Jeg elsker periferien. Elsker å være midt i naturen. Elsker lyden av rasling av gresstrå når jeg går i en blomstereng. Elsker at vinden spiller harpe på ospa. Storspovens melankoli. Ærfuglens kåte murring. Og tjeldens alarm. Det er godt å bare være i naturen. Midt i stillheten med naturens egne symfoni. På en øde øy. Gjerne det. Ja, helst det.
Men jeg digger også byen, baby. Der folka går i flokk, og utrykningskjøretøy sørger for alarmer og pustende busser stønner. Bergen er byen min. Og Tromsø er en god nummer to.
Og bussjåføren på flybussen på Langenes flyplass vil jeg aldri komme til å glemme. Han var vel verdt hele turen, egentlig. Og han vinket meg frem for å betale. Jeg beklaget og sa jeg var vant med at billettene ble tatt opp i bussen. Og så spurte jeg hvor i byen han stoppet. Og han sa Æ sir i fra på mikrofoooon. Jøsses meg, tenkte jeg. Han hadde sikkert hatt en dårlig morgen. Eller ei hard helg. Kanskje han var nyskilt. Og han sa Æ. Og han svarte ikke på det jeg flere ganger spurte om. Jeg måtte le inni meg. Æ, svarte han igjen. Og jeg tenkte at det er bra med god selvtillit. Jeg spurte hvor han stoppet i byen. Æ sir i fra, gjentok han uten å se på meg. Og han presiserte at når Æ sir i fra, så MÅ dåkker trykke på STOPPKNAPPEN. Jajaja. Og jeg tenkte, jammensaiten har Tromsø blitt storby siden sist. Og jeg ble litt godt humør på grunn av dæ, Æ! For jeg synes du var steikandes frekk og en morsom karikatur. Litt Arthur Arntsen. Ja, en litt nasty og føkka krysning av Oluf og Lars i Raillkattlia. Jeg kommer aldri til å glemme dæ, Æ. Aldri.
Og jeg kunne sikkert gått av hvorsomhelst. Og min niese stod der da bussen stoppet. Hun hadde nok funnet meg. September var varm, solen skinte på Fløya og blomsterurnene svulmet. The Edge stod rett opp som always, men den rustne stive karen som skuer utover havet. Havna blinket og butikker og båter og pøbber og benker og trehus og murhus var plassert akkurat der de måtte være. Vi gikk langs brolagte gater og opp et hellebelagt smug. Å, byen, baby. Det var så vakkert.
Det var nyvaskede vindusruter og nye spisesteder. Det er visst gult interiør som er på mote nå. To røde stoler og to gule. Det er like odd som på hytta mi. Ein finn fra kvar fjerding, sa mamma alltid. Og så er det blitt moderne. Og jeg følte meg hjemme. Jeg var hjemme. Og mine nieser som bor midt i byen behandlet meg som en dronning med eplekake og lammelår, og tror du ikke de tok tanta med på sushirestaurant og introduserte meg for japansk øl. Alltid lurt å lytte til erfarne byfolk, tenkte jeg. Og jeg nøt hvert sekund med jentene mine.
Kvelden ble avsluttet med et fyrverkeri av et nordlys jeg aldri har sett maken til. Tromsølove, baby. Ja, fy faen, du, assa! I love you, Tromsøøø!
Min sønn har en sannsynlig kronisk sykdom. I seks uker har ha ligget i senga eller sittet litt i en lenestol. I fem uker orket han ikke å snakke. Den sjette uka har han klart å koble seg på Internett og spille med sin kompiser. Jeg har aldri vært så glad før i hele mitt liv som da han begynte å snakke på Fortnightvis. Han tuller med kompisene, og blir dødssliten etterpå. Han har hatt smerter sammenhengende og starter på den sjuende uka nå. Han orker ikke ha besøk. Han har ikke vært på skolen. Han har ikke gjort lekser. Han har ikke spist sammen med familien på seks uker. Han orker ikke være ute i sola. Han orker ikke ha ferie. Han klarer ikke være på hytta og være sammen med feriekompisene sine slik han lengter og drømmer om hele vinteren. Og han har stadig like vondt.
Det er sannsynligvis en kronisk betennelsesykdom i tarmen, sa barnelegen. Ta Ibux. Vi tar koloskopi så snart jeg er hjemme fra ferie for å stadfeste. Takk, Gud. Et skritt videre.
Mamma, – det svir i tarmene. Dette har vi hørt i flere år. Han har vært utredet tidligere. Og ofte vært syk. Men ujevne mellomrom. Men etter en uke i senga, har han vanligvis blitt seg selv igjen. Den artigkaren han er med full fart. Kråkefelle i skogen, fiskestang i neven, båtkjøreren, luftgeværskyting på blink, svømming, kino, sykling, innebandy og venner. Latter, smil og bånn gass. Men det var før han ble skikkelig syk.
Jeg forventer ikke at helsevesenet kan kurere og fikse alt. Og vi får den nødvendige undersøkelsen for å påvise og bekrefte eller avkrefte en eventuell kronisk sykdom. Først etter denne og klarlegging av eventuelle prøvesvar vil han kunne få adekvat behandling og medisin. Men det er lenge å vente. For en liten kropp. Undersøkelsen blir mer enn åtte uker etter sykdommen slo ut vår elleveåring med sterke smerter. Det er lenge. Veldig lenge. For et barn. Da jeg skulle fortelle min sønn etter fem uker med smertehelvete at det ville ta tre uker til før vi får nødvendig undersøkelse, da så han på meg med et blikk som sa alt. Øynene stirret vantro mot meg. Jeg måtte snu meg bort for at han ikke skulle se at jeg knakk sammen i et hikst.
Han sa: – hvor mange dager, timer, minutter og sekunder blir det, mamma?
Jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å hjelpe min sønn til raskere hjelp. Jeg fikk fastlegen til å hastehenvise oss til et større sykehus. Trondheim må vel være stort nok, tenkte jeg. Jeg ringte til Bodø, Tromsø, Trondheim og Oslo. Privatklinikker. Jeg satt i telefonen i dagsavis. Du får brev i posten, sa de på St Olav. Vi har mange sånne unger med vondt i magen i bunken. All poliklinisk aktivitet er i feriemodus. I Sandnessjøen, i Bodø og Tromsø. Og min sønn har fortsatt like vondt.
Jeg prøvde å få sønnen innlagt på sykehuset slik at han da måtte få raskere hjelp. Tre leger kom inn på akuttmottaket og satte seg ned. De så på meg med alvorlig mine. Han er ikke syk nok til å bli innlagt. Da blir han nok bare sendt i retur fra Bodø. Sa de. Og de gjorde jo sikkert jobben sin.
