Det er vel mammaen min som drømte aller mest om terrasse, i alle de årene hun satt på kjøkkentrappa som onkel Kåre hadde snekret. Det var han som fikset ting for oss. Pappa jobbet jo nesten døgnet rundt og hadde ellers alltid vakt. Jeg bare elsket den kjøkkentrappa.
Kjøkkentrappa var laget av veldig grove bjelker. Mamma beiset den mørkebrun. Det var jo syttitallet, vet du. Og jeg likte syttitallet og elsker fortsatt brunt. Familien min flyttet til periferien fra en byleilighet i Trondheim i 1975. Jeg var vel 4-5 år. Da satt jeg mest ute i hagen i molda og grov, sa mamma. Lekte med meitemark. Og det finnes vel ikke noe bedre i verden enn ei kjøkkentrapp med sol, en trivelig terrasse med en stol eller to og varm sommerhud, en hageflekk med grønt gress og en dunge med jord.
Men det ble jo mer by igjen etterpå. Og Bergen både elsket og hatet jeg. Da jeg i studietiden på nittitallet bodde på Nordnes i et gammelt og ærverdig bergenshus hvor ytterdøra åpnet seg rett ut mot asfalten, så savnet jeg kjøkkentrappa. Savnet vokste og vokste for hvert år som kom og gikk. Til slutt måtte jeg bare flytte derfra, fra huset og asfalten og byen. Lengselen etter et frirom og friluft ble voldsom sterk og den dro meg hjemover. Nordover. Og det var kanskje kjøkkentrappa fra barndommen som alltid var så varm som var lagret der et sted langt inne i underbevisstheten min. Den deilige kjøkkentrappa var jo litt som mammaen min. Hun var alltid så brun og varm og god om sommeren og luktet så godt havsalt og sommerbris og kokosnøttolje. Gode minner og gyldne øyeblikk ligger lagret i kroppen min, og mange ganger kan jeg bli overrasket. Når jeg ser tilbake og virkelig kan føle og lukte og kjenne på en opplevelse som var en gang. Øyeblikk med gulldryss i en bakhage.
Sommerdrømmene mine kom fra en hage med et hus på ei øy i nord. Min mamma prøvde å holde orden på hagen. Stakkars mamma. Hun bar på steiner og heller og busker. Hun var ofte ute i hagen med en bøtte og en spade i en avklipt arbeidsbukse og med skjerf rundt håret. Og vi hadde en umulig hage. En uregjerlig hage. En jungel, rett og slett. Med kupert terreng og masse store steiner og fuktig jord. Jeg kan ikke huske at vi ungene hjalp til så mye i hagen, ikke hagen heller, men jeg husker at jeg prøvde å hjelpe med den der snurregressklipperen som sa kvæsjkvæsjkvæsj. Og jeg hjalp litt halvhjertet til med å luke i de håpløse bedene som nå er overgrodd for lenge siden. Og jeg synes å huske jeg prøvde å lage et krydderbed en gang i verden. Det var da oregano var på mote. På åttitallet en gang. Og så hadde vi masse deilig rabarbra som vi dyppet i sukker, og det ble litt sursøt sommer av sånt. Det knakk og knaste så deilig i rabarbraen, og det stakk i kinnene for det var så knallsurt. Lykken var lenge en sukkerkopp og nyspiret rød rabarbra på kjøkkentrappa.
Så en dag fant mamma en supersnekker. Og hun tegnet opp drømmen sin med en finger uti lufta mens snekkeren lyttet og kikket og nikket. Og han bygde mammas terrassedrøm. Fra kjøkkendøra og bortover til stua og rundt sørveggen og med plass til langbord på sjøsiden. Kjøkkentrappa var blitt råtten. Problemområdet med steinhelleplatten ble bygd over. Terrassen ble fantastisk, og mamma visste jo akkurat det, at den ble perfekt. Hun hadde jo konstruert og justert og finpusset den i sitt hode så lenge. Mammaen min, altså.
