Den kommer snikende sammen med høstmørket om kveldene. Når sommeren er på hell, – hvis man kan si at sommeren i det hele tatt slo til i år, brer den seg som en velsignet takk for i år. Uansett vær og temperatur sprer denne salige duften seg som ild i tørt gress hver eneste kveld i august når mørketiden senker sitt slør over landet i nord. Den så søtlige, nydelige duft fanger meg og brer seg beroligende i kroppen min som om jeg hadde blitt truffet av en bedøvelsespil. Balsam for sjelen eller som valium for vinterdeprimerte, – mørket er jo nesten litt koselig, eller? Når jeg er trist for at sommeren med alt det artige og frie, familie og venner, fiske og båtliv og ikke minst de lyse nettene, snart er over, så får jeg trøst av en forunderlig duft av kaprifol. Selv om jeg vet at lukten snart forsvinner med frosten og mørket som fester grepet, så er det til å holde ut. Selv om jeg, ja, da er det nesten som jeg ønsker meg full narkose for å kunne våkne opp og gå inn for landing sammen med grågåsa når våren melder sin ankomst. Etter vinter kommer vår, kommer sommer, kommer en duft av kaprifol.

Det er litt rart, men jeg tenker faktisk på døden, altså min egen død, hver gang duften av kaprifol brer seg på terrassen, inn gjennom vinduet og fyller huset med godhet til sensommers tid. Jeg blir grepet av gleden over det vakre i livet som må nytes der og da før det brått blir borte og forsvinner. Det vakre i livet. Det vakre livet. I morgen er det borte. Ja, det meste av det beste tar jo slutt en gang, og det er duften av kaprifol som er det vakreste jeg kan tenke meg å omgi meg med. O lykke. Lykke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så tenker jeg at det er et år til neste gang, og hvor-gammel-var-jeg-nå-igjen, og hvis jeg blir åtti år, så er det bare 35 somre til. Jeg nærmer meg livets høst og burde fått jevn tilgang på kaprifolduft, HVER DAG! Jeg må si det høyt hvert år til minesine. -Hvis jeg dør må dere huske å legge en kaprifol i kista! De leer ikke på øyebrynene en gang. -Hallo, hørte dere hva jeg sa? Jadamammavihørtehvadusa. Fint! Må bare sjekke,- igjen. Flott.

Jeg kan godt huske mitt første møte med kaprifol. Det må ha vært omtrent i 1994 i Nordnesveien 24 A som etter hvert ble til nummer 50 i Bergen hvor jeg bodde noen år i min farmors barndomshjem. Ved studiestart om høsten var det noen fine, varme kvelder hvor jeg åpnet vinduet for å få luft. Og halleluja, for en åpenbaring. Hva er det som lager slikt en deilig duft, mon tro? Neste morgen prøvde jeg å lukte meg frem til kilden i nabolaget, men forgjeves. Alle spor var skjult. Det eneste som blomstret var naboens hekk, som så mer ut som et kratt. Noen puslete blomster stod liksom der og hang på hushjørnet midt i asfaltjungelen og den luktet ingenting. Samme kveld gjentar historien seg. Duften brer seg i hele huset. Det var nok en varm sensommerkveld. Denne kvelden går jeg ut på gaten og nesen fører meg rett bort til naboens hekk. For en forunderlig oppdagelse! Jeg bøyde meg ut av synsfeltet fra naboens vindu og knakk av en blomst. Herligheten skulle bli med meg hjem! Og neste kveld spredte det magiske seg enda sterkere seg i stua mi. O, lykke. Lykke. Det finnes veldig mange finne vokster i Bergen som jeg savner, rhododendroen om våren, kristtorn om vinteren og kaprifol. Eksotiske vekster for en kystjente som vokste opp med en viltvoksende nordnorsk hage, engedronning og rosenrot på skjærene. Jeg stjal mange blomster og buskevekster i løpet av mine sju studieår i Bergen. Også mens naboen så på en gang, men han snudde seg bare vekk. Han var vel avhengig han også, tenker jeg, av duften av kaprifol!