Ikke syk nok? Når er en unge på elleve år syk nok, da, spurte jeg. Jo, hvis han blør i tarmen eller har høy feber, svarte de. Og pekte på skjermen at det stod i journalen at han kunne bli innlagt hvis han ble verre. Hvis han blir verre.
Men er ikke smerter i fem uker og uten å snakke ille nok? Jeg ble så forbanna på min sønns vegne at jeg reiste meg, tok sønnen min i hånda og slamret døra etter meg. Jeg kunne ikke stille opp mot et slik system. Kampen var tapt. Jeg følte meg mistrodd og fortvilet. Og jeg vil ikke tenke på hvor nedverdigende min sønn kan ha følt det med å ha gått inn og ut til leger og legevakt, og ikke fått noe hjelp mot sine smerter som har gjort ham sengeliggende i ukesvis, snart månedsvis. Og jeg har jo sagt til alle leger vi har møtt at min sønn aldri klager eller gråter selv ikke om han tipper på sykkel og silblør eller setter fiskekroken fast i fingeren. Og jeg kjenner sønnen min best av alle. Hvorfor vil ingen hjelpe oss?
Jeg tør egentlig ikke helt tenke på hva den lille tøffe jegermannen min tenker om fagfolk i helsevesenet eller oss som foreldre. Voksne skal jo hjelpe barn. Jeg håper han ikke får varige men i sjela si.
Og ja, jeg er en hysterisk og engstelig mor. Selvfølgelig er jeg det. Jeg er jo mor! Jeg kjenner jo sønnen min. Og jeg vet også at han ikke er livstruende syk. Eller akutt syk. Men jeg vet også at han har jævlig vondt nederst i magen.
Og jeg vil gjerne se den voksne personen som ville tålt den langvarige smerten som min lille kriger har måtte tåle og takle.
I fem uker har han satt spareblussen på et minimum. Han sluttet å snakke for å mobilisere mot smertene i de indre organer. Han ville ikke en gang ha besøk av bestemor og bestefar. Han har knapt nok vært ute av senga og ikke utenfor døra på snart sju uker.
Ville du taklet det, du akuttnokvurderende lege?
Jeg har fått gode råd fra mange jeg kjenner ?på privaten.? Utrolig mange og gode råd. Om å si det og det. Gjøre sånn og sånn. Sjekke journalen. Vise til historikken.
Jeg har hørt utallige historier fra andre foreldre som har banket i bordet på legekontoret, blitt sinte og bedt om å få skrevet inn dine kommentarer i journalen til barna.
Og jeg har tenkt mange ganger på utrykket: man må være bra frisk for å være syk.
Og man trenger ikke være medisiner for å skjønne at det er best at tarmen blir undersøkt før den blir verre, at den begynner å bli sprø og blø, eller at gutten får feber og ikke kan legges i narkose. Det vet jo til og med jeg.
Men du er ikke syk nok, min sønn. Sier helsevesenet.
Og jeg er bare en mor.
Og jeg tenker at på at vi har barnekonvensjonen og helselovgivning og barnelov.
Jeg har tenkt tanken på å ringe barnevernet og se om de kan hjelpe. Min sønn lider faktisk av fysiske smerter i sitt eget hjem. Ikke på grunn av omsorgssvikt. Ikke på grunn av at han har foreldre som ikke passer på at han får mat og søvn og kjærlighet.
Han lider langvarig fordi han ikke er syk nok. Han har ikke blødende sår. Han har ikke høy nok feber.
Og helsevesenet følger sine rutiner og prosedyrer og målinger. Og vår sønn er visst ikke syk nok til å få hjelp raskt.
Jeg har i hele mitt liv fått god helsehjelp og nødvendig behandling. Men akkurat nå kan jeg rett og slett ikke forstå at det norske helsevesenet fungerer godt nok for å ivareta min sønn på et forsvarlig vis.
Så, kjære sønn.
De voksne sier vel egentlig at du ikke har vondt nok. Jeg må bare si at jeg beklager og er lei meg for at det er sånn. Jeg har prøvd alt jeg kunne får at du skal få slippe å ha så mye vondt. Men jeg kan ikke hjelpe deg frem i køen. Og jeg tror du vet at jeg skulle gjort hva som helst for å hjelpe deg.
Men jeg er bare din mor.
Jeg kan bare prøve å gi deg det du vil ha å spise. Det du vil ha og som du tåler godt. At du drikker nok. Jeg drar hjem fra jobben og passer på at du får i deg mat. Jeg ringer og melder deg. Jeg har avlyst alle aktivitet og turer. Jeg har hjemmekontor. Jeg passer på at du får maksimal anbefalt dose smertestillende. Regelmessig. Vann med isbiter i. Klemmer. Mest mulig søvn. Rent sengetøy. Ingen får komme på besøk. Vi lytter til deg. Og jeg vet at du har vondt, kjære venn. Og du får snart hjelp. Og du skal bli frisk!
Og jeg kommer aldri, aldri til å gi meg noen gang før jeg får svar på spørsmålet mitt:
Hvor lenge og hvor mye må et barn ha det vondt for å være syk nok?
Margit Langseth
juli 2018
PS: Min sønn er en klok ung mann og er veldig selvstendig. Jeg har spurt om han synes det er greit at jeg skriver om han og våre opplevelser, og at han kanskje har en kronisk tarmsykdom på bloggen min. Han sa. Selvfølgelig, – hvorfor skulle vi ikke fortelle det? Og han spurte om jeg har mange følgere på bloggen. Og han lurte på om 350 personer er mange. Så sa han: – Kanskje de kan donere penger slik at andre unger kan få raskere hjelp enn jeg får. Sa han. Min sønn. Min lille store sønn.
Helt siden jeg fikk en hukommelse og klarte å reflektere over tilværelsen har jeg gruet meg til den dagen du dør fra meg.
Det er fordi jeg elsker deg. Det er fordi du er mitt alt. Det er fordi du lærte meg hva betingelsesløs kjærlighet er.
Du har vært min næring, min varme og mitt lys. I hele mitt liv.
Og jeg kan ikke få takket deg nok for alt du har gjort for meg, for mine brødre, for pappa og for mine to øyenstener i livet, mine sønner Gottfred og Torgrim.
Du har viet ditt liv til det beste for oss. Du har aldri vært på jentetur. Du har aldri hatt dameklubb. Du har aldri vært på treningssenter. Du har heller aldri nevnt ordet alenetid.
Du har alltid satt dine egne behov bak dine fire barn og bak en mann som alltid var på jobb og bak dine ti barnebarn..
