1. Lægg no ikkje avgåre ut’n nokk bænsin på tanken. 2. Gje eittj hint vess du har tænkt å komm’ på besøk. 3. Bi vere’ førrjævli’, så lægg stilljt. 4. Ha alljti’ herøybunad’n tilgjængele. 5. Ha alljti’ nokk øl og kaffe i skapan. 6. Hør ætte’ ke gammelkaran sei’. 7. Bruk høuvve og pass kjæft’n. 8. Va’ heillt sekker på ke du gjær vess du ska’ drass’ mæ’ de’ æktefeillje og ongæ. 9. Bi dæ tomt førr bænsin, øl eilljer kaffe? tvi være, – skjæmmes sku’ du gjær! 10. Spar på kræftan og vent – som regel går dæ’ over.
Du skyver deg selv fremover. Et nytt steg gir forsterket kraft til hjulet som holder deg gående. Hvis du stopper opp er det noe utenfor deg selv som pusher på. Man presses fremover. Frem. Og opp. Det presses fra alle kanter. Folk. Fjernsynet. Facebook. Du er ikke god nok. Lengre opp og lengre frem, din satan. Du må bytte jobb, få nytt kjøkken, være tynn, bleke tennene, få større muskler. Gå lengre på ski. Være mer perfekt. Peis på. Ikke gå utenom. Og så forventer også jobben, venner, familien noe av deg. Hele tiden og når du minst aner det.
Det å leve i dagene i 2018 er som leve i et mylder og et sammensurium. Dagens ungdom pepres hele tiden av signaler. Fra foreldre, fra skolen, fra fotballlaget. Fra far. Fra farmor. Fra den altoppslukende smarttelefonen som er vokst fast i hånda på fjortisene. Den er vokst fast i hånda på åtteåringene. Den har også vokst fast i hånda på meg.
Tenk på deg selv. Når hadde du en dyp samtale med en interessant person sist? Kom ikke å si at det tok lang tid før du kikket på telefonen for å sjekke klokka, anropsloggen eller snapchat. Etter 30 minutter var tankene dine allerede på vei til neste avtale. Er det ikke synd at så få har tid til å sitte i ro for å snakke om de store spørsmål i livet som ingen vet svar på. Ja, livet, døden, kjærligheten og sånt, liksom… Hvorfor er det så vanskelig å fokusere og være mentalt tilstede i nuet? Skal hamsterhjulet aldri stoppe å snurre.
Her forleden fikk jeg en god klem som varte mer enn to sekunder. Og jeg kjente hvordan energien bredte seg i kroppen min og ladinga på batteriene mine begynte å lyse oransje. Det er veldig sjeldent man får en sånn klem. Jeg kan ikke huske sist, jeg. Jeg kjente jeg ble beveget. Men det kan like godt hende at personen på andre siden av klemmen ikke følte noen ting for det jeg vet. Men for meg reddet den dagen og mere til.
For noen år siden oppdaget jeg ordene. Ordene som bor i meg. Da begynte jeg å skrive. Jeg har fortsatt å skrive om det jeg er opptatt av og tenker på. Og jeg skriver helt for min egen del. Usensurert og for det meste uredigert. Og vil noen lese så værsågod. Ordene kommer i bølger eller i en strøm. Akkurat som havet. Selv om jeg alltid har vært glad i å prate, så er jeg blitt flinkere å snakke. Og jeg har bestemt at livet er for kort til å ikke fortelle folk at jeg setter pris på dem. Noen synes nok det blir litt mye. Too much de luxe. Men det er viktig for meg å si det. I morgen kan jeg jo være død. Du må gjerne le litt, men ingen vet hva som skjer i morgen. Og ingen lever evig. Og nå har jeg bestemt meg for å bli flinkere å klemme også. Å gi en klem. Ja, ikke alle og enhver, selvsagt. Kanskje kan jeg redde dagen for noen.
