Terrassedrøm

Det er vel mammaen min som drømte aller mest om terrasse, i alle de årene hun satt på kjøkkentrappa som onkel Kåre hadde snekret. Det var han som fikset ting for oss. Pappa jobbet jo nesten døgnet rundt og hadde ellers alltid vakt. Jeg bare elsket den kjøkkentrappa.

Kjøkkentrappa var laget av veldig grove bjelker. Mamma beiset den mørkebrun. Det var jo syttitallet, vet du. Og jeg likte syttitallet og elsker fortsatt brunt. Familien min flyttet til periferien fra en byleilighet i Trondheim i 1975. Jeg var vel 4-5 år. Da satt jeg mest ute i hagen i molda og grov, sa mamma. Lekte med meitemark. Og det finnes vel ikke noe bedre i verden enn ei kjøkkentrapp med sol, en trivelig terrasse med en stol eller to og varm sommerhud, en hageflekk med grønt gress og en dunge med jord.

Men det ble jo mer by igjen etterpå. Og Bergen både elsket og hatet jeg. Da jeg i studietiden på nittitallet bodde på Nordnes i et gammelt og ærverdig bergenshus hvor ytterdøra åpnet seg rett ut mot asfalten, så savnet jeg kjøkkentrappa. Savnet vokste og vokste for hvert år som kom og gikk. Til slutt måtte jeg bare flytte derfra, fra huset og asfalten og byen. Lengselen etter et frirom og friluft ble voldsom sterk og den dro meg hjemover. Nordover. Og det var kanskje kjøkkentrappa fra barndommen som alltid var så varm som var lagret der et sted langt inne i underbevisstheten min. Den deilige kjøkkentrappa var jo litt som mammaen min. Hun var alltid så brun og varm og god om sommeren og luktet så godt havsalt og sommerbris og kokosnøttolje. Gode minner og gyldne øyeblikk ligger lagret i kroppen min, og mange ganger kan jeg bli overrasket. Når jeg ser tilbake og virkelig kan føle og lukte og kjenne på en opplevelse som var en gang. Øyeblikk med gulldryss i en bakhage.

Sommerdrømmene mine kom fra en hage med et hus på ei øy i nord. Min mamma prøvde å holde orden på hagen. Stakkars mamma. Hun bar på steiner og heller og busker. Hun var ofte ute i hagen med en bøtte og en spade i en avklipt arbeidsbukse og med skjerf rundt håret. Og vi hadde en umulig hage. En uregjerlig hage. En jungel, rett og slett. Med kupert terreng og masse store steiner og fuktig jord. Jeg kan ikke huske at vi ungene hjalp til så mye i hagen, ikke hagen heller, men jeg husker at jeg prøvde å hjelpe med den der snurregressklipperen som sa kvæsjkvæsjkvæsj. Og jeg hjalp litt halvhjertet til med å luke i de håpløse bedene som nå er overgrodd for lenge siden. Og jeg synes å huske jeg prøvde å lage et krydderbed en gang i verden. Det var da oregano var på mote. På åttitallet en gang. Og så hadde vi masse deilig rabarbra som vi dyppet i sukker, og det ble litt sursøt sommer av sånt. Det knakk og knaste så deilig i rabarbraen, og det stakk i kinnene for det var så knallsurt. Lykken var lenge en sukkerkopp og nyspiret rød rabarbra på kjøkkentrappa.

Så en dag fant mamma en supersnekker. Og hun tegnet opp drømmen sin med en finger uti lufta mens snekkeren lyttet og kikket og nikket. Og han bygde mammas terrassedrøm. Fra kjøkkendøra og bortover til stua og rundt sørveggen og med plass til langbord på sjøsiden. Kjøkkentrappa var blitt råtten. Problemområdet med steinhelleplatten ble bygd over. Terrassen ble fantastisk, og mamma visste jo akkurat det, at den ble perfekt. Hun hadde jo konstruert og justert og finpusset den i sitt hode så lenge. Mammaen min, altså.