Jeg vet nå at du gruet deg til søndagene. Det var du som måtte finne alt utstyret, fire par polvotter og alle anorakkene som måtte passe, og du lagde mat og lette etter en termos som ikke var knust. Og jeg gremmes når jeg tenker på at du smurte matpakken min da jeg gikk på videregående bare fordi jeg ville sove fem minutter til.
Jeg vet at du hadde dårlig samvittighet fordi vi var de eneste ungene med kjøpingsbrød til skolemat. Med jobb, fire unger, hus, hage og uten bil hadde du ansvar for handling, mat, rydding, maling, vasking og ja,- alt. Vel, kanskje vi hadde en vaskehjelp en stund. Men jeg tror baker Pedersen reddet litt av hverdagen din. Kanskje. Til tross for at du hadde husmorskole og alltid lagde hjemmelaget middag. For du var både husmor, gartner, vaktmester og yrkesaktiv. Og så hjalp tante Mimmi heldigvis med julebaksten. Og snille onkel Kåre var SFO.
Og jeg vet at du har gått på akkord med deg selv mange ganger, og det er ikke rart kroppen din ble utslitt da du var forholdsvis ung. Og til tross for det, jobbet du helt til du var 67 år med utslitte hofter og vond kropp. Det er i grunnen ganske merkelig, men jeg har aldri hørt at du har klaget over mye å gjøre en eneste gang. Og vondt i kroppen var du vant til.
Du satte utdanningen din på vent, helt til du reiste til Oslo og ble autorisert audiograf da du var over 50 år. Det var vel kanskje pappa som sendte deg avgårde, ettersom dere to jobbet sammen og han var din arbeidsgiver på en måte. Du kom hjem med de beste karakterer og gleden over å ha gjort noe viktig for deg. Og du lærte meg å lage kjøttkaker på telefonen fra Oslo. Du har så mange talenter og var skoleflink, selv om du fikk “nogen” i sang. Det var jo fordi du hadde væske i mellomøret, ikke sant? Du hadde en drøm om å bli lærer og mange elever i øyan minnes deg med stor glede da du var erstatningslærer i Brasøy og på internatskolen på Skogsholmen. Og du ville sikkert på mange vis at jeg skulle fullføre dine drømmer. Jeg forstår det godt. Men mye fikk du også oppleve, og du var veldig stolt over at du i ung alder dro utenlands, og du tenkte ofte tilbake til tiden da du var aupair i Bonn i Tyskland. Der fikk lære mye og oppdage mye. Ikke minst å komme deg ut og bort. Og kontakten med gode familievenner i Tyskland betyr mye for hele vår familie den dag i dag.
Og du må hatt mange drømmer, mamma. Du vokste jo opp på en bitteliten øy, noe som opplevdes som vanskelig mange ganger. Kanskje først og fremst for det sosiale, eller mangelen på sosial omgang med jevnaldrende. Det var ikke langt over til Draget på andre siden av sundet, men likevel føltes avstanden lang. Dine tre eldre søsken var allerede voksne og hadde flyttet, så du måtte fylle fantasien med lekekamerater. Men så hadde du jo Harriet, søskenbarnet ditt, på Jensholmen. Og det var heller ikke så lett å være den som kom fra en steinete liten holme der din far var husmann. Steinholmen var vel ingen idyll, den gangen. Ikke var det rent drikkevann der. Heller ikke nok gress til å fø dyr på eget land, men dere hadde en grå sau. Og alle ville ha deres ull fordi alle andre hadde hvite sauer. Og det var stas med lester som var grå, har du fortalt. Og bestefar var vel egentlig ikke særlig til fisker. Han var ingen machomann som de fleste andre mannfolk i øyan. Men han var verdens snilleste mann som alle ungene elsket og forgudet, og bestemor var et arbeidsjern og kunne sy, så dere overlevde på et vis. Og alle var jo stort sett like fattige. Din oppvekst gjorde deg til et kreativt, lekende, sterk og klok kvinne, mamma. Og du hadde garantert mange drømmer. Og jeg kan godt huske da vi kjøpte huset på Sveøya – litt lenger inn i sundet. Da sa du: Tænk at e endele sku få me eit hus på lainnje. Sirkelen var på en måte sluttet.
Du og pappa har skapt et innholdsrikt og langt liv sammen. Og kanskje var det skjebnen. Eller kanskje var det tante Asbjørg som hentet deg fra holmen til Sandnessjøen og kostet på deg realskole. Hun kjøpte kåpe til deg. Og hun hadde sett seg ut pappa til deg. Han der enebarnet som hadde nydelig bølgete brylkremhår og to strekkbusker. Det ble et skjebnemøte den 20. februar for mer enn 65 år siden. Du hadde svart kjole og lilla skjerf og så ut som en filmstjerne. En Ginger Rogers, Jackie Kennedy og Marilyn Monroe som han siden har vært forelsket i. Og du snudde på hælen og gikk hjem da han spurte om det var sant at du var født på en holme. Ja, du har alltid vært en skjønnhet, mamma. En sterk og sta og skjønn kvinne. Aldri sminket og har aldri farget håret. Naturlig vakker med Nivea, Vaselin og Glycinello. En gresk gudinne.
Nå er det ikke bare ditt vakre ytre pappa falt for. Såpass kjenner jeg faren min. Du har en sylskarp og smart hjerne. Klisterhjerne. Du husket pasientenes navn, fødselsdato og alle postnumre i hele Nordland. Pappa mente nok å avlaste deg på kontoret da han kjøpte en av Sandnessjøens første datamaskiner. Ja, de åtti tusen kunne han like gjerne ha spart seg. Ikke bare gikk maskinen heden, men ingen fare, for din egen harddisk fungerte utmerket hele yrkeslivet ut og gjør det fortsatt i en alder av 80 år. Ingen kjenner slektshistoriens detaljer som deg. Og jeg husker knapt nok mitt eget telefonnummer.
Og du mamma, jeg er helt sikker på at det ligger nok noen knuste hjerter der ute et sted, det vil jeg tro. Men du har brukt både hjertet og hodet godt. Og du og pappa har holdt familien sammen i oppturer og nedturer. Og som dere begge pleier å si; livet har fart godt med oss alle. Og vi er alle takknemlige for hverandre.
Som din eneste datter skulle kanskje jeg leve ut noen av dine drømmer. Om pannelugg og bunad. Om nye klær til 17. mai. Jeg skulle lære å spille piano – vi måtte det alle fire. Og jeg skulle selvsagt studere. Ja, i jappetiden på 80-tallet var det jo stresskoffert og advokatskjørt som var planen. Vi la mange planer sammen, noen var hemmelige, og vi har alltid holdt sammen, du og jeg. Oss mot gutta. Og så ble jeg lærer til slutt, da. Som du drømte om for deg. Og du har aldri kommentert eller sagt noe bør eller må verken om mitt studievalg, yrkesvalg eller valg av partner eller noe, du, mamma. Men vi har pratet mye og så gikk bare livet videre, liksom. Er det ikke fint, mamma?
