En liten gutt i armene til en mann. Den lille kroppen er slapp og armene henger ned som om han sov den søteste søvn. Men gutten sover ikke. I døden er han trygg.
Middelhavet er et velsignet, varmt og vakkert sted for oss som bor på den rette siden. For de andre gir havet håp om frihet og en ny tilværelse. Hvert eneste år drukner det tusen og kanskje flere tusen uskyldige mennesker i havet som fanger dem. Hvert år. Hvert år. Hvert eneste år. Mens vi sitter på Playa et eller annet med rødlakkede tånegler, nipper til en paraplydrink og betrakter solnedgangen.
For hundre år siden var det vi som ble lastet om bord på vei til The Promised Land. Men ikke i en lastebåt eller fiskebåt overlastet til randen uten mat og vann med banditter til rors. Vi emigrerte på 2. klasse, men egentlig var også vi flyktninger med håp og drømmer om en bedre tid. Familier samlet og sparte penger nok til å sende en person over først, og deretter kunne man spare til familiegjenforening. I dag bor det nesten like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. I dag drar gymnasjentene på helgetur til New York eller Roma, mens mødre og barn drukner på strendene i Italia. Fremskritt og tilbakesteg. OG det er dessverre ikke noe nytt. Dette har vart i ÅRESVIS, men nå må verdenssamfunnet gjøre noe. Snart kan vi befolke månen, mens barn dør i Europa. Det er intet nytt at barn på flukt drukner i Middelhavet. Jeg har hørt noen si at kanskje er det beste løsning for dem. Det er ikke noe håp likevel. Mens vi legger ned skoler, mens vi starter rekrutteringsprosjekter, mens vi frykter avfolking, mens vi mangler hender i eldreomsorgen, mens vi sitter her og ser på. Og slik har det vært lenge, lenge.
Nok er nok. Men det er ikke nok å sende mannskap til Italia, Malta og Hellas for å bistå med å plukke opp lik, intervjue de overlevende og før de får utdelt en returbillett. Det å sende et skip for å gjøre noe da eller da, det løser ikke det egentlige problemene. Dette er en falsk løsning og feil fokus. Det er som en lege som rekvirer medisin uten å stille en diagnose. Nå må verdens statsledere sette seg sammen og hjelpe uskyldige barn og kvinner og menn og eldre på flukt. Det dør flere barn og kvinner på grunn av konflikter og ufrihet i verden enn soldater. Nå er det nok. Husdyr i Norge har bedre velferd enn mennesker på flukt. Dette er Europa 2015.
Jeg kommer ikke til kunne nyte mitt bad i Middelhavet så lenge skumtoppene er farget av rødt blod. Jeg kan prøve å gjøre noe. Jeg kan skrive, jeg kan lage en sang, jeg kan hyle og jeg kan protestere. Jeg kan prise meg lykkelig og takke hver eneste dag og beskjeftige meg med viktige spørsmål i livet og i verden, mens jeg betrakter min sønn som sover sin søte søvn under en varm dyne i et trygt land på et lite sted langt mot nord på en øy langt til havs.
Snart gryr en ny dag med latter, fotball, lekser og lesing for oss. Vi kan gå på vannet, mens gutten på den andre siden av havet mister sin mor av syne og ser de skrikende hendene forsvinne under havflaten og er ikke mere.
Kjære Gud, se i nåde til oss mennesker!
Margit Langseth
21. april 2015
Foto: “Som Jesus på vannet?” (c) Margit Langseth, Storvatnet, 2014.