Og hun er smart, mora mi. Supersmart og supersterk. Og jeg unner henne så mye at hun fikk sin nybygde terrasse etter å ha bodd hele sitt modne liv med syttitallsgrønt og oransje blomstertapet. Mammaen min skulle hatt premie. Eller stått på sokkel. Hun prøvde å skrape og male og klippe og luke og bryte og måke alt hun klarte, men en bortearbeidende ektemann. Og mye klarte hun. Ja, hun måtte jo fikse sjøl. Ikke så rart hun ble utslitt i kroppen, men hun klaget aldri og ga aldri opp. Og hun fikk til slutt sin terrassedrøm oppfylt. Da hun var omtrent like gammel som jeg er nå, vil jeg tro. Kanskje 48. Så gammel er jeg visst blitt jeg også. Jøsses meg, er jeg også blitt moden kvinne nå? Hjelp.

Og terrassen til mamma ble min i 2007. Den fulgte jo med huset da vi overtok barndomshjemmet med den overgrodde hagen. Huset med grønne fliser, brune fliser, oransjeblomstrete tapet og hagen med en gigantisk terrasse ble vårt. Terrassedrømmen. Et minst tredve år gammelt plankeflak. Hundre kvadratmeter, sikkert. Den kan vel knapt kalles en drøm i dag. Men den fungerer fortsatt fint. Og jeg ønsker meg jo enda mer. For jeg elsker å gå i barføtter på mørkt og varmt og brunt treverk eller i det kalde grønne gresset. Uansett vær. Og jeg elsker å være ute. Og det er så mange fine kroker i hagen hvor jeg gjerne skulle hatt forskjellig, forskjellig. Jeg har jo mine drømmer. Om platting, pergola, utelys, lysthus, jacuzzi, gjestehus og grillplass og og og. Nye planter, flere trær. En hvitmalt hagebenk. I have a dream, you know. Eller mange drømmer. De er så fjerne at jeg måtte skrive det på engelsk.

Nå drømmer jeg mest om å beise terrassen mørkebrun. På de tolv årene jeg har bodd her, klarte jeg å rense og beise den bare en gang. Jeg tror det var mens ungene var små. Jeg klarte visst alt da. Jeg hadde visst superkrefter den gangen. Men anyway, jeg klarte det en gang. Hundre kvadratmeter. Jeg renset og beiset mammas terrasse, altså. Det skjer jo bare ikke av seg selv. Det vet vel alle. Og jeg har jo tusen andre ting å gjøre også, mens mannen klipper gresset og prøver å holde den voksende jungelen nede.

Men i fjor kjøpte jeg beis av beste sort. Trebitt, svindyr terassebeis. Mørkebrun. Tjærebrun. For jeg elsker brunt. I fjor, ja. Beisen. Men så ble jo minstemann syk. Jeg la bort alle andre planer og ønsker og drømmer. De ble ikke så viktige lengre. I alle fall ble mørkebrun beis plutselig fullstendig uviktig.

Men i år kjøpte jeg terrassevasker. Det må man ha. For det fungerer utmerket på hytta. Der har jeg jo beiset terrassen nesten hvert år. Da har jeg jo mer tid, vet du. Masse tid. Der er det grått. Hvitt og grått. Men så virket ikke høytrykkspyleren. Den hjemme. Og så lånte jeg pappa sin. Men så virket ikke vannslangen. Og mens jeg tenker og tenker og venter på hjelp, så drømmer jeg litt. Om hvor fint det blir med den brune beisen. Om fine folk som kan komme på besøk og sitte ved det bordet og drikke kaffe og spise jordbær.

Vel. Og så jeg dekker på et utebord med blomster og glass til noen venninner som kommer på besøk. Ja, jeg elsker jo blomster. Og så tenker jeg på farmora mi med samme navn som meg som drev blomsterbutikk i Sandnessjøen i over femti år. Hun elsket pynt og fest og folk og gin&tonic. Og vi er veldig like der, hun og jeg. Farmor levde i mange, mange år som enke med hus og hage og alt, helt alene. Tøff dame. Så jeg klarer vel å rense og beise den gamle terrassen med mørkebrun beis i år. Det skal jeg klare.

Man må jo ha troen på at drømmer kan bli sanne en vakker dag.

Og jeg tror på at jeg skal leve min terrassedrøm.

