Brasøy Bilde
Klesvasken
Jeg hengte opp en klesvask
Og tenkte Gud så deilig
Tenk å bare bli dynket i litt Omo
Og få seg en runde
Så herlig å bare bli kvitt
Svarte striper og skitt
Blod og salte tårer og annen dritt
Det var det jeg klarte
Å dytte skittenvasken nedi
Teknikken er jo så satans snedig
På et øyeblikk er skittentøyet rent og ferdig
Men jeg ville gjøre enda mere godt fordi
Alle minnene hang fortsatt i
Så jeg drasset stativet med ut
Sengetøy og håndduker og en lysegrønn klut
Så jeg hengte opp en klesvask
Og vinden kjælte
Og klesvasken smilte
En gammel håndduk med slitne hull lyste opp
Også en gammel håndduk har sjel og kropp
Som solen skinte på
Begynner livet på nytt nå?
Taket løftet seg på Husvær
Fredag kveld stod en av Norges fremste visesangere, Lars Bremnes, på konsertscenen på Havkanten i Husvær. Utpå kvelden løftet taket seg i ren ekstase da Bremnes og Publiners jammet for åpen scene.
Konserten til Ola Bremnes var utsolgt med en fullstappet sal på Havkanten på Husvær. Bremnes fylte hele scenen alene med sin akustiske gitar og sitt munnspill. Lars Bremnes var i storform og drysset sine sangperler utover publikum krydret med anekdoter fra livet i stort og smått. Det var kjente og kjære viser i tillegg til en urfremførelse på låten ‘I mine armer’ til stor begeistring fra publikum. Den vakre visa ‘Kunne æ skrive’ fremkalte kveldens lengste applaus. Folk så ut til å storkose seg både inne og på kaien på Havkanten i høvelig vær med fantastisk utsikt, flotte lokaler og servering av kortreiste havdelikatesser fra selveste Lovundkokken.
Tradisjonen tro dro Publiners med venner, også omtalt som Husvær husorkester, i gang en uhøytidelig jam session til stor glede for publikum. Kvelden ble viet til ordsmeden og visekunstneren Terje Nilsen og hans musikalske viser med sterke tekster. Stemningen stod i taket seg da Ronny Bertilsen fremførte den kvikke og morsomme låta ‘Den fæle fyren’ som omhandler en mann i midtlivskrise. Da Lars Bremnes samtidig entret scenen med saftige saksofonriff løftet taket sett seg rett og slett på Husvær. Med hele ni personer på scenen og ulike soloinnslag av gitar, fele og saksofon fikk publikum en musikkopplevelse av de sjeldne.
Fredagen ble altså en musikalsk festkveld på Havkanten i Husvær. Og kveldens mest rørende øyeblikk var da Ronny erklærte sin takknemlighet til lydmann og musikkpersonlighet Tor Tømmervik som har reist med Publiners i tyve år. Det er også hans fortjeneste at Publiners nå for tiende gang åpner sommeren med musikkhelg på Husvær hvor det er en gjestemusikant på fredag og Publinerskonsert på lørdag. Det hele startet med en prepoduksjon på ungdomshuset i Brasøy og et nachspiel på tidligere Havnomaden hos Bent og Inge Skauen. Og da Ronny Bertilsen avsluttet kvelden med en fremføring av den gamle klassikeren ‘Danny Boy’ til ære for Tor Tømmervik var det nok ikke bare Ronny selv som ble beveget.
Lørdag var det duket for Publiners med to utsolgte konserter og påfølgende bryggedans. Publiners leverte konsert med musikalsk bredde og kvalitet, som vanlig, med de gamle profillåter og endel nyskrevet materiale. Litt synd at det på kveldens siste konsert var endel publikummere som var mer interessert i å prate enn å lytte til balladene, slik at også bandet ble forstyrret. Men mot slutten av konserten viste de øvrige publikummerne i salen sin begeistring med å reise seg, klappe og synge med så det formelig kokte i det intime konsertlokalet på Havkanten. ‘Toft’ og ‘Tell stein’ var sanger som virkelig rev publikum med. Også Lin-Sofie Andersen fra Brønnøybandet Bautastein bidro under konserten og også senere utpå kvelden da stoler ble ryddet vekk for bryggedans så folk fikk svingt seg inn i sommernatta på Husvær.
