Jeg vil strikke deg en genser
Som er gul og grønn og rød
Og i bunnen er en kaffekopp
Og fargen brun som gir deg glød
Jeg skal strikke deg en genser
Som gjør deg varm i lyst og nød
Som gir liv til deg og til din kropp
Og brus i blodet som godt mjød
Men jeg kan ikke strikke
selv om jeg gjerne vil.
Om jeg bare prøver
kan jeg kanskje få det til…
Margit Langseth
Juni 2017
Jeg evakuerer, emigrerer eller rømmer snart.
Jeg skal bare rydde først
Handle mat og maling
Lete etter skoene
Vaske begge doene
Sage trærne som er størst
Fjerne gubbens tomme børst
Vente til det slutter å regne
Sjekke om det er kreft i en fregne
Fylle bensin
Handle litt vin
Besøke far og mor
Og svigerfar og svigermor
Bestille en billett
Vaske parkett
Tømme skrot i fra garasjen
Pusse litt på staffasjen
Lakke ei tå
Kjøpe ny BH
– hva var det jeg skulle gjøre nå?
Margit Langseth, 20. juni 2017
Foto (C) Margit Langseth: “Helgelandsferie”, Brasøy, 2017
Foto (C) Margit Langseth; “Sommernatt ved sjøen”, Brasøy, 2017
Margit Langseth
24. juni 2017
Jeg kan meget godt huske da familien skulle på PÅSKETUR i min barndom. Påske er for mange ensbetydende med ski, snø, fjell, kvikklunsj, appelsin og pølsebål. Det er helt klart mye man kan glede seg over med påskefjellet, men for meg er ikke ski forbundet med noen absolutt glede.
Men jeg kan huske at jeg tok på meg treskiene nedarvet fra tre brødre og knaskret meg oppover en nystrødd og nygruset skolebakke og ofte gikk noen kilomenter i lysløypa på Åsen. Det var stas med skimerker i brosje og sølv, – gullet kan jeg ikke helt erindre at jeg fikk. Mulig snøen smeltet før jeg kom så langt? Jeg kan også huske at jeg til jul et år fikk helt nye Åsnes treski. Husker et foto av meg i lang nattkjole med flagrende hår og på full fart fremover med ski på linoleumet. Ja, egne ski var superstas, -tror jammen meg de ligger pent brukt og nedstøvet under garasjetaket fortsatt.
Jeg husker godt påskeferiene i farmor og farfars fine feriehus inne i fjorden blant de høye fjellene. Det var alltid veldig mye snø og kaldt der. Pappa, den spreke idrettmannen, hadde utstyrt familien med ski og pulk og brune bambusstaver. Mamma sørget for de røde og blå anorakkene, og på slutten av 1970- tallet fikk jeg til og med moderne boblebukse i hvitt, grønt og oransje med tilhørende jakke og matchende topplue. Utstyret var kanskje viktig også den gangen. Det måtte fungere. Men det ble alltid for lite skisnører, du vet de der med norske farger til å snørpe sammen skiene parvis. Ofte manglet den rette type SWIX-skismøring, så som regel smurte vi med stearinlys. Er det rart skiene ble bakglatte oppover og sylglatte nedover?
Hytta i Brennesvika lå idyllisk til på et lite nes, Brennesodden. Den lille odden var vel stort sett det eneste som var av flatmark i mils omkrets. Så skituren bestod av stigning, strake veien rett opp til himmels. Svette, sultne og slitne klarte vi ofte å samle nok ved til et pølsebål. Så satt vi i bergsprekken en stund, i solen hvis den skinte. Solen kunne smile til oss og da smilte vi tilbake.
Og så begynte vi å fryse. Først på tærne, så i baken og så under polvottene. På tide å dra hjem, kanskje? Så bar det nedover den stupbratte og skumle lia hvor det føltes som om hjertet stod fastlåst i halsen, og jeg datt og datt og datt. Min bror knakk en gang to par ski på en dag. Etter det ble påsketurene på fjellet stadig færre.
Da jeg var ungdom var det hipt å dra til Sverige,- både sommer som vinter. Vintertur med slalom og Milet-dunjakke kunne vi bare se langt etter. Likevel maste vi fire barna så fælt om vi ikke bare en eneste gang kunne komme oss av øya på noe som lignet en ferietur. Vel, det var bare et stort problem, vi hadde nemlig ikke bil. Det må ha vært omtrent i 1983 at pappa leide en flunkende ny og rød Toyota, og endelig skulle vi komme oss over grensen på campingtur. Jeg spydde før vi kom til ferge nummer to, i Leirvika, og jeg ville egentlig bare hjem. Ettersom baksetet var besatt at mine tre storebrødre, la jeg meg i hattehylla og ba til gud mens vi humpet av gårde. Veien ble jo bedre på svensk side, heldigvis. Jeg husker det var røde små stugor, mygg og mørke tjern. Det ble med den turen, og vi maste aldri mer.
