylig har varslet store endringer i organisasjonen, viser følgende: mens du tidligere kunne stikke innom i lunsjen ved avdelingen i Sandnessjøen og ordne et bankærend må du nå bruke en hel arbeidsdag for å få personlig rådgivning. www.177nordland.no viser en minimum reisetid på dagtid på tre timer og to minutter med ankomst 14.17 og etter et kjapt møte er det retur 15.31 og da tar turen bare litt over 2 timer før du er hjemme. Hvis du skal reise fra en av øyene, så må du legge til mer tid, og muligens legge inn en overnatting et sted underveis.

Det er en ting som er sikkert som banken, det er at banknæringen sitter med et enormt samfunnsansvar i forhold til enkeltpersoner og bedrifters økonomiske disposisjoner. Bankenes tilstedeværelse skaper en sunn konkurransesituasjon innenfor det store og lukrative felt som finansiering, forsikring og pensjon. Banken trenger kunder, og vi trenger banken.

Bankene har i mange tiår vært fundamentet i mange aktiviteter som ellers hadde vært umulig å gjennomføre breddeaktiviteter og opplæring innenfor idrett og kulturliv. Hvis dette faller bort, vil man da kunne fortsatt være verdenstoppen innenfor fotball, handball og musikk? De representerer et kompetansemiljø som vi som bor i perifere for å drive produksjon innenfor næringer som Norges økonomi er bygd opp av og er avhengig av. Vi bor allerede langt unna de hovedkontorer som befinner i hovedstaden, og det er nesten ironisk at det vil være raskere å fly t/r Oslo for å gå i banken enn å ta offentlig transport til nærmeste avdelingskontor. Ingen vil le hele veien til banken lengre?

Så min oppfordring er, – bevar bankenes tilstedeværelsen i distriktene, slik at vi får et bredt tilbud av faglig rådgivning som er basert på kompetanse, tillit og lokalkunnskap.

Nærheten til tjenester er den takken vi trenger i dag, Erna Solberg, for at vi fortsatt skal bo og drive næring her nord. Slik at du kan nyte din sushi på en fin restaurant i Stortingsgata. Slik at oljeselskapene har rørdeler og folk tilgjengelig i nærheten av feltet for å kunne vedlikeholde og reparere gassledningen til Europa. Slik at flyselskapene skal tjene på japanere som skal se nordlyset. Slik at vi kan ha universitetssykehus i nord. Slik at bankene skal tjene penger på bedrifter deres ansattes lån og innskudd. Og vi snakker her om internasjonale, nasjonale og regionale selskap og grȕndere innenfor havbruk, industri og turisme og slik at, slik at, slik at,,,

Og jeg tenker at hvis folk heller vil flytte sine banktjenester til en svensk bank, Coop eller er flyselskap i fremtiden,- hvem skal gi oss råd og veiledning innenfor økonomi og finans da? Kanskje Google?

En ting er sikkert;; med en slik situasjon vil ingenting være sikkert som banken lengre…

Margit Langseth, 06.02.2016

Foto: «Å, du gode sparegrisen min» © Margit Langseth, 2016

Nest etter å snakke om været, ligger ferien som en god nummer to. Disse favoritt-tema dukker ofte opp i samme samtale. Særlig hvis været har vært veldig dårlig eller det har vært unormalt varmt, er dette et gjennomgangstema i opptil flere år. Ja, for hvem husker ikke sommeren 1980 da til og med broderen badet, og alle minnes vi den herlige sommeren i 2014 da vi svømte i havet døgnet rundt og regntøyet ikke ble pakket ut før langt ut i august. Ja, fy farao for en sommerferie!

Har du hatt en fin ferie? spør vi våre kolleger når hverdagen begynner igjen. Dette spørsmålet er ensbetydende med: Har du hatt fint vær? For det er dette man får svar på. Kanskje har du vært i Kroatia du også, og hatt finvær og klart vann. Eller har du vært i Norge, så får du kanskje et sint glefs tilbake, -sommer, høh! Værkartet for yr.no, storm.no for mange av verdens hjørner gjennomgås,- i flere uker bakover og fremover. Og sånn holder vi på  gjerne helt til neste mai når vi begynner å snakke om ferieplaner for kommende sommerferie. Sånn går no dagan!

