Heidi som spræng på fjelltoppan mæ museflættan tell vers åg mæ eitj smil om muinnj åg ein sjokolade i nævven. Ho duracellkaninen.
Ho styræ no på mæ mangt åg mykje. Åg no ha ho bygd sin eien sjokoladefabrikk.
Ho ha fløttæ sjokoladeproduksjonen sin åver sundet tell ainner sio. Åg ho heiv se på ei gammel bryggjæ. Ho har jo så mange fantasifulle ideæ at dæ står ikkje på dæ. Mæ ruinnje vindu åg nedfellingår åg hems. Åg stakkars Børge åg familien må bærre adlyd ordran mæns ho sjøl går ruindt museflættån tell vers og dokumentere på Snapchat og særrvere bakværsk ætte svigermors oppskreftår.
Ja, deinj tøtto e kje taft bak ei vågn. Ho bestilt ein pizzaovn som dæ ikkje vart plass tell. Då restæ hainj på haue og sa ‘dæ går ikkje.’ Åg no byggje hainj Børge åg ho drømmehuse på berje attmæ sjokoladrømmefabrikken. Åg hainj steike ta kor fint dæ bi.
Åg e fækk ein snik-kjik i bryggjo. Ha du vørre dar? Ailt e tatt vare på, prekevert åg brukt på nytt. Så no e dæ gamle gålvet kommen på væggan og gamle bjelkår e vørtn nytt stænderværsk. Åg deinj sletne tråppo som sekker var full a sjøsprøyt åg feskeslo e vørten vinhyllæ. Ja, dæ e vørtn kjempefint åg lækkert åg stilig så du må bærre kom åg sjå.
Åg så e dæ ho Heidi. Du veit jo ho. Bærre ho e jo besøke verdt. Ho fainnj ein gammel planke mæ eitj svart merkje på. Kanskje e dæ ein gammel oljeflækk eiller nokko. Flækken e fargæ svart åg formæ som eittj hjærte. Denj planken ha fått plass bak disken dar ho Heidi ska stå mæ museflættån tell vers og smilet og sjokoladan sine.
Og e må bærre sei. Dæ bæste mæ ho Heidi e ikkje bærre sjokoladn eiller prosjektan eiller toppturan,- mæn dæ e dæ store hjerte ho har som bankæ og dunkæ førr å gjær folk glad.
Førr ein sjokolade e ikkje bærre ein sjokolade. Ei bryggjæ e ikkje bærre ei bryggjæ. Ein topptur e ikkje bærre ein topptur. Ho Heidi e ikkje bærre ei Heidi.
Dæ e næmligen HO Heidi. Dronningæ. Sjokoladronningæ vårres!
Margit Langseth 29.4.2019
Foto:
Screenshot av heidissjokoladrom på Instagram
Margit Langseth (c) Sjokolade på gråstein, Åkerøya, mars 2019
Jeg leste et sted at masete mødre får smarte døtre. Og jeg tenker – er det strategisk masing og overtalelse de unge frøknene lærer av sine mødre? Eller lærer de at masing er for mødre? Uansett. Jeg fikk aldri en datter. Jeg er guttemamma. Akkurat det. For jeg er en dame som kan overleve og leve godt i en mannsverden. Tror jeg da. Jeg vokste opp med kamuflasjeklær, våpen og minkfelle og bensindunst. Og jeg maser jeg også. Og gudene må vite om mine sønner blir særlig mye smartere av det.
Hjemme hos oss er det jeg som maser mest. Og av og til blir til og med også jeg lei av masinga mi. Jeg maser på ungene. Om å sove og spise nok, om varme nok klær, om lekser, om klokka og sykkelhjelm og redningsvest og om å oppføre seg fint og fornuftig og forebyggende. Det er hele Maslows- behovspyramide og risikovurdering hele jævla dagen fra morran til kvelden.
Jeg maser på gubben om alt som skulle vært gjort og ryddet og fikset. Og jeg plager meg selv med å repetere alt jeg maste om i fjor. Den satans sørveggen som ikke ble malt, skapene som ikke ble ryddet og terrassen som ikke ble spylt. Og jeg gjorde vel ikke det jeg skulle gjort jeg heller. Verken i fjor. Eller året før der igjen.
Av og til blir jeg så lei av å ha rollen som lærer, husmor, coach, veileder og teknisk ansvarlig at jeg bare må ta en pause. Jeg går meg en lang tur i skogen. Jeg går på kafé. Jeg legger meg i senga på loftet og leser en hel bok i et jafs. Eller når det er sol tar jeg meg en kaffekopp eller et glass hvitvin på den støvete og skitne terrassen. Og bare sitter der bittelitt eller lenge.
Og når jeg kommer tilbake til familielogistikken og hverdagens uendelighet så kan det av og til hende at noe småplukk er gjort. Det kan hende at noen andre enn jeg passet på, uten meg tilstede. Og faktisk så overlever alle i familien og er fortsatt i levende live uten mine formaninger om alle risikofaktorer, brannfeller og muligheter for fysisk eller materiell skade.
Og ikke en kjeft har merket at jeg har vært borte. Ikke en kjeft.