Så ble jeg student og livet utenfor øya ble en vane. Og jeg trivdes godt i byen hvor det aldri var vinter, det er vår hele året der, – Bergen! Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor jeg forlot deg… Men uansett, så kom dagen da en luring ved lunsjbordet i studentkantina foreslo at vi skulle dra til Voss. Til Voss? Ja, hvorfor ikke? Jeg burde skjønt at Voss skulle komme til å bli et av mine pinligste minner i livet. Nå er det tid for å bearbeide det og få det ut! Jeg kan ikke huske noe av denne dagen før jeg stod øverst i bakken med slalomski på beina før første gang i hele mitt liv. Jeg har nok fortrengt at jeg datt av heisen både nederst, underveis og øverst i bakken. Og han som jeg var så forferdelig forelsket i, kan jeg forsatt se levende for meg der han kjørte to ganger forbi, mens jeg fortsatt stod der oppe øverst i bakken. Den første delen av bakken gikk rett nedover, ja, nesten loddrett. Hjertet stod i halsen. Min store forelskelsesflamme var heldigvis og dessverre skiekspert de luxe. Han hjalp meg halveis ned. Og jeg husker heller ikke hva som skjedde senere den dagen. Jeg ramlet vel av heisen flere ganger og prøvde meg nedover med å krysse og krysse og krysse bakken i fullverdig ku-stil, kanskje. Det ble heller ikke noe fres med den fyren.
Mitt absolutt og aller verste skiminne har jeg fra den andre gangen i mitt liv jeg skulle prøve slalomski. Da befant jeg meg plutselig i Alpene i Sveits langt oppe på et massivt fjell. Jeg skal spare dere for alle detaljene, men jeg kan huske at jeg satt i bakken og gråt uten å ha følelse i beina og tenkte at «her skal jeg dø», mens business-studentene fra St Gallen stod telemark i fullt Sondre-mundur med nikkers og nykjemmet hår og suste forbi med svarte solbriller, det var sikkert Ray Ban. Det var heldigvis veldig få som kjente meg der… Og jeg overlevde på mirakuløst vis.
Det stemmer nok ikke at jeg er født med ski på beina, selv om jeg kommer fra Norge og fra nord. Jeg innrømmer at jeg er litt glad hver gang snøen regner eller blåser bort,- for da slutter mannen å mase om skitur. Klimakrisen sørger også for at det blir stadig mindre masing. Min forsvarsstrategi er at jeg klager litt på alle skiene som ligger hulter til bulter i garasjetaket, og minner ham om at han fortsatt ikke har snekret skistativ «slik at vi kan finne frem utstyret når vi trenger det, i alle fall». Siste stikk er:- «Ja, vet du hvor skismøringen er, da? Og har du fjernet den gamle smøringa fra i fjor og i året før der?»
Det er ikke det at jeg hater å gå på ski, men jeg liker ikke nedoverbakkene – ikke i det hele tatt! Og de finnes som regel der ute…
Men når man er blitt 46 år er det vel lov å si at man ikke liker å gå på ski? Og jeg har hørt at er jo ingen skam å snu. Jeg holder derfor muligheten åpen for at jeg kan kunne komme til å bli frelst på ski en gang i fremtiden. Kanskje. Muligens. Det hadde vært bra å klare å samle noen gode skiminner en gang, kanskje og muligens. Men det får bli et annet år!
For heldigvis er vi i familien enige om en ting,- vi foretrekker påske i øyan med båt og fiskerier!
Så skitt fiske og god påske, folkens!
Margit Langseth
6.4.2017
Foto: Øyhopping med sykkel © Margit Langseth, Alstenfjorden, 2014
Det er så mange drømmer,- en og to og tre.
Mine drømmer tar meg med til en annen tid og et helt annet sted.
Jeg drømmer om at alle barn i verden kunne få leve trygt, i frihet og i fred.
Jeg drømmer om at folk på vår jord skal feste og synge og danse sammen og legge alle våpen ned.
En, to, tre.
Jeg har en drøm om at du skal se det jeg kan se.
Jeg vil aller helst bare sveve, smile og le.
Sitte på en sky, forlate mørket, regn og sludd og sne og dra dit solen aldri går ned.
En, to, tre.
Mine drømmer går rundt og rundt i baner, -flere drømmer enn du aner.