Jeg tror man blir syk av å løpe nonstop i hamsterhjulet. Jeg tror man blir ensom med en iPhone som nærmeste venn. Jeg tror man går tom hvis man skal gjøre alt det man tror alle andre forventer og ønsker hele tiden. Jeg tror man kan føle seg ulykkelig hvis man ikke av og til trer til siden og tenker: Hva gir livet mitt en mening?
Jeg skal prøve å gjøre enda mer av det jeg har lyst til. Gå mer på tur. Drikke mer kaffe. Gå på kafé. Ta meg litt fri. Puste dypere inn og ut. Sitte på en stein og nyte våren.
Våge å ta en sjanse.
For det er egentlig ingenting du virkelig MÅ gjøre, eller?
Foto: Så satt jeg der på en stein og tenkte (c) Margit Langseth, Brasøy.
Kjære, verdens beste superpappa, Roy Langseth! Gratulerer så mye med den store 80-årsdagen i dag! Jeg håper du får en ekstra fin dag i dag. Jeg er sikker på at Bakkegården fylles opp med gode gjester som stikker innom. Dette vet jeg fordi det er mange som setter stor pris på deg og er glade i deg.
Ditt arbeide har tatt mye tid og energi i ditt liv. Det var sånn det var den gangen med kontinuerlig døgnvakt. I din legegjerning tok du deg likevel god tid og lyttet til dine pasienter. Det var alltid forsinkelser og kø på venterommet, men ingen klagde på det. Du kom som regel veldig seint hjem fra sykehuset, men vi klarte oss godt mye takket være at du og verdens mest arbeidsomme, tålmodige, snille og omtenksomme kone og vår mamma har holdt sammen i tykt og tynt. Dere to jobbet også tett sammen i mange, mange år i samme praksis. Og dere klarte det kunststykket å skille mellom jobb og fritid, og utfylte hverandre perfekt profesjonelt, slik jeg har opplevd det.
I familien levde vi våre sommerdrømmer på Rosøya. Der levde, pustet og lo vi. Ingen savnet innlagt strøm, vann eller fjernsyn. For vi levde midt i markens grøde og var fri og fornøyde bare vi fikk napp på fiskekroken. Og fisk fikk vi. Som tenåring var det selvsagt en periode for meg der hyttelivet på en øde øy sammen med foreldrene føltes pyton. Men du skal vite at akkurat dette, din litt håpløse romantiske drøm om det enkle liv i naturen med kjærlighet og ro, det er blitt min viktigste forankring i mitt liv. Så takk, pappa! Det beriker mitt liv og gjør at jeg takler hverdagens små og store utfordringer. Og er vi ikke heldige som vokste opp og bor her på herlige Helgeland? Det synes jeg!
Selv om du aldri har skjønt helt forskjell på selvbilde og selvtillit, så har du gitt meg styrke i livet til å tro på meg selv og aldri gi opp. Jeg lar meg aldri stoppe av noe som helst fordi jeg er jente og kvinne. Og da jeg må bare minne andre om at jeg har tre eldre brødre. Men du prefererte ikke og gjorde ikke noen forskjell på oss. Tvert i mot. Jeg kan snekre, jeg kan kjøre båt, jeg kan sløye fisk, jeg kan skyte med gevær, ja, i mitt hodet finnes ingen skranker – og dette er mest takket være deg, kjære pappa! Og selv om en mor er viktig for en datters utvikling, så tror jeg faktisk at fars holdninger for sine døtre og sønner er selve grunnlaget for å skape full likestilling og lik respekt for begge kjønn.
Og jeg har stort sett fått gjøre alt som jeg ville, selv om du sikkert mange ganger hadde hjertet i halsen. Jeg fikk dra på fest på Søvik før jeg var gammel nok, ja, det visste sikkert ikke du. Jeg disponerte familiebilen og kjørte hvor jeg ville. Og du kostet bilen fri for snø og startet den til meg hver morgen. Merkelig at den aldri gikk fri for bensin… Og jeg reiste, studerte, dro til utlandet og du har i grunnen støttet meg i det meste i livet. Det er jeg evig takknemlig for, og derfor er du sammen med mamma mitt viktigste livsanker. Selv om jeg er godt opp i 40 årene, så er du og mamma noen av de aller viktigste personene i mitt liv.
