Et lite sted i periferien. Kyrksæterøra er et tettsted i Sør-Trøndelag med om lag 2 500 innbyggere. Berit og Ove Aunli er bosatt der. Trøndersodd, fjord og fruktbart bondeland. Sikkert et idyllisk sted. Kunne like gjerne vært jeg som bodde der. Nå skal Mulla Krekar tvangsflyttes til Kyrksæterøra. Ingen kan svare på hvorfor. Det er også sagt at Nord-Norge er uaktuelt fordi det blir for streng straff?
Det minner meg om en annen historie. For rundt to hundre år siden oppdaget kaptein James Cook et nytt, fantastisk, men klimatisk utfordrende kontinent, Australia. De innfødte som levde i pakt med naturen ble ansett som primitive og forsøkt slaktet ned. Som britisk koloni ble landet-langt-bort sett på som et passende sted for deportere britiske kriminelle. For å stjele et brød ble du forvist i sju år. Hvis du overlevde kom du kanskje tilbake.
I likhet med Krekar-saken er dette en «ute av syne, ute av sinn»-strategi som man skjønner ikke løser selve problemet. Det blir bare stuet bort. I England hadde man den gang ikke noe sosialsystem for å løse de egentlige problemene med fattigdom og nød. I Norge har man ikke noe system for å løse de egentlige utfordringer knyttet til “nye” former for kriminalitet, terror og trusler. 22. juli viser at Norge møter uforberedt til timen, så til de grader, uten å ha gjort leksen sin.
Dette er altså 2015 i landet som har NATOS generalsekretær, som har en aktiv FN-styrke i konfliktområder og som har et Fredssenter og deler ut Nobels fredspris. Nei, folkens, nå får dere sette dere ned å finne gode løsninger på sikkerhetspolitiske problem og ikke feie dem under teppet. Det blir verken ryddig eller rent av slikt. Ikke flytt et nasjonalt sikkerhetsproblem ut til grisgrendte områder, fordi dere som sitter med makt og myndighet ikke klarer å ordne opp.
Noen initiativrike kvinner bosatt i Oslo ble lei av «stakkars dere» og spørsmål om det er forsvarlig å la barn vokse opp i asfaltjungelen. Ja, det er virkelig synd på dere. Det er trasig at man skal bli utsatt for slik nedlatenhet. En bildeaksjon har resultert i en utstilling av det vakre i Oslo. Ja, hvis det kan hjelpe på selvbildet til oslofolk, så er det vel og bra. Jeg synes det er flott å være patriot som er stolt av sitt hjemsted, enten du bor i Oslo, Bergen, Os eller Bodø. Men etter min mening er det overhodet ikke noe synd i noen av dere som bor i Oslo, fordi dere har flere valgmuligheter, tilbud og muligheter enn noen andre steder i Norges landstrakte land. Jeg skal gi dere noen eksempler. Det er nemlig stor forskjell på nord og sør, land og by,- og Oslo er kanskje det stedet som ha flest privilegier.
Tenk for eksempel på mulighetene man har til skolevalg i Oslo. Det kryr av ulike typer skoler, både offentlige og private. Ja, selv Jens Stoltenberg valgte Steinerskolen og privatskoleløsning. Elever på videregående nivå har innenfor grei pendlervei alle valgmuligheter, og slipper å bo på hybel eller bli transportert med bil og båt og buss. Det er et hav av muligheter for videre utdanning med universitet og flere høyskoler og institutter innenfor ring 3. Og du kan til og med bo på landet utenfor Oslo og likevel nå det meste innfor skole og utdanning. Samtidig så vil jeg si at også oslofolk har godt av å reise ut for å hente ny kunnskap. Det er noe som gjelder alle uansett hvor du bor. Utsikt gir innsikt.
Det var en høylytt prosess med sammenslåing av sykehus i Oslo. Grusomme greier, altså. Mens vi i grisgrendte strøk er avhengig av vær og vind for å i det hele tatt komme oss til sykehus, og det er kanskje snakk om flere timers transport for å komme til nærmeste akuttmottak. Nedlegging av sykehus i distriktene gir ikke bare et svekket helsetilbud til barn og voksne, men vil også få katastrofale følger for fagmiljø og kompetansemiljø som dør. Mens arbeidslivet blomstrer som aldri før i Oslo.
I sentrale strøk, som vår hovedstad er det et utall av muligheter med kulturopplevelser og kulturtilbud. Opera, teater, konserthus, museum, kino, opplevelsessenter og et nærmest ubegrenset tilbud innenfor idrett, lag og foreninger. Det er slett ikke synd i dere, både barn og vokse kan velge og vrake fra a til å i tilbud. Dere har også kompetansebedrifter, forretninger og alle slags servicetilbud tilgjengelig. Ikea, designmøbler, møbelhus og alskens varianter. Bakerier og spesialforretninger av alle slag.
Dere som bor i Oslo er bortskjemte på muligheter. For 299,- kan du reise til europeiske hovedsteder og sydlige strøk. Weekendtur til New York. Det koster 5000,- for meg å komme meg tur og retur til Gardermoen for å nærme meg Europa. Og vi må helst reise ned dagen før for å være sikker på å nå frem. Reise til og fra Gardermoen og overnatting der for hele familien og feriebudsjettet er da allerede nesten tomt. Men vi klager ikke. Det blir hjemmeferie i år også.