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Men det som egentlig skjer i ferien, det snakker vi sjeldent om. Vi kan snakke om de kjente severdigheter som det skjeve tårnet i Pisa som ikke er så skjevt som du trodde, Eiffeltårnet eller Big Ben, men hva som egentlig skjedde før og etter, det blir for privat, nesten som å utlevere sexlivet. Hvis man berører tematikken, så er det kun på overflaten eller man fremstiller uansett opplevelsen som den ultimate ferien. Kanskje det virkelig var det eller kanskje du ønsker at den skulle vært det fordi du betalte skjorta for å reise til Kuala Lumpur eller der omkring. Det at ungene var varme og grein hele veien til Pisa, at du ble stresset i trafikken i Paris og at kallen ble gallesur hele fordi du bulket bilen like ved triumfbuen eller at London var stedet det viste seg at din kjære har en annen enn deg som sin kjære?

Ja, det kan være mangt og mye som skjer i ferien, når alle er passe slitne, og alle har forhåpninger og drømmer om hva som skal skje i de nydelige og sårt tiltrengte fridagene som ligger foran deg på rekke og rad som en et skimrende perlekjede, rene og ubrukte dager som perler på en snor. En familie på fire betyr fire ulike skattekister som bare venter på å bli åpnet, og alle fire har ulikt innhold, selv om destinasjonen og datoene ble fastlagte i etterjulerus allerede i januar. Far vil helst ha det helt stille og lese bok, mens mor vil ha action. Lillebror vil bade, mens storebror vil på museum. Så blir mamma sur etter hvert fordi leiligheten ikke har oppvaskmaskin og har en elendig stekepanne. Jommen sa jeg husmorferie. Neste år blir det charter og all inclusive. Når far kjøper ny steikepanne blir mor kokforbanna. Det var da helt unødvendig å bruke 80 Euro på en stekepanne for de siste fem dagene? Krisen er nær og egentlig er ferien alt for dyr til å kunne nytes.

Det er egentlig etter ferien man virkelig trenger fri,- da har man reist langt, endelig fått koordinert og samkjørt alles forventinger, kranglet ferdig om svigermor som burde skjønt eller ei at hun kunne i alle fall stått opp med ungene en morgen. Snorking, mygg, tynne madrasser, hvem var det som skulle sjekke at passene var gyldige, solbrenthet, hvilken restaurant, husket du mat til katten, hvem faen bestilte så dårlig lugar, hvem tar dagens regning, jeg vasket opp i går igjen, – nå er nok virkelig nok. Faensteike. Kanskje skulle man sykemelde seg i august for å hente seg inn? En uke med svigers er kanskje i meste laget?

For ikke å snakke om andre ferier som vi har innimellom den egentlige ferien. Etter sommerferien kommer høsten, og ikke minst høstferien. Prøv å forklare en utlending hvorfor vi gr skolebarna har en uke ferie når vi endelig er kommet inn i rutiner på trening, jobb, koret, korpset og alt det andre. Well, is it called the potatoe-holiday. Because we have to get the potetoes before the frost come. Helt ærlig, folkens, hvem av dere har noensinne brukt denne uken til å ta opp poteter da dere var unge? Eller aller mest relevant,- hvem faen gjør det i dag?

Så er det jul, vinterferie, påskeferie og kom mai du skjønne milde med alle sine røde dager. Det er ikke noe land i verden som har flere feriedager enn oss,- eller så kort arbeidsuke. Likevel er det ovale weekender over en lav sko. Mor skal fly til New York, må vite. Far skal på fotballtur. Og jakt, Og enda en jakt. Og så hytta, da selvsagt, for der har vi jo knapt nok vært i år. Og så en jakt til, selvsagt.

Ofte kan det enkle være det beste. Hvis du velger det selv. For veldig mange er det ikke noen andre alternativer, – og hvem inviterer med Kåre som aldri drar noe sted fordi familien ikke har råd. Alle andre i klassen drar til syden,- ja, har hørt den før. Men hytta og hjemmeferie er bra det også. Og vi kunne jo invitere Kåre med familie med på noe trivelig? Bare være sammen. Ta en vaffel og kaffe?

Og hvis du spør ungene neste år hva de egentlig har lyst til,- ja, hva svarer de da? Du kan jo spørre dem før du booker en dyr storbyferie eller cruise i Middelhavet. For er det ikke det ferien er til, da? Gjøre det som ungene blir blide og glade av? Det er unektelig deilig å sove lenge, grille pølse på bål, plukke en bukett, dra opp en fin og blank sei. Sykle tur og spise en is. Tid sammen med barna og hverandre til å se hverandre og bare være sammen til frokost, middag og kvelds og avrunde med litt nattmat på nærmeste haug for å se på at solen går ned før vi alle legger oss i teltet som for anledningen er oppslått i hagen eller på flatseng på stua og sier

«Jeg gleder meg til i morgen».

Sånn er min drømmeferie!

Margit Langseth, 26. 1. 2016

Foto: “Nice i Nice” (c) Margit Langseth, 2013. “Ska` vi sjå”, Brasøy 2015 (c) Margit Langseth