Selv om bandets vokalist gjentok at han nylig fylte femti år, så ser det ut som Publiners fortsatt leverer kvalitetsmusikk på høyt nivå, gode musikkopplevelser og stemning som folk reiser langt for å oppleve. Frontfiguren Ronny Bertelsen stråler av en energi og kraft på scenen, og til tross for sitt grånende hår og til dels manglende manke, så strutter og blomstrer hele bandet på scenen. Bandet har et utrolig bra samspill hvor de skaper fin dynamikk med å la alle musikerne få tre frem med sine soloer underveis i konserten. En konsert med Publiners er aldri kjedelig, og med en salig blanding av ballader og full spiker folkrock, så er det rett og slett ingen dødpunkt. Det er fullt trøkk hele veien. Og det er vel med Publiners som god vin, den blir bare bedre med årene!
Så jeg gleder meg til fortsettelsen.
Havkanten konsertscene egner seg godt til gode musikkopplevelser med høy kvalitet og ikke minst proff lyd- og lys. Husvær og Helgeland har virkelig fått et flott anlegg hvor både artister og publikum kan kose seg med musikk og god mat omkranset av nydelig utsikt over fjell og fjord på ei lita øy uti havgapet. Denne helgen var alle tre konserter utsolgt, båtene lå på rekke og rad utenfor det gigantiske kaianlegget på Havkanten, og folk koste seg med prat og god mat på kaien mens sola gikk ned og opp igjen.
Dette ble en virkelig nok en pangstart på sommersesongen. Dette er Helgeland på sitt beste. Og både vertskap, Publiners, Lars Bremnes og publikum var storfornøyde med musikkhelgen på Havkanten på Husvær.
Det var bare smil å se over alt.
Så da regner vi med det blir reprise neste år?
Samme opplegg, samme sted og samme tid.
E KJÆM!
Margit Langseth
Havkanten i Husvær eies i dag av Per Ove Tømmervik, fra Sandnessjøen, som er bosatt i
Stavanger, mens selskapet driftes i samarbeid med bror Tor Tømmervik som har bodd på Husvær i en årrekke. Eieren bemannet kveldens uteservering sammen med sin samboer Astrid Pedersen.
https://www.havkanten.no
Terrassedrøm
Det er vel mammaen min som drømte aller mest om terrasse, i alle de årene hun satt på kjøkkentrappa som onkel Kåre hadde snekret. Det var han som fikset ting for oss. Pappa jobbet jo nesten døgnet rundt og hadde ellers alltid vakt. Jeg bare elsket den kjøkkentrappa.
Kjøkkentrappa var laget av veldig grove bjelker. Mamma beiset den mørkebrun. Det var jo syttitallet, vet du. Og jeg likte syttitallet og elsker fortsatt brunt. Familien min flyttet til periferien fra en byleilighet i Trondheim i 1975. Jeg var vel 4-5 år. Da satt jeg mest ute i hagen i molda og grov, sa mamma. Lekte med meitemark. Og det finnes vel ikke noe bedre i verden enn ei kjøkkentrapp med sol, en trivelig terrasse med en stol eller to og varm sommerhud, en hageflekk med grønt gress og en dunge med jord.