Noen er tunge å bære for mitt hode og min kropp, -andre løfter meg opp og opp.
Noen drømmer drar og drar. Og de gjør meg helt sikkert nokså rar.
En og to og tre.
Ja, det er store ord. Om smilet og lyset og alt på denne jord.
Men hvis jeg en dag skulle komme dit,- ville jeg da drømme om å komme tilbake hit?
Og kanskje vil mine drømmer bare være i fred, -for det er så mange ting jeg ikke kan gjøre noe med.
Kanskje skal jeg aldri komme dit,- fordi mine drømmer bygger meg bit for bit.
Det er så mange drømmer som lever sine liv på sitt hemmelige sted.
En og to og tre.
22. januar 2017
Foto: Hopp ut av støvlan! (c) Margit Langseth, Rosøya
Livet byr på mange muligheter og begrensninger. Men er der hjerterom, så er der husrom, sier et godt gammelt ordtak. I Norge har de fleste av oss nok med sitt og sine. Og det blir vanskelig å ta i mot gjester hvis man ikke har et separat gjestebad, selvsagt. Det er vårt valg om mangel på bad er et problem eller ikke. Hos oss har det aldri vært et problem. Jeg har hele mitt liv delt bad med både familie og fremmede. Delingsøkonomi er et velkjent fenomen for meg. Og den som intet våger, intet vinner! Og vi har plass nok!
Jeg er ikke den mest bereiste personen i verden. Men jeg har besøkt og bodd ulike steder. Jeg har blitt innlosjert i et urgammelt hus med utedo da jeg var fem uker i Sydney. Og tok ikke skade av det, selv om jeg var livredd for at dødelige edderkopper skulle bli fristet av en bleik bakdel fra polare strøk. Jeg bodde mange år i leilighet med en moderne form av “klaskedo”, – det var et vannklosett ute. Jeg bodde i studentkollektiv i Tyskland der vi delte bad, et alt for lite kjøkken og hadde felles telefon i et kott på gangen.
Jeg har overnattet kortere perioder på sofaer, under et spisebord, i køyeseng og på et utall av barnerom. Det har ikke vært noe problem.
Aldri om jeg har tenkt at det var noe negativt å bo midt i hverdagen til andre folk,- jeg har alltid syntes det var spennende. Se hva folk har på brødskiva, hvilken te de drikker, om de er kveldstrøtte. Lar de oppvasken stå, slik som jeg gjør?
Men jeg har opplevd så mange ganger at folk i Norge har mer enn nok med seg og sitt. Men har vi nok av plass,- det er Victor Normann og jeg er veldig enige om. Det er rom til flere her! Men folk er skeptiske, til tross for at vi sannsynligvis har de største husene, de dyreste bilene og det mest bugnende kjøleskap i verden. Vi må være verdens største egoister!
Det finnes selvsagt unntak – mange unntak, heldigvis. Og noen har alltid døra åpen og ulåst. Jeg tenker her særlig på to spesielle personer her i byen vår som jeg kjenner godt. Men jeg kan ikke si hvem det er, fordi døra står som sagt alltid ulåst…
Jeg liker folk, jeg liker å bli kjent med folk, om de kommer fra andre siden av åsen, over fjorden eller fra et annet land. Det er spennende og utfordrende å skulle forholde seg til nye mennesker og finne ut hvem de er og hvordan man kan kommunisere med dem. Har de humor eller er de noen “trægoster”? Noen får du umiddelbar kontakt med, og det føles som man alltid har kjent hverandre. Det sier bare pang! Man kan se stjerner og oppleve en magisk stemning. Akkurat der og da skjer det noe. Vil du virkelig gå glipp av denne opplevelsen?
Her for en stund siden hadde hele familien min en blind date.
Vi hadde en blind date med en totalt fremmed familie. I flere dager. Og de bodde hjemme hos oss.
Det var like før jul, og vi skulle få besøk av venners venner fra Australia. Patriot (og idiot?) som jeg er, hadde jeg anbefalt Helgeland som reisemål, og jeg hadde glemt hvor mørkt og trist det kan være her midt i julemåneden. Det var en onsdag i adventen, og jeg var på jobb som andre onsdager. Dagen før hadde jeg bunkret opp med seifilet, røkt laks, torsketunger og elgkjøttetet lå til tining. Jeg var alene hjemme, og dere vet hvordan desember med jobb og unger kan være. Men Nordlandspilsen var klar. Jeg hadde endelig fått ryddet på loftet!