Jeg har mange ganger lurt på om farmor kjente til denne samme duften fra naboen i Nordnesveien da hun var ung. Kanskje min nordnorske farfar var beruset av kaprifol da han for første gang møtte min farmor på Nordnes. Kanskje farmor savnet duften alle årene hun bodde her nord, selv om hun i over 50 år omga seg med blomster i sin egen blomsterbutikk. Da jeg flyttet tilbake til nordover plantet jeg kaprifol ved hvert hus jeg har bodde i og på feriehuset vårt. Duften fra denne planten som er svartelistet i Norge, står høyt på min hjerteliste. Jeg har tenkt mange ganger hva det er som tiltrekker meg så sterkt. Kanskje er det noe jeg har luktet på i min barndom. Lukten av min mamma som har gitt meg trygghet i alle år. Jeg må alltid snuse og klemme på min mor, og hun lukter blomstereng, sol og salt sjø. Kanskje er det min farmors mimosa eller parfymeflakong. Kanskje er det sommerminner fra barndommens paradisøy. Dufter av lykke, latter, sommer. Det er lukter og minner som bærer meg over. Inn i høsten og over vinteren. Over mørket og inn i sommeren og lyset.

Uten duften av kaprifol lever jeg ikke mer.

Men etter høsten og vinteren og våren skal jeg igjen snart kjenne en duft av kaprifol.

Margit Langseth

9. august 2015

Foto: “En duft av kaprifol ute” © Margit Langseth, 2015

Foto: “En duft av kaprifol inne” © Margit Langseth, 2015

Foto: “Sensommer på Rosøya” © Margit Langseth, 2015

Foto: “Du og jeg og dunken” © Margit Langseth, 2015.

Marikåpe,- er det en sånn frakk for damer, eller? Natursti under sjørøverfestivalen på Brasøy kan være utfordrende for både voksne og barn. Sjørøverdama Tangloppa som til vanlig heter Liv Larsen setter raskt den voksne karen på plass med et smil,- nei, du skal ikke komme med noe klesplagg hit! 

Det er tid for sjørøverfestival på Brasøy i år igjen, bare en uke etter forrige festival. Denne gangen er det barna og familiefolk som er målgruppen. -Vi ønsker å lage et tilbud som er gratis for barnefamilier hvor de kan ta seg en tur i den vakre skjærgården og oppleve noe sammen. Her er det mest lek, men litt læring også, sier Madame Butterfly, bedre kjent som Margit Steinholt. Med seg i komiteen har hun flere feriefolk som gjerne vil bruke en feriedag og litt til for å bidra til aktivitet på paradisøya Brasøy.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På dagens sjørøverfest er det både fastboende og feriefolk på Husvær og Brasøy å se, men det er også kommet pirater fra Sandnessjøen, Herøy og Bodø. Det er noen som snakker finsk her også! Steinholt er godt fornøyd med oppmøtet på omtrent 150 personer. Det beste er at folk sier de er fornøyde med aktivitetene og maten, sier hun. Hun holder en hånd over hele arrangementet, smiler og prater med små og store, gir en kommando eller sykler et ærend bort på butikken i full fart. Det ble bare noen hundrelapper i overskudd i år, men sjørøverdronningen er like blid etter å ha telt opp i kassen. Sjørøverfestivalen har ikke som mål å skape et økonomisk overskudd, og er basert på frivillighet og velvillig sponsing. -I år er det handlet inn ekstra mye gullpenger og to store sjørøverflagg som jeg kjøpte på feriereise til USA nylig, sier hun. Overskuddet går til Ungdomslaget Bølgen på Brasøy i år også,- alle monner drar. Det er også kjempeflott at det generer annen aktivitet, blant annet ved kaia hvor det denne dagen var salg at av flotte og fargerike barneklær produsert av Beate Pettersen fra Brasøy som for tiden er på ferie her. Hennes søster, Brita Pettersen, hjalp også til med presentasjon og salg. Kirsten Albertsen hadde salgsutstilling av egen kunst på ungdomshuset.

Selv om hun ikke liker å snakke om det, er det også på grunn av Margit Steinholt at det ble startet en sjørøverfestival på Brasøy. ?Du skjønner at da jeg feiret 50-årsdag for noen år tilbake ønsket jeg meg en sjørøverfest for ungene i bursdagsgave av Anne Meek. Det var mange barnefamilier som skulle ferie dagen sammen med meg her ute på Brasøy. Anne Meek lagde manus og ordnet med ordentlige kostymer. Det var så artig for alle, at vi bare måtte gjøre det igjen året etterpå, og siden har det blitt en tradisjon at vi har sjørøvermoro med tokt og sjørøverfest. Så egentlig er det Anne Meek som skal ha æren, skynder Steinholt seg å tilføye.