Og hun er smart, mora mi. Supersmart og supersterk. Og jeg unner henne så mye at hun fikk sin nybygde terrasse etter å ha bodd hele sitt modne liv med syttitallsgrønt og oransje blomstertapet. Mammaen min skulle hatt premie. Eller stått på sokkel. Hun prøvde å skrape og male og klippe og luke og bryte og måke alt hun klarte, men en bortearbeidende ektemann. Og mye klarte hun. Ja, hun måtte jo fikse sjøl. Ikke så rart hun ble utslitt i kroppen, men hun klaget aldri og ga aldri opp. Og hun fikk til slutt sin terrassedrøm oppfylt. Da hun var omtrent like gammel som jeg er nå, vil jeg tro. Kanskje 48. Så gammel er jeg visst blitt jeg også. Jøsses meg, er jeg også blitt moden kvinne nå? Hjelp.
Og terrassen til mamma ble min i 2007. Den fulgte jo med huset da vi overtok barndomshjemmet med den overgrodde hagen. Huset med grønne fliser, brune fliser, oransjeblomstrete tapet og hagen med en gigantisk terrasse ble vårt. Terrassedrømmen. Et minst tredve år gammelt plankeflak. Hundre kvadratmeter, sikkert. Den kan vel knapt kalles en drøm i dag. Men den fungerer fortsatt fint. Og jeg ønsker meg jo enda mer. For jeg elsker å gå i barføtter på mørkt og varmt og brunt treverk eller i det kalde grønne gresset. Uansett vær. Og jeg elsker å være ute. Og det er så mange fine kroker i hagen hvor jeg gjerne skulle hatt forskjellig, forskjellig. Jeg har jo mine drømmer. Om platting, pergola, utelys, lysthus, jacuzzi, gjestehus og grillplass og og og. Nye planter, flere trær. En hvitmalt hagebenk. I have a dream, you know. Eller mange drømmer. De er så fjerne at jeg måtte skrive det på engelsk.
Nå drømmer jeg mest om å beise terrassen mørkebrun. På de tolv årene jeg har bodd her, klarte jeg å rense og beise den bare en gang. Jeg tror det var mens ungene var små. Jeg klarte visst alt da. Jeg hadde visst superkrefter den gangen. Men anyway, jeg klarte det en gang. Hundre kvadratmeter. Jeg renset og beiset mammas terrasse, altså. Det skjer jo bare ikke av seg selv. Det vet vel alle. Og jeg har jo tusen andre ting å gjøre også, mens mannen klipper gresset og prøver å holde den voksende jungelen nede.
Men i fjor kjøpte jeg beis av beste sort. Trebitt, svindyr terassebeis. Mørkebrun. Tjærebrun. For jeg elsker brunt. I fjor, ja. Beisen. Men så ble jo minstemann syk. Jeg la bort alle andre planer og ønsker og drømmer. De ble ikke så viktige lengre. I alle fall ble mørkebrun beis plutselig fullstendig uviktig.
Men i år kjøpte jeg terrassevasker. Det må man ha. For det fungerer utmerket på hytta. Der har jeg jo beiset terrassen nesten hvert år. Da har jeg jo mer tid, vet du. Masse tid. Der er det grått. Hvitt og grått. Men så virket ikke høytrykkspyleren. Den hjemme. Og så lånte jeg pappa sin. Men så virket ikke vannslangen. Og mens jeg tenker og tenker og venter på hjelp, så drømmer jeg litt. Om hvor fint det blir med den brune beisen. Om fine folk som kan komme på besøk og sitte ved det bordet og drikke kaffe og spise jordbær.
Vel. Og så jeg dekker på et utebord med blomster og glass til noen venninner som kommer på besøk. Ja, jeg elsker jo blomster. Og så tenker jeg på farmora mi med samme navn som meg som drev blomsterbutikk i Sandnessjøen i over femti år. Hun elsket pynt og fest og folk og gin&tonic. Og vi er veldig like der, hun og jeg. Farmor levde i mange, mange år som enke med hus og hage og alt, helt alene. Tøff dame. Så jeg klarer vel å rense og beise den gamle terrassen med mørkebrun beis i år. Det skal jeg klare.
Man må jo ha troen på at drømmer kan bli sanne en vakker dag.
Og jeg tror på at jeg skal leve min terrassedrøm.
Kanskje i morra.
Eller en annen dag.
Men snart.
Margit Langseth
5.6.2019