Og så tenker jeg. Det som skjer, det skjer. Og ungene passer jo på seg selv og tar ansvar. Og gubben har jo tross alt overlevd en oppvekst på bondegård. Og han har jo overlevd han også i nesten 50 år. Det vet jeg jo. Og rotet og veggen og terrassen skal ikke noe sted. Og jeg prøver å gi meg selv en pause i masinga. Og det er fryktelig, fryktelig deilig. Og veldig, veldig vanskelig.
Så når jeg har ferie på hytta da tar jeg ferie fra masinga. Når vi legger oss når vi vil. Står opp når vi vil, og spiser når vi er sultne. Når ungene automatisk tar på seg redningsvest. Når sola skinner. Eller regnet høljer ned, og vi ikke må noe som helst. For taket er jo tett og terrassen er ikke råtten. Da er livet herlig og tjelden skvatrer og måkene overtar gnålinga. Det er fred i hodet og sjela og kjeften og ørene. Og til og med sørveggen står der og ser helt OK ut.
Og man kan jo undre seg. Hvorfor mødre maser så mye. Om du har døtre eller sønner. Så tror jeg de lærer like mye eller lite av masete mødre. Og de lærer jo nemlig nettopp det. At mødre skal mase. For hvis mødrene ikke lenger skulle mase, – hvordan i all verden skulle det gått i verden da?
Jeg har sett den blodrøde solnedgangen over bølgende åser og tårn i Toscana. Jeg har sett opplevd kveldsbrisen på ei rullesteinsstrand ved den franske riviera. Jeg har vært på verdens vakreste strand med verdens hviteste sand i Australia. Jeg har sett skyline i stilige San Fransisco og kveldshimmelen fra glasskuppelen i Berlin. Ja, jeg har sett ganske mye vakkert egentlig.
Men ingenting slår utsikten over Vega. Til alle døgnets tider. Alle årstider. Om våren. Det å se utover vakre Vega griper meg så at følelsene vrenges innenfra og må ut. Det er akkurat i disse øyeblikkene at verden er der. For meg. Og jeg nyter.
Feriefolket som vi ofte farter rundt med om sommeren lo av meg. De lo og slo seg på låret og dunket meg i ryggen. Og vi var vel litt brisne der i solnedgangen av sprudlevann og nordlandspils etter lang dag i sola. Men jeg bare sto stille og så. Feil vei. Mot Vega. ‘Sjå!’ Sa jeg. Og så kom det som de lo av. For jeg sa at når jeg en gang dør vil jeg begraves med utsikt over Vega.
En av mine største opplevelser i livet var på akkurat samme sted. En vinterdag i mars. Min favorittforfatter var kommet til øya, og han lå på kne over bålet for å få fyr mens han kvad ei islandsk vise. Om at har du ild og har du vann så har du alt du trenger i livet. Og da sa jeg det. ‘Sjå!’. Og han snudde seg mot sørvestkulingen og så mot Vega. Det er nydeligt, sa han. Og det glapp ut av meg at mine venner lo godt av meg når jeg sa jeg ville begraves i denne utsikten. Og han sa: Det var klokt sagt. Det var jo sånn vikingene tenkte. At de vil begraves der det er god utsikt. Og så fiklet han videre med lighteren. Akkurat det var et av de sterkeste øyeblikk i mitt liv.
Og så Vega, da. Mitt hjertesmertesmilefjes. Dette øyværet som bølger rett opp av havet som en brottsjø. ‘Men Vægen det Eyland omskylles av Vand’, skriver Petter Dass i sin beskrivelse av Helgeland. Og det er jo nettopp havet og øyas plassering i storhavet som er så fascinerende. Fra Alstahaug så Petter Dass akkurat samme utsikt som meg. Vega.
Vega er et Norge i miniatyr. Den svulmende og brusende øya med de barokke formene. Med jærstrender og lofotvegger i sør. Men fjellovergang der øverst og fruktbart land rundtom. Med rullesteinsstrender, holmer og skjær og svaberg. Og så steile og stive Søla, da. Som en tann som er klar til å ta seg en jafs av godsakene. Og i min fantasi er Gullfjellet de duvende og deilige kvinnebryst som både blottlagt og klare. Av og til ser det ut som det er fire fjell og Vega har vel tatt på en altfor trang BH, tenker jeg da. Og alle damer med c-cup eller mer vet at man får fire pupper hvis man prøver dytte seg inn i en alt for trang brystholder.
Ja, Vega er sanselig. Vega er livet, liksom. Og jeg føler meg som en Jesus som går på havet når jeg beveger meg i skjærgården i dette vidunderlige landskapet. Når jeg kjenner lukta av sjø og tang og vinden drar i meg. For meg er Vega et Guds under. Og Vega er sannelig sexy på søndagstur.