Om noen spør meg om det ikke er synd å la barna vokse opp i distriktet, så blir jeg ikke fornærmet av den grunn. Du må gjerne si at vi har en søt dialekt og herme etter oss, men du må da for svarte høre etter hva vi sier! Vi er dessverre ikke bortskjemt med estetikk og arkitektur, selv om vi også gjerne vil at våre barn vokse opp med kunst og fine parker tilgjengelig, god arkitektur og minst et signalbygg i nærmiljøet. Vi har utfordringer som er mye større. To be or not to be. Det er spørsmålet. Vi kjemper mot nedlegging av studietilbud, nedlegging av båtruter, nedlegging av flyplasser, nedlegging av sykehus. Vi vil ha trygge veier som ikke er rasutsatt, vi vil ha et tilbud under innenfor offentlig transport. I alle fall en eneste bussavgang om dagen? Vi vil ha et kulturtilbud, vi vil ha mulighet til å lære ungene å svømme innendørs.
Vi kjemper mot fraflytting og avfolking. Vi kjemper mot at husene våre skal bli verdiløse. Vi kjemper for å bli hørt, sett og tatt på alvor. Vi kjemper for at den verdiskapingen vi står for også skal komme også vår landsdel til gode.
Vi har kjempet mot okkupasjonsmakten og opplevd store katastrofer uten å bli skrevet bok om, blitt forsket på eller blitt filmatisert. Slaget om Narvik, evakuering av Finnmark, Rigel-katastrofen. Vi har blitt brukt som skjold i den kalde krigen. Vi flyttet fra øyene mot betaling og senket fiskeskøyter for å bygge landets jernindustri. Vi mister våre ungdommer som tar utdanning. Vi har mangel på leger, tannleger, prester, sykepleiere, lærere.
Men en ting er sikkert; vi som bor i distriktet ser mulighetene, vi er grundere, vi har naturressurser i fjell, i fjord og under havbunnen. Vi har vind og vær. Vi har folk og kompetanse. Vi har historie, industri og naturressurser. Petro og turisme.
Vi jobber for utvikling og innovasjon.
Vi kjemper kanskje Davids kamp mot Goliat, men vi gir oss aldri!
Vi ønsker å skape livskraftige samfunn og har ikke tid til jåleri. Vi kjemper en kamp for å leve og overleve.
Det er mulig at folk brant seg ut og møtte veggen også da jeg var ung, men enten visste man lite om det eller så ble det ikke snakket om. Dagens unge har så tett timeplan at barn er stresset og utbrente, melder Dagens Næringsliv. Det bekymrer meg.
Det er kanskje et under at ikke min far ble utbrent, han jobbet kanskje 10 timer og mer om dagen og hadde kontinuerlig vakt, men han var helt sikkert sliten og måtte forsake mye. Han jobbet med mennesker, enkelte ganger med livet og døden i hendene. Det var slik det var med hans jobb, og han var hovedforsørger og var på jobb stort sett hele tiden, mens vi ordnet det andre.
Prisen betalte vi vel alle sammen, ikke minst min far. Men lærdommen vi fikk, slapp vi å betale penger for. Min mamma, som også jobbet, men kortere dager, måtte ta ansvar for alt med fire barn, hus og hage. Hagen var for øvrig mer som en jungel, men det ble da folk av oss også. Jeg tror at det som fikk alt og alle til å henge sammen, var at vi hjalp hverandre, justerte aktivitetsnivået og tok ting som de kom. Min mor gikk ikke på treningssenter eller var på jentetur. Min far var aldri på helgetur i Manchester eller spilte bridge. Vi bakte ikke hjemme, for det var det verken tid eller overskudd til. Vi vokste opp på kjøpingsbrød, og hadde heldigvis penger til å kunne gjøre det.
Men vi hadde kvalitetstid sammen en måned hver sommer, selv om ingen kjente ordet kvalitetstid den gangen. Det var hellige dager, og det føltes som om vi levde i paradis og himmelen var nær. Vi spiste når vi hadde fått fisk, sov når vi var trøtte og spilte Yatzee om kvelden. Sommeren var familiens hviledag, vi hentet oss inn, fant hverandre og oss selv på en øde øy i havgapet.
Tilbake til hverdagen, kan jeg ikke huske at vi hadde en aktivitetskalender for familien. Vi hadde ikke lørdagsgodteri eller andre «skjema» for hva vi skulle spise eller ikke spise ulike tider eller dager. Det eneste faste var pinnekjøtt og multer på julaften. Når det gjelder fritidsaktiviteter måtte vi selvsagt spørre om lov for å begynne (og slutte) på håndball, fotball, speideren og så videre. Så måtte vi selv komme oss til og fra. Vi hadde heller ikke bil da jeg vokste opp. Og vi lærte å ta vare på oss selv slik, tror jeg. Det å bo i periferien gir mange fordeler, den ene velsignelsen er at man kan gå eller sykle eller sparke til og fra alt. Så enkelt, så genialt. Ja, og miljøvennlig ikke minst.
Vår familie fungerte på sin måte, og det gikk bra med alle involverte. Vi samles fortsatt så ofte vi kan, selv om minstebarnet er 43 og det er lenge siden vi bodde under samme tak og på samme sted. Det var kanskje mest mamma som betalte prisen for å holde familien oppe i den daglige driften, og belønningen er at hun er forgudet, elsket og aktet av alle i familien. Min far viser sin evige takknemlighet med å være meget aktiv på kjøkkenet og med støvsugeren som pensjonist. Han bruker nå all sin tid på å være tilstede for familien og særlig barnebarna, han tar igjen tiden med oss som han mistet. Mine foreldre gjorde sitt beste for oss på sin måte, og jeg er dem takknemlig for livet.