Uansett hvem som var opphavsperson, så kan denne sjørøverfestivalen ikke måle seg med Kaptein Sabeltanns rike og det profesjonelle apparatet i Kongeparken i Kristiansand, og det er nettopp det som er poenget. Sjørøverfestivalen på Brasøy lever sitt eget liv og preges av folket som bidrar, vær og vind. Her finner du sjørøvermannskap som bærer sine svarte påtegnede snurrebarter som den største selvfølge og som elsker å finne på tøys og tull med ungene. Og ja, kaptein Råttenbåt eller John Kåre Olsen i Alstahaug Kystlag, gikk en gang helt frivillig på planken. Dekksguttene på MS Dønning og MS Nykværing er alle godt pensjonerte herremenn som blir som barn igjen, kaster knallskudd og ler høyt når de klarer å spyle ned mannskapet på den andre sjørøverskuta med vannkanon. Dette er ekte sjørøverglede som ikke trenger regi. ? Men det er vel bare på lek, eller? Spør en liten sabeltanngutt med oransje redningsvest med et spørrende blikk.

På naturstien må hvor man kan løse ulike oppgaver langs en av øyas turstier er de voksne er også like ivrige som barn eller barnebarn til å samle saueull, kongler og blader fra rognbærbusker og svare på spørsmål om fisker, fugler og dyr som lever her ute i havgapet. Det er til sammen 23 lag som deltar på natursti og alle barna får velge seg en premie. I år trekkes det et lag som vinner den store gullskatten, og det er Team Storkveite som vinner i år også. Vinnerlaget bestod av Ingrid Trippestad Venger, Harald Venger, Martin Trippestad Venger som i år ble supplert med feriekameraten Torgrim Hofstad. Familien Venger er bosatt i Oslo, men har feriehus på Brasøy. Bildet ovenfor viser Team Storkveite om bord i Dønning sammen med kaptein Råttenbåt som John Kåre Olsen fra Alstahaug Kystlag heter omtrent en dag i året.

Mellom slagene er det til tider tendens til kø i kafeen på ungdomshuset hvor sultne tilreisende, feriefolk og fastboende koste seg ute i et strålende vær med mat og drikke. Gratis påfyll i koppen så lenge du ønsker. Kafeen er bemannet med feriefolk og flere var også tilreisende gjester som ferierer hos venner på øya. De voksne i komiteen er for anledningen kledd med skaut og sjørøvereffekter funnet i skuffer og skap, og en av damene i komiteen viser stolt frem et hjemmesnekret tresverd som mannen hadde lagd til henne. Sverdet har en fin og buet fasong og er malt i sølvfarge, og ingen bryr seg om sverdets «bakside» tydelig viser spor av å være et rest av furupanel, type Pernille.

På Brasøy finner du sjørøverfesten hvor ingen spør deg om du har billett eller har betalt, her finner du artigheter for både store og små, helt gratis. Det skal være et lavterskeltilbud hvor alle er velkommen. Kom som du er, og du kan få låne et sjørøverskjerf. Kom som du er, og du kan få snurrebart hvis du vil. Her er det lek og moro for barn som er i sentrum. Og feriefolket som stiller på dugnad i komiteen,- ja, de har det minst like trivelig! Det kan også undertegnede skrive under på. På sjørøverfesten på Brasøy er målsetningen at hele familien skal ha det artig sammen, og så har da også far lært noe, nemlig at marikåpe er en grønn nyttevekst, en plante altså, som også liker seg veldig godt på Brasøy!

Tekst: Margit Langseth

Foto: “Team Storkveite” (c) Margit Langseth, 2015, Brasøy

Her om dagen skrev jeg et postkort med en hilsen til naboen. Jeg tror hun ble glad, for hun takket med å sende meg en sms. Det er noe høytidelig med postkort, en håndskrevet hilsen med bilde av stedet du er på eller et annet hyggelig motiv. Kjøpe frimerke, sleike og klistre. Sånn,- der forsvant kortet ned i den røde postkassen på butikkveggen. Dunk. Det er ensomt å være postkort nå for tiden.