Det er jo mange former i naturen som appellerer til på fantasi og skaperkunst. Og jeg kan godt skjønne at Dønnamannen ikke er med i sagnet om eventyrfjellene i nord. Til tross for det myndige navnet så finnes det ikke noe mer kjedelig kar der han ligger på rygg som en tiltaksløs trægost med øynene lukket. Han ser ikke en gang over fjorden til de sju søstrene som lokker med krone og gryte og fyldige former. Jeg vokste opp med utsikten. Denne mannen som bare lå der på andre siden av fjorden og var stille og grå som så ut som har var skjært ut i grå papp. Irriterende fyr egentlig, som med sin kroppsmasseindeks stengte for solnedgangen min. Som demonstrerte, liksom. Og jeg måtte le da jeg så fallosen. Den er så liten og skjør at den må pakkes inn hver vinter. Og den har til og med vært på museum. Kuken på Glein, som min svigerinne sier. Ja, den imponerte ikke meg. Så Dønnamannen er ikke mye sanselig utsikt på noen av ukedagene for meg.
Og så har du storebroren hans som er like traust og kjedelig trægost. Han som sovnet i fjæra på Lovund da floa kom. Han hadde sikkert søvnapné i alvorlig grad og merket ikke at han druknet og ble liggende med nasen oppi lukten. Men han har jo en fin nese, da.
Men er det Træna med øya Sanna som et interessant geologisk fenomen og så vakkert at det hadde fortjent et eget eventyr. Sanna er en ubegripelig øy med trænstaven rett opp og bare er rå og brutal og røff med sin manndom som står rett opp hele tiden og aldri blir sliten. Å klatre opp der er krevende, men du glemmer det sikkert aldri. Det vet ikke jeg noe om, for å si det sånn.
Jeg elsker sanselige søndager i skjærgården. På en øy, på et skjær, på en strand, på en topp. Og jeg skulle gjerne hatt enda flere søndager i øyan. Men jeg har fått rundt regnet 2496 søndager i livet.
Og jeg håper jeg får fortsatt får oppleve mange gode eventyr og sanselige søndager her i øyriket!
Jeg er et følelsesmenneske. Eller jeg er vel et helt vanlig menneske. Og bare så det er sagt. Jeg liker julekvelden med fine folk i familien med høytid, pinnekjøtt og gaver. Jul er en høytid. Men jeg det er mange andre ting jeg misliker med det som er kommer i forlengelsen av jul. Og jeg synes det er blitt for mye av alt styret med jul. Jeg hater julestress, men liker jul. Så misforstå meg rett.
Men jeg blir kvalm når julepynten dukker opp i butikkene i slutten av oktober. Når julekjolene kommer på salg i november og gigantiske Coca cola – nisser i plast blåses opp og hohoho.
Og jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Til alt det der andre som presser seg fram i tiden mot jul. Juleangsten kommer krypende allerede i november. Når antall pakker til ungenes julekalendere postes på Facebook, og til og med mannfolk sender meg snap med bilder av rullesying. Og det er kakebaking, rundvask, komfyrens, kjøkkenskapvask, oppussing, – ja, dere skjønner kanskje hva jeg mener. Noen av dere i alle fall. Jeg synes julen er blitt alt for … julete. For mye styr, rett og slett.
Men i år har jeg klart å distansere meg fra alt presset som tynger meg, alt jeg ikke får gjort og som gjør meg trist i førjulstiden, for jeg strekker ikke til. Alt jeg ikke klarer å gjøre fordi tiden og energien eller ferdighetene ikke er tilstede. Alt det der jeg føler at jeg skulleburdemåtte. Men som jeg verken kan eller vil. Jeg har fått nok av presset om pepperkakebaking, kjøpekjøpekjøpe og designerjul. Glitter og fjas. Så nå har jeg bestemt meg for å ta jula tilbake.
Og i år har jeg hatt en så fin advent som jeg ikke har hatt siden jeg ble mor. For jeg har lagt vekk alle gjøremål som andre og jeg selv har hatt forventninger om bør gjøres før jul. Alt det der andre. Skjønner? Nå orker jeg ikke mer, rett og slett. Bort med skulleburdemåtte. Alt man plutselig skal gjøre. Rydde, vaske, pusse, flikke. Gå på kino, gå på konsert, drasse ungene med hit og dit. Alt det der som jeg tror og bør og må gjøre for å være en god mor.
Jeg skrinla alle planer. For min måte å forberede jul er akkurat god nok. Og jeg elsker mine sønner over alt på jord. Mine sønners trivsel og glede kommer ikke an på verken julepynt eller søte kaker. Min kjærlighet blir ikke større med pepperkakedryss. Tvert i mot. Det ville bli en utslitt mamma med enda større ringer under øya. Og når jeg går på lavbluss eller må koble inn nødbatteriet så sprer jeg ikke akkurat hygge rundt meg. Såpass kjenner jeg meg selv i en alder av snart femti år. Og det verste er at ingen har klaget eller savnet eller etterlyst noe som helst.
Men noe har jeg gjort, da. Jeg har prioritert julegaver. Det er viktig for meg. Så det ble flere gaver i år. Og alle er kjøpt lokalt. Det føltes godt å legge desemberlønna igjen i byen min. Så har vi handlet god mat og og drikke. Ungene får spise og drikke det de liker best. Og vi skal invitere familien på julekvelden. Jeg skal pynte bordet med gullskatter fra skogen. Og i år ble alle i familien faktisk med på juletrehogst, og vi fant julepynt i onkels skog på landet. Til og med den spillegale elleveåringen og femtenåringen dro på seg boblebukse uten protest. Og det ble det aller vakreste adventsminne av en blårosa og klar vinterdag.