Gjennom oppveksten gjorde vi mange sprell og til tider ble grenser testet, blant annet med luftpistol, pil og bue. Glassfiberpiler, må vite. Jeg husker at jeg pleide å leke på taket. Der fikk jeg være i fred for mine tre brødre og dukkene fikk litt frisk luft. Jeg installerte meg med maleverksted og snekkerverksted i kjelleren, sydde på mammas lite brukte Husquarna symaskin og tok pause hvis nåla spiddet seg gjennom fingeren. Det ble ikke merke engang, for nåla var jo kommet ut av fingeren før jeg merket at den hadde vært gjennom. Jeg og en venninne innredet uthuset med å male veggene stripet med restemaling. Jeg kan ikke huske at noen sa noe på det. Der hadde vi ungdomsklubb helt uten voksne tilstede. Vi bygde forferdelig skrøpelige og skjeve trehytter som aldri fikk tett tak. Mine brødre laget akvarium i kjelleren til vårt søskenbarn. Det var en hel jobb å sykle til Botn og fiske opp «akvariefisk». Ja, det er utallige histories som kan fortelles og ikke bør fortelles. Jeg kan fortsatt huske lukten på det gamle biblioteket og Fru Carlsens milde vesen. Dit gikk vi ofte. Vi badet på Horvnes før 1. mai. Hvis vi skulle gjøre noe avansert, så tok vi opp Ti i skuddet eller laget radiosendinger på kassett. Vi rak rundt i byen og lekte under kaien. Dette var vår søndagshvile, og ofte skjedde det både mandag, tirsdag og andre ukedager. Dette var våre frirom.
Det eneste vi alle ble barna delvis påtvunget var pianotimer. Det var min mors drøm at hun selv skulle kunne lært det en gang. Jeg ble knepet i å skulke pianotimene, fordi det var litt kjedelig og fordi jeg ble opptatt av andre ting som tenåring og fordi det luktet forferdelig og var en skummel stemning i kapellet på sykehuset. Jeg kan ikke huske at jeg fikk kjeft da min mor tilfeldigvis møtte pianolæreren i byen og hun lurte på om jeg var syk. Mine foreldre betalt mye for de timene, også de jeg ikke var på. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang sa unnskyld. Unnskyld, mamma! Og er det noe jeg angrer på så er det at jeg sluttet med piano etter «Til Elise». Du får jo alltid rett til slutt.
Jeg kan heller ikke huske at vi hadde lekseplaner med kryssing for måloppnåelse og egenevaluering, men jeg tror da vi lærte det vi skulle. Men jeg kan huske at det ble konkurranse på skolen etter hvert og at det var et slags press innenfor ulike idretter. Men det var et helt annet nivå enn i dag, og jeg tror presset på mange fronter er blitt større, -prestasjoner på skole, idrett og ikke minst fokus på kropp, utseende, utstyr og alt det der. Vi hadde større frihet, men også større ansvar. Og det gikk bra. I dag skal alt måles, vektes og veies. Gjerne etter de voksnes standard.
Det er ikke det at alt var mye bedre før, den plata fungerer ikke lengre. Men det er en annen tid, nåtiden, og kanskje kan man ha godt av å skue tilbake. Skal vi utvikle oss positivt må vi lære av historien, lære av det vi gjorde feil og ta med noe av det som var bra. Jeg tror at vi må ta tilbake fritiden vår og legge listen lavere på mange områder i dag. Huset, hagen, kroppen og alt det andre trenger ikke være perfekt og striglet til enhver tid. Vi blir syke av det. Prestasjonssamfunnet gjør barna våre syke. Vi må elske våre barn for den de er, først da kan vi fremelske deres prestasjoner. Vi gjør barna våre syke. Mitt budskap er at vi trenger å bli påminnet et gammelt bud: «Du skal holde hviledagen hellig». Men om du tar den på mandag og annenhver onsdag eller litt hver dag,- det må du selv finne ut av. Men gi deg selv og barna et pusterom,- et frirom i hverdagen.
I dag laster folk ned apper med kafelyder for å kunne klare å konsentrere seg. Vi må gå på kurs for å finne roen. Balansen i livet er noe mer eller mindre kvalifisere tilbydere vil selge deg. Stressede arbeidstakere sendes på kurs i fjellheimen for å melke kyr på en bondegård. Iphone er blitt en del av kroppen. Vi chatter, twitrer, mailer, snaper eller smser istedenfor å gå på besøk eller snakke på telefonen. Vi styrer så mye til jul at vi blir sure og utslitte når høytiden endelig er der. Vi reiser på så eksotiske reiser at vi sliter med både jetlag og regningen som skal betales. Skal ha, skal ha. Karusellen går fortere, og vi klarer ikke stoppe. Mens det ungene husker best fra sommerferien er den gangen vi overnattet i telt i hagen…
Jeg er spent på hva det neste som lanseres til det moderne mennesket. Det kan godt hende at jeg går rett i fella, igjen, dessverre.
Hvordan den enkelte vil finne roen i sitt liv må du finne fasiten på selv. Hvor henter du din styrke, glede og tilstedeværelse blant pip, støy, varsler, avtaler, turneringer, møter? Hvordan finner du din balanse mellom familie, jobb og annet, egne og andres forventinger og krav?
Jeg har mine «hviledager» og små, hemmelige ritualer som fungerer for meg. Og jeg vil prøve å hjelpe mine unger til å finne sitt frirom. Det er viktig å lytte sin hjerterytme og pust, tenke noen tanker og forsøke å finne sin tro,- på seg selv, livet og noe utenfor seg selv. Da blir man ekstra klar til dyst og innsats for samfunnet.