Du er den mest omtenksomme og kjærlige person jeg vet om i verden, mamma. Du har alltid øst din varme og omsorg over oss barna. Du er myrsnipa og hønemor ganger tusen. Og vi fikk ikke lov å jobbe hjemme. Ungæ ska ikkje arbei. Det lærte din mor deg. Derfor slet du med støvsugeren og gressklipperen og alt det der. Du skjemte oss fullstendig bort. Noen av oss fikk varige men av det, og noen prøvde å hjelpe deg så godt vi kunne fordi vi så du var sliten. Og drar man lasset sammen, blir det lettere både å bære og å være. Skulle du levd livet om igjen, ville jeg gitt deg dette rådet.
Du er verdens aller aller beste bestemor med hjemmelagede kjøttkaker, tegning og maling, yatzee og nyoppredd seng med kreppsengetøy. Du har alltid vært den som holdt barna mest på armen da de var små, du lekte bondegård med dem med steiner og kuskjell, hesteskjell og saueskjell. Du lærte dem å tegne og male akvareller. Du tok deg alltid tid til å sitte og prate sammen med barnenarna, mens vi andre har stresset hit og dit. Du er lever opp til den samme heltestatusen som din far, min bestefar, hainj Krestian Mainnj, fikk hos sine barnebarn og veldig mange andre barn. Og du vet akkurat hva livet handler om og hva som er de viktigste verdiene. Og du vet at de som kommer på sokkel og i glass og ramme ikke nødvendigvis har betydd noe for andre mennesker. Bestefar og du vil uansett alltid leve videre i oss gjennom den uendelige kjærligheten dere har gitt. Dere trenger ingen sokkel, når dere lever videre i kjærlighet i våre bankende hjerter.
Ja, vi er jo mor og datter, du og jeg. Og det har vært fantastisk, og jeg er utrolig takknemlig. Og selv om du har gitt oss ubegrenset omsorg, så har du også vært tøff og hard noen ganger. Og livet er sånn noen ganger. Man må være litt tøff med dem man elsker.
Jeg kan jo huske at det var veldig avhengig av den trygge heimen min da jeg begynte på skolen. Og jeg ble ikke herdet i en barnehage. Og du hentet mine eldre brødre etter bare en dag i barnehagen, og de kom aldri dit igjen, fordi de ikke ville være der. Så skolestarten min var tøff. Og det bodde ikke mange unger i byen den gangen. Og vi hadde kanskje bodd i Sandnessjøen og Sagalundveien i to år da jeg begynte på skolen. Med skotsk-rutet skjørt, baggi-jakke og hvite knestrømper. Jeg ble veldig engstelig. Det var en jungel der ute. Jeg kan ikke huske at jeg kjente noen og eller hadde noen venner. Skoleveien ble lengre og lengre. Og jeg fikk vel skolevegring. Eller angst. Jeg husker jeg var veldig kvalm. Jeg brakk meg på skoleveien og snudde og gikk hjem. Hver morgen lagde du en halv skive meg kvitost og sendte meg avgårde. Og du var hard da, husker jeg. Men det var i møtet med angsten og det ukjente at jeg klarte å overvinne frykten. Og det gikk seg til. Den lille skiva med kneippbrød fra Pedersens bakeri ga meg litt styrke. Og den rolige, men bestemte stemmen din fulgte med meg opp den vanskelige skolebakken. Og når jeg tenker på det nå, så var det kanskje akkurat dette du hadde opplevd selv da du ble rodd over sundet i en ødelagt pramme og ble satt land på andre siden der skolehuset var.
Og jeg kan ikke huske at du har vært sint på meg noen gang, mamma. Du har aldri moralisert, selv om jeg vet at du visste mer enn jeg kunne ane om hvordan ungdomslivet mitt var i Sandnessjøen. Du sa aldri noe. Men jeg kunne likevel oppfatte hva du mente, og jeg klarte å justere kursen min ganske bra ut fra det. Jeg unngikk de verste skjærene man kan støte på som ung, bråvoksen og nysgjerrig jente. Og jeg har enda ikke skjønt at dere ikke ble sinte fordi jeg skulket pianotimene hos fru Smalås som dere betalte dyrt for. Kanskje du skjønte at vi to ikke delte de samme drømmene alltid. Og så kommer man ikke noe videre med kjefting.Taushet sier mye mer enn ord. Og det gikk jo bra med oss alle selv om ingen kom lengre enn til “Til Elise” i notehefte 2 på piano.
Det er noe med deg og oss som irriterer meg veldig. Som du også vet. Det er at du som regel alltid får rett til slutt. Jeg angrer jo nå på endel ting jeg har gjort. Blant annet at jeg ikke lærte meg å spille nettopp piano! Og så er det sånn at vi har vært uenige om mye. Og når jeg har overhørt dine råd, så har det som regel endt med at du likevel får rett til slutt. Det er forferdelig plagsomt og veldig morsomt når jeg tenker på det i ettertid. Kanskje er det noe med en mors klokskap og sterke ønske om å styre ungene i riktig retning? Jeg tror kanskje det.
Og nå er du blitt 80 år, mamma. Det er ikke til å tro! Du er jo stadig like 50 eller 60. Og jeg er blitt 47. Da du var 60 spilte jeg inn en tale til deg på VHS. Da du var 70 leste jeg et dikt. Da du ble 75 skrev jeg et dikt til deg. I år får du en liten uredigert tekst fra mitt hjerte til ditt. Og hvis du lover meg å leve til du blir 90 år, så skal jeg sannelig skrive en bok om deg, mamma.
Så, kjære mamma.
Det du betyr for meg kan ikke gjengis på noe vis, men jeg prøver likevel.
Mamma, jeg takker min Gud hver eneste dag for deg.
Jeg er takknemlig for alle årene og hver dag med deg.
Takk for at du er den du er for oss, og takk for kjærligheten du strør om deg til dine barn, svigerbarn og barnebarn.
Takk for at du har vist meg vei til å elske mine barn slik du elsket meg!
For mest av alt på jord, så elsker jeg min mor!
Gratulerer med dagen, mamma!