Men det ble jo mer by igjen etterpå. Og Bergen både elsket og hatet jeg. Da jeg i studietiden på nittitallet bodde på Nordnes i et gammelt og ærverdig bergenshus hvor ytterdøra åpnet seg rett ut mot asfalten, så savnet jeg kjøkkentrappa. Savnet vokste og vokste for hvert år som kom og gikk. Til slutt måtte jeg bare flytte derfra, fra huset og asfalten og byen. Lengselen etter et frirom og friluft ble voldsom sterk og den dro meg hjemover. Nordover. Og det var kanskje kjøkkentrappa fra barndommen som alltid var så varm som var lagret der et sted langt inne i underbevisstheten min. Den deilige kjøkkentrappa var jo litt som mammaen min. Hun var alltid så brun og varm og god om sommeren og luktet så godt havsalt og sommerbris og kokosnøttolje. Gode minner og gyldne øyeblikk ligger lagret i kroppen min, og mange ganger kan jeg bli overrasket. Når jeg ser tilbake og virkelig kan føle og lukte og kjenne på en opplevelse som var en gang. Øyeblikk med gulldryss i en bakhage.
Sommerdrømmene mine kom fra en hage med et hus på ei øy i nord. Min mamma prøvde å holde orden på hagen. Stakkars mamma. Hun bar på steiner og heller og busker. Hun var ofte ute i hagen med en bøtte og en spade i en avklipt arbeidsbukse og med skjerf rundt håret. Og vi hadde en umulig hage. En uregjerlig hage. En jungel, rett og slett. Med kupert terreng og masse store steiner og fuktig jord. Jeg kan ikke huske at vi ungene hjalp til så mye i hagen, ikke hagen heller, men jeg husker at jeg prøvde å hjelpe med den der snurregressklipperen som sa kvæsjkvæsjkvæsj. Og jeg hjalp litt halvhjertet til med å luke i de håpløse bedene som nå er overgrodd for lenge siden. Og jeg synes å huske jeg prøvde å lage et krydderbed en gang i verden. Det var da oregano var på mote. På åttitallet en gang. Og så hadde vi masse deilig rabarbra som vi dyppet i sukker, og det ble litt sursøt sommer av sånt. Det knakk og knaste så deilig i rabarbraen, og det stakk i kinnene for det var så knallsurt. Lykken var lenge en sukkerkopp og nyspiret rød rabarbra på kjøkkentrappa.
Så en dag fant mamma en supersnekker. Og hun tegnet opp drømmen sin med en finger uti lufta mens snekkeren lyttet og kikket og nikket. Og han bygde mammas terrassedrøm. Fra kjøkkendøra og bortover til stua og rundt sørveggen og med plass til langbord på sjøsiden. Kjøkkentrappa var blitt råtten. Problemområdet med steinhelleplatten ble bygd over. Terrassen ble fantastisk, og mamma visste jo akkurat det, at den ble perfekt. Hun hadde jo konstruert og justert og finpusset den i sitt hode så lenge. Mammaen min, altså.
Og hun er smart, mora mi. Supersmart og supersterk. Og jeg unner henne så mye at hun fikk sin nybygde terrasse etter å ha bodd hele sitt modne liv med syttitallsgrønt og oransje blomstertapet. Mammaen min skulle hatt premie. Eller stått på sokkel. Hun prøvde å skrape og male og klippe og luke og bryte og måke alt hun klarte, men en bortearbeidende ektemann. Og mye klarte hun. Ja, hun måtte jo fikse sjøl. Ikke så rart hun ble utslitt i kroppen, men hun klaget aldri og ga aldri opp. Og hun fikk til slutt sin terrassedrøm oppfylt. Da hun var omtrent like gammel som jeg er nå, vil jeg tro. Kanskje 48. Så gammel er jeg visst blitt jeg også. Jøsses meg, er jeg også blitt moden kvinne nå? Hjelp.