Og julekortene tar jeg etter innfallsmetoden. Jeg har skrevet noen og tar resten etterhvert. Og alt det andre lar jeg ligge. Jeg ignorerer, rett og slett. Støvet og rotet kan vente til januar. Eller februar. Eller kanskje mars.
Jeg har virkelig kost meg denne adventen. Faktisk. Og jeg har funnet tilbake til den barnlige julegleden jeg hadde som lita jente. Jeg klarte visst å ta jula tilbake i år. Og det er nok flere grunner til det. Men jeg hadde aldri klart å kurere juleangsten min uten god hjelp fra andre. Kanskje har fine folk og en høyere makt hjulpet meg å se hva som virkelig er viktig frem mot jul. Og ja, kanskje ellers gjennom hele året, forsåvidt.
Kanskje julepanikken ble kurert av gode kolleger som pyntet kontoret mitt i september. Og jeg lo meg nesten fordervet. For det hjelper å le. Latter er befriende og jeg har aldri ledd så mye på jobb i hele mitt liv. Og alt blir lettere med latter. Det er faktisk angstfordrivende.
Eller kanskje var det fordi de samme rampenissene på jobb lagde en hyggelig julekalender til bare meg. Jeg ble jo sa glad og varm inni meg at også jeg fikk lyst å lage en kalender for å glede noen.
Kanskje det er fordi det finnes en ekte St Lucia som lyser opp min desember med å fylle postkassen vår med nybakte lussekatter. Smakfulle og sirlige hjemmebakte lussekatter med lilla bånd. Ungene elsker dem. Og jeg også. Tenk, for en juleglede!
Eller kanskje fordi søskenbarnet mitt og kona inviterer gamle og unge på felles pynting av pepperkakehus. Vi spiser grøt og barn og ungdom mellom tre til tyve år pynter hvert sitt ferdigmonterte pepperkakehus. Det er en sånn snill stund og så stas for alle. Da blir det mening med pepperkakehus!
Eller kanskje var det fordi sønnen min har vært syk, og det som virkelig betyr noe for meg er at begge ungene er friske og har det bra. Ja, jeg blir faktisk glad når minstemann i timesvis spiller online og snakker med dine venner. For han var stum av smerte og sengeliggende i nesten to måneder i sommer. Og den beste glede i livet er at jeg kan stå opp hver dag og være sammen med med mine snille sønner en bitteliten morgenstund. Og jovisst, de klarer egentlig stå opp og lage seg frokost selv. Det gjør de når jeg er borte. Men de vet at jeg vekker og vekker og vekker og lager det de liker til morgenmat. Kanskje de egentlig liker litt mas fra mor. Er ikke det litt jul hver morgen, da?
Eller kanskje jeg ble kvitt juleangsten fordi guttene mine er fornøyd med de enkle tradisjonene vi har i vår lille familie. Og jeg ser at vi har skapt egne tradisjoner som mine unger har lært å sette pris på. De ønsket seg faktisk julestrømpekalender i år. Og jeg fortalte ikke at den oppsto i en krisesituasjon da jeg var en en travel politiker, småbarnsmamma, student og fulltidsarbeidende. Det spiller jo ingen rolle. Det er vår tradisjon nå.
Og jeg håper du forstod meg riktig. At jeg er bare et vanlig menneske som prøver å ta jula tilbake. Jeg vil ha en stressfri advent og en jul hvor vi kan være opplagte og være glade. Jeg vil ha juleglede og julevarme og juleklemmer. En jul med mening for meg. En jul hvor julebudskapet er viktigst.
Jeg vil ha jul på min måte. Det som blir bra og rett og ekte for oss i vår lille familie. Og det jeg gjør for mine barn er akkurat bra nok. Jeg drømmer ikke lenger om en perfekt jul, jeg vil bare ha en ekte jul som kan gledes og nytes.
Jul handler for meg om å være sammen og slappe av og tenke litt over hvor heldig man egentlig er. Jul er å være seg selv og følge sitt hjerte og vise at man bryr seg om andre. Gjøre noe trivelig, le og tøyse litt. En bitteliten overraskelse. Et majoneshjerte på brødskiva. Kjærlighet på pinne. Et juledikt.
Juleglede.
Litt julekjærlighet.
Jeg tror sannelig jeg vil ha litt mer jul hele året, jeg.
I dag har jeg vært med på noe stort. Noe mye større enn meg selv. Den største og viktigste kampen vi kystfolket har stått ovenfor på mange hundre år. Kampen mellom liv og død.
For også vi øyværinger skader oss og blør. Også vi øyværinger bringer barn til verden og føder. Og vi blir også akutt syke og må kjempe mot både døden og elementene i stiv kuling over fjorden.
Derfor har jeg gått i fakkeltog.
Jeg gikk sammen med mine sønner, min ektefelle, min bror, min far, mine venner, mine naboer, mine kolleger og fagfolket på sykehuset. En liten gutt sa: E trur heile Norge går i tog. Og jeg gikk sammen med folket mitt. Kystfolket. Fire tusen mennesker trosset kulde og frost. Vi gikk i et stille og varmt og brennende tog for å bevare sykehuset i Sandnessjøen.