Min hviledag er å bo i distriktet, på en øy på et lite sted. Her lever jeg litt enklere. Og her i periferien «går dagan litt saktar.» Min største glede akkurat nå er å skrive med en gjenoppdaget gråblyant som jeg kan kvesse så ofte jeg vil med en god gammeldags blyantkvesser.
Gråblyanten er min hviledag.
Foto av Margit Langseth: “Hvile på Hvalstrand”, “Øya” og “Sykling på sakte”.
Kommer tiden eller går tiden? Ditt liv i evigheten er et fotavtrykk i sanden som vaskes vekk av neste bølge som skyller inn over stranden. Bildet av en barfot på stranden flakker forbi mitt indre øye når jeg minst venter det og sier til meg: vær tilstede i din tid.
Mennesker setter avtrykk i historien. Noen blir legender omspunnet av myter av mange slag. Elvis Prestley, William Shakespare og Petter Dass. Hvem de egentlig var vet ingen. Men de etterlater seg toner og ord som spor. Menneskets ånd, et kulturelt fotavtrykk som vil leve videre i nye sammenhenger.
Noen utfører heltedåder, bestiger høye fjell, finner opp kruttet eller kommer i glass og ramme. Mens andre lever evig etter å ha vært gapestokken, gjennom avisoppslag, Se og Hør, på facebook eller etter å ha blitt kastet syre på. Deres navn bærer tunge bører, sten på sten legges til byrden, holdt i hevd av bygdedyret og Janteloven. «Evig eies kun et dårlig rykte».
Mennesker som er ekte og gode. En sjelden rase, kanskje. De som gir deg energi, gir deg mot og gjør deg glad. De gir strøm og lader batterier til de rundt seg. De er dagens solstråler i mørketiden. De gjør gode gjerninger for andre uten å bli portrettert i Dagens Næringsliv eller intervjuet på Skavlan eller lastet ut på nettet. De vanlige menneskene. De som er limet i familien. De som står opp hver dag og gjør jobben. Det er de som styrker samfunnets hjerte og hjerne. De hjelper en nabo med å måke innkjørselen. De rydder i dine fadeser uten at du vet det. De gjør sine barn til trygge barn. Gjør sine elever til «gangs mennesker». Som respekterer sin ektefelle. Som behandler familiens seniorer med ærbødighet. Men mest av alt tar de den oppvoksende slekt på alvor. Gir støtte og anerkjennelse. Forstår. Lytter og snakker. Tenker. Er tilstede. De som sier «hei!». Man kan alltids prøve så godt man kan? Reiser seg opp igjen og står på. Heft, heft,- gå videre.
Tilstede.
Tilstede i tiden.
Eller sjelden tilstede?
Kommer eller går den?
Er alle ting glemt om hundre år?
De som er bare tilstede, vil deres fotspor bli visket ut av neste bølge? De som ikke kan googles, er omtalt i leksikon eller henger innrammet på en vegg med navnet på et messingskilt,- blir de glemt om hundre år, slik Hamsun sier?
I motsetning til alle de som gjør og presterer eller som dør som martyr vil disse bli omtalt med respekt for den de var. Bare være. Det er ikke ekstreme handlinger som vil bli dokumentert eller husket, det er hjertevarmen – en kraft som kan leve videre i andre. Kraft som gir strøm som gir lys som gir ny kraft.
Kjærlighet. I en brodert pute. Bestefars plystring. Varmen fra en bestemors deig under et nystrøket hvitt og blåstripete kjøkkenhåndkle. Jeg vil også lage godlyder og servere nybakt brød, – skalken er best med smør som smelter. Bestefar lærte meg å spikke fine sigarer og vi liksomrøkte hver dag hvis det gikk an å sitte i solveggen. Min sønn som sitter på en stol i solen og spikker på en pinne.
Jeg ville egentlig skrive om min snille og gode bestefar, Kristian Hass Martinsen. Men for å forklare det forunderlige og magiske tar det litt tid. Godlukten fra bestefars barbermaskin.
Han henger ikke i forgylt ramme på et offentlig sted, han fikk ingen statue eller artikkel skrevet. Men han er min helt, og mennesker av godhet lever videre også mer enn hundre år. Jeg vil skrive mer om deg senere, bestefar. Men det du var lærte meg mye.
De vi elsket lever videre,- i oss. De er stemninger og minner som vi tar med oss. Sitte stille på en benk. Servering på øverste trappetrinn. Lage suppe av gress. Det å få blande Solo og Cola og drikke med sugerør. Plukke stener og grave etter mark. Spikke pinner. Tenne bål i fjæra.
Spise surgras.
Det som gjorde disse til mine forbilder er de små og enkle ting, – og mest av alt at de bare var,- tilstede.
Dere vil aldri bli glemt, for kraften lever videre.
Lyslykt av is, konsert i en møbelbutikk, et mobilt naust, bootcamp med nissedrakt, fiolinspill & foredrag, arkitekturperle på snaufjellet, lese dikt fra en benk i parken, rosa lys på kirken, movember, en hoppbakke langt til havs, julepynt av en Colaboks, omvendte julekalendre, turning i friluft, teater på en perrong, servering på berget på den ytterste nakne øy og en festival i ei lita bygd.
Listen er nesten uendelig, og la oss håpe at den aldri tar slutt. Kreativiteten er en gave fra himmelen som sprer glede til deg selv og de som er rundt deg. Kreativitet er gratis og gir effekt for mange millioner kroner.Men det er ikke pengene som er i sentrum. Det er skaperkraften og gleden med å realisere en vill ide som du kom på ved en tilfeldighet. Eller var det skjebnen. Kanskje en gammel drøm?