Og terrassen til mamma ble min i 2007. Den fulgte jo med huset da vi overtok barndomshjemmet med den overgrodde hagen. Huset med grønne fliser, brune fliser, oransjeblomstrete tapet og hagen med en gigantisk terrasse ble vårt. Terrassedrømmen. Et minst tredve år gammelt plankeflak. Hundre kvadratmeter, sikkert. Den kan vel knapt kalles en drøm i dag. Men den fungerer fortsatt fint. Og jeg ønsker meg jo enda mer. For jeg elsker å gå i barføtter på mørkt og varmt og brunt treverk eller i det kalde grønne gresset. Uansett vær. Og jeg elsker å være ute. Og det er så mange fine kroker i hagen hvor jeg gjerne skulle hatt forskjellig, forskjellig. Jeg har jo mine drømmer. Om platting, pergola, utelys, lysthus, jacuzzi, gjestehus og grillplass og og og. Nye planter, flere trær. En hvitmalt hagebenk. I have a dream, you know. Eller mange drømmer. De er så fjerne at jeg måtte skrive det på engelsk.
Nå drømmer jeg mest om å beise terrassen mørkebrun. På de tolv årene jeg har bodd her, klarte jeg å rense og beise den bare en gang. Jeg tror det var mens ungene var små. Jeg klarte visst alt da. Jeg hadde visst superkrefter den gangen. Men anyway, jeg klarte det en gang. Hundre kvadratmeter. Jeg renset og beiset mammas terrasse, altså. Det skjer jo bare ikke av seg selv. Det vet vel alle. Og jeg har jo tusen andre ting å gjøre også, mens mannen klipper gresset og prøver å holde den voksende jungelen nede.
Men i fjor kjøpte jeg beis av beste sort. Trebitt, svindyr terassebeis. Mørkebrun. Tjærebrun. For jeg elsker brunt. I fjor, ja. Beisen. Men så ble jo minstemann syk. Jeg la bort alle andre planer og ønsker og drømmer. De ble ikke så viktige lengre. I alle fall ble mørkebrun beis plutselig fullstendig uviktig.
Men i år kjøpte jeg terrassevasker. Det må man ha. For det fungerer utmerket på hytta. Der har jeg jo beiset terrassen nesten hvert år. Da har jeg jo mer tid, vet du. Masse tid. Der er det grått. Hvitt og grått. Men så virket ikke høytrykkspyleren. Den hjemme. Og så lånte jeg pappa sin. Men så virket ikke vannslangen. Og mens jeg tenker og tenker og venter på hjelp, så drømmer jeg litt. Om hvor fint det blir med den brune beisen. Om fine folk som kan komme på besøk og sitte ved det bordet og drikke kaffe og spise jordbær.
Vel. Og så jeg dekker på et utebord med blomster og glass til noen venninner som kommer på besøk. Ja, jeg elsker jo blomster. Og så tenker jeg på farmora mi med samme navn som meg som drev blomsterbutikk i Sandnessjøen i over femti år. Hun elsket pynt og fest og folk og gin&tonic. Og vi er veldig like der, hun og jeg. Farmor levde i mange, mange år som enke med hus og hage og alt, helt alene. Tøff dame. Så jeg klarer vel å rense og beise den gamle terrassen med mørkebrun beis i år. Det skal jeg klare.
Man må jo ha troen på at drømmer kan bli sanne en vakker dag.
Og jeg tror på at jeg skal leve min terrassedrøm.
Kanskje i morra.
Eller en annen dag.
Men snart.
Margit Langseth
5.6.2019
Å, den som var en løvetann!
Ja, vi elsker Brasøy Brass
Sjokoladedronningæ!
Dæ e ho Heidi. Du veit ho. Ho frå Herøy. Ho sjokoladedronningæ.
Heidi som spræng på fjelltoppan mæ museflættan tell vers åg mæ eitj smil om muinnj åg ein sjokolade i nævven. Ho duracellkaninen.
Ho styræ no på mæ mangt åg mykje. Åg no ha ho bygd sin eien sjokoladefabrikk.
