I mitt sinn er jeg fortsatt 18 år, eller kanskje bare 16. Gammel nok til å gjøre det jeg vil, men samtidig åpen for verden. Den tid man trodde man kunne alt, og ikke visste bedre. Den alder man turte alt, uten å tenke på alle konsekvensene. Dårlig samvittighet var noe man hadde hvis man ikke hadde gjort leksene eller hadde røkt i smug. Tiden føltes som en evighet, og den gikk så altfor fort.
Så sitter man plutselig der en vakker dag og spør seg selv om alle drømmene ble oppfylt. Det er et farlig spørsmål. Mann og barn, rekkehus og utdanning. Mannen som jeg elsker, men som kan irritere en stein til døde. Barna som er veldig etterlengtet, men som krever sitt. Huset som forfaller og trenger renovering. Utdanningen som aldri tar slutt og likevel ikke skaffer meg drømmejobben.
Tiden løper galopp. Du henger ikke med. Det gjør vondt i en skulder, og du har et dårlig kne. Du klarer ikke lese meldinger på mobilen uten briller. Må alltid ha et toalett i nærheten. Du glemmer fylle bensin. To stillongser selv om det er sommer. Du sliter med nattesøvnen, du sliter med å våkne, du sliter med å gå på jobb, du sliter med at fredagen er her og da skal du gjøre alt du ellers ikke fikk gjort i uka som gikk. En stikkende smerte kan kjennes i brystet. Så kommer du på at du skulle besøkt din mor, eller en gammel nabo eller en gammel venninne. Har jeg forresten noen venner? Du ser på alle oppdateringer på facebook, instagram, snapchat og twitter hvor alle ser så jævlig lykkelige ut, og du føler deg enda mer nedtrykt. Ikke en kjeft som stikker innom lengre? Alle andre er så fantastiske, verdens beste, smashing, snerten, med sin kjære på romantisk middag, på topptur eller festival, og så har de søte små prinsesser. Drit og dra. Det føles som om livet kan stoppe i morgen, og jeg tenker på hvem som vil komme i min begravelse. Kommer gamle venninner og gamle flammer, mon tro. Forresten så håper jeg ikke den og den kommer. Det er vel heller tvilsomt. Men skitt au. Det gjør jo ikke mye forskjell. Bare mine nærmeste husker mine favorittsanger og en duft av kaprifol.
Men så tenker jeg at i mitt hode er jeg jo bare 18 år. Eller bare 16. Vel, kanskje 24? Jeg er uovervinnelig. Jeg har tynne lår, skinnende hår og kan gå rett ut på gaten uten å bruke mye tid på badet. Eller var det en annen tid?
Jeg skal prøve å være litt mer grei med meg selv og med gubben, leke mer med ungene. Jeg skal gå tur fordi jeg liker å gå tur. Jeg skal se gleden i den jobben jeg har og renovere huset bit for bit. Jeg skal trene yoga. En vakker dag skal jeg også bruke mine gamle levis-bukser. Jeg skal logge meg av internett og sette meg på en stein.
Bare se utover vannet og nyte at man eksisterer. Kjenne på savn, sorg, lengsel og glede.
Livet ble kanskje ikke helt som jeg hadde tenkt, men det er slett ikke over!
Kanskje livet på flere vis ble bedre enn jeg hadde trodd,- og kanskje man ikke skal tenke så mye hele tiden.
Jeg 45, jeg er her og nå og åpen for verden!
Margit Langseth
23. 07. 2016
Foto: “Mykenmagi”, Margit Langseth, 2016
Så gjenkjennelig om alt! Du skriver så herlig at man bare blir glad 🙂
Så bra skrevet Margit. Flere ting jeg kjenner meg igjen i her. Fint at du setter ord på det mange av oss går rundt og tenker. God helg til deg! Kirsten B.
Gode ord enn vær kann kjenne seg i gjenn i😘!