Kanskje i morra.

Eller en annen dag.

Men snart.

 

Margit Langseth

5.6.2019

 

Sjokoladedronningæ!

 

Dæ e ho Heidi. Du veit ho. Ho frå Herøy. Ho sjokoladedronningæ.

Heidi som spræng på fjelltoppan mæ museflættan tell vers åg mæ eitj smil om muinnj åg ein sjokolade i nævven. Ho duracellkaninen.

Ho styræ no på mæ mangt åg mykje. Åg no ha ho bygd sin eien sjokoladefabrikk.

Ho ha fløttæ sjokoladeproduksjonen sin åver sundet tell ainner sio. Åg ho heiv se på ei gammel bryggjæ. Ho har jo så mange fantasifulle ideæ at dæ står ikkje på dæ. Mæ ruinnje vindu åg nedfellingår åg hems. Åg stakkars Børge åg familien må bærre adlyd ordran mæns ho sjøl går ruindt museflættån tell vers og dokumentere på Snapchat og særrvere bakværsk ætte svigermors oppskreftår.

Ja, deinj tøtto e kje taft bak ei vågn. Ho bestilt ein pizzaovn som dæ ikkje vart plass tell. Då restæ hainj på haue og sa ‘dæ går ikkje.’ Åg no byggje hainj Børge åg ho drømmehuse på berje attmæ sjokoladrømmefabrikken. Åg hainj steike ta kor fint dæ bi.

Åg e fækk ein snik-kjik i bryggjo. Ha du vørre dar? Ailt e tatt vare på, prekevert åg brukt på nytt. Så no e dæ gamle gålvet kommen på væggan og gamle bjelkår e vørtn nytt stænderværsk. Åg deinj sletne tråppo som sekker var full a sjøsprøyt åg feskeslo e vørten vinhyllæ. Ja, dæ e vørtn kjempefint åg lækkert åg stilig så du må bærre kom åg sjå.

Åg så e dæ ho Heidi. Du veit jo ho. Bærre ho e jo besøke verdt. Ho fainnj ein gammel planke mæ eitj svart merkje på. Kanskje e dæ ein gammel oljeflækk eiller nokko. Flækken e fargæ svart åg formæ som eittj hjærte. Denj planken ha fått plass bak disken dar ho Heidi ska stå mæ museflættån tell vers og smilet og sjokoladan sine.

Og e må bærre sei. Dæ bæste mæ ho Heidi e ikkje bærre sjokoladn eiller prosjektan eiller toppturan,- mæn dæ e dæ store hjerte ho har som bankæ og dunkæ førr å gjær folk glad.

Førr ein sjokolade e ikkje bærre ein sjokolade. Ei bryggjæ e ikkje bærre ei bryggjæ. Ein topptur e ikkje bærre ein topptur. Ho Heidi e ikkje bærre ei Heidi.

Dæ e næmligen HO Heidi. Dronningæ. Sjokoladronningæ vårres!

 

Margit Langseth
29.4.2019

 

 

Foto:

Screenshot av heidissjokoladrom på Instagram

Margit Langseth (c) Sjokolade på gråstein, Åkerøya, mars 2019

Masete mødre

Jeg leste et sted at masete mødre får smarte døtre. Og jeg tenker – er det strategisk masing og overtalelse de unge frøknene lærer av sine mødre? Eller lærer de at masing er for mødre? Uansett. Jeg fikk aldri en datter. Jeg er guttemamma. Akkurat det. For jeg er en dame som kan overleve og leve godt i en mannsverden. Tror jeg da. Jeg vokste opp med kamuflasjeklær, våpen og minkfelle og bensindunst. Og jeg maser jeg også. Og gudene må vite om mine sønner blir særlig mye smartere av det.

Hjemme hos oss er det jeg som maser mest. Og av og til blir til og med også jeg lei av masinga mi. Jeg maser på ungene. Om å sove og spise nok, om varme nok klær, om lekser, om klokka og sykkelhjelm og redningsvest og om å oppføre seg fint og fornuftig og forebyggende. Det er hele Maslows- behovspyramide og risikovurdering hele jævla dagen fra morran til kvelden.