Ho ha fløttæ sjokoladeproduksjonen sin åver sundet tell ainner sio. Åg ho heiv se på ei gammel bryggjæ. Ho har jo så mange fantasifulle ideæ at dæ står ikkje på dæ. Mæ ruinnje vindu åg nedfellingår åg hems. Åg stakkars Børge åg familien må bærre adlyd ordran mæns ho sjøl går ruindt museflættån tell vers og dokumentere på Snapchat og særrvere bakværsk ætte svigermors oppskreftår.
Ja, deinj tøtto e kje taft bak ei vågn. Ho bestilt ein pizzaovn som dæ ikkje vart plass tell. Då restæ hainj på haue og sa ‘dæ går ikkje.’ Åg no byggje hainj Børge åg ho drømmehuse på berje attmæ sjokoladrømmefabrikken. Åg hainj steike ta kor fint dæ bi.
Åg e fækk ein snik-kjik i bryggjo. Ha du vørre dar? Ailt e tatt vare på, prekevert åg brukt på nytt. Så no e dæ gamle gålvet kommen på væggan og gamle bjelkår e vørtn nytt stænderværsk. Åg deinj sletne tråppo som sekker var full a sjøsprøyt åg feskeslo e vørten vinhyllæ. Ja, dæ e vørtn kjempefint åg lækkert åg stilig så du må bærre kom åg sjå.
Åg så e dæ ho Heidi. Du veit jo ho. Bærre ho e jo besøke verdt. Ho fainnj ein gammel planke mæ eitj svart merkje på. Kanskje e dæ ein gammel oljeflækk eiller nokko. Flækken e fargæ svart åg formæ som eittj hjærte. Denj planken ha fått plass bak disken dar ho Heidi ska stå mæ museflættån tell vers og smilet og sjokoladan sine.
Og e må bærre sei. Dæ bæste mæ ho Heidi e ikkje bærre sjokoladn eiller prosjektan eiller toppturan,- mæn dæ e dæ store hjerte ho har som bankæ og dunkæ førr å gjær folk glad.
Førr ein sjokolade e ikkje bærre ein sjokolade. Ei bryggjæ e ikkje bærre ei bryggjæ. Ein topptur e ikkje bærre ein topptur. Ho Heidi e ikkje bærre ei Heidi.
Dæ e næmligen HO Heidi. Dronningæ. Sjokoladronningæ vårres!
Margit Langseth
29.4.2019
Foto:
Screenshot av heidissjokoladrom på Instagram
Margit Langseth (c) Sjokolade på gråstein, Åkerøya, mars 2019
Masete mødre
Jeg leste et sted at masete mødre får smarte døtre. Og jeg tenker – er det strategisk masing og overtalelse de unge frøknene lærer av sine mødre? Eller lærer de at masing er for mødre? Uansett. Jeg fikk aldri en datter. Jeg er guttemamma. Akkurat det. For jeg er en dame som kan overleve og leve godt i en mannsverden. Tror jeg da. Jeg vokste opp med kamuflasjeklær, våpen og minkfelle og bensindunst. Og jeg maser jeg også. Og gudene må vite om mine sønner blir særlig mye smartere av det.
Hjemme hos oss er det jeg som maser mest. Og av og til blir til og med også jeg lei av masinga mi. Jeg maser på ungene. Om å sove og spise nok, om varme nok klær, om lekser, om klokka og sykkelhjelm og redningsvest og om å oppføre seg fint og fornuftig og forebyggende. Det er hele Maslows- behovspyramide og risikovurdering hele jævla dagen fra morran til kvelden.
Jeg maser på gubben om alt som skulle vært gjort og ryddet og fikset. Og jeg plager meg selv med å repetere alt jeg maste om i fjor. Den satans sørveggen som ikke ble malt, skapene som ikke ble ryddet og terrassen som ikke ble spylt. Og jeg gjorde vel ikke det jeg skulle gjort jeg heller. Verken i fjor. Eller året før der igjen.