Tidligere sendte man postkort fra feriestedet for å vise hvor fint stedet er en finværsdag og for å vise at du har vært der! Kan huske at jeg ofte skrev 20 postkort hvis jeg dro til et nytt sted. Når man kom hjem sendte man så prospektkort til de nye du var blitt kjent med. Kortet viste stedet du bor på, men blått kulepennkryss og pil til huset som er ditt. Her bor jeg! Min syvende sans var stedet for å samle navn, nummer og adresser. Nå har jeg glemt hvem som står der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke sett min syvende sans på mange år,- hvor er den egentlig? Hva het egentlig han der vestlandsfyren jeg ble så håpløst forelsket i da jeg studerte? Og hun der fra Bergen på kollokviegruppa i 1991? Det har jeg glemt, selv om ansiktene virker levende nok når jeg leter bakover i hjernelagene. Det var spennende å slå opp i telefonkatalogen å finne ut hvor aktuelle kandidater bodde. I de røde telefonkioskene hang jo kataloger fra hele landet. Nå henger de på museum, og de røde fyrtårnene hvor mangt og meget skjedde, er kondemnert. Kanskje var det mer personlig den gang da man faktisk måtte ta mot til seg og ringe, mens man i dag kan sende en smiley eller andre rare symboler som kan være vanskelig å tolke.

Nå er det teksting, tasting og instagramming det går i. Vi glemmer hvordan stemmen er, og hvordan snakker man egentlig med folk? Vi flørter, dater og snakker i cyberspace. Du trenger ikke lengre gå ut for å treffe folk, finne en kjæreste eller gå i demonstrasjonstog. Den virtuelle verden er blitt en enkel måte å være sosial, si sin mening og du kan til og med tenne lys og skrive i kondolanseprotokoll hvis så galt skulle hende. Jeg tenker at et godt gammeldags håndtrykk, en klem og en blikk aldri kan bli erstattet av digitale uttrykk og smilefjes.

Av og til, og kanskje mange ganger, er gammelmåten en berikelse. Det er noe ekte og godt over å ta tak i trillevogna og gå på butikken. Føttene fører deg fremover og armene må anstrenge seg på hjemveien. Du kan kjenne vekten av alle varene mens grusen gnistrer under gummihjulene. Du stopper opp og snakker med en gammel gubbe på veien. Det er ikke noe parkometer som skriker lydløst etter flere penger. Mobilen må ligge nede i lommen, fordi hendene er engasjert i en skikkelig jobb. Hvis du vil at ungene skal aktivisere seg, så sett frem handvogna. Den gir de små mer trening og spenning enn fotball og alskens spillkonsoller. «Nå er det min tur!». Ja, det kan gå timesvis før noen får flis i fingeren eller ramler bakover og lander med hodet i gresset. Og tar du ungene med på butikken med ei handvogn, så får du garantert drahjelp hjem hvis de får sitte på et stykke bortover.

Det skjer noe med hodet og kroppen når man bruker gammelmåten. Prøv å ro en gammel trebåt en finværsdag. Ta frem en håndsag, en øks eller en rusten hammer. Følelsen av å være i kontakt med treverk eller det å treffe spikeren på hodet og førrfaensteike treffe tommelen en gang eller tre. Det kan jo hende du aldri kommer til å skru inn en skrue uten elektrisk drill. Rull ut ledningen og start kompressoren, vi har det jo så forferdelig travelt. Det bråker så satans å ha det så steike travelt. Maskinene durer og hjernen dirrer. Ingen fred å få for noen. Og husker du forresten lukten av nyhesjet høy? Bøndene takker nok sin skaper og John Deere for rundballepressenes effektive produksjon av traktoregg. Takk og farvel til silodunst, syre og skranglete låvebruer. Jeg takker de som fortsatt holder kulturlandskapet i hevd på gammelmåten på øyer, fjorder og fjell. Det er en fryd for øyet og hodet.

Gammelmåten viderefører tradisjoner og kulturarv. Det skåner naturen og fører mennesket nærmere elementene. Lukter og minner. Blodet bruser og lykkehormonene raser rundt i årene. Åpne postkassen og finne et postkort fra en gammel venn, vandre langs en knasete grusvei med to rustne håndtak og en kjerre på slep, svinge ljåen og kjenne lukten av nyslått gras eller høre klukkingen fra under en båt som dras fremover av jevne åreslag. Finnes det forresten noe bedre enn nykvernet kaffe og knatringen fra en kaffekvern? Den har også en forunderlig effekt på barn. Så hvis du har ferie og barna kjeder seg, kjøp noen kaffebønner og finn frem bestemors gamle kaffekvern.