Jeg maser på gubben om alt som skulle vært gjort og ryddet og fikset. Og jeg plager meg selv med å repetere alt jeg maste om i fjor. Den satans sørveggen som ikke ble malt, skapene som ikke ble ryddet og terrassen som ikke ble spylt. Og jeg gjorde vel ikke det jeg skulle gjort jeg heller. Verken i fjor. Eller året før der igjen.

Av og til blir jeg så lei av å ha rollen som lærer, husmor, coach, veileder og teknisk ansvarlig at jeg bare må ta en pause. Jeg går meg en lang tur i skogen. Jeg går på kafé. Jeg legger meg i senga på loftet og leser en hel bok i et jafs. Eller når det er sol tar jeg meg en kaffekopp eller et glass hvitvin på den støvete og skitne terrassen. Og bare sitter der bittelitt eller lenge.

Og når jeg kommer tilbake til familielogistikken og hverdagens uendelighet så kan det av og til hende at noe småplukk er gjort. Det kan hende at noen andre enn jeg passet på, uten meg tilstede. Og faktisk så overlever alle i familien og er fortsatt i levende live uten mine formaninger om alle risikofaktorer, brannfeller og muligheter for fysisk eller materiell skade.

Og ikke en kjeft har merket at jeg har vært borte. Ikke en kjeft.

Og så tenker jeg. Det som skjer, det skjer. Og ungene passer jo på seg selv og tar ansvar. Og gubben har jo tross alt overlevd en oppvekst på bondegård. Og han har jo overlevd han også i nesten 50 år. Det vet jeg jo. Og rotet og veggen og terrassen skal ikke noe sted. Og jeg prøver å gi meg selv en pause i masinga. Og det er fryktelig, fryktelig deilig. Og veldig, veldig vanskelig.

Så når jeg har ferie på hytta da tar jeg ferie fra masinga. Når vi legger oss når vi vil. Står opp når vi vil, og spiser når vi er sultne. Når ungene automatisk tar på seg redningsvest. Når sola skinner. Eller regnet høljer ned, og vi ikke må noe som helst. For taket er jo tett og terrassen er ikke råtten. Da er livet herlig og tjelden skvatrer og måkene overtar gnålinga. Det er fred i hodet og sjela og kjeften og ørene. Og til og med sørveggen står der og ser helt OK ut.

Og man kan jo undre seg. Hvorfor mødre maser så mye. Om du har døtre eller sønner. Så tror jeg de lærer like mye eller lite av masete mødre. Og de lærer jo nemlig nettopp det. At mødre skal mase. For hvis mødrene ikke lenger skulle mase, – hvordan i all verden skulle det gått i verden da?

Margit Langseth

13.4.2019

Sanselig søndag

Jeg har sett den blodrøde solnedgangen over bølgende åser og tårn i Toscana. Jeg har sett opplevd kveldsbrisen på ei rullesteinsstrand ved den franske riviera. Jeg har vært på verdens vakreste strand med verdens hviteste sand i Australia. Jeg har sett skyline i stilige San Fransisco og kveldshimmelen fra glasskuppelen i Berlin. Ja, jeg har sett ganske mye vakkert egentlig. 

Men ingenting slår utsikten over Vega. Til alle døgnets tider. Alle årstider. Om våren. Det å se utover vakre Vega griper meg så at følelsene vrenges innenfra og må ut. Det er akkurat i disse øyeblikkene at verden er der. For meg. Og jeg nyter. 

Og skryter. ‘Sjå!’

Feriefolket som vi ofte farter rundt med om sommeren lo av meg. De lo og slo seg på låret og dunket meg i ryggen. Og vi var vel litt brisne der i solnedgangen av sprudlevann og nordlandspils etter lang dag i sola. Men jeg bare sto stille og så. Feil vei. Mot Vega. ‘Sjå!’ Sa jeg. Og så kom det som de lo av. For jeg sa at når jeg en gang dør vil jeg begraves med utsikt over Vega. 