Kreative mennesker er de som skaper liv og røre, som tenker nye tanker, som er høyt oppe og av og til langt nede. Innovasjon, heter det visst. Den indre drivkraften som faen meg aldri tar pause, og når du trenger hvile som mest, ja da gnager den i kroppen og vil ut! Den er en djevel, en ond ånd og en gudommelig kraft. Det å ha god fantasi iblandet fryktløshet og gjennomføringsevne, er en gave og samtidig er det en besettelse, en pest og en plage.
Men takk, Gud, for disse kreative mennesker som tenker nytt, som ikke ser problemet, men søker gode løsninger. Jeg leste et sted at kreativitet er en ønsket egenskap for ledere. Det gjelder å se muligheter og tro på at mennesker kan få til ting, sammen. For alene er det ikke artig å være kreativ. Jeg må jo innrømme at det var veldig morsomt at min bror ville jeg skulle rosemale hans gamle vrak av en bil da vi var unge. Øverst på panseret der rusten hadde tatt mest tak. Jeg har hatt mange rare ideer, noen også gode. Lage smykker av trolldeig, ja, de egnet seg best på veggen. Rekved til hylle, – og det LENGE før det ble omtalt i glansete interiørblader. Min mann er heldigvis tålmodig, og hyllen har levd i flere varianter gjennom 15 år nå. Nå er den hypermoderne. Og Herre Gud,- så artig det var! Og det tar aldri slutt.
Kreativiteten er gratis, fri og franko, særlig til husbruk. Men den koster likevel. Det burde vært satt en pris på disse som er primus motor, som trener turnjenter, satser på kunst, sprer musikk og sang og tar regien som ingen ser timelistene for. Alle disse kreative folk, ofte kvinnfolk, som tar sine indre krefter ut i idrettslaget, kulturverkstedet, reiselivsbedriften og younameit.
Kulturbaserte næringsvirksomheter er profesjonalisering av kunnskap og kreativitet, og denne næringen har flere ansatte enn industrien og er den største vekstnæring i Europa. Både regjeringen og kommunen har over år økt satsningen, og for noen resultater det har gitt. Pengene gir stor avkastning. De yngler formelig. SynEnergi. Ungdommene komponerer, studerer på nasjonale scener og etablerer seg som kunstnere. Likevel er det lave lønninger, dugnadsbasert og ja, det er jo gøy og vi tror på det. Men kompetanse har sin pris og bør verdsettes. Kreativitet også. For ikke å snakke om kunsten som kombinerer disse to.
Disse kreative mennesker er sine egne kraftverk og synergieffekten er enorm og helt umulig å måle. For hvordan måler man livskvalitet? Ånd og sjel? De som trener våre barns største muskel, nemlig hjernen, disse kulturarbeiderne står på lang utover ettermiddager og helger. De skriver ikke timer lengre. De brenner for ideen, de brenner for realiseringen. De stråler i lyset av sin energi og lager høyspenning sammen med andre kreative. Men faren er alltid tilstede at ressursene tar slutt en gang. Bom stopp. De brenner ut. Tombola. Så her er det vår oppgave å holde skovlhjulene i gang til disse fyrverkeriene. Det å bli sett. Klapp på skulderen. En gjentjeneste. En bonus? Det minste disse fortjener er en takk!
Så til slutt en oppklaring eller kanskje en advaring. Det er ikke gull alt som glitrer. Enkelte som påberoper seg kulturkompetanse, kreativitet og kulturminnevern, gjerne over en forside i avisen. Alarm! Pass på, warning og på med rødlyset. Svært mange slike prosjekt som har profitt som øverste mål, slike generer ikke kreativ kraft. Det å rive et gammelt hus som dessverre var i for «dårlig» forfatning for å bygge sjarmløse leiligheter bygd på billigste vis eller for å fin utsikt. Det å bygge institusjoner på dyrket mark eller sette opp brakkerigger under påskuddet å lage til et «serveringsted» for innbyggerne. Disse er ingen kreative kraftverk, men lider av mangel på fantasi, skaperkraft og er ikke løsningsorienterte. De tenker ikke glede og livskraft, men de tenker vel i grunnen mest på seg selv. Det kalles egoisme. Trøsten får da være at disse kraftverkene ikke har noen naturressurser å bygge fremtiden på.
Og en ting er sikkert: når pengepungen er tom, så slukkes lyset for godt.
Hvis lysene i det hele tatt har vært på…
Og da vil den ekte kreativiteten blomstre som før. Det er en ild som aldri tar slutt.
Sitatet fra John F Kennedys tale i Vest Berlin i 1963 har satt spor. Det henspiller til et to tusen år gammel ordtak om sivis romanus sum – «Jeg er romer». Mens noen tolker det som et artig sitat «Jeg er en berlinerbolle», så tenker jeg dette er et av vår tids sterkeste rop om frihet. Et slagord for fred og demokrati. Slagord. Sammen med den samtidens med forkjemper mot rasisme Martin Luther Kings berømte tale “I have a dream” representerer dette 1900-tallets verbale kamp for rettigheter og rettferdighet.
Kennedy og Kings store visjoner for verden er legendariske. Ord kan forandre verden.
Kennedys budskap til verden og til østmaktene hører vi gjenklang av i Europa, også i dag, – 25 år etter Berlinmurens fall. En verden hvor flere titalls væpnede konflikter raserer kulturer og dreper.
