Det er mulig at folk brant seg ut og møtte veggen også da jeg var ung, men enten visste man lite om det eller så ble det ikke snakket om. Dagens unge har så tett timeplan at barn er stresset og utbrente, melder Dagens Næringsliv. Det bekymrer meg.
Det er kanskje et under at ikke min far ble utbrent, han jobbet kanskje 10 timer og mer om dagen og hadde kontinuerlig vakt, men han var helt sikkert sliten og måtte forsake mye. Han jobbet med mennesker, enkelte ganger med livet og døden i hendene. Det var slik det var med hans jobb, og han var hovedforsørger og var på jobb stort sett hele tiden, mens vi ordnet det andre.
Prisen betalte vi vel alle sammen, ikke minst min far. Men lærdommen vi fikk, slapp vi å betale penger for. Min mamma, som også jobbet, men kortere dager, måtte ta ansvar for alt med fire barn, hus og hage. Hagen var for øvrig mer som en jungel, men det ble da folk av oss også. Jeg tror at det som fikk alt og alle til å henge sammen, var at vi hjalp hverandre, justerte aktivitetsnivået og tok ting som de kom. Min mor gikk ikke på treningssenter eller var på jentetur. Min far var aldri på helgetur i Manchester eller spilte bridge. Vi bakte ikke hjemme, for det var det verken tid eller overskudd til. Vi vokste opp på kjøpingsbrød, og hadde heldigvis penger til å kunne gjøre det.
Men vi hadde kvalitetstid sammen en måned hver sommer, selv om ingen kjente ordet kvalitetstid den gangen. Det var hellige dager, og det føltes som om vi levde i paradis og himmelen var nær. Vi spiste når vi hadde fått fisk, sov når vi var trøtte og spilte Yatzee om kvelden. Sommeren var familiens hviledag, vi hentet oss inn, fant hverandre og oss selv på en øde øy i havgapet.
Tilbake til hverdagen, kan jeg ikke huske at vi hadde en aktivitetskalender for familien. Vi hadde ikke lørdagsgodteri eller andre «skjema» for hva vi skulle spise eller ikke spise ulike tider eller dager. Det eneste faste var pinnekjøtt og multer på julaften. Når det gjelder fritidsaktiviteter måtte vi selvsagt spørre om lov for å begynne (og slutte) på håndball, fotball, speideren og så videre. Så måtte vi selv komme oss til og fra. Vi hadde heller ikke bil da jeg vokste opp. Og vi lærte å ta vare på oss selv slik, tror jeg. Det å bo i periferien gir mange fordeler, den ene velsignelsen er at man kan gå eller sykle eller sparke til og fra alt. Så enkelt, så genialt. Ja, og miljøvennlig ikke minst.
Vår familie fungerte på sin måte, og det gikk bra med alle involverte. Vi samles fortsatt så ofte vi kan, selv om minstebarnet er 43 og det er lenge siden vi bodde under samme tak og på samme sted. Det var kanskje mest mamma som betalte prisen for å holde familien oppe i den daglige driften, og belønningen er at hun er forgudet, elsket og aktet av alle i familien. Min far viser sin evige takknemlighet med å være meget aktiv på kjøkkenet og med støvsugeren som pensjonist. Han bruker nå all sin tid på å være tilstede for familien og særlig barnebarna, han tar igjen tiden med oss som han mistet. Mine foreldre gjorde sitt beste for oss på sin måte, og jeg er dem takknemlig for livet.
Gjennom oppveksten gjorde vi mange sprell og til tider ble grenser testet, blant annet med luftpistol, pil og bue. Glassfiberpiler, må vite. Jeg husker at jeg pleide å leke på taket. Der fikk jeg være i fred for mine tre brødre og dukkene fikk litt frisk luft. Jeg installerte meg med maleverksted og snekkerverksted i kjelleren, sydde på mammas lite brukte Husquarna symaskin og tok pause hvis nåla spiddet seg gjennom fingeren. Det ble ikke merke engang, for nåla var jo kommet ut av fingeren før jeg merket at den hadde vært gjennom. Jeg og en venninne innredet uthuset med å male veggene stripet med restemaling. Jeg kan ikke huske at noen sa noe på det. Der hadde vi ungdomsklubb helt uten voksne tilstede. Vi bygde forferdelig skrøpelige og skjeve trehytter som aldri fikk tett tak. Mine brødre laget akvarium i kjelleren til vårt søskenbarn. Det var en hel jobb å sykle til Botn og fiske opp «akvariefisk». Ja, det er utallige histories som kan fortelles og ikke bør fortelles. Jeg kan fortsatt huske lukten på det gamle biblioteket og Fru Carlsens milde vesen. Dit gikk vi ofte. Vi badet på Horvnes før 1. mai. Hvis vi skulle gjøre noe avansert, så tok vi opp Ti i skuddet eller laget radiosendinger på kassett. Vi rak rundt i byen og lekte under kaien. Dette var vår søndagshvile, og ofte skjedde det både mandag, tirsdag og andre ukedager. Dette var våre frirom.