En av mine største opplevelser i livet var på akkurat samme sted. En vinterdag i mars. Min favorittforfatter var kommet til øya, og han lå på kne over bålet for å få fyr mens han kvad ei islandsk vise. Om at har du ild og har du vann så har du alt du trenger i livet. Og da sa jeg det. ‘Sjå!’. Og han snudde seg mot sørvestkulingen og så mot Vega. Det er nydeligt, sa han. Og det glapp ut av meg at mine venner lo godt av meg når jeg sa jeg ville begraves i denne utsikten. Og han sa: Det var klokt sagt. Det var jo sånn vikingene tenkte. At de vil begraves der det er god utsikt. Og så fiklet han videre med lighteren. Akkurat det var et av de sterkeste øyeblikk i mitt liv.

Og så Vega, da. Mitt hjertesmertesmilefjes. Dette øyværet som bølger rett opp av havet som en brottsjø. ‘Men Vægen det Eyland omskylles av Vand’, skriver Petter Dass i sin beskrivelse av Helgeland. Og det er jo nettopp havet og øyas plassering i storhavet som er så fascinerende. Fra Alstahaug så Petter Dass akkurat samme utsikt som meg. Vega. 

Vega er et Norge i miniatyr. Den svulmende og brusende øya med de barokke formene. Med jærstrender og lofotvegger i sør. Men fjellovergang der øverst og fruktbart land rundtom. Med rullesteinsstrender, holmer og skjær og svaberg. Og så steile og stive Søla, da. Som en tann som er klar til å ta seg en jafs av godsakene. Og i min fantasi er Gullfjellet de duvende og deilige kvinnebryst som både blottlagt og klare. Av og til ser det ut som det er fire fjell og Vega har vel tatt på en altfor trang BH, tenker jeg da. Og alle damer med c-cup eller mer vet at man får fire pupper hvis man prøver dytte seg inn i en alt for trang brystholder. 

Ja, Vega er sanselig. Vega er livet, liksom. Og jeg føler meg som en Jesus som går på havet når jeg beveger meg i skjærgården i dette vidunderlige landskapet. Når jeg kjenner lukta av sjø og tang og vinden drar i meg. For meg er Vega et Guds under. Og Vega er sannelig sexy på søndagstur.

Det er jo mange former i naturen som appellerer til på fantasi og skaperkunst. Og jeg kan godt skjønne at Dønnamannen ikke er med i sagnet om eventyrfjellene i nord. Til tross for det myndige navnet så finnes det ikke noe mer kjedelig kar der han ligger på rygg som en tiltaksløs trægost med øynene lukket. Han ser ikke en gang over fjorden til de sju søstrene som lokker med krone og gryte og fyldige former. Jeg vokste opp med utsikten. Denne mannen som bare lå der på andre siden av fjorden og var stille og grå som så ut som har var skjært ut i grå papp. Irriterende fyr egentlig, som med sin kroppsmasseindeks stengte for solnedgangen min. Som demonstrerte, liksom. Og jeg måtte le da jeg så fallosen. Den er så liten og skjør at den må pakkes inn hver vinter. Og den har til og med vært på museum. Kuken på Glein, som min svigerinne sier. Ja, den imponerte ikke meg. Så Dønnamannen er ikke mye sanselig utsikt på noen av ukedagene for meg. 

Og så har du storebroren hans som er like traust og kjedelig trægost. Han som sovnet i fjæra på Lovund da floa kom. Han hadde sikkert søvnapné i alvorlig grad og merket ikke at han druknet og ble liggende med nasen oppi lukten. Men han har jo en fin nese, da.

Men er det Træna med øya Sanna som et interessant geologisk fenomen og så vakkert at det hadde fortjent et eget eventyr. Sanna er en ubegripelig øy med trænstaven rett opp og bare er rå og brutal og røff med sin manndom som står rett opp hele tiden og aldri blir sliten. Å klatre opp der er krevende, men du glemmer det sikkert aldri. Det vet ikke jeg noe om, for å si det sånn.

Jeg elsker sanselige søndager i skjærgården. På en øy, på et skjær, på en strand, på en topp. Og jeg skulle gjerne hatt enda flere søndager i øyan. Men jeg har fått rundt regnet 2496 søndager i livet. 