Men du bekymrer deg for dine barn, svigerbarn og barnebarn fortsatt. For eksempel for at jeg er med på for mye og sjeldent sier nei. – Ta nå vare på deg selv og si nei, sier du ofte til meg. Men kjære, gode pappa Roy. Jeg liker å bry meg og skape noe. Jeg har ideer og drømmer. Jeg ser mulighetene og ikke utfordringene. Jeg liker å engasjere meg. Du skjønner jo kanskje at jeg faktisk er akkurat som deg. Du sier heller aldri nei, uansett når på døgnet vi eller noen andre trenger hjelp. Og for meg og min lille familie stiller dere alltid opp uansett hva, selv om du nå blir 80 år!
I dag lever du et fritt og godt liv sammen med den du har elsket siden du var 16 år. Men du betyr mye for mange andre også, som sagt. Du kjører rundt på eldre damer som trenger skyss til frisøren, banken eller sykehjemmet. Du stikker innom, inviterer og prater med alle. Dere har en turklubb hvor du aldri slutter å rekruttere nye medlemmer som trenger komme seg ut. Du inviterer hjem og lager til fest. Og du åpner huset på din store dag. Det er ingen selvfølge.
Du er for meg et levende eksempel på nestekjærlighet. Du tar din kristne tro på alvor. For meg er du selve gudebudet. Og i dagens samfunn er det å tenke og handle godt mot sin neste dessverre blitt mangelvare. Selv om vi i familien har hatt det bra og godt materielt sett, så er man meget fattig hvis man er uten evne til medmenneskelighet, omsorg og empati. Og jeg vet at du har hjulpet, støttet og bedd bønner for mange, også for ukjente mennesker. For meg er du et stort forbilde. Ja, du er rett og slett min helt, pappa!
Det er også en ting til jeg vil nevne når ordene likevel flyter fritt. Gleden med å lese, skrive og bruke ord har jeg nok også arvet fra deg. Men det jeg ville si er at du ofte går i begravelser. Det er nære venner, fjerne venner, tidligere pasienter og samfunnets ensomme og også utstøtte. Du viser din siste respekt for alle du kan stille opp for på livets siste jordiske ferd. Det er din kristne tro og godhet som lever i deg. Du har til og med som gjest vært med å bære kisten til en fjern bekjent som ikke hadde nok familie eller venner til å få båret kisten ut av kirken og til den siste hvile.
Så selv om du med glimt i øyet sier at mange av de du kjenner er døde, så får du nok besøk på dagen din. Så jeg vet at du vil få en bra dag, pappa. Og dine dager blir jo som regel fine uansett, sier du. Og det er fordi du er akkurat så positiv og god som du er.
Og det er helt sikkert at du er både sprek, aktiv og ikke minst elsket av alle oss i din nærmeste familie. Som enebarn har du fått en stor familie med tyve små og store, og alle vi gleder oss til familiefeiring på et vakre Lovund på Helgeland til sommeren. Da skal vi feire og kose oss og hylle verdens beste pappa og mamma som begge to blir 80 år i 2018!
Kjære, kjære pappa min! Jeg er utrolig stolt av deg og uendelig takknemlig for deg og ikke minst glad i deg herfra og til evigheten!
Og disse ordene er min gave til deg i dag. Og ettersom du er min største fan på blogg og i skriverier, så kommer mine tanker til deg fra hjertet via bloggen og til deg på facebook! Jeg gleder meg til å få hjelpe til med det lille jeg kan bidra med i dag med å servere kaffe og slikt på din store dag!