Av og til blir jeg så lei av å ha rollen som lærer, husmor, coach, veileder og teknisk ansvarlig at jeg bare må ta en pause. Jeg går meg en lang tur i skogen. Jeg går på kafé. Jeg legger meg i senga på loftet og leser en hel bok i et jafs. Eller når det er sol tar jeg meg en kaffekopp eller et glass hvitvin på den støvete og skitne terrassen. Og bare sitter der bittelitt eller lenge.
Og når jeg kommer tilbake til familielogistikken og hverdagens uendelighet så kan det av og til hende at noe småplukk er gjort. Det kan hende at noen andre enn jeg passet på, uten meg tilstede. Og faktisk så overlever alle i familien og er fortsatt i levende live uten mine formaninger om alle risikofaktorer, brannfeller og muligheter for fysisk eller materiell skade.
Og ikke en kjeft har merket at jeg har vært borte. Ikke en kjeft.
Og så tenker jeg. Det som skjer, det skjer. Og ungene passer jo på seg selv og tar ansvar. Og gubben har jo tross alt overlevd en oppvekst på bondegård. Og han har jo overlevd han også i nesten 50 år. Det vet jeg jo. Og rotet og veggen og terrassen skal ikke noe sted. Og jeg prøver å gi meg selv en pause i masinga. Og det er fryktelig, fryktelig deilig. Og veldig, veldig vanskelig.
Så når jeg har ferie på hytta da tar jeg ferie fra masinga. Når vi legger oss når vi vil. Står opp når vi vil, og spiser når vi er sultne. Når ungene automatisk tar på seg redningsvest. Når sola skinner. Eller regnet høljer ned, og vi ikke må noe som helst. For taket er jo tett og terrassen er ikke råtten. Da er livet herlig og tjelden skvatrer og måkene overtar gnålinga. Det er fred i hodet og sjela og kjeften og ørene. Og til og med sørveggen står der og ser helt OK ut.
Og man kan jo undre seg. Hvorfor mødre maser så mye. Om du har døtre eller sønner. Så tror jeg de lærer like mye eller lite av masete mødre. Og de lærer jo nemlig nettopp det. At mødre skal mase. For hvis mødrene ikke lenger skulle mase, – hvordan i all verden skulle det gått i verden da?
Margit Langseth
13.4.2019
Kjærringån på Kopen
Sanselig søndag
Jeg har sett den blodrøde solnedgangen over bølgende åser og tårn i Toscana. Jeg har sett opplevd kveldsbrisen på ei rullesteinsstrand ved den franske riviera. Jeg har vært på verdens vakreste strand med verdens hviteste sand i Australia. Jeg har sett skyline i stilige San Fransisco og kveldshimmelen fra glasskuppelen i Berlin. Ja, jeg har sett ganske mye vakkert egentlig.
Men ingenting slår utsikten over Vega. Til alle døgnets tider. Alle årstider. Om våren. Det å se utover vakre Vega griper meg så at følelsene vrenges innenfra og må ut. Det er akkurat i disse øyeblikkene at verden er der. For meg. Og jeg nyter.
Og skryter. ‘Sjå!’
Feriefolket som vi ofte farter rundt med om sommeren lo av meg. De lo og slo seg på låret og dunket meg i ryggen. Og vi var vel litt brisne der i solnedgangen av sprudlevann og nordlandspils etter lang dag i sola. Men jeg bare sto stille og så. Feil vei. Mot Vega. ‘Sjå!’ Sa jeg. Og så kom det som de lo av. For jeg sa at når jeg en gang dør vil jeg begraves med utsikt over Vega.
En av mine største opplevelser i livet var på akkurat samme sted. En vinterdag i mars. Min favorittforfatter var kommet til øya, og han lå på kne over bålet for å få fyr mens han kvad ei islandsk vise. Om at har du ild og har du vann så har du alt du trenger i livet. Og da sa jeg det. ‘Sjå!’. Og han snudde seg mot sørvestkulingen og så mot Vega. Det er nydeligt, sa han. Og det glapp ut av meg at mine venner lo godt av meg når jeg sa jeg ville begraves i denne utsikten. Og han sa: Det var klokt sagt. Det var jo sånn vikingene tenkte. At de vil begraves der det er god utsikt. Og så fiklet han videre med lighteren. Akkurat det var et av de sterkeste øyeblikk i mitt liv.