Jeg kom hjem fra jobb og vår «blind date» satt rundt kjøkkenbordet og spilte kort. Min far hadde funnet frem til dem på hurtigrutekaien, og de hadde funnet husnøkkelen under dørmatta. De smilte til meg, de to store og tre mindre folkene jeg aldri hadde sett før. Og fra det øyeblikket var vi venner for livet. Friends forever!
På veien hjem hadde jeg funnet mine unger nede ved garasjen. De visste at fremmede var i huset når skolen var slutt. Og de ventet på at mamma skulle komme hjem, stakkars. Det hele virket jo litt skummelt, men det tok omtrent ti minutter før gutta mine og våre nye venner hadde en sjakk-turnering på gang.
Ja, det var hverdagen vår. Og besøket kom dumpende ned i en travel førjulstid. Med innebandykamp i Leirfjord. Kokt potet og stekt sei. Oppvask og adventslys. Og ikke tenkte jeg på at jeg måtte forklare hvorfor vi ikke tente på alle fire lys på bordet. Og praten gikk og gikk.
Vi delte minner, bilder, tradisjoner, skolesystem, lønnssystem, velferdssystem, kommunale avgifter og vi diskuterte selvsagt Donald Trump, flyktningestrømmen, klima, økonomi og språkpolitikk.
I det hele opplevde vi Australia og verdenshistorie «live» helt gratis, fri og franko på en meget underholdende, trivelig og sosial måte.
Mens det norske ordet «hygge» i følge sosiale medier spres i verden, så er det ordet «koselig» som spres i Australia, håper jeg. For det var rett og slett superkoselig!
Og vi kommer garantert til å sees igjen.
We will meet again.
Down under.
Be sure!
Photo stolen from Danny Zemljic which was posted and shared on my faceook-page 14. 12. 2016
Margit Langseth
6. januar 2017
06. 01. 2017
Så nærmer det tiden på året da under skjer. Eller kanskje ikke? Det største underet av alle er at mennesker fikk sin frelse gjennom at barnet Jesus ble født. Dette tror de kristne. Andre tror på ingenting og noen er i mot juletradisjoner som kan knyttes til kristendommen . I førkristen tid og også senere har man feiret solsnu – at de livgivende solstrålende igjen skulle komme tilbake og tine jorda slik at mennesker og dyr fikk føde. Det er et vidunder og frelser oss fra den sanne død. Mange religioner har solguder og andre guder som gi kraft, styrke, håp og tro på det gode. For meg er troen på det gode i mennesker og lyset en viktig del av adventstiden. Jeg tror det gode og lyset kan frelse menneskeheten slik at vi alle kan leve våre liv på jorden.
Og for meg er julen det å være sammen med de mennesker jeg er aller mest glad i og som gir meg kraft til å kanskje spre litt glede og håp for andre. Likevel det aller største underet av alt at nettopp du, min sønn, ble født til verden! Du er min frelser og min sol. Du er 100% godhet og varme. Du er jul, nyttår, påske, 17. mai og fødselsdag hele året. Du er et juleunder. Og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det beste for deg.
Og jeg er lei meg for at jeg ikke kan oppfylle alle dine forventninger til advent og jul.
Men det er forunderlig å se hva verden er blitt til. Det dør så mange barn i krig nær oss her i verden. Og jeg kan ikke glemme dette nå i adventstiden – den mørkeste tiden her under polarsirkelen i nord. Jeg tenker at på vi kunne like gjerne vært født under en annen stjerne. Hver dag tenker jeg mange tanker, og forsøker å være takknemlig for at vi er her – under en lykkestjerne! Jeg gledes over at dere får gå på skole, spise dere mette og sove trygt i sengene hjemme i det som var mitt barndomshjem. Vi har vårt eget hjem, og vi har alt vi trenger. Men jeg kan ikke unngå å bli lei meg, trist og mørk i tankene når barn drukner i Middelhavet. Jeg kan ikke unngå å bli redd når Donald Trump skal lede en av verdens ledende nasjoner. Barn lider av sykdom, overgrep, sult og nød. Jeg kan ikke unngå å gråte over at Norge sender barn og ungdommer, som er født her og har en familie som ønsker å bo her, ut av landet. Andre barn har ingen foreldre og blir likevel sendt tilbake til en verden av kaos.
Og jeg kan egentlig ikke helt forestille meg hvor vanskelig det kan være for de som sitter alene i julen eller foreldre som ikke har råd til å kjøpe mat eller gaver eller kanskje ikke har et eget hjem å pynte. Jeg prøver å gi penger til veldedige prosjekter, formål eller andre som gjør noe for å skape juleglede for flere enn seg selv og sine. Det hjelper litt på samvittigheten å bidra til at noen får en ekstra juleglede. Jeg beundrer de som bruker sin tid og krefter på gjøre denne krevende jobben som betyr så mye.