Kings drøm er fortsatt ikke oppfylt, selv om USA har fått sin første fargede president. Det er fortsatt rasisme og ekstremisme på vår klode.
Vår tids heltinne og menneskerettighetsforkjemper Malala Yuosafzai, en ung kvinne med en stemme som snakker for undertrykte kvinner og taler for retten til skolegang:
One child, one teacher, onebook and one pencan change the world.
Ord er sterkere enn våpen.
Men ordene må gjentas!
I dag nektes kvinner skolegang, de steines til døde av sine fedre, de blir solgt som en handelsvare og blir kjønnslemlestet.
I Norge har vi en fungerende påtaleapparat og rettferdig domsmakt og uavhengige lovgivere. Vi har lover som sikrer skolegang og andre rettigheter. Lover som beskytter oss mot diskrimering og rasisme.
Vi har gratis skolegang, fri legehjelp, sosiale ytelser og sikkerhetsnett. Vi kan gifte oss, skille oss akkurat så mye som vi selv ønsker.
Ingen kan kjøpe meg på billigalg eller sette meg ut i skogen. Ingen kan skjære i meg eller kaste stein på meg.
Jeg kan si, skrive og mene det jeg vil.
Det er ingen selvfølge for alle.
Kennedy, King og Yousafzai – alle disse tre ble skutt, sannsynligvis ble de ansett som en trussel fordi de talte så tydelig, klart og sterkt. De vil endre verden, med livet som innsats. De ville endre verden med ord. Slagkraftige ord.
Norge har tildelt to av disse Nobels Fredspris. Og her tusler jeg rundt i frie og demokratiske Norge med friskt vann og harmonisk periferi. Flinke lærere underviser barna og dyktige leger kurerer det meste. Vi feirer 200 år med Grunnlov.
Jeg puster inn frisk luft mens jeg går på jobb i den fredelige lille byen langt mot nord og sier høyt til meg selv:
“De-som-bygde-landet-generasjonen». Jeg tror knapt nok de unge i dag skjønner dette begrepet. What? Say again? Kanskje er det fordi den eldre garde var så travelt opptatte med å bygge Norge, kjempe for likestilling, rett til utdanning og fri abort at de ikke krever så mye på egne vegne. Hverdagen går jo sin vante gang.
Omsorgsbolig og sykehjem er for veldig mange rammen rundt livets siste fase, – men hvorfor må alt annet stoppe opp i de eldres hverdag selv om de snart er ved veis ende. Det siste stykket på veien kan man også oppleve mye, tenker jeg. Man kan bidra, man kan lære og man kan lære å huske. Kanskje eldre gleder seg mer over de små ting, som en kjent og kjær salme, følelsen av ull mellom hendene eller lukten av tjære? Ferske reker og majones. Det enkle er ofte det beste. Men det enkle kan også være vanskelig tilgjengelig for mange eldre.
Det er mye som kan gi økt livskvalitet til eldre, som krydrer deres hverdag, – i tillegg til det de dyktige ansatte bidrar med, selvsagt. Det finnes gode eksempler.
I Oslo har et prosjekt med sauer og geiter i sykehjemshagen vært en suksess. En sykehjemskatt. På Dønna et «gammelt» naust. På Herøy kan du sitte på kaikanten. Knut kan bla i sin egen minnebok som noen elever har laget. Frivillige lag og organisasjoner, privatpersoner og andre kommer innom, tar en trall eller snakker over en kopp kaffe. Noen gjør som Gunn-Åse Larsen Ludviksen som en gang i året organiserer rekefest for seniorene i Alstahaug kommune. De fleste seniorene må nemlig ha hjelp til å pille reker. Så er det bare 355 kvelder igjen å ta av!
På Lotte sykehjem i København lever de gamle mye lenger enn alle andre steder og de ansatte er aldri syke. – Den siste tiden de lever skal være en fest, sier bestyrer Thyra Frank (NRK, 2004). De gamle lever fem år lengre her. Et gammelt og slitt bygg, men det er fylt med frihet og opplevelser. Samfunnsøkonomisk? Neppe. Men den personlige gevinsten er fem år med flere gode hverdager. Beboerne får sove så lenge de ville. De hadde fri bar og lever et liv, sitt liv.
I Norge skal man ikke leve sitt liv når man blir gammel og syk. Er du syk, stakkars, så er du syk. Er du gammel og syk, ja, da er du det, dobbeltstakkars. Det burde vært en internasjonal eldrekonvensjon som ivaretok eldres rettigheter til å oppleve og lære. Vi har jo pedagoger for barn, ungdom og voksne i alle andre livsfaser, men ikke for eldre. Eldre har rett til en meningsfull hverdag. For meg handler det om menneskeverd. For politikerne handler det om budsjetter, jeg vet det så vel. Kommunebudsjettet. Departementet sitter med nøkkelen som åpner døren inn til sykehjemmet. Sykehjem er ikke en parkeringsplass for utrangerte eldre før de kommer på bilkirkegården. De eldre har akkurat de samme sansene og følelsene som før. Og her kan du og jeg bidra med innhold.
Sist, men ikke minst, i Norge har Den kulturelle spaserstokken har gitt kulturelle opplevelser med høy kvalitet til seniorer. Spesielt tilrettelagt for “de-som- bygde-landet.» Musikk, opplesninger, forestillinger, møter med forfattere, teater og formidling. Se, høre, føle, smake og kjenne at hjertet banker i takt med musikk. Minner fra en svunnen tid. Nye gleder over toner man ikke visste fantes. Denne ordningen skal nå legges ned, og det er rett og slett trasig.