Din datter for evig,
Margit Pernille
Foto:
Arnhild Pernille på Prestøyhåjen(C) Margit Langseth, desember 2017
Tankestund over fortid og fremtid i stuevinduet (C) Margit Langseth, 2018
Vi blir fanget av rutineneskrivelser eller stadige påminnelser på mangel av sådanne. Vi drukner i mailer. Alle skal ha informasjon, varsel eller kopi. Papirmengden vokser proporsjonalt med at leverandørene selger stadig mer brukervennlige dataprogram.
Ungene har ukeplanen, informasjonsark, kartlegginger og organisert fritid. Stabelen på kjøkkenbenken vokser stadig.
Man kan jo virkelig undre seg hvordan vi klarte å overleve med analog telefon med dreieskive og brevpost. Ja, dere husker kanskje tilbake til urtiden da vi pleide å ringe på døra til hverandre uten avtale. Og vi inviterte kjenninger som gikk forbi hagegjerdet på en kaffekopp.
I dag er det Outlook-kalenderen som styrer oss og nåde den som ber om et møte eller banker på døra di og er kaffetørst uten å ha sendt ut invitasjon på e-post først.
Og så er det det nye familiemedlemmet som alltid skal presse seg fremst og først i alt. Foran den nyfødte babyen som selvsagt skal instagrammes før den kan bli beundret av mor og far, berørt med et kyss og og bli strøket på. Og hva med kirkeritualet du egentlig bare opplevde gjennom en iPhoneskjerm. Og Facebook som skal sjekkes før du spør ungene hvordan det har vært på skolen i dag. Og du er mer opptatt av Snapchat i senga enn å snakke med den som engang var din nærmeste betrodde og varme kjærlighet.
Jeg er ikke noe unntak, dessverre.
Men så opplever man gyldne øyeblikk som gjør at man kjenner hvorfor livet er viktig å leve. Og virkelig leve det. Og det er ikke rutinebeskrivelsen og Outlook-kalenderen som vil huske deg når du en gang dør. Det er folk. Dine nærmeste rundt deg, venner, kolleger og de du kjenner og omgir deg med.
Og jeg elsker livet i periferien. Der folk kjenner hverandre, på godt og vondt. Der noen ser deg.
Og jeg er blitt flinkere til å åpne slusene og ta inn over meg hva folk faktisk gjør for andre.
Min fantastiske nabo har jeg jo snakket mye om. Som sist kom med sommerblomster og ferskt bakverk med nyrørt syltetøy før min sønns konfirmasjon.
En slektning som alltid har åpent hus og hjelper alle. Jeg vet ikke hvor mange utvekslingselever som har bodd der. Som nå har fått en fostersønn i tillegg til fire egne barn.
Min familie som alltid stiller opp. Mine foreldre som i en alder av 80 år har ungene på overnatting, som henter og kjører og bringer og lager middager. Min svigerfamilie som sørger for ved, strøsand og julekaker og søndagsmiddager.
Kolleger som er åpne og forståelsesfulle og kan overse at jeg ikke alltid kan klare å holde det jeg har lovet fordi det er hektisk. Elever som skjønner at jeg har syke barn og retting av prøven er utsatt en dag til. Venner som støtter og inviterer og kommer på besøk. Venner som sier “ja” når jeg foreslår og som ler av rotet på kjøkkenbenken min. Og som skryter av maten min fordi de vet jeg har lav selvtillit som husmor.
Og det er godt å ha minst en hjertevenn som ikke fordømmer at du klager litt, er frustrert eller kommer med en skikkelig remse av banneord. En som sier at du er flink, du. En som har samme humor og som setter ting i perspektiv. Noen som liker deg akkurat som du er – i alle fall sånn bittelitt og akkurat passe. En venn som drysser gull over deg og kaffekoppen.
Jeg blir også imponert over de som satser og bygger opp tilbud, næringsvirksomhet og opplevelser for oss som bor i periferien. Som går mot strømmen som kjerringa i eventyret gjorde. De bygger, investerer og satser på det de tror på – som jobber uten rutinebeskrivelser og stillingsinstruks og gjør det meste selv.
Og jeg tenker at jeg er utrolig heldig som bor her i periferien. Det er så masse fine folk her. Og jeg kan være den jeg er, fordi folk vet hvem jeg er og hva jeg står for. Hvor jeg kan invitere på kort varsel. Be om hjelp. Jeg kan åpne døra i den fæle turkise morgenkåpa som skremte vettet av Jehovas Vitner en gang. Og det er lov å ha en dårlig dag på jobben.
Det er herlig med små steder. Hvor jeg kan slå av en spøk med hun som jobber på Vinmonopolet. Jeg treffer trivelige elever og kolleger overalt. Og jeg får klem når jeg kommer på Kopen på Brasøy.
Jeg møtte min 80-årige far i byen i går da jeg skulle rekke hurtigbåten på vei til hytta som er på en av Helgelands vakre øyer. Jeg vinket og krysset gata. Og pappaen min ga meg en våt suss, før jeg løp videre.
Jeg kjente en god følelse av varme og ro bre seg i kroppen min.
Akkurat da tenkte jeg – etter en uke med veldig lange arbeidsdager med fullpakket Outlook-kalender, sykt barn, korte netter og host & hark med luftveisinfeksjon:
Det finnes ingen som er heldigere enn meg akkurat nå.
Hvem faen var det som ville til Island? Sa ei av oss da den svære leiebilen nesten ble blåst av veien. Det regnet på tvers mens vi kjørte på den øde veien gjennom månelandskapet. Det var sikkert jeg, tenkte jeg stille i baksetet der jeg satt.
Island har alltid vært en drøm for meg. Det kan være mange grunner til det. Jeg elsker goldt landskap og rå natur. Jeg elsker å lese islandske sagaer krydret med blod, kjærlighet og poesi. Jeg elsker norsk språkhistorie og synes det er fascinerende at norrønt en gang var mitt språk. Jeg blir glad av å tenke på at gammelnorsk hadde fire kasus slik som tysk har i dag.
Og ja, jeg er sikkert kjempesær.
Men nå var jeg faktisk der. På Island. I drømmen. I en bil som nesten ble blåst av veien sammen med mine tre studievenninner som jeg har kjent siden 1992. Bagasjerommet var fylt opp av av boblejakker, goretexjakker, ullskjerf, luer og ekstra stillongs. Ja, for meg var det jo bare en helt ordinær biltur, bare på et nytt sted. Vi nordlendingene har jo vært ute en vinterdag før, tenke jeg at jeg skulle si. Men jeg holdt kjeft.