For vi har ingen å miste.
Vi som bor ved kysten trenger akuttmedisinsk hjelp som er tilgjengelig for alle innen rimelig tid. Det gjelder liv eller død i ytterste konsekvens. Det gjelder deg og meg og oss.
For vi kystfolket blør og føder og dør vi også.
I dag gikk jeg i fakkeltog som helgelending. For folket som bor på kysten og i den sørlige delen av det langstrakte Helgeland trenger et sykehus innen forsvarlig rekkevidde når behovet blir akutt. Når vi ligger der med blødende sår. Når fødselen er i gang og komplikasjoner oppstår. Når hjertet ditt svikter og du ikke klarer å puste. Da trenger vi akuttfunksjon her på kysten. Og Sandnessjøen sykehus fungerer utmerket og scorer godt i alle formelle målinger. Sykehuset har alltid hatt et sterkt og innovativt fagmiljø med god rekruttering helt fra legendariske dr Bakkes tid til i dag hvor det er et bredt tilbud av spesialisering. Og jeg ønsker ikke at våre syke, fødende og akutt syke skal få et så redusert og dårlig tilbud som setter oss hundre år tilbake i tid.
I dag gikk jeg i tog som øyværing. For to hundre år med legehjelp og sykehus på Alstenøya. De siste hundre år har Sandnessjøen vært et naturlig knutepunktet for transport i vår region. Her ble sykehuset på Helgeland lagt. Jeg gikk i tog for folket på Vega og på Træna og alle øyene mellom der. Jeg gikk i tog for mine formødre fra sørøyan. Jeg gikk i tog for de gravide i øyan og deg som kommer til å få hjertesvikt. Jeg gikk i tog for akuttavdeling og fødeavdeling for kystfolket.
I dag gikk jeg i tog som sandnessjøværing. For min familie, mine foreldre og mine sønner. Jeg går i tog for meg selv. Så langt har jeg aldri vært akutt syk, men en gang blir jeg det. Jeg gikk i tog som kvinne og mor. Jeg fødte mine barn med keisersnitt på en av landets beste fødeavdelinger ved Sandnessjøen sykehus. Seks ganger har jeg vært operert ved Sandnessjøen sykehus. Mine sønner er operert to ganger. Vi har fått god og profesjonell medisinsk hjelp og ikke minst den aller beste og hjerteligste omsorg. Jeg takker Sandnessjøen sykehus for livene våre.
Derfor gikk jeg i fakkeltog i dag.
Jeg gikk i tog sammen med fire tusen andre. For jeg er helgelending, øyværing og sandnessjøværing. For jeg vil bo på mitt elskede Helgeland slik som mine forfedre har gjort. Jeg ønsker at mine sønner og dine og våre barn skal kunne velge å etablere seg her. Jeg vil at folket mitt skal være trygge fra fødsel til døden kommer – når tiden er inne for det.
Og vi som bor her vi vet at Helgeland har lange avstander og at været gir krevende utfordringer for transport når det står om liv og død.
Jeg gikk i tog i dag sammen med fire tusen andre for noe så viktig og så stort.
Jeg gikk i tog for at Sandnessjøen sykehus må bestå.
For vi øyværinger verken blør eller føder eller dør saktere enn andre.
Da Gud skapte verden hadde han en neve stein og grus til overs. Han betraktet verden og fant et sted med en lang og smal kyst. Der! Tenkte han og sletret den siste neven utover Helgeland. Det hellige landet, tenkte han da. Det blir nydelig der. Og de aller siste småsteinene dalte ned akkurat over Herøy. Og litt smågrus dannet øygruppa Brasøy. Jaja, tenkte Gud. Måtte menneskene her bli ekstra sterke i troen.
På Brasøy bor de beste folkene jeg vet om. De er sterke i lag og tror de har superkrefter. Og det får de når de samler all den gode energien som bor i folk her. De har humor, dybde og har opplevd alvorlige og tøffe ting. Karrigheten og havet og været og mørket har mange ganger vært uutholdelig. Mange dro til Amerika eller byen. Noen kom tilbake igjen. Men ingen glemmer Brasøy. Når du først kommer hit, så får du Brasøy i blodet. Energien og latteren og gleden og alvoret i livet.
I dag kan jeg føle energien syde på øya. Det er årets siste sommersprell. En fabelaktig dag. Trekkfuglene legger en slagplan der de sitter på strømlinjene. De blir ikke akkurat enige. Skal vi virkelig dra nå?
Det bygges, det snakkes, det rigges. Bokbad, festmiddag og puben skal åpnes en siste gang. Og alle er hjertelig velkommen! Hvem skulle tro det ble utepub nå? Men så ble det plutselig sol, da vet du. Og noe må man finne på når husene fylles i finværet.