Og jeg håper jeg får fortsatt får oppleve mange gode eventyr og sanselige søndager her i øyriket! 

 

Margit Langseth

Brasøy, 17. mars 2019

foto: Margit Langseth

Juleangst

Jeg er et følelsesmenneske. Eller jeg er vel et helt vanlig menneske. Og bare så det er sagt. Jeg liker julekvelden med fine folk i familien med høytid, pinnekjøtt og gaver. Jul er en høytid. Men jeg det er mange andre ting jeg misliker med det som er kommer i forlengelsen av jul. Og jeg synes det er blitt for mye av alt styret med jul. Jeg hater julestress, men liker jul. Så misforstå meg rett. 

Men jeg blir kvalm når julepynten dukker opp i butikkene i slutten av oktober. Når julekjolene kommer på salg i november og gigantiske Coca cola – nisser i plast blåses opp og hohoho. 

Og jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Til alt det der andre som presser seg fram i tiden mot jul. Juleangsten kommer krypende allerede i november. Når antall pakker til ungenes julekalendere postes på Facebook, og til og med mannfolk sender meg snap med bilder av rullesying. Og det er kakebaking, rundvask, komfyrens, kjøkkenskapvask, oppussing, – ja, dere skjønner kanskje hva jeg mener. Noen av dere i alle fall. Jeg synes julen er blitt alt for … julete. For mye styr, rett og slett.

Men i år har jeg klart å distansere meg fra alt presset som tynger meg, alt jeg ikke får gjort og som gjør meg trist i førjulstiden, for jeg strekker ikke til. Alt jeg ikke klarer å gjøre fordi tiden og energien eller ferdighetene ikke er tilstede. Alt det der jeg føler at jeg skulleburdemåtte. Men som jeg verken kan eller vil. Jeg har fått nok av presset om pepperkakebaking, kjøpekjøpekjøpe og designerjul. Glitter og fjas. Så nå har jeg bestemt meg for å ta jula tilbake. 

Og i år har jeg hatt en så fin advent som jeg ikke har hatt siden jeg ble mor. For jeg har lagt vekk alle gjøremål som andre og jeg selv har hatt forventninger om bør gjøres før jul. Alt det der andre. Skjønner? Nå orker jeg ikke mer, rett og slett. Bort med skulleburdemåtte. Alt man plutselig skal gjøre. Rydde, vaske, pusse, flikke. Gå på kino, gå på konsert, drasse ungene med hit og dit. Alt det der som jeg tror og bør og må gjøre for å være en god mor. 

Jeg skrinla alle planer. For min måte å forberede jul er akkurat god nok. Og jeg elsker mine sønner over alt på jord. Mine sønners trivsel og glede kommer ikke an på verken julepynt eller søte kaker. Min kjærlighet blir ikke større med pepperkakedryss. Tvert i mot. Det ville bli en utslitt mamma med enda større ringer under øya. Og når jeg går på lavbluss eller må koble inn nødbatteriet så sprer jeg ikke akkurat hygge rundt meg. Såpass kjenner jeg meg selv i en alder av snart femti år. Og det verste er at ingen har klaget eller savnet eller etterlyst noe som helst.

Men noe har jeg gjort, da. Jeg har prioritert julegaver. Det er viktig for meg. Så det ble flere gaver i år. Og alle er kjøpt lokalt. Det føltes godt å legge desemberlønna igjen i byen min. Så har vi handlet god mat og og drikke. Ungene får spise og drikke det de liker best. Og vi skal invitere familien på julekvelden. Jeg skal pynte bordet med gullskatter fra skogen. Og i år ble alle i familien faktisk med på juletrehogst, og vi fant julepynt i onkels skog på landet. Til og med den spillegale elleveåringen og femtenåringen dro på seg boblebukse uten protest. Og det ble det aller vakreste adventsminne av en blårosa og klar vinterdag. 

Og julekortene tar jeg etter innfallsmetoden. Jeg har skrevet noen og tar resten etterhvert. Og alt det andre lar jeg ligge. Jeg ignorerer, rett og slett. Støvet og rotet kan vente til januar. Eller februar. Eller kanskje mars.