Gjennom nyere islandsk litteratur er jeg blitt forelsket i Island. `Velkomin heim` stod det på et skilt ved hovedveien inn til Reykjavik. Takk, tenkte jeg. Ja, endelig skulle vi treffes. Og det er jo i særdeleshet bøkene til Bergsveinn Birgisson jeg er en stor beundrer av. Han skildrer et landskap i periferien som jeg kjenner meg igjen i. Og han skriver så nære fortellinger om ekte mennesker, som deg og meg. Poesien i språket hans får meg til å boble og sveve og leve. Du må bare lese selv for å skjønne hvordan han får kyr, sauer og måser til raute, breke og mase. Du kan høre lydene hvis du lytter. Lukten av tang, fisk og salt sjø stiger opp fra hver bokside. Hvis du snuser litt inn. Og du kan føle myrulla i hånda di. Bare kjenn etter.
Det er reinhekla magi.
Da jeg landet på Keflavik flyplass var det stiv kuling og regn. Det var en velkomst slik den måtte være. En time senere skiftet været om til sommer. Just, som på Helgeland. Ahhh, tenkte jeg. Dette kan jeg like.
Og Reykjavik er en fin og rar by. En blanding av Øst-Berlin, Sandnessjøen og Røros. Grå og slitte murblokker, bølgeblikk og brunebeisede hus i en salig blanding. En kaotisk arkitektur som er blitt rasket sammen i gode eller desperate tider og supplert med moderne arkitektur av et eller annet anerkjent arkitektfirma. Just som i Sandnessjøen. Jeg var nesten hjemme.
Etter å ha sjekket inn på hotellet, måtte jeg ut å finne sjøen. Jeg luktet meg rake veien ned mot den svarte saltvaskede lavasteindekte rullesteinstranda. Ved sjøen åpnet havna seg med fiskebåter og skipsverft. Og heisekraner. Jeg ble nesten beveget der jeg stod. Det var just samme utsikten som fra stuevinduet mitt hjemme. Noen ganger må man reise bort for å komme hjem. Jeg var hjemme.
Jeg sendte en SMS til favorittforfatteren min. Han som besøkte øya mi her tidligere i år. Og han som likte seg. Det er nydeligt, sa han om øya mi. Og jeg skrev. `Endelig får jeg se øya di.` Jeg tok en sjølfi foran Reykjaviks eldste hus Lekkjarbrekka som var det spisestedet han hadde anbefalt meg. Han svarte: `Har du kommet deg ut av Reykjavik?`
Og ja, jeg var jo fullstendig turist. Og ja, Reykjavik er Reykjavik. By er by. Og ja, jeg var der sammen med alle japanerne, tyskerne og amerikanerne. Men jeg var i alle fall kledd etter forholdene, trøstet jeg meg selv med.
Det var da vi kjørte gjennom det islandske landskapet og så et hus her og et hus der at setninga falt. `Hvem faen foreslo Island?` Men etter å ha blitt avkledd, renvasket og oppvarmet i den blå lagunen, der vi badet i stiv kuling og sludd, var vi som nyfrelste alle sammen. Og ja, vi tok den ordinære ruta som alle andre turistene. Thingvellir er jo storslått og historisk. Med jordplatene som møtes slik at du ser det og kan gå midt mellom. Islands første tingsted. Så dro vi videre dit akkurat alle andre dro. Og ja, geysiren spruta som den skulle og vi sa `wow` og la ut den sprutende geysiren på Instagram.
Vi kjørte videre gjennom landskapet med skjeve hus, steiner og gjørme. Gullfossen var en berusende opplevelse. Fossen bruste så voldsomt at jeg tenkte at dit ned tør jeg ikke gå. Jeg feiget ut. Men så gikk jeg likevel ned fordi jeg ble lokket av bruset til å gå helt ned og ut på kanten. Det var en våt opplevelse med vann fra alle kanter. Storm, sludd og regn gjorde opplevelsen enda fullkommen, tenkte jeg da vannet silte nedover leggene og ned i goretexskoene.
Da vi damene kjørte hjem denne dagen, var det stille i bilen. Det var så mange inntrykk å bearbeide. Og vi var faktisk bukseløse i baksetet. Og ingen nevnte noe mer om hvem av oss uten benklær som opprinnelig hadde fremmet forslaget om Island. Alle var blitt grepet av opplevelsen. Av naturen. Det ville og vakre. Av Island.
Så takk fyrir, Island!
Jeg kommer garantert tilbake å se hele Island en gang før jeg dør. Jeg vil kjøre på alle veiene, se alle fjordene og oppleve hele Island. Og jeg skal se besøke fjorden din, Bergsveinn Birgisson!
Jeg møtte nylig min favorittforfatter. Han har skrevet verdens nydeligste bok som har fått strålende kritikker og gjeve priser. Romanen er blitt fremført på teaterscener i flere land. Forfatteren kom rett fra teaterpremiere i Danmark og til Helgeland og Brasøy.
Boken heter Svar på brev frå Helga. Det er en bitteliten poetisk skildring som gjør meg rørt, selv tredje gang jeg leser den. Bildespråket er hentet fra naturen slik som i Hamsuns Markens grøde, og historien er like vakker som i Victoria. Boken omtales som en perle. Og den betegnes som like erotisk som Fifty Shades of Grey, -riktignok av VG, da. Og den handler om den den store kjærligheten i livet. Selvsagt. Den som ikke blir fullendt. Selvsagt.
Forfatteren har krøpet inn i hjernen og hjertet til 90 år gamle Bjarne som skriver et brev til sin livs store kjærlighet, Helga, etter hennes død og etter hans egen kone også nylig døde. Boken gir meg mange spørsmål. Og når jeg fikk møte forfatteren på en øy i den helgelandske skjærgården, så ville jeg gå rett til kilden for å finne svar.
Mottakelsen av boken viser at unge lesere synes Bjarne er en idiot som blir hos din kone og ikke velger et liv med Helga. Mens eldre lesere reagerer motsatt. Og jeg samler mot til meg og spør forfatteren. Er Bjarne enfoldig eller er han klok? – Interessant spørsmål, svarer forfatteren.
Og det utspiller seg en samtale om Bjarnes valg i livet og om hans indre kamp mellom fornuft og følelser, bygda og byen, utroskap og ekteskap. Jeg argumenterer for at Bjarne er feig fordi han skyver ansvaret for valget sitt over på Helga. Jeg forstår heller ikke hvorfor han ikke tar ansvar for det eneste barnet han fikk i livet – datteren han får sammen med Helga.
Forfatteren gir meg ingen svar. Jeg spør flere ganger. Endrer litt på spørsmålet. Ikke noe svar. Historien skapes mens jeg skriver, forteller han. Og til slutt sier han at kanskje Bjarnes kjærlighet blir best bevart med at han gjemmer den i hjertet sitt.