Din evige datter
Margit
Foto:
Pappa Roy på Prestøyhåjen (C) Margit Langseth, desember 2017
Mamma Arnhild på Prestøyhåjen (C) Margit Langseth. desember 2017
Støtt og stadig klages det på ungdommens tidsbruk på internett og dataspill. Ungdom i Norge er på verdenstoppen i bruk av datautstyr og forbruk av gigabites. Den store skrekken med sosiale medier er deling av sensitive bilder. Et foto kan spres til tusenvis i løpet av noen sekunder. En sak, en hendelse eller en skandaløs eller sårbar situasjon er bare et tastetrykk unna offentligheten. I gamle dager ble barna født med ski på beina. I dag er de født med en iphone i hånda. Og fødselen og alt det som kommer etterpå blir selvsagt dokumentert og publisert av mor og far på facebook, instagram og snapchat.
At nyheter, enten de er fakta eller falske nyheter, såkalte fake news, spres superraskt så vi nylig da kong Harald ble erklært død og landet tilsynelatende var i sorg. I neste sekund stod kong Harald opp fra de døde like fort. NTB har sannelig ferske nyheter før de faktisk skjer.
Min store skrekk er at mine barn skal spre intime bilder av seg selv eller andre. Både forstandig folkevett og forskning viser at dette er plagsomt og gjør skade på folk. For voksne er det også ubehagelig om man skulle komme i skade. Uthenging av ekskjærester er et kjent knep som nå også skjer digitalt og dermed offentlig. Og man kan jo også komme i skade for å miste mobilen sin. Ikke sant, Kåre Conradi?
Og akkurat dette ble jeg nesten offer for selv. Helt ufrivillig, selvsagt.
Et lite tastetrykk.
Paradoksalt skjedde denne nestenhendelsen på en øde øy langt uti havgapet. Uten strøm. I en såkalt mobilfri sone. Ja, nå skal du få høre.
Jeg hadde gledet meg lenge til «gutteturen» og jakt med mine brødre, mine sønner og min mann. Endelig skulle jeg nyte stillheten, strømløsheten og ha digitalfri. Aller mest hadde jeg sett frem til at ungene skulle legge vekk mobilen og logge seg av internett. Vi skulle nyte høsten, bruke naturen og høste inn fra markens grøde. Null nett, null data. Null, nix og nada. Endelig skulle ungene få oppleve naturens ekte gleder og fysisk arbeid slik vi opplevde barndommens ferieparadis. Som Isak Sellanraa og Inger.
Det skulle snart vise seg at jeg selv skulle bli et lysende eksempel på dobbeltmoral, og at det kan være stor forskjell på praksis og teori, liv og lære. Jeg skulle snart få meg en kraftig lærepenge og få smake på min egen medisin.
Båten hadde knapt nok stampet oss tre minutter ut fra havna på vei over fjorden i retning mot barndommens øyparadis. Det jeg akkurat da bekymret meg mest over da bølgespruten stod over dekk var nesten flate batteri på mobilen. Jeg hadde bare fått ladet mobilen til 53% før jeg forlot sivilisasjonen.
Likevel dro jeg mobilen opp fra lommen for å filme sjøsprøyten. Jeg måtte også sjekke at uværet kom med på filmen. Ny status: 49%. Så tenkte jeg at hvis jeg tok et bilde av det brusende kjølvannet med Alstahaug og Syv Søstre bak, ville det var knallbra. Jeg trykte opp tastelåsen igjen og dro opp mobilen i passende høyde – og holdt på å miste hele mobilen over ripa da en bølge dasket meg i ryggen. I et øyeblikk av et sekund kjente jeg ilinger i kroppen og i et nanosekund flimret alt innholdet i mobilen min forbi mitt indre øye. Bilder, notater, kontakter og alle mine mobildikt som stadig øker i antall. Gode ideer, centimetermål på vegger og vinduer. Innkjøpslister. Ønskelister. Og og og?