Derfor er også denne tiden før jul ikke bare glede, pakker og julemusikk.
Det er mye og enda mer som motvirker julegleden min. I vårt land er det et enormt fokus på alt man skal gjøre og kjøpe og lage til jul – det blir for det første helt uoverkommelig for meg og det gjør meg også full av vemmelse. Og jeg er ikke noen perfekt husmor, dessverre. Forventninger om «Happy Christmas» med rundvask, kakebaking, rullesying, de dyre gavene, de rette merkene og nystylet julehus – dette er forventninger om en jul som jeg verken kan eller vil oppfylle. Jeg har jobb, og det er travelt skoleåret rundt. Og rundvask har jeg aldri gjort. Jeg er ikke flink å bake. Rullesying er helt ukjent for meg. Gaver skal du få, men hele ønskelisten kan jeg ikke oppfylle, og merkepresset vil jeg holde igjen på så lenge jeg kan. Huset skal vi pynte sammen med pappnissene fra i fjor og året før der og før der igjen. Det er mange gode minner i julekassene som vi skal hente ned fra loftet. Det skal vi gjøre sammen.
Jeg vet ikke hva du forventer og tenker om jul, min venn. Men jeg skal prøve å ikke ødelegge julestemninga med å være tungsindig. For det er ikke din skyld at verden går av skaftet.
Og jeg skal prøve så godt jeg kan. Selv om den første kalendergaven lå i en flaskepose fra Vinmonopolet. Jeg klarte ikke løfte ned esken med julepynt og julestrømpene. Men vi fant da fire fine kubbelys og hjalp hverandre å henge på metall-tallene. 1 og 2 ble speilvendt, og vi lo! Vi tente det første lyset sammen, du og jeg.
Du minnet meg jo på at julestjerna i stua ikke var hengt opp,- og den skinner så fint.
Og så fikk vi hengt opp det gamle vinduet fra din oldefar, -og se – nå lyser også det!
Jeg skal love deg at vi skal være sammen den tiden som vi kan både i adventen og ellers. Jeg vil prøve lære deg å være takknemlig for det vi har og ikke bli ulykkelig for det vi ikke får.
Julegleden i vårt hus er det å være sammen, legge vekk mobilen og spille et spill. Og vi skal pynte huset sammen, du og jeg. Det blir jul den 24. desember og da skal vi gjøre akkurat det vi vil – kose oss med god mat, lys og musikk og kjenne på lykken av å være til!
Kjære gutten min, jeg ønsker deg en riktig god jul!
Margit Langseth
06.12.2016
Den amerikanske valgkampen har mer enn noen sinne vært et show. Eller kanskje heller som en dårlig realityserie? Og mens nye digitale medier har visket ut skillet mellom det offentlige og det private rom, følger det politiske sirkuset opp. Det som før var preget av retorikk med mer eller mindre saklig argumentering er delvis erstattet av kunsten av å sette andre i dårlig lys, personangrep, synsing og følelsesutbrudd. Trump er god på det,- og Clinton fulgte opp. Og det gjorde sannelig vi også! I valgkampen har vi hatt det vanvittig morsomt med det rare ansiktsuttrykket, håndbevegelsene, det gule trynet og ikke minst håret til Donald Trump. For ikke å snakke om sexlivet og all dollarsen? Ja, du, – da lo vi godt!
Når sannheten så står for en dag at denne mannen virkelig blir Amerikas nye president,- ja, da begynner vi å tenke over hva han egentlig sa. Hans nedsettende uttalelser om kvinner, trakassering og rasistiske holdninger ovenfor meksikanere og andre som ikke er født og oppvokst i USA.
Og jeg tenker,- det bor jammen meg en TRUMP i oss alle. Rekk opp hånda de som inviterer den nye naboen fra Syria på kaffe. Kast den første steinen, hvis du ikke har snakket nedsettende om noen. Og hvem av dere har ikke ønsket andre dit pepperen gror?
Hvem av dere har ikke kjent på Jantelovens harde bud: Du skal ikke tro at du er noe? Hvem av dere har ikke kommentert at de som har lite utdanning er mindre begavet eller de med lang utdanning er for teoretiske. Du skal ikke komme her og komme her. Du er for tykk eller for tynn. Du har for gamle klær eller for nye klær. Du har for lite penger eller for mye penger. Du bor på gal side av byen eller stemmer feil parti. Du har for liten båt eller for stor båt. Du er for kjip eller for gavmild. Du er for sur eller for blid. Du snakker for lite eller for mye. Du er for kristen eller for muslimsk. Du snakker for mye dialekt eller legger for mye om. Du skal ikke fremheve deg selv, men heller ikke være for beskjeden. Listen over alle budene i Janteloven er uendelig,- hvis vi bare tenker etter.