Og så Vega, da. Mitt hjertesmertesmilefjes. Dette øyværet som bølger rett opp av havet som en brottsjø. ‘Men Vægen det Eyland omskylles av Vand’, skriver Petter Dass i sin beskrivelse av Helgeland. Og det er jo nettopp havet og øyas plassering i storhavet som er så fascinerende. Fra Alstahaug så Petter Dass akkurat samme utsikt som meg. Vega.
Vega er et Norge i miniatyr. Den svulmende og brusende øya med de barokke formene. Med jærstrender og lofotvegger i sør. Men fjellovergang der øverst og fruktbart land rundtom. Med rullesteinsstrender, holmer og skjær og svaberg. Og så steile og stive Søla, da. Som en tann som er klar til å ta seg en jafs av godsakene. Og i min fantasi er Gullfjellet de duvende og deilige kvinnebryst som både blottlagt og klare. Av og til ser det ut som det er fire fjell og Vega har vel tatt på en altfor trang BH, tenker jeg da. Og alle damer med c-cup eller mer vet at man får fire pupper hvis man prøver dytte seg inn i en alt for trang brystholder.
Ja, Vega er sanselig. Vega er livet, liksom. Og jeg føler meg som en Jesus som går på havet når jeg beveger meg i skjærgården i dette vidunderlige landskapet. Når jeg kjenner lukta av sjø og tang og vinden drar i meg. For meg er Vega et Guds under. Og Vega er sannelig sexy på søndagstur.
Det er jo mange former i naturen som appellerer til på fantasi og skaperkunst. Og jeg kan godt skjønne at Dønnamannen ikke er med i sagnet om eventyrfjellene i nord. Til tross for det myndige navnet så finnes det ikke noe mer kjedelig kar der han ligger på rygg som en tiltaksløs trægost med øynene lukket. Han ser ikke en gang over fjorden til de sju søstrene som lokker med krone og gryte og fyldige former. Jeg vokste opp med utsikten. Denne mannen som bare lå der på andre siden av fjorden og var stille og grå som så ut som har var skjært ut i grå papp. Irriterende fyr egentlig, som med sin kroppsmasseindeks stengte for solnedgangen min. Som demonstrerte, liksom. Og jeg måtte le da jeg så fallosen. Den er så liten og skjør at den må pakkes inn hver vinter. Og den har til og med vært på museum. Kuken på Glein, som min svigerinne sier. Ja, den imponerte ikke meg. Så Dønnamannen er ikke mye sanselig utsikt på noen av ukedagene for meg.
Og så har du storebroren hans som er like traust og kjedelig trægost. Han som sovnet i fjæra på Lovund da floa kom. Han hadde sikkert søvnapné i alvorlig grad og merket ikke at han druknet og ble liggende med nasen oppi lukten. Men han har jo en fin nese, da.
Men er det Træna med øya Sanna som et interessant geologisk fenomen og så vakkert at det hadde fortjent et eget eventyr. Sanna er en ubegripelig øy med trænstaven rett opp og bare er rå og brutal og røff med sin manndom som står rett opp hele tiden og aldri blir sliten. Å klatre opp der er krevende, men du glemmer det sikkert aldri. Det vet ikke jeg noe om, for å si det sånn.
Jeg elsker sanselige søndager i skjærgården. På en øy, på et skjær, på en strand, på en topp. Og jeg skulle gjerne hatt enda flere søndager i øyan. Men jeg har fått rundt regnet 2496 søndager i livet.
Og jeg håper jeg får fortsatt får oppleve mange gode eventyr og sanselige søndager her i øyriket!
Margit Langseth
Brasøy, 17. mars 2019
foto: Margit Langseth