Og så skjønner jeg plutselig helheten. Svaret på brevet fra Helga er like mye et spørsmål – de spørsmål som Bjarne stiller seg selv ved slutten av livet. Han prøver å forklare, men klarer ikke selv å svare helt på om han gjorde de rette valgene i livet. Og det er vel slik at noen spørsmål får man aldri svar på. Litteraturen gir oss heller ingen fasit eller oppskrift, men den gir absolutt en dypere innsikt i det komplekse menneskesinnet. Kanskje er det dette som gjør det så spennende og utfordrende å lese bøker. For det er i møtet med teksten at litteraturen blir levende for oss som leser.
Og vi finner ikke alltid enkle svar på våre spørsmål. Det finnes visselig et mylder av små og store valg i livet, både i bøkene og i virkeligheten. Det gjelder det samme for sauebonden Bjarne, det gjelder for deg og det gjelder for meg.
Så tusen takk, Bergsveinn Birgisson, for at du minner oss på friheten og ansvaret vi faktisk har til å stille våre spørsmål og til selv å forsøke å finne våre egne svar.
Margit Langseth
Publisert i Helgelands Blad fredag 9. Mars 2018.
Foto: Bergsveinn Birgisson på bokbad på Brasøy Bok 3. mars 2018 (c) Tanja Irene Hanssen
1. Lægg no ikkje avgåre ut’n nokk bænsin på tanken. 2. Gje eittj hint vess du har tænkt å komm’ på besøk. 3. Bi vere’ førrjævli’, så lægg stilljt. 4. Ha alljti’ herøybunad’n tilgjængele. 5. Ha alljti’ nokk øl og kaffe i skapan. 6. Hør ætte’ ke gammelkaran sei’. 7. Bruk høuvve og pass kjæft’n. 8. Va’ heillt sekker på ke du gjær vess du ska’ drass’ mæ’ de’ æktefeillje og ongæ. 9. Bi dæ tomt førr bænsin, øl eilljer kaffe? tvi være, – skjæmmes sku’ du gjær! 10. Spar på kræftan og vent – som regel går dæ’ over.
Det er hele tiden noe man MÅ gjøre. Må på jobb, må handle, må på trening, må skynde seg å sove. Må hit og må dit. Må, må, må.
Vi springer alle i et hamsterhjul.
Du skyver deg selv fremover. Et nytt steg gir forsterket kraft til hjulet som holder deg gående. Hvis du stopper opp er det noe utenfor deg selv som pusher på. Man presses fremover. Frem. Og opp. Det presses fra alle kanter. Folk. Fjernsynet. Facebook. Du er ikke god nok. Lengre opp og lengre frem, din satan. Du må bytte jobb, få nytt kjøkken, være tynn, bleke tennene, få større muskler. Gå lengre på ski. Være mer perfekt. Peis på. Ikke gå utenom. Og så forventer også jobben, venner, familien noe av deg. Hele tiden og når du minst aner det.
Det å leve i dagene i 2018 er som leve i et mylder og et sammensurium. Dagens ungdom pepres hele tiden av signaler. Fra foreldre, fra skolen, fra fotballlaget. Fra far. Fra farmor. Fra den altoppslukende smarttelefonen som er vokst fast i hånda på fjortisene. Den er vokst fast i hånda på åtteåringene. Den har også vokst fast i hånda på meg.
Tenk på deg selv. Når hadde du en dyp samtale med en interessant person sist? Kom ikke å si at det tok lang tid før du kikket på telefonen for å sjekke klokka, anropsloggen eller snapchat. Etter 30 minutter var tankene dine allerede på vei til neste avtale. Er det ikke synd at så få har tid til å sitte i ro for å snakke om de store spørsmål i livet som ingen vet svar på. Ja, livet, døden, kjærligheten og sånt, liksom… Hvorfor er det så vanskelig å fokusere og være mentalt tilstede i nuet? Skal hamsterhjulet aldri stoppe å snurre.
Her forleden fikk jeg en god klem som varte mer enn to sekunder. Og jeg kjente hvordan energien bredte seg i kroppen min og ladinga på batteriene mine begynte å lyse oransje. Det er veldig sjeldent man får en sånn klem. Jeg kan ikke huske sist, jeg. Jeg kjente jeg ble beveget. Men det kan like godt hende at personen på andre siden av klemmen ikke følte noen ting for det jeg vet. Men for meg reddet den dagen og mere til.
For noen år siden oppdaget jeg ordene. Ordene som bor i meg. Da begynte jeg å skrive. Jeg har fortsatt å skrive om det jeg er opptatt av og tenker på. Og jeg skriver helt for min egen del. Usensurert og for det meste uredigert. Og vil noen lese så værsågod. Ordene kommer i bølger eller i en strøm. Akkurat som havet. Selv om jeg alltid har vært glad i å prate, så er jeg blitt flinkere å snakke. Og jeg har bestemt at livet er for kort til å ikke fortelle folk at jeg setter pris på dem. Noen synes nok det blir litt mye. Too much de luxe. Men det er viktig for meg å si det. I morgen kan jeg jo være død. Du må gjerne le litt, men ingen vet hva som skjer i morgen. Og ingen lever evig. Og nå har jeg bestemt meg for å bli flinkere å klemme også. Å gi en klem. Ja, ikke alle og enhver, selvsagt. Kanskje kan jeg redde dagen for noen.
Jeg tror man blir syk av å løpe nonstop i hamsterhjulet. Jeg tror man blir ensom med en iPhone som nærmeste venn. Jeg tror man går tom hvis man skal gjøre alt det man tror alle andre forventer og ønsker hele tiden. Jeg tror man kan føle seg ulykkelig hvis man ikke av og til trer til siden og tenker: Hva gir livet mitt en mening?
Jeg skal prøve å gjøre enda mer av det jeg har lyst til. Gå mer på tur. Drikke mer kaffe. Gå på kafé. Ta meg litt fri. Puste dypere inn og ut. Sitte på en stein og nyte våren.
Våge å ta en sjanse.
For det er egentlig ingenting du virkelig MÅ gjøre, eller?
Foto: Så satt jeg der på en stein og tenkte (c) Margit Langseth, Brasøy.
Kjære, verdens beste superpappa, Roy Langseth! Gratulerer så mye med den store 80-årsdagen i dag! Jeg håper du får en ekstra fin dag i dag. Jeg er sikker på at Bakkegården fylles opp med gode gjester som stikker innom. Dette vet jeg fordi det er mange som setter stor pris på deg og er glade i deg.