Kommentarer, kommentarer og kommentarer.
Jeg tror at folk som har stemt på Donald Trump har gjort det fordi de er ganske lik ham. Og kanskje bor det også en TRUMP i oss alle? Kanskje er det dette som er mest skremmende. Det gir nemlig en slags styrke eller makt å dra seg selv opp med å snakke andre ned. Parkere en konkurrent. Stjele ideer og bruke hersketeknikker. Irritere naboen litt. Plage og klage. Det er da praktisk å skape en felles fiende. Men dette gir en falsk og farlig tilnærming som vi har sett før. Adolf Hitler hadde også lav selvfølelse og bygde seg opp som den sterke mannen med å skape et konstruert fiendebilde som gikk så alt for, alt for langt.
Og jeg tenker, – det er bra at mange i USA demonstrerer med «Nei til rasisme». Folk går nå i gatene og krever toleranse og menneskeverd for alle. Kanskje er frihet, likhet og brorskap verdier som vi har glemt? Vi har hatt det for travelt med å trampe ned andre på veien mot rikdom og berømmelse. Vi er mer opptatt av eget utseende enn å hjelpe folk i nød.Ja, du skjønner sikkert.
Også i Norge bor det en TRUMP i oss alle. Vi har hatt det for godt til å gidde å stemme ved valget. Vi synes politikk er bare bla, bla, bla og noe som ikke angår oss.
Nå er det på tide å jage vår egen lille «trump» på dør,- det er det eneste som kan berge menneskeheten.
Så da vet vi hva vi har å gjøre.
Vi får starte med oss selv!
Foto: “Veggen” (c) Margit Langseth
I øyan og på landet har man alltid hatt et ungdomshus her på Helgeland. De fremsynte skjønte tidlig at man trenger et møtested, – det er særlig viktig for ungdommene. I dag kalles det stedsutvikling og integrering, men det visste ingen den gang.
I min ungdom var jeg på revy, bursdagsfeiringer, fest, kurs og konsert på ungdomshuset i Sandnessjøen. Det var noe eget med å komme inn i det store forsamlingsrommet. Det var en himmelhall. Her kunne gammel og ung oppleve felleskap i både høytid og moro og ikke minst dele kulturopplevelser av ulik art.
I dag har Sandnessjøen fått nytt kulturbygg etter å ha vært uten i veldig, veldig mange år. Nå kan man oppleve kino med skikkelig lyd og det helt uten fare for å få blærekatarr. Ungene kan bli trygge i vannet. Biblioteket er tilgjengelig for alle. Kulturelle opplevelser står i kø, teater, konserter og sang. Her er kan alle møtes!
Jeg var på konsert i helgen. Jeg hadde ventet lenge på Violet Road, – de kjekke kara fra Kåfjord. Både ranværinger, selværinger, austbøkarer, dønnafolk, tjøttafolk, leirfjordinger, herøyfjerdinger, søvikinger og til og med sandnesramp hadde også funnet veien. Her kunne man treffe kolleger, naboer, vennepar, noen pensjonister, mange kjente og en god del ukjente. Noen kom alene, andre i flokk,- det var gamle og unge.
Noen var mest opptatte av å prate med naboene og fikk en velmenende pekefinger fra herremannen der foran. Han kom for å oppleve bandet. Andre fiklet med mobilen for å snappe utallige videoer til sine ganske mange venner. Noen brysket seg og snakket høyt, mens andre tafset på kjæresten sin. Noen der bak styrte mye før de endelig fikk tatt den perfekte selfie. En stor gjeng satt i foajeen og nøt sprudlende dråper. Folk koste seg.
Og felles for alle var smilet. Den gode stemningen var himmelhøy. I dette øyeblikket delte vi en opplevelse av felleskap og musikk. Tenk at vi skal få oppleve dette i Sandnessjøen, sa en tidligere elev jeg traff i øl-køen på konserten.
Jeg tenkte på Jan Erik Volds gamle dikt «Kulturuke» – da jeg tuslet hjemover under den stjerneklare nattehimmelen. Kulturen byr på noe for enhver tolkning og smak. Noen liker Øyvind Blunck. Ulturkuke. Andre gikk på Cabaret. Tulkuruke. Noen hørte på korsang i trappa. Ultkuruke. Helge Stangnes og Kirsti Hesjevik. Ukturulke. Mange så filmen «Kongens nei» og jammen sainten har ikke den godt voksne Bridget Jones fått baby også. Tlukuruke. Noen tok seg et bad. Ukturkule. Eller lånte James Bonds «Goldfinger». Urtukulke. Og alle kunne velge og vrake i turlukuke, kulrukute, ultrukuke, kuleturuk, ruletukuk og så videre.