Jeg har bedt min mann om å skyve meg utfor et stup eller noe hvis bingo og andakt skal være det som fyller min hverdag i livets siste fase. Jeg hater bingo. Men det kan jammen hende jeg blir nødt til å digge bingo når jeg først sitter der. Men jeg vil snakke om politikk, jeg vil ut for å se hva som skjer i min by, jeg vil ta en fergetur, jeg vil lese eller lytte til god lyrikk, lukte på en primula om våren, lage rognebærgele om høsten, jeg vil se ut på havet og hurtigruta, jeg vil spise sushi, drikke sherry, spise belgisk sjokolade og provosere en gammel sur gubbe. Jeg skal ta på lebestift!
Mest av alt vil jeg være publikum på en konsert, se en film, sitte i mørket å se på teater, også på mine gamle dager. Den tid kommer at jeg ikke klarer å stavre meg ned til kulturbadet eller komme meg til Petter Dass-museet. Neste er siste stopp. Slutt på moroa. Game over.
Jeg gremmes over at den borgerlige regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår kutt av Den kulturelle spaserstokken hvor profesjonelle aktører og kunstnere bringer kulturopplevelser til de som ikke har mulighet til å oppsøke dem selv. Vi bygger flotte kulturbygg og glemmer de eldste. Et paradoks. 30 millioner er for dyrt, ca 1, 5 million på hvert fylke og så kan du kanskje regne ut hvor lite beløpet er for din kommune, men jeg tror ikke du aner hvor mye det betyr for de gamle. Og de fleste klarer ikke formidle opplevelsene de har hatt i regi av Den kulturelle spaserstokken. De skriver ikke leserinnlegg eller protesterer, de roper ikke høyt til budsjettkuttet. Men jeg har sett gleden og lyset i seniorenes øyne når kunst musikk og litteratur har bragt frem glede, minner, latter og tårer. En stemmeløs begynner å nynne. En dement husker sangteksten. En stokk som dunker takten. Jeg har selv sett det. Det var stort. Reinhekla magi, jammen santen.
Hvorfor skal seniorene ikke få oppleve kvalitet på kulturopplevelsene på samme måte som de er vant til? Jeg vil si i fra før jeg blir dement: jeg vil ha kulturopplevelser med profesjonelle utøvere på sykehjemmet!
For ellers kan jeg når jeg blir gammel, like gjerne sette meg på taket og la kråka ta meg.
Det stod en liten rød bil litt uti veien rett etter krysset i den trafikkerte veien. En dame satt i passasjersetet. Munnen hennes gikk i ett kjør og hånden formet seg til en spiss som pekte på sjåføren på en truende måte. Hånden laget rytme i hennes klagesang, selv hørte jeg bare suset fra veien. – Oisann, tenkte jeg, – hva er det som har skjedd her, da? Utroskap, kanskje, eller et hemmelig stevnemøte som endte med et skikkelig oppgjør,- nå må du velge henne eller meg. Sjåføren knep igjen snusleppene og stirret tomt foran seg, og tok imot kjeft. Stakkars fyr.
Når jeg er på reise og ser så mange ukjente ansikter, dikter jeg historier om de jeg møter. Da blir disse menneskene ikke så fremmed. Jeg tror det er min måte å skape litt trygghet i storbysamfunnet, for jeg er vant med å hilse på annen hver person og kjenne mange i den lille byen jeg bor i. Og det liker jeg.
På vei inn på t-banen føler jeg meg som en alien fra outer space. Er det ingen som har boblejakke nå til dags? Tydeligvis ikke, jeg merker at min røde boblevest skiller seg ut i mengden blant grønne bomullsjakker og lysebrune kamelhårfrakker. Snakk om bonde på bytur. Er det ingen som har ryggsekk lenger? Bare skinnvesker og dokumentmapper å se, til og med på vei opp til instituttkonglomeratet Blindern. Jeg kunne like godt hatt på meg kjeledress fra Felleskjøpet. Bonde på bytur. Ja, ja, – det er ingen som merker noe likevel fordi alle sitter og stirrer med på sin smartmobil. De ser ikke særlig smarte ut. Jeg betrakter, og synes det er litt befriende å være en i mengden. For hvem bryr seg?
Selv om jeg alltid har sagt at det største privilegiet et menneske kan ha er å sykle til jobb, men det er litt artig å ta t-banen også. Bare jeg klarer å finne en plass å stå hvor jeg kan holde meg fast, og at jeg står slik at pengeboka ikke kan lirkes ut av sekken av fæle lommetyver som er overalt i storbyen. Og bare det ikke kommer noen skumlinger som stiller seg ved siden av. Nå har jeg også lært meg at jeg må aktivisere kortet jeg kjøper i automaten på perrongen. Ja, det var noen som sa det til meg når jeg ikke fant noen stemplingsgreie inne på selve t-banen, og jeg ble synlig rød i toppen og stresset for eventuell billettkontroll. Jeg hoppet av på neste stasjon “Majorstuen neste” og prøvde å scanne kortet på første og beste maskin. En pen dame så på meg et medlidende blikk: Det der er en brusautomat.
Men tilbake til denne lille, røde bilen i morgenrushet i Oslo og episoden som satte meg litt ut. Det ble det litt vel intimt, altså. Det finnes da grenser for hva man vil ha så nært oppi åsynet. Og så i storbyen, da gitt? Da jeg senere snudde meg, så jeg at bilen var utenlandsregistrert og stod parkert utenfor en enebolig. Det var et stillas ved huset og en handverker i en kvit, nøytral arbeidsdress. Ja. Nettopp, ja. Han som satt i bilen så jo i grunnen litt østeuropeisk ut. Kanskje var det en håndverker som hadde kommet for seint til avtalen med fruen i huset, eller kanskje hadde de malt gangen hennes med feil maling.