Ingen Moccamaster, espressomaskin eller kaffeautomat kan erstatte smaken av god gammeldags kokekaffe! Ta deg av og til tid til å koke litt på kaffen. Sett kjelen på plata eller over bålet, hell i kokekaffe, la det trekke og ta deg en sup.

Eller logg deg på verden og ta deg en tur. Jeg tror jeg skrever over gjerdet til naboen og hører om jeg skal sette på kjelen.

14. juli 2015

Margit Langseth

Foto: “Kom igjen no, mammæ”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth

Foto: “Vil noen sitte på?”, Brasøy, 2010. (C) Margit Langseth 

Det å snakke om været er en egen kunstgrein innenfor det å være menneske. Lang erfaring og et godt ordforråd kreves, samt evne til å tolke og formidle budskap i sære sammenhenger så vel som i hverdagslige situasjoner. Fagspråket er møysommelig oppbygd i åresvis og kan ikke hentes gjennom studier som gir vekttall, – språket om været er frukt som bare kan høstes etter mange sesonger fra du først plantet dine bein på land i Nord-Norge. Etter hvert behersker du disse ord og uttrykk,- hvor i ordet betoningen skal være og hvilket kroppsspråk som kan være egnet dertil. I begynnelsen kan det høres helt gresk ut. Den som tror at det å snakke om været er for amatører, tar grundig feil. Like mye som nordmenn som tror de er verdensmestere i å snakke engelsk, – men de uerfarne avslører seg så gudsjammerlig når de åpner munnen.

Det er være opptatt av været er ingen spøk. Det er blodig alvor. Min sønn på åtte år melder med høyeste alvor temperaturen hver morgen. I dag, er det 11 grader, mamma. Men det er ikke noe vind eller regn. Min unge rekrutt har skjønt høytiden i en værmelding, også når man melder været selv. For oss i 2015 er været heldigvis ikke så avgjørende for våre gjøremål lengre, mens det i tidligere tider handlet om liv og død.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mine forfedre og formødre rodde i åpen båt, for å skaffe seg livsopphold og brød, for å utføre sine plikter og følge sin tro, for å skaffe seg det noen nødvendigheter til hus, fjøs og naust. På vei til Lofoten, på vei til kirka eller på vei til nærmeste handelssted, – det var en vei,- sjøveien. Lenge før GPS, satellitt, kortbølge, walki-talkie, iphone, værmeldig i lyd, Siri Kalvig eller yr.no. I all slags vær til alle årstider. Styre etter stjernene, lese landskapet og følge gammel sedvane. Kanskje et kompass, kanskje et kart av ukjent opprinnelse. Eventyrene, erfaring og evnene –  alt måtte tas i bruk for å holde stø kurs i ukjent eller ureint farvann. Sagnet om Syv Søstre er historien om leia som skulle muntre opp de som rodde den tøffe veien til vinterfisket i Lofoten. Bestefar, onkel, far – sluttsummen av erfaring ble aldri satt to streker under. Den levde og vandret nedover til neste ledd, så snart unggløinten var tørr attom øran.

Eventyrene var muligens mest for underholdning og trøst, for man måtte lære å se og lytte til naturens egne tegn og det krevde at man hadde evner, til både å se, lytte, tenke og handle riktig. I dag forvaltes disse eventyr, erfaring og evner av landets bibliotek og museum. Mens vi setter oss på hurtigbåten, på ferga, på hurtigruta eller hopper på et fly og sjekker værmeldingen på smarttelefonen.

I dag henter vi torsken dypfrosset og skjært i firkanter på Rema 1000. Vi hører gudstjenesten på radio, hvis vi ikke skrur av. Vi handler klær og duppeditter på internett. Likevel snakker vi om været. Den evinnelige været. Været preger oss. Selv om verden har endret seg, så snakker vi om det velsignede eller forbannede været, gjerne hver eneste dag. Sjekker temperaturen, hører værmeldingen, sjekker været på yr både hvordan blir det hjemme og på hytta og kanskje i Nice,- side det ligger inne fra ferien i fjor. Selv om vi er innomhus stort sett hele tiden. Vi setter oss rett inn i bilen, parkerer i parkeringskjelleren på jobben, og samme metode hjem igjen. Det er ikke mye til eventyr, erfaring eller evner som blir utfordret i våre transportetapper frem og tilbake. Ikke så mye å overføre til neste generasjon foruten skikk og uskikk og paragrafer i Veitrafikkloven.