De som klager nå, kan bare sitte hjemme å kukelure!
For det er flott når folk treffes. Vi trenger kultur for å ha det bra. Vi trenger folk for å ha det bra. Må ha det, bare må ha det. Nå går også noens gamle far og mor på foreststilling og kino. Det hadde ingen trodd, – aller minst dem selv.
Så hipp, hipp og hurra for forsamlingshus i byen!
Kulturbadet gir oss kulturuke hele året, – er ikke det kult?
Margit Langseth
17.10.2016
Pressefoto fra Polaria Music
Det er mange meninger om både mangt og mye i verden.
Det er akkurat slik det skal være. Daglig kommer sterke ytringer om ulike saker gjennom media; aviser, radio, fjernsyn og internett. Det debatteres til tider heftig, og så stenges kommentarfeltene når det går over i det usaklige og kan oppfattes som personangrep. «Du er en idiot» er langt fra det samme som å si «Jeg er uenig med deg». Ytringsfrihet er en av grunnpilarene i norsk demokrati. Heldigvis og takk for det.
Det er ikke fritt for at det finnes «dikt og forbannet løgn» også, og det er også vår oppgave å være i stand til å sile ut fleip fra fakta, tull og tøys fra anerkjent og akseptert teori. Og så må vi ha med oss at både fakta og etablerte teorier endres ut fra ny teknologi og forskning. Ytringsfrihet betyr i våre dager at man ytrer en mening eller en holdning og at det er åpent for å kunne gi et motsvar eller tilsvar. Det er slik det skal være. Det kalles utvikling.
Vi kan forske på så mye i universet, i biologien og ikke minst innenfor ulike kulturer og kulturelle uttrykk. Det finnes mange syn på kunst, litteratur og arkitektur. Kunst skal engasjere og kanskje provosere. Her skal det være rom for subjektive meninger. Og for meg er det alltid det kulturelle uttrykket i seg selv som står i sentrum, slik at det kan gi rom for ulike tolkninger i møte med sitt publikum. Samtidig kan det være interessant å vite noe om biografien til mange kunstnere og forfattere, selv de fleste utøvende lever egentlig anonyme liv bak et staffeli eller et skrivebord. Jeg synes Edvard Munchs psyke er spennende fordi følelsene så tydelig kommer til uttrykk i hans kunst. Om naboen, kona eller søskenbarnet mener om vedkommende er en dust, idiot eller en vriompeis,- det er ikke like relevant for meg. Om kunstnere er utro, ofte tar en spansk en eller om de er selvopptatte spiller heller ingen rolle for min opplevelse av kunsten. Men om kunstneren har tydelige anlegg for kriminelle handlinger eller har store psykiske utfordringer eller kontroversielle politiske holdninger sett i sammenheng med sin samtid, kan det være av betydning, hvis dette er noe som preger kunstens uttrykk. Og jeg tror sannelig at det indre sjeleliv preger kunsten hos de fleste, men dette er ikke alltid noe publikum får innsikt i. Det er nettopp det som gjør kunst og litteratur så fascinerende,- den er skapt av ekte mennesker som har levd sine liv i sin tid. Og alle har vi vel våre skjulte sider, om de er svarte, hvite, flekkete, flerret eller fargerike. Som regel svinger vår underbevissthet gjennom hele spekteret av farger og former.
Her i nord er vi kjent for et fargerikt språk. Det kan være sjarmerende. En domsavgjørelse i en norsk domstol omhandler en sak hvor en mann på Dønna kaller en politimann for en «jævla trekuk». Mannen ble frikjent fordi retten anså ordet «trekuk» å være en del av vanlig dagligtale i nord. I ettertid har flere dommer fastslått at trekuk og hestkuk ansees som vanlig dagligtale i den nordlige periferi. I Trøndelag derimot ble en mann dømt for å kalle en politimann en idiot. Helt ærlig, så ser jeg ikke den store forskjellen. Æreskjelling er æreskjelling. Igjen, vi trenger ikke alltid dytte ytringsfriheten foran oss når vi ønsker å trø andre ned med negative karakteristikker av vulgær art. Selv om dialekt og språk også er kulturelle uttrykk, er vel neppe bruk av styggord, banning og skjellsord noen kunst. Men kanskje er det likevel en slags kunstnerisk frihet hver enkelt har, det å farge sitt eget språk. Men å la dette gå utover andre personer, er vel heller et kukstykke og ikke et kunststykke. Og så får man dra frem den gamle og forslitte læresetningen om at banning er et uttrykk for manglende ordforråd?