Det eneste vi alle ble barna delvis påtvunget var pianotimer. Det var min mors drøm at hun selv skulle kunne lært det en gang. Jeg ble knepet i å skulke pianotimene, fordi det var litt kjedelig og fordi jeg ble opptatt av andre ting som tenåring og fordi det luktet forferdelig og var en skummel stemning i kapellet på sykehuset. Jeg kan ikke huske at jeg fikk kjeft da min mor tilfeldigvis møtte pianolæreren i byen og hun lurte på om jeg var syk. Mine foreldre betalt mye for de timene, også de jeg ikke var på. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang sa unnskyld. Unnskyld, mamma! Og er det noe jeg angrer på så er det at jeg sluttet med piano etter «Til Elise». Du får jo alltid rett til slutt.
Jeg kan heller ikke huske at vi hadde lekseplaner med kryssing for måloppnåelse og egenevaluering, men jeg tror da vi lærte det vi skulle. Men jeg kan huske at det ble konkurranse på skolen etter hvert og at det var et slags press innenfor ulike idretter. Men det var et helt annet nivå enn i dag, og jeg tror presset på mange fronter er blitt større, -prestasjoner på skole, idrett og ikke minst fokus på kropp, utseende, utstyr og alt det der. Vi hadde større frihet, men også større ansvar. Og det gikk bra. I dag skal alt måles, vektes og veies. Gjerne etter de voksnes standard.
Det er ikke det at alt var mye bedre før, den plata fungerer ikke lengre. Men det er en annen tid, nåtiden, og kanskje kan man ha godt av å skue tilbake. Skal vi utvikle oss positivt må vi lære av historien, lære av det vi gjorde feil og ta med noe av det som var bra. Jeg tror at vi må ta tilbake fritiden vår og legge listen lavere på mange områder i dag. Huset, hagen, kroppen og alt det andre trenger ikke være perfekt og striglet til enhver tid. Vi blir syke av det. Prestasjonssamfunnet gjør barna våre syke. Vi må elske våre barn for den de er, først da kan vi fremelske deres prestasjoner. Vi gjør barna våre syke. Mitt budskap er at vi trenger å bli påminnet et gammelt bud: «Du skal holde hviledagen hellig». Men om du tar den på mandag og annenhver onsdag eller litt hver dag,- det må du selv finne ut av. Men gi deg selv og barna et pusterom,- et frirom i hverdagen.
I dag laster folk ned apper med kafelyder for å kunne klare å konsentrere seg. Vi må gå på kurs for å finne roen. Balansen i livet er noe mer eller mindre kvalifisere tilbydere vil selge deg. Stressede arbeidstakere sendes på kurs i fjellheimen for å melke kyr på en bondegård. Iphone er blitt en del av kroppen. Vi chatter, twitrer, mailer, snaper eller smser istedenfor å gå på besøk eller snakke på telefonen. Vi styrer så mye til jul at vi blir sure og utslitte når høytiden endelig er der. Vi reiser på så eksotiske reiser at vi sliter med både jetlag og regningen som skal betales. Skal ha, skal ha. Karusellen går fortere, og vi klarer ikke stoppe. Mens det ungene husker best fra sommerferien er den gangen vi overnattet i telt i hagen…
Jeg er spent på hva det neste som lanseres til det moderne mennesket. Det kan godt hende at jeg går rett i fella, igjen, dessverre.
Hvordan den enkelte vil finne roen i sitt liv må du finne fasiten på selv. Hvor henter du din styrke, glede og tilstedeværelse blant pip, støy, varsler, avtaler, turneringer, møter? Hvordan finner du din balanse mellom familie, jobb og annet, egne og andres forventinger og krav?
Jeg har mine «hviledager» og små, hemmelige ritualer som fungerer for meg. Og jeg vil prøve å hjelpe mine unger til å finne sitt frirom. Det er viktig å lytte sin hjerterytme og pust, tenke noen tanker og forsøke å finne sin tro,- på seg selv, livet og noe utenfor seg selv. Da blir man ekstra klar til dyst og innsats for samfunnet.
Min hviledag er å bo i distriktet, på en øy på et lite sted. Her lever jeg litt enklere. Og her i periferien «går dagan litt saktar.» Min største glede akkurat nå er å skrive med en gjenoppdaget gråblyant som jeg kan kvesse så ofte jeg vil med en god gammeldags blyantkvesser.
Gråblyanten er min hviledag.
Foto av Margit Langseth: “Hvile på Hvalstrand”, “Øya” og “Sykling på sakte”.
Margit Langseth
10. januar 2015