Likevel er vi fortsatt i særdeleshet opptatt av været her nord, om enn på en ny måte. Vi sitter på kontoret, ser ut av vinduet,- og lengter ut og bort. Tenk å kunne seile av gårde en sommarsdag. Tenk å kunne drevet fiske og vært fri fra klokke, outlock-kalender og e-poster som skal besvares i ett bankende kjør. Det å svare på mange e-poster og sende en drøss av tilbake gir en kortvarig følelse av lykke og å ha vært effektiv,- så lenge det varer,- det gir en virtuell storm tilbake som kan blåse deg av stolen. Det er så man får lyst til å seile inn i skodda,- og bare bli borte på det store havet,- kanskje man ville strande på en eksotisk øy i Stillehavet… Sukk… Helst uten internett.

Når jeg står opp om morgenen, sjekker jeg temperaturen og studerer skydekket. Er det utrygt for regn i dag, – blir det utegym eller innegym? Må støvlene settes frem til ungene? God morgen, fint vær i dag. Førr et vér! Eller er det vått, kaldt og grått, førr et steikanes uvær! Førr et satans vér! Det ene eller det andre gir et hav av muligheter for ulike synspunkt og ytringer,- du velger en strategi,- hallelujakoret eller klagesangen,- begge strategier fungerer uansett vær. Man kan også klage på finvær,- det kan bli for varmt, det varer ikke evig, det skyer til snart. Du, tjuknæ´n ikkje tell no?

Temaet for lunsjpausen er alltid like utenfor vinduet,- det er bare å gripe tak, så er diskusjonen er gang rundt knekkebrødene med makrell i tomat og skivene med brunost. Om ikke annet er det interessant å se om sytpeisen Per har lagt om strategien i dag. Eller om den evige optimistiske og irriterende Kari skal vise sitt sanne jeg etter ei natt med dårlig søvn og bare kanskjekanskje kan hun også stå opp med feil fot,- bare en eneste gang?

Til tross for bekvem transport og vanntett bekledning, så berører været oss på mange slags vis. Og her nord skifter været fortere enn du klarer å si «bø». Og det føles som om Gud erter oss med stiv kuling og regn når boblejakken for en gangs skyld ikke ble med på turen ut, det er jo tross at begynnelsen av juni. Det er slett ikke gøy når det sludder store, våte snøkrystaller når sommerjakken er på, men vi kjenner at vi er en del av elementene. Jeg tror nemlig Gud er klokere enn som så? Jeg tror han vil minne oss om hvor vi kommer fra. Vi er fortsatt avhengig av naturen, selv om vi ikke tenker så mye på det i hverdagen. Vi er de små menneskekroppene her nede på holmer, langs fjorder og på skjær, små brikker i hans puslespill. Derfor fortsetter vi å snakke om været, for ikke å glemme, for å vise vår ydmykhet, og for ikke å glemme hvor vi kommer fra.

Det finnes mange slag vær. Her nord er vinteren som en eneste lang natt, slik som Herr Petter med sin fjærpenn har beskrevet så nydelig. Det var også trøstende ord for folk innerst i en frossen fjord. Det var en evig kamp mot og med naturen, nok lys i mørketiden, nok ved til varme og matlaging. Så kommer engelen Gabriel forkledd som tjeld, storspove, grågås og seing,- som synger sine velkjente sanger om det glade budskapet. Lyset er født på ny! Halleluja,- vi stod hain av! Lyset vender alltid tilbake. Førr et vér! Takk, Petter Dass!

Det er vel det fine været, lyset og den gode sommeren som er vanskeligst å snakke om. Vi blir litt satt ut av varme og herlighet. Det kan hende at vi blir stille når kveldssolen brenner og ruller så vidt ned i havkanten for den stiger opp igjen. Det er melkestille. Det mest kraftfulle øyeblikk hvor alt i øyan står stille, himmelen er rosa og husene står i brann. Ingen kan sove bort sommernatten. Vi er igjen velsignet og styrket i troen. Vi skal stå hain av!