Jeg sitter her på mitt gigantiske kaianlegg på feriehuset på Sveøyodden på fastlandet av Brasøy og har laget kaffe av beste sort. Jeg er offentlig ansatt, er medlem i Statens Pensjonskasse og har lån i banken og lever mitt lille A4-liv i nærmeste småby. Og i dag nyter jeg en bit håndlaget sjokolade laget av sjokoladedronninga på Helgeland. Solen skinner. Håret er søkkvått etter dusjen. Jeg rasket på meg en gammel kjole med malingsflekker og et par småhull. Og det kjennes som om jeg har levd flere liv her ute. Så gode er dagene her. Og jeg tenker på at jeg er minst fjerde generasjon kvinne som er hjemme her. Tre generasjoner formødre kommer fra tre holmer ute sundet jeg ser utover. Nilsholmen. Storholmen. Steinsholmen. Ja, på bildet kan man knapt se at det er flere øyer. Smågrus. Smågrus og sterke folk. Smågrus.
Det bobler i meg av respekt, beundring og glede. Og her sitter jeg en kaffekopp. Og jeg skal bokbade en forfatter som skriver nydelig om naturens kraft og mennesker som strever med sitt. Og på butikken sjaues det. Og folk stopper opp og prater og spør. Er det noe vi kan hjelpe til med? Så godt å se deg.
Jeg føler meg så rik. Tusenvis av øyer omgir meg. I sundet glitrer diamanter. Landskapet skal i kveld dekkes av rubiner. Og folkene. Folkene. Ja, folkene, de er gode som gull.
Jeg fant en opptakskassett i et skap blant gamle VHS-filmer med Thomas Toget og Toystory. Og tenk at jeg hadde glemt at mine unger en gang hadde vært så små. Å åpne lukkede skuffer og skap er jammen spennende.
Og ettersom jeg overtok barndomshjemmet inkludert skap med innhold, så har jeg blitt overrasket noen ganger. Jeg har blitt glad, rørt, flau og pinlig berørt. Det å åpne skuffene på mitt gamle pikerom har tatt meg mer 30 år tilbake i tid. Minner, minner, minner. Postkort. Buttons. Ting og tang. Og jeg er glad jeg fikk rydde der selv, for å si det slik. Gamle skoledagbøker er ikke for pyser, altså. Det er en reise i tid. Og som om tiden hadde stått stille. Har du kjent på den følelsen og tatt deg en skikkelig walk down the memory lane? Når du plutselig sitter der og lurer på hvor årene ble av… Ja, hva skjedde?
Det ble altså full flashback til min egen ungdomstid denne dagen. Da fant jeg en videokassett. På den støvete og gamle VHS-opptakskassetten stod det: Videospeilet nov 1986. IKKE TA OVER! Skrevet av meg. Og jeg kan huske at jeg mente alvor da jeg skrev det med svart sprittusj. IKKE TA OVER!
Jeg sendte avgårde en snap med bilde av etiketten og fikk svar. En lenke og kommentaren: – Videospeilet finnes nå digitalt, Margit. Og selvsagt sjekket jeg med en gang. Det åpenbarte seg en hel årgang med ukentlige sendinger på NRK på nett. Jesus Kristus, tenkte jeg. Halleluja! Det ble julekvelden, bursdag og 17. mai på en gang.
Og jeg åpnet det siste innslaget, 44 minutter, fra desember 1986. Og minnene flommet på. Det veltet inn over meg. Live Aid. Band Aid. MTV. Veras Vindu. Zikk Zakk. Ti i skuddet og Vidar Lønn Arnesen i store studio. VHS- videospiller. Hitachi Super Woofer dobbelt kassettspiller med avtagbare høyttalere. Walkman med hodetelefoner hvor skumgummien alltid spratt av. Ledninger som ble teipet. Stage Dolls, Whitney Huston, Madonna, Take on me, ZZ Top, Prince og Simon and Garfunkle. Aiaiaiai. Good times, baby!
Jeg var rett tilbake foran fjernsynet i barndomshjemmet. Vi hadde akkurat kastet ut TV- en med teaksjalusi. Pappa kom hjem med flunkende ny TV og videospiller. Det var dyrt. Det ble VHS. Ikke beta. Det var etter anbefaling fra Arne Bjørvold. Og jeg kunne ta opp alt jeg ville. Så lenge brødrene mine ikke blandet seg inn. Og vi så James Bond. Agent 007. Og nå fikk jeg igjen Jostein Pedersen med hår rett i fanget. Jostein Pedersen, altså! Og jeg kan huske platebaren han hadde i Sandnessjøen. Jeg turte en gang å spørre om å få høre på en LP. Det var før jeg kjøpte mitt første doble Beatles-album. Jeg måtte jo bare høre med egne ører at godlåtene var med på riktig album. Mens andre jenter heiet på Abba, elsket jeg Beatles. Og neimen, se, der er jo jammen Espen Beranek Holm med ekstreme mengder hår. Hadde LP-plate med ham også, jeg. Å Gud, Catzy hårspray og Jane Helen Shampo. Rotpermanent og tuperingskam. Programlederne stod rett opp og ned og snakket mellom musikkvideone med en alvorlig mine og rolig stemme. De snakket veldig TYDELIG. Hilaroius! Hysterisk morsomt!