For livet går sin vante gang, enten man bor i by eller bygd.
I Oslo virker alt bare litt større.
Margit Langseth, 6. oktober 2014.
Foto: “Skyhigh”, Torgrim Hofstad, Eidsvoll, 2014.
Foto: “Kor i svarte”, Margit Langseh, Blindern, 2014.
Det er fire faktorer som er avgjørende for å gjøre perifere strøk konkurransedyktige. Det er fire K`er som skaper distriktenes livskraft: kompetanse – kultur – kommunikasjon og sist, men ikke minst kvinnfolk.
Vi må satse hardt på å styrke utdanningsinstitusjonene og dermed sikre et sterkt næringsliv fundert på kompetanse. Det trengs selvsagt gode kommunikasjoner for å gjøre kunnskap tilgjengelig for folk som bor i bygder, langs fjorder og på øyer, og vi må kunne fly inn kompetent arbeidskraft som også kan føde barn, nemlig kvinner. Et bredt og mangfoldig kulturtilbud er avgjørende for å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft. Det vet alle i 2014. Men satsing på kultur betyr også ivaretakelse av vår fantastiske kulturhistorie som er i ferd med å bli glemt fordi den er nemlig ikke kan googles. Kultur henger sammen med kompetanse, kompetanse henger sammen med kommunikasjon og kvinnfolkene er knyttet til alle disse begrepene. Denne vevnaden som etter min mening er periferiens mantra, har altså en kvinne som motiv. Dette er realiteten, mens verdensveven, internettet, viser oss et vrengebilde av virkeligheten. Dette falske bildet kan vi kvinnfolk i stor grad skylde oss selv for, vi vil heller vise frem nybakte boller istedenfor å bruke kjerringkjeften til noe mer matnyttig, nemlig å ta ordet i samfunnsdebatten og sette dagsorden.
Det sies at finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner frem. Ja, vi kvinner nyter å snakke hverandre ned eller hevde oss selv på bekostning av andre. Vi må jo styrke vår selvfølelse som er svak fordi vi tror på vrengebildet slik det fremstår på rosablogger og i kulørte magasiner.
Det finnes en rekke undersøkelser som viser forskjell blant kjønn. Og ja, vi er ikke like, men vi er like gode. PISA-tester i skolene som kartlegger elevers kompetanse, viser også at jenter tror de gjør det dårlig og guttene tror de gjør det bra. Jentene trykker seg selv ned og har lavere forventninger til seg selv. En dansk undersøkelse viser at flere kvinner enn menn tviler på om de er dyktige nok til å bli ledere. Realiteten er at damene i nær fremtid vil fyke fordi herrene når det kommer til kompetanse, – so come on, ladies!
En undersøkelse publisert i Aftenposten viser at kvinnelige sjefer gjør at kvinners sjanse til forfremmelse øker, for det har tradisjonelt vært ganske labert med muligheter når sjefen er en mann. Det er interessant at i mange ansettelsessaker ansetter sjefer de som er mest lik seg selv, med samme utseende og samme humor,- og for å sette det veldig på spissen, så er det skjørtelengden som avgjør om menn, som utgjør majoriteten av sjefer i det ganske land, ansetter kvinner. Kompetanse som skal bygge organisasjonen og bedriften videre er altså underordnet. Dette viser en undersøkelse publisert i ukeavisen Ledelse. Damer, nå er det på tide at vi bruker kjerringkjeften vår og tar debatten. Det er på tide at vi setter dagsorden i media, for sånn kan det ikke være. Glem ikke at de som taper mest på en status quo er distriktene, samfunnet vårt. So, come on! La oss gjøre den danske undersøkelsen til skamme, – den sa dessverre at med flere kvinnelige kolleger kan kvinners karrieremuligheter begrenses. Nå må vi løfte oss selv og hverandre frem istedenfor å trykke hverandre ned!
Det er tide at vi damer bruker energien vår til å snakke sak og visjoner, i stedet for å snakke stygt om eller rakke ned på andre, særlig de av samme kjønn. Du kan faktisk gjøre en forskjell med å la være å snakke andre ned.
Et amerikansk sitat sier:
Great people talk about ideas.
Average people talk about things .
Small people talk about other people.
På norsk kaller vi det Janteloven. Du skal ikke tro du er noe.
Nå har Norge kvinnelige boksere i verdensklassen, gulldamer i fotball, ski, golf, håndball og så videre. Vi har kvinnelig statsminister. Nordland er det kvinner som har mest dybdekompetanse, og nasjonalt utgjør jentene «brorparten», av studentene ved embedsstudiene. Kanskje på tide å gjøre noe med utrykket «brorparten»,- for hva er egentlig «søsterparten»?
Jeg ser ingen grunn til at damer ikke skal sette like mye dagsorden som menn eller inneha ulike stillinger i bedrifter og organisasjoner på lik linje som menn. Vi bør i alle fall ikke hemme de damene som tør, men heller heie på dem.
Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner er tittelen på en bok som kom i 2006.
Jeg vil bare si, – come on, damer, bruk kjerringkjeften din for det den er verdt!
Margit Langseth
3. oktober 2014
Foto: “Demokrati, – også for kvinner?” (c), Eidsvoll stasjon, 2014.