Ditt arbeide har tatt mye tid og energi i ditt liv. Det var sånn det var den gangen med kontinuerlig døgnvakt. I din legegjerning tok du deg likevel god tid og lyttet til dine pasienter. Det var alltid forsinkelser og kø på venterommet, men ingen klagde på det. Du kom som regel veldig seint hjem fra sykehuset, men vi klarte oss godt mye takket være at du og verdens mest arbeidsomme, tålmodige, snille og omtenksomme kone og vår mamma har holdt sammen i tykt og tynt. Dere to jobbet også tett sammen i mange, mange år i samme praksis. Og dere klarte det kunststykket å skille mellom jobb og fritid, og utfylte hverandre perfekt profesjonelt, slik jeg har opplevd det.
I familien levde vi våre sommerdrømmer på Rosøya. Der levde, pustet og lo vi. Ingen savnet innlagt strøm, vann eller fjernsyn. For vi levde midt i markens grøde og var fri og fornøyde bare vi fikk napp på fiskekroken. Og fisk fikk vi. Som tenåring var det selvsagt en periode for meg der hyttelivet på en øde øy sammen med foreldrene føltes pyton. Men du skal vite at akkurat dette, din litt håpløse romantiske drøm om det enkle liv i naturen med kjærlighet og ro, det er blitt min viktigste forankring i mitt liv. Så takk, pappa! Det beriker mitt liv og gjør at jeg takler hverdagens små og store utfordringer. Og er vi ikke heldige som vokste opp og bor her på herlige Helgeland? Det synes jeg!
Selv om du aldri har skjønt helt forskjell på selvbilde og selvtillit, så har du gitt meg styrke i livet til å tro på meg selv og aldri gi opp. Jeg lar meg aldri stoppe av noe som helst fordi jeg er jente og kvinne. Og da jeg må bare minne andre om at jeg har tre eldre brødre. Men du prefererte ikke og gjorde ikke noen forskjell på oss. Tvert i mot. Jeg kan snekre, jeg kan kjøre båt, jeg kan sløye fisk, jeg kan skyte med gevær, ja, i mitt hodet finnes ingen skranker – og dette er mest takket være deg, kjære pappa! Og selv om en mor er viktig for en datters utvikling, så tror jeg faktisk at fars holdninger for sine døtre og sønner er selve grunnlaget for å skape full likestilling og lik respekt for begge kjønn.
Og jeg har stort sett fått gjøre alt som jeg ville, selv om du sikkert mange ganger hadde hjertet i halsen. Jeg fikk dra på fest på Søvik før jeg var gammel nok, ja, det visste sikkert ikke du. Jeg disponerte familiebilen og kjørte hvor jeg ville. Og du kostet bilen fri for snø og startet den til meg hver morgen. Merkelig at den aldri gikk fri for bensin… Og jeg reiste, studerte, dro til utlandet og du har i grunnen støttet meg i det meste i livet. Det er jeg evig takknemlig for, og derfor er du sammen med mamma mitt viktigste livsanker. Selv om jeg er godt opp i 40 årene, så er du og mamma noen av de aller viktigste personene i mitt liv.
Men du bekymrer deg for dine barn, svigerbarn og barnebarn fortsatt. For eksempel for at jeg er med på for mye og sjeldent sier nei. – Ta nå vare på deg selv og si nei, sier du ofte til meg. Men kjære, gode pappa Roy. Jeg liker å bry meg og skape noe. Jeg har ideer og drømmer. Jeg ser mulighetene og ikke utfordringene. Jeg liker å engasjere meg. Du skjønner jo kanskje at jeg faktisk er akkurat som deg. Du sier heller aldri nei, uansett når på døgnet vi eller noen andre trenger hjelp. Og for meg og min lille familie stiller dere alltid opp uansett hva, selv om du nå blir 80 år!
I dag lever du et fritt og godt liv sammen med den du har elsket siden du var 16 år. Men du betyr mye for mange andre også, som sagt. Du kjører rundt på eldre damer som trenger skyss til frisøren, banken eller sykehjemmet. Du stikker innom, inviterer og prater med alle. Dere har en turklubb hvor du aldri slutter å rekruttere nye medlemmer som trenger komme seg ut. Du inviterer hjem og lager til fest. Og du åpner huset på din store dag. Det er ingen selvfølge.
Du er for meg et levende eksempel på nestekjærlighet. Du tar din kristne tro på alvor. For meg er du selve gudebudet. Og i dagens samfunn er det å tenke og handle godt mot sin neste dessverre blitt mangelvare. Selv om vi i familien har hatt det bra og godt materielt sett, så er man meget fattig hvis man er uten evne til medmenneskelighet, omsorg og empati. Og jeg vet at du har hjulpet, støttet og bedd bønner for mange, også for ukjente mennesker. For meg er du et stort forbilde. Ja, du er rett og slett min helt, pappa!
Det er også en ting til jeg vil nevne når ordene likevel flyter fritt. Gleden med å lese, skrive og bruke ord har jeg nok også arvet fra deg. Men det jeg ville si er at du ofte går i begravelser. Det er nære venner, fjerne venner, tidligere pasienter og samfunnets ensomme og også utstøtte. Du viser din siste respekt for alle du kan stille opp for på livets siste jordiske ferd. Det er din kristne tro og godhet som lever i deg. Du har til og med som gjest vært med å bære kisten til en fjern bekjent som ikke hadde nok familie eller venner til å få båret kisten ut av kirken og til den siste hvile.
Så selv om du med glimt i øyet sier at mange av de du kjenner er døde, så får du nok besøk på dagen din. Så jeg vet at du vil få en bra dag, pappa. Og dine dager blir jo som regel fine uansett, sier du. Og det er fordi du er akkurat så positiv og god som du er.
Og det er helt sikkert at du er både sprek, aktiv og ikke minst elsket av alle oss i din nærmeste familie. Som enebarn har du fått en stor familie med tyve små og store, og alle vi gleder oss til familiefeiring på et vakre Lovund på Helgeland til sommeren. Da skal vi feire og kose oss og hylle verdens beste pappa og mamma som begge to blir 80 år i 2018!
Kjære, kjære pappa min! Jeg er utrolig stolt av deg og uendelig takknemlig for deg og ikke minst glad i deg herfra og til evigheten!
Og disse ordene er min gave til deg i dag. Og ettersom du er min største fan på blogg og i skriverier, så kommer mine tanker til deg fra hjertet via bloggen og til deg på facebook! Jeg gleder meg til å få hjelpe til med det lille jeg kan bidra med i dag med å servere kaffe og slikt på din store dag!
Din evige datter
Margit
Foto:
Pappa Roy på Prestøyhåjen (C) Margit Langseth, desember 2017
Mamma Arnhild på Prestøyhåjen (C) Margit Langseth. desember 2017