Og i mylderet av Spotify har jeg faktisk glemt hvor kult det er med musikkvideo. Det er jo et helt genialt konsept. Du får god musikk, se artisten og blir formidlet en 3D-fortelling. I forrige århundre, den gang da jeg var ung, på 80-tallet, var videoformatet og fjernsynet en den ultimate måten å få vist frem musikken sin på. MTV i verden. Videospeilet for lille Norge. Og det var scenografi og ørten rekvisitter og litt halvdårlig skuespill med forhåndsprogrammerte hoftevrikk. Åttitallshår, gigantiske briller. Store smykker. Spisse pupper og hvite dresser. Det var åttitallet. Det var mitt tiår. Den herlige og litt heftige ungdomstida. Forelskelse, skuffelser, hjertesorg. Give it to me, baby, tenkte jeg, der jeg lå på sofaen og så på Videospeilet desember 1986 og hørte lyden via Bluetooth på surroundanlegget. Jeg gliste hele 44 minutter i et strekk. Og fikk vondt i kjeven. Og så følte jeg meg plutselig litt gammel samtidig som jeg var 15 år inni meg. Rar følelse. Herlig følelse!
Så tenkte jeg at uten musikk, så dør jeg faktisk. Jeg kan ikke leve uten musikk. Og jeg har alltid vært opptatt av det. Det skjønte jeg nå da jeg husket timene foran TVen med fingeren på VHS-maskinen mens jeg satt på det kalde gulvet for å få mest mulig opptak inn på en opptakskassett. Det var gull i sikte innimellom. Jeg tror all ukelønn gikk til å kjøpe opptakskassetter. Å få et bra opptak av noe kult og nytt og som jeg ikke hadde på vanlig kassett eller LP fra før.
Musikk er glede og minner og selvsagt mye kjærleik. Love, love, love. Og lengsel og sorg og hele pakken. Der har ingenting forandret seg siden 1986. Men minnene og stemningen som musikk kan fremkalle kan være magiske. Og jeg lever med musikken i gode og onde dager. Og på vonde dager finner jeg den gode musikken på Spotify. Og har jeg en jævlig dag då hører jeg på Stein Torleif Bjellas Vonde Visu og tenker,- han har det verre enn meg.
I en tøff periode i sommer gikk jeg i terapi hos en annen musiker. Min yngste sønn var syk med store smerter. Jeg søkte opp Roger Whittaker på Spotify. Og han ga meg styrke til å holde ut. Det eneste kassetten som pappa hadde i båten var Roger Whittaker. Og vi tok alltid båten med familien og hund og enorme mengder bagasje for å dra på en måneds sommerferie på en øde øy. Da var alle glade. Aller mest sikkert pappa som aldri ellers hadde verken fri eller tid. Så ploppet han inn kassetten da vi kom oss ut av småbåthavna og sang Mamy Blue mens vi syntes han var litt rar og mamma tydelig var litt irritert. Men det må ha gitt meg en enorm trygghet og varme for det var akkurat den sangen jeg ville høre da jeg var i en livskrise. Jeg tappet i badekaret og skrudde på Streets of London og hørte hele lista ned før jeg stod opp og følte meg litt bedre. Takk for Mamy Blue, pappa.
Og gode minner og god musikk skal man ta vare på. I en skuff, i hjertet eller i hukommelsen. Og det ligger bare der lagret. IKKE TA OVER! Ja, det stod det på den gamle opprakskassetten. Og det som en gang var viktig, det er fortsatt der et sted. Inni deg. Og plutselig dukker det opp når du minst aner det. Og også gamle minner og melodier får ny betydning. Og nye minner skapes.
Musikken er en viktig del av meg. Akkurat som litteraturen. Og kunsten. For det er ord. Ord om mennesker. Stemning. Og jeg har tenkt at uten musikk lever jeg ikke mer. Da ville jeg ha et trist og fattig liv. Ord, ord, ord. Og selvsagt har jeg valgt ut sanger til min egen begravelse. Jeg må jo ha mest mulig ut av livet før jeg forvitrer inn i evigheten.
Og det er jo ingenting som slår musikken fra sin egen ungdomstid. Så takk til den som sendte meg lenka til Videospeilet digitalt på NRK nett-TV. Altså hele årgang 1986. Mitt 1986.
En som kjenner meg spurte meg hvorfor jeg er så sterk. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så jeg svarte at jeg hadde jobbet mye helt siden jeg var lita. Ja, og ukrutt forgår ikke. Hahaha. Og så snakket vi om mennesker og hvordan de preges av arv og miljø.
Så kom jeg hjem. Og jeg tenkte og tenkte. Og tenkte. At jeg hadde gitt et teit svar. For man blir vel ikke nødvendigvis sterk av å jobbe mye. Og er jeg egentlig sterk? Moi? Ho Margit?
For jeg har dårlige dager og tunge stunder. Ja, det har jeg. Når livet virker meningsløst. Og jeg er svak. Og jeg har lyst til å krype under dyna og glemme verden utenfor. Eller jeg tenker på å rømme. Svarte dager. Grå dager. Når jeg faller ned og ned. Slår meg og blør. Og synker dypere og dypere. Drukner nesten. Og jeg er trist & lei, sint & sur, bekymret & besatt. Og jeg har tårer. Men det går jo alltid over hos meg. Og jeg samler kraft og reiser meg opp og opp. Eller noen hjelper meg. Så jeg puster jeg igjen og sårene leges og gror. Og jeg lever og svever og flyter igjen.