Når nå overskrifter spør og dermed omtaler en av nasjonens første og store diktere som en hestkuk,- ja, da kan man begynne å lure. «Er Petter Dass Nordlands største hestkuk?» Slike spørsmål har, etter min mening, lite med akademia å gjøre. Eller er det slik at misunnelsen er større enn kjønnsdriften? Er det Janteloven eller har rett og slett Se og Hør vært på ferde? Jeg bare spør.
Hvor interessant er det for utviklingen å debattere om en forfatter som har vært død i flere hundre år var snill og grei eller sur og slem? Tidsspennet på over 300 år gir kanskje svar nok. Og skal man diskutere kunstnerens menneskesyn eller politiske holdninger, må man se dette i lys av sin tid. Hvis kunstneren for sin tid var utypisk for sin samtid, for eksempel tilkjennegir holdninger som er rasistiske, politisk radikale eller ekstreme for sin tid eller om vedkommende var likestillingsforkjemper eller undertrykket enkelte samfunnsgrupper, er det absolutt noe som man kan se nærmere på. Om man etter mer 300 hundre år vil klare å finne en slags sannhet, uten å ha andre kilder å se til enn et litterært verk, synes derimot vanskelig å tro, etter min mening.
Og så er det denne dikterpresten som man elsker å debattere som person, som myte og andre forhold ingen kan dokumentere med sikkerhet. Jeg synes egentlig det er en fest og fornøyelse å følge med på. Engasjement er bra. Men det eneste vi faktisk har å forholde oss til, er de 1200 sider med litterære verk, – kunsten. Og kunst er et uttrykk,- ikke verken sannhet eller fakta, men fiksjon, fantasi og fyrverkeri. Litteraturen og kunsten skal stå på egne bein, ellers er det ikke kunst, slik jeg ser det.
Så vil jeg vende meg til dikterprestens brev,- som kanskje kan være noe vi kan kunne tolke som en tilnærmet personlig ytring og ikke et rent kunstuttrykk, selv om brevene har en form som litteratur, som poesi. Et eksempel er at Petter Dass skrev brev til sin dikterkollega Dorothe Engelbretsdatter og ga både ros, hyllest og støtte til henne som dikter. Og dette i en tid da kvinner skulle tie i forsamlinger, og også når de fødte barn. Og hun fødte mange barn, hvorav ni barn døde. Hennes dikting er preget av sorgen, hun skrev den kanskje ut. Og hun ble i sin samtid møtt med hån, vantro og mistenksomhet, mens dikterpresten Dass var et av unntakene. Og dette er flere hundre år før ord som likestilling og kvinnesak ble tatt i bruk, og dette forsvinner helt i skyggen av «hestkuk-debatten». Petter Dass så kunstneren Engelbretsdatter og litteraturen hennes. Han vurderer heller ikke om hun er snill og grei eller et grusomt kvinnfolk privat. Ingen forskere i dag diskuterer om hun var et Hordalands svar på et hespetre eller ikke. Det er nettopp det som er mitt poeng.
Det samme gjelder mytene om Petter Dass eller andre mangeoghundreårige historiske personer. Det er en umulighet å verifisere sannhetsgehaltet i dem,- det er derfor de kalles myter. Og vi vet jo alle hvor fort en fjær blir til fem høns også i vår tid. For meg er det tekstene til Petter Dass som er det sentrale, men det er samtidig verdt å undersøke de mange mytene om hans person, – som fenomen. Så får publikum fortsette å tolke de litterære tekstene til forfatteren utfra sin tid slik vi leser dem med våre egne briller fra vår tid.
Så, hestkuk og hestkuk, fru Blom.
Jeg kom akkurat på en vits. «Jeg kjenner to hestkuker, og du er de begge». Vel, det er nok noen eller mange som vil kalle både deg og meg for det ene og det andre. Men jeg tror vi skal la det være med det. Jeg vil heller oppfordre folk med et primitivt språk å ta det opp med vedkommende hvis de absolutt vil bruke vulgære uttrykk som «hestkuk» som karakteristikk. I mine øyne skal du da ha gjort mye «troillåt» mot andre som kan etterprøves andre steder enn i skjønnlitteraturen og lyrikk.
Det får vi la få en rettferdig dom,- i retten.
Margit Langseth
“Kuken på Glein”, Dønna, 2016. (C) Margit Langseth