Til tross for denne frelsende stillenheten, så er det kanskje skitværet som berger oss mest fra avgrunnen. Ordforrådet dekker flere sider i ordboken, og mye må sikkert sensureres. De saftigste glosene om grått og vått, regn som kommer nedenfra og opp,- på kryss og tvers fra fire himmelretninger samtidig. Mørke, fuktighet, kulde og vind,- det finnes et utall av kombinasjoner, og vi som bor ved kysten kjenner ikke dagen før solen kommer tilbake i februar. Og stormene langs kysten, vår, sommer og høst er lunefulle. Men det er det vi liker å snakke om,- og alle har vært ute en vinterdag før, – så det er om å gjøre å finne på en ny beskrivelse av været som kan toppe de sure oppstøt eller kjappe replikker fra nabo eller kollega. Det er ikke bare kaffe som kurerer gruff, det gjør det forbannede været hvor man kan få ut frustrasjoner, dårlig nattesøvn og vonde følelser kamuflert som kraftuttrykk om været. Førr et søkkanes, steikanes og et så innisvarteballan tell uvér! Sørvestkulingen og himmelen gråter med deg og skjuler saltvannet som renner nedover kinnet.

For mentalhygienen er nok likevel sola som aldri går ned den beste psykolog. En årlig vårrengjøring, rusk og rask og knuten i magen løses opp og kostes ut av hundkarven som duver i enga som et brudeslør og de grønne enger, holmer og skjær hvor de dansende og duvende Syv søstre forteller oss eventyr med det var en gang. Skuffelser, sviende nederlag og svarte tanker feies ut at skogstorkenebb og smørblomster som hilser sommeren velkommen. Natta er rosa og himmelen er nær. En øredøvende stillhet. Det banker i ørene. Jeg holder pusten en stund. Ska tru om hain tjuktnæ tell, eiller?

Himmelen åpner seg og floingsvinden kaster seg over oss, mens jeg løper over enga og finner ly. Store tunge regndråper på solbrente skuldre. Det lukter salt sjø og shampo.

Herre Moses førr et vér,-ja, kor lenge var Adam i paradis? Har du sett på han tytkje?

Ja, ja, sånn går no dagan her nordpå og hain steike ta førr et vér!

2. juni 2015

Margit Langseth

Foto: “Søstran som dainse på sommareng”, Brasøy. (C) Margit Langseth, 2015

Foto: “Fra fjord er jeg kommet, ved fjord skal jeg bli”, Brasøy. (C) Margit Langseth, 2015

Godt naboskap betyr mer enn man skulle tro. Som alle andre -skap, så betyr naboskap at man må forholde seg til noen utvalgte andre, – til tider kan man være ganske så tett på. Naboskap. Ekteskap. Samboerskap. Slektskap. Farskap. Morskap. Det er en velsignelse, egentlig,- men kan også oppleves som en forbannelse hvis det går riktig ille. Man slipper ikke unna sine -skap, og det er både på godt og vondt. Slik er det med mellommenneskelige relasjoner som er forpliktende og som krever deg som menneske. Du kan jo flytte eller skille deg, men da må man alltid vurdere hva man har og hva man mister. Sine ekteskap, foreldreskap og slektskap kan man aldri glemme, kanskje forlate og fornekte, mens naboskap følger ganske enkelt med huset du bor i. Naboskap kan riktig være godt og gledelig, og jeg har hørt også ganske så irriterende og irrasjonelt.

Alle har vel har hørt om dårlige naboer. Det er ikke vanskelig å gjøre livet surt for de på andre siden av gjerdet. Bygge stygge tilbygg, spille ekstra høy musikk når de skal sove middag, hive alt gresset etter å ha klipt plenen litt ekstra langt over grensen. Det er bare fantasien og lovverket som setter grenser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som barn gjorde vi mange sprell mot de naboene som vi følte ikke likte oss. Den sure dama som konfiskerte fotballen da den trillet ned i hennes hage. Hun som anmeldte oss for brudd på båndtvangen, og dette var på 1980-tallet… Det var mange episoder. Hadde hun snakket med oss unger, slik som rødsaftdama litt lengre opp i gata, så hadde hun nok unngått å bli pepret med raketter på nyttårsaften og andre stygge pek som vi ungene gjorde som hevn for det med fotballen og hunden og og og – OK, barn er barn, men voksne får oppføre seg som voksne. Også ovenfor barn.