Men jeg kan bli liggende en søndag under dyna og lese en hel bok i et strekk. Tilbringe kvelden med tekopp og musikk. Fredager hvor jeg tømmer en flaske vin. Dager hvor jeg må gå meg en tur alene. Ut. Kvelder jeg kjører en ekstra runde rundt Kleivskaret. Jeg kan låse meg inn på badet og bli vektløs i varmvannet for å løse opp tankeknuter. Ja, vi har vel alle har vel våre metoder. Og livet er et pariserhjul som snurrer. Opp og ned. Opp og ned. Og opp.
Men de aller, aller fleste dagene er gode. Greie dager. Flotte dager. Fine dager med rutiner og A4-liv. Med frokost, jobb, middag, lekser og rydding og snorking. Man er takknemlig da. Når alle har det bra.
Og så er det disse guddommelige gyldne øyeblikkene. Når fjortisen dundrer på slagverket i kjelleren. Når minstemann sykler frydefull på innebandytrening. Når mammas skjønne og mørke øyne gnistrer, og jeg ser hun har det bra og ikke har så vondt i kroppen i dag. Når jeg får høre godt nytt fra storfamilien.
Ja, det er mange små og store gyldne øyeblikk i mitt liv. Stunder med smaragder og glitrende gulldryss og drøssevis og blinkende diamanter i alle regnbuens farger. Og det er folkene som er edelstener og gull og som gir meg energi og livskraft. Det å drikke en kaffe sammen. Dele en flaske vin. Snakke om været og livet og le litt. Fine folk. En sms. En snap. Noen gode ord. Ord og ord. Styrkeklemmer. Koseklemseklemmer. Og snuseklemme en nær og kjær. Kjærtegn og en kjærlig handling. Et lysglimt. En rød rubin. Et stjerneskudd. Flybensin.
Folk og følelser. L amor, faktisk.
Og jeg er født under en lykkestjerne. Jeg trakk vinnerloddet. Og sølvskjea, da. Kaos, kriser og katastrofer har ikke rammet meg. Og jeg er er verdens heldigste som har fantastiske foreldre som fødte, formet og fylte meg med grenseløs kjærlighet. Grenseløs kjærlighet og varme. Det er min styrke. Mitt vinnerlodd. Og jeg ble fylt med grenseløs kjærlighet og varme som jeg kan overøse mine barn med. Jeg gjør alt for mine to sønner. De gir meg styrke og gjør meg sterk. De gir meg håp og tro og superkrefter. Styrkesterk.
Jeg fyller på batteriet mitt med natur og litteratur. Biologi og kultur. Fakta og fiksjon. Saltvann, storspoven, frisk luft og poesi. Fjære og fjell og filologi. Gjerne så perifert som en øde øy. Jeg elsker ord. Ord, ord, ord. Fra deg, fra meg, fra andre. Og Petter Dass, Knut Hamsun, Inger Hagerup, Bergsveinn Birgisson, Sølvi Ytterstad og Helge Stagnes. Gjerne med musikk til. Og gjerne ut og gå i naturen med musikk i headsettet. Jeg går og går og går. Da lades jeg. Da tenker jeg. Og da er jeg. Cogito, ergo sum.
Eller stillheten og fred og ro. Helt stille, stille. Sitte på et kai eller stein eller knaus og bare se utover. Lytte til naturens egen poesi. Jeg føler meg ikke alene da.
Og ofte kommer tanker og ideer og drømmer flytende. Noen fester seg og det bobler og koker og syder. En vevnad av tankespinn. Crazy ideer. Og masse drømmerier. Mulig og umulig. Noe blir realisert med handlinger og ord. Mye er jo helt absurd. Noe flyter videre mens andre fester seg. Og andre kan bli sliten og lei av en masete Margit. Og det kan jeg også selv bli. Men jeg må bare følge mitt indre driv, så fremt det ikke skader noen eller noe. Og noen tanker og drømmer følger meg gjennom livet og lar meg fly litt innimellom. Og det er godt å ha en hemmelig drøm som redningsvest.
Så tilbake til spørsmålet. Et spørsmål uten svar, kanskje. Slik livet ofte er. Og jeg vil jo gjerne ha svar på de evige spørsmål som kanskje ikke kan besvares. Jeg leter og leter etter svar og kanskje er det selve meningen med livet. Det er jo ingen fasit på livet. Og alle lever jo forskjellig og søker mening for seg og sitt og vårt.
Men så fant jeg et dikt i går. Det ga meg ledetråder. Inger Hagerup er en klok dame, og jeg kjenner meg igjen så mye av det hun skriver.
Og der fant jeg et slags svar. Livet handler om folk og drømmer. Mine sønner. De gyldne øyeblikk i lag med fine folk, i naturen eller i kunsten. Møtet med det som gir meg mening. Det som løfter meg opp og opp. Andre mennesker.
C est la vie, faktisk.
Folk. Sønner. Gyldne øyeblikk med gulldryss. Og mine egne drømmer.