Hva skjedde med notatboka og den nykvessede blyanten jeg gjenoppdaget for noen år siden? Jeg har det alltid med, men skriver aldri på papir lengre. Hva skjedde egentlig?
Etter turen over fjorden og en gangmarsj over jordet, kom vi endelig frem til feriehuset. Gassbluss, vedfyring og stearinlys. Ahhh,- endelig frihet! Jeg kikket på mobilen. 45% strøm. Det holder ikke over natta.
Vi skulle jo være i ødemarka i tre – fire dager. Jeg var temmelig lys i stemmen da jeg spurte min eldste sønn om jeg kunne låne solcelleladeren, bare bittelitt? Jeg gremtes da jeg kom på hva jeg hadde tenkt da jeg dro kortet på sportsbutikken på Vega da han kjærba om å få en solcelledrevet mobillader som kostet flesk. Jeg tenkte at den laderen kom aldri til å bli brukt og at det var helt bortkastet penger, men jeg dro kortet for å få slutt på masinga.
Og den gutten viser stadig at han er smartere enn mora – uten at jeg noen sinne vil innrømme det. Og han viser sin sanne godhet med å la meg lade, mens han selv legger sin fancy mobil oppå skapet hvor vi parkerer alle by-tingene våre som pengebøker, nøkler og mobiler.
Det smaker bittersøtt.
Og det er sannelig en sosial og ekte virkelighet der rundt stearinlysene ved kjøkkenbordet. Vi er samlet med øyne og ører og fokusert på gamle røverhistorier og jakterfaringer som fortelles av de voksne mens ungene suger til seg alt og lager seg sine egne indre mentale bilder. Det er en salig stund. Gutta pusser tenner og legger seg uten protest og tar med lommelyktene. Jeg legger meg jeg også, men napper til meg mobilen. 85%.
Når vi legger oss sier jeg høyt at jeg må bare stille inn vekkerklokka, mens jeg samtidig kjapt sjekker snapchat. Jeg fikler i mørket og det blinker.
Neste morgen våkner jeg som Jeppe i baronens seng. Jeg måtte ut på vandring i natten fordi minstemann klaget på min snorking. Jeg hadde tatt med klær, briller og mobil og lagt meg på foreldresoverommet. Her våknet jeg i himmelen. Strålende sol skinte inn og varmet meg. Gjennom vinduet så jeg de frodige rognebærklasene duve i vinden. De kastet skygger inn i rommet. Kreppsengetøyet var luftig og deilig og blomstrete. Tærne mine våknet og ville flørte med hverandre i reint velbehag. Det gule rommet til mine foreldre har blomstrete tapet i gul og oransje. Gulrommet. Der solen alltid skinner. Gule vinduskarmer. Gul stol. Gule gardiner og oransje sengeteppe. Dette har i hele mitt liv vært mitt favorittsted å våkne opp. Her kjenner jeg med ekstra takknemlig over livet og lyset.
Hallelujah!
Så tok det ikke mange sekundene før jeg bare måtte ta mobilen, 75%, fra nattbordet og ta et bilde. Fange øyeblikket av gull. Jeg fikler med brillene og sjekker facebook. Jeg finner to «nyheter» om at været i nord nå er så godt at det er bedre enn på Kreta og på Crand Canaria. Og jeg glemmer solen utenfor vinduet og lyset i rommet.
Og som Ibsens Peer Gynt og Goethes Faust gir jeg også sjela mi til fanden eller facebook for å få et øyeblikks lykke. 70% strøm og tilsynelatende 100% lykke. Eller kanskje en livsløgn. Man kan bli rent forelsket og fortryllet av likes og smileys og kommentarer, og i det jeg sender en fandenivoldsk snap med et screenshot av den ene værnyheten til noen jeg kjenner som befinner seg i syden et sted jeg vet at det akkurat nå både regner og blåser – kommer responsen: tre stykk surfjes. Ja, ok. Det var vel fortjent, det, da… Jeg sender en sms og noen snapper til noen andre for å bli litt bedre humør. 65%.