I Bergen bodde jeg i et hus med en nabo som bodde i sitt hus som stod 20 cm unna mitt. Bergenshusene er dårlig isolert, og det føltes nesten som om vi bodde sammen. Jeg kunne høre naboene snorke. Jeg kunne høre naboene krangle og jeg kunne høre naboene gjøre andre ting. Men jeg kjente dem ikke, – såvidt vi hilste på dagtid,- hvis de var edru da. For jeg hørte at de var glad i å feste. Det var naturlig å holde en viss avstand til naboene mine da, kanskje? Vi var jo rimelig tett på om natta, – og det var kanskje best slik?

Jeg har hørt om naboer som hatet hverandre så intenst at de den ene gjorde sitt fornødne på trappen til den andre. Da er hatet gått over i noe som er blitt sykelig, etter min mening. Da er det kanskje på tide å flytte. Og det er vel det som ofte skjer. Og det er vel det som er ønsket, – av naboen.

Vi kjenner jo alle animasjonsfilmen To gode naboer, – om naboer hjelper sin nabo, selv om hjelpen også kan være til både plunder og heft. Men an kan ha mye gøy underveis, ikke sant?

Vi har også naboer i Europa. Jeg synes slett ikke noe om det nå anbefales å ikke dra til Hellas fordi det er bank-krise. Reis til våre gode naboer i sør, – ta med kontakter og støtt opp om befolkningen. Hadde din nabo over hagegjerde hatt en tung tid, ville du kanskje stukket en tur over på besøk?

«Gjerdetvistar i Etne kommune» – det var en tykk bok som var billig til salgs hos Studia på Dragefjellet i Bergen. Tja, det sier sitt. Hvor går grensen for ditt og mitt er et spørsmål oppe til evig debatt og som rettsapparatet kan sette en stopper for til sist. I Midtøsten prøver de å svare på spørsmålet med å bruke rakett. Når er nok nok?

MEN,- jeg vil snakke om de gode naboene. Vi er så velsignet å ha slike,- ja, det er jo nesten som å vinne litt i Lotto hver dag.

I den skikkelige periferien er i grunnen alle naboer. Han på andre siden av sundet av feriehuset vårt passer på om vinteren hvis båten blir for full av vann eller flytebrygga flytter på seg. Til gjengjeld må vi la utelysene stå på den mørke årstiden. Og denne gode naboen har fått et eget lys i kjøkkenvinduet vårt, som han ser fra sitt hus, et lys som slår seg på automatisk når det blir mørkt. Vår avdøde nærmeste nabo snekret brannstige til meg fordi jeg en gang over hagegjerdet sa at jeg ikke visste hvem av ungene jeg først skulle slenge ned fra taket først hvis det skulle begynne å brenne om natta. Vår nye nabo tok med vesken min fra hytta da jeg glemte den i farten. «Ja, for du vet jo hvor nøkkelen er.» Og nynaboen med venner ofret neste ryggen for å berge landgangen vår i vinter. Ingen klager på at man lufter tepper og sengetøy på feil dag og feil tidspunkt. Det er en befrielse å ha en tolerant nabo som vinker over gjerdet, også på hytta.

Hjemme har jeg verdens beste naboer. De har jeg kjent nesten hele livet. Ungene omtaler henne med fornavn og ham med etternavn. Det er slik det er, og de har fulgt meg i alle livsfaser. Jeg har vært heldige å arve verdens beste naboer fra mine foreldre. De har vært med på vårt bryllup, barnedåp og snart blir det vel konfirmasjon av barna våre. Vi har ikke noe gjerde som skiller oss. Vi sager ned trær som kanskje kan hindre utsikten til den andre. Vår gode nabo kommer med varme kanelboller en lørdag formiddag. Til jul er det verdens beste berlinerkranser som ungene gjemmer på sitt rom,- som om det var gull. Om påsken står det påskeliljer på trappa. I fjor ble det plantet frø av blå lobelia i en av mine puslete utekrukker. Mine naboer hilser med hånden hver dag, men vi går ikke ofte på besøk. Men vi smiler, roper hei til hverdags og inviterer til de store markeringene. Vi holder et øye med huset når den andre er på reise. Hvis vi rekker