Jeg har virkelig kost meg denne adventen. Faktisk. Og jeg har funnet tilbake til den barnlige julegleden jeg hadde som lita jente. Jeg klarte visst å ta jula tilbake i år. Og det er nok flere grunner til det. Men jeg hadde aldri klart å kurere juleangsten min uten god hjelp fra andre. Kanskje har fine folk og en høyere makt hjulpet meg å se hva som virkelig er viktig frem mot jul. Og ja, kanskje ellers gjennom hele året, forsåvidt.

Kanskje julepanikken ble kurert av gode kolleger som pyntet kontoret mitt i september. Og jeg lo meg nesten fordervet. For det hjelper å le. Latter er befriende og jeg har aldri ledd så mye på jobb  i hele mitt liv. Og alt blir lettere med latter. Det er faktisk angstfordrivende. 

Eller kanskje var det fordi de samme rampenissene på jobb lagde en hyggelig julekalender til bare meg. Jeg ble jo sa glad og varm inni meg at også jeg fikk lyst å lage en kalender for å glede noen. 

Kanskje det er fordi det finnes en ekte St Lucia som lyser opp min desember med å fylle postkassen vår med nybakte lussekatter. Smakfulle og sirlige hjemmebakte lussekatter med lilla bånd. Ungene elsker dem. Og jeg også. Tenk, for en juleglede!

Eller kanskje fordi søskenbarnet mitt og kona inviterer gamle og unge på felles pynting av pepperkakehus. Vi spiser grøt og barn og ungdom mellom tre til tyve år pynter hvert sitt ferdigmonterte pepperkakehus. Det er en sånn snill stund og så stas for alle. Da blir det mening med pepperkakehus!

Eller kanskje var det fordi sønnen min har vært syk, og det som virkelig betyr noe for meg er at begge ungene er friske og har det bra.  Ja, jeg blir faktisk glad når minstemann i timesvis spiller online og snakker med dine venner. For han var stum av smerte og sengeliggende i nesten to måneder i sommer. Og den beste glede i livet er at jeg kan stå opp hver dag og være sammen med med mine snille sønner en bitteliten morgenstund. Og jovisst, de klarer egentlig stå opp og lage seg frokost selv. Det gjør de når jeg er borte. Men de vet at jeg vekker og vekker og vekker og lager det de liker til morgenmat. Kanskje de egentlig liker litt mas fra mor. Er ikke det litt jul hver morgen, da?

Eller kanskje jeg ble kvitt juleangsten fordi guttene mine er fornøyd med de enkle tradisjonene vi har i vår lille familie. Og jeg ser at vi har skapt egne tradisjoner som mine unger har lært å sette pris på. De ønsket seg faktisk julestrømpekalender i år. Og jeg fortalte ikke at den oppsto i en krisesituasjon da jeg var en en travel politiker, småbarnsmamma, student og fulltidsarbeidende. Det spiller jo ingen rolle. Det er vår tradisjon nå. 

Og jeg håper du forstod meg riktig. At jeg er bare et vanlig menneske som prøver å ta jula tilbake. Jeg vil ha en stressfri advent og en jul hvor vi kan være opplagte og være glade. Jeg vil ha juleglede og julevarme og juleklemmer. En jul med mening for meg. En jul hvor julebudskapet er viktigst. 

Jeg vil ha jul på min måte. Det som blir bra og rett og ekte for oss i vår lille familie. Og det jeg gjør for mine barn er akkurat bra nok. Jeg drømmer ikke lenger om en perfekt jul, jeg vil bare ha en ekte jul som kan gledes og nytes.

Jul handler for meg om å være sammen og slappe av og tenke litt over hvor heldig man egentlig er. Jul er å være seg selv og følge sitt hjerte og vise at man bryr seg om andre. Gjøre noe trivelig, le og tøyse litt. En bitteliten overraskelse. Et majoneshjerte på brødskiva. Kjærlighet på pinne. Et juledikt. 

Juleglede.

Litt julekjærlighet. 

Jeg tror sannelig jeg vil ha litt mer jul hele året, jeg. 