For å pleie min mislykkede jakt på bekreftelse og slikke mine sår, scroller jeg gjennom mine siste mobilbilder. Jeg tenker at nå må jeg virkelig skjerpe meg og bli mer sosial fjes til fjes og venne meg av all snapping og chatting og tull. Jeg vil heller ta en kaffe med noen virkelige folk av kjøtt og blod en dag når jeg kommer hjem, tenker jeg. Vil de snappe, chatte, så får det vel bli kaffe også?
Så fanger et foto min oppmerksomhet. Jeg får plutselig øye på naken hud. Jeg kjenner skrekken bre seg i kroppen og tenker med en gang at ungene har vært på ferde. Kvalmen vokser fra under dyna og oppover. Jeg retter på brillene og fokuserer så godt jeg kan i lesefeltet på de progressive brillene som burde vært skiftet ut for lenge siden. Jo, det er. Naken hud. En kvinnebryst. Hva i svarteste huleste? Et hvitt og helt ekte damebryst. Jeg skanner hjernen min og husker lysglimtet fra da jeg la meg i mørket kvelden før, og så skjønner jeg hele bildet, for å si det sånn.
Jeg sletter bildet og er veldig glad for at jeg ikke tilfeldigvis trykket på feil knapp og sendte feil bilde ut på sms, snapchat eller facebook.
Det smaker bittert.
Det var et foto av min egen hengende og bleke pupp!
Jeg har bodd i større byer, hvis Bergen regnes med. Jeg trives godt i Sydney, Berlin, San Francisco og Oslo,-det har ikke noe å gjøre med det. Men hjemmet mitt er der jeg bor, og det befinner seg her i nord. Her har jeg trått mine barnesko med mine brødre, far og mor. Mine barn er født her, og det er her vi faktisk bor.
Over alt på denne jord, så elsker jeg å bo her på en øy ved en fjord. På fine dager blank og stille, mens på vinteren kan det bli ganske ille. Enkelte må ta nervepiller, mens draugen raser og durer og spiller.
Periferien har mange gode sider for meg. Kanskje er de ikke tydelig for deg? For det første, så er ressursene de største. Deretter har vi fri og flott natur, som utgjør Norges nasjonalfigur. Vi lever nærmere dyrket mark, kulturlandskap og dyr, men kan selvsagt oftere bli stuck i en hengemyr. Men fuglelivet er variert nok, om våren går tjeld og seing helt amok.
For meg er dette livets vakreste symfoni, – å leve i pakt med med storspovens harmoni. Helt til sommeren plutselig er bomstoppforbi.
Men det aller beste er menneskene her. For barna er det kort vei til og fra, uansett hvor de vil dra. Ja, bortsett fra til storbyen, da? Ungene sykler og beveger seg hvor de vil, og det tar vi for gitt. De lever sitt barneliv som er ganske så fritt. Og guttene mine har lært seg så mye nyttig og «løye», med kjøring av båt og fiske og det å sløye.
Og hvis guttene ikke sender sms hjem, er det ikke vanskelig å få tak i dem. Noen har invitert dem hjem på litt mat, og ungene liker jo voksne sin prat. Og trenger du info, så vet folk jo det meste, – og trenger du noe, så er nabohjelp jo det beste!
Livet i periferien har jo sin sjarme. Likevel kan det jo vekke litt harme, – med Jantelov, med sladder, gutteklubb og rykter. Men jeg trives jo her, og det er nettopp derfor jeg ikke flykter.
Mitt hjem er der jeg er, og ditt hjem er kanskje i storbyen din der. Jeg kan heller ikke love at jeg alltid vil bli her.
Men at periferien er sentrum for det mye er sant,- og for fremtiden en ting er både sikkert og litt trist. Jeg så, levde og forsvant.
Det er sikkert og visst!
1.9.2017
Foto: Sommeridyll på kaikanten (c) Margit Langseth, 2017, Brasøy.