 

Margit Langseth

23.12.2018

Fakkeltog for folket

I dag har jeg vært med på noe stort. Noe mye større enn meg selv. Den største og viktigste kampen vi kystfolket har stått ovenfor på mange hundre år. Kampen mellom liv og død. 

For også vi øyværinger skader oss og blør. Også vi øyværinger bringer barn til verden og føder. Og vi blir også akutt syke og må kjempe mot både døden og elementene i stiv kuling over fjorden. 

Derfor har jeg gått i fakkeltog. 

Jeg gikk sammen med mine sønner, min ektefelle, min bror, min far, mine venner, mine naboer, mine kolleger og fagfolket på sykehuset. En liten gutt sa: E trur heile Norge går i tog. Og jeg gikk sammen med folket mitt. Kystfolket. Fire tusen mennesker trosset kulde og frost. Vi gikk i et stille og varmt og brennende tog for å bevare sykehuset i Sandnessjøen. 

For vi har ingen å miste. 

Vi som bor ved kysten trenger akuttmedisinsk hjelp som er tilgjengelig for alle innen rimelig tid. Det gjelder liv eller død i ytterste konsekvens. Det gjelder deg og meg og oss.

For vi kystfolket blør og føder og dør vi også.

I dag gikk jeg i fakkeltog som helgelending. For folket som bor på kysten og i den sørlige delen av det langstrakte Helgeland trenger et sykehus innen forsvarlig rekkevidde når behovet blir akutt. Når vi ligger der med blødende sår. Når fødselen er i gang og komplikasjoner oppstår. Når hjertet ditt svikter og du ikke klarer å puste. Da trenger vi akuttfunksjon her på kysten. Og Sandnessjøen sykehus fungerer utmerket og scorer godt i alle formelle målinger. Sykehuset har alltid hatt et sterkt og innovativt fagmiljø med god rekruttering helt fra legendariske dr Bakkes tid til i dag hvor det er et bredt tilbud av spesialisering. Og jeg ønsker ikke at våre syke, fødende og akutt syke skal få et så redusert og dårlig tilbud som setter oss hundre år tilbake i tid.

I dag gikk jeg i tog som øyværing. For to hundre år med legehjelp og sykehus på Alstenøya. De siste hundre år har Sandnessjøen vært et naturlig knutepunktet for transport i vår region. Her ble sykehuset på Helgeland lagt. Jeg gikk i tog for folket på Vega og på Træna og alle øyene mellom der. Jeg gikk i tog for mine formødre fra sørøyan. Jeg gikk i tog for de gravide i øyan og deg som kommer til å få hjertesvikt. Jeg gikk i tog for akuttavdeling og fødeavdeling for kystfolket.

I dag gikk jeg i tog som sandnessjøværing. For min familie, mine foreldre og mine sønner. Jeg går i tog for meg selv. Så langt har jeg aldri vært akutt syk, men en gang blir jeg det. Jeg gikk i tog som kvinne og mor. Jeg fødte mine barn med keisersnitt på en av landets beste fødeavdelinger ved Sandnessjøen sykehus. Seks ganger har jeg vært operert ved Sandnessjøen sykehus. Mine sønner er operert to ganger. Vi har fått god og profesjonell medisinsk hjelp og ikke minst den aller beste og hjerteligste omsorg. Jeg takker Sandnessjøen sykehus for livene våre. 

Derfor gikk jeg i fakkeltog i dag. 

Jeg gikk i tog sammen med fire tusen andre. For jeg er helgelending, øyværing og sandnessjøværing. For jeg vil bo på mitt elskede Helgeland slik som mine forfedre har gjort. Jeg ønsker at mine sønner og dine og våre barn skal kunne velge å etablere seg her. Jeg vil at folket mitt skal være trygge fra fødsel til døden kommer – når tiden er inne for det. 

Og vi som bor her vi vet at Helgeland har lange avstander  og at været gir krevende utfordringer for transport når det står om liv og død. 

Jeg gikk i tog i dag sammen med fire tusen andre for noe så viktig og så stort. 

Jeg gikk i tog for at Sandnessjøen sykehus må bestå. 

For vi øyværinger verken blør eller føder eller dør saktere enn andre.

 

Margit Langseth

15.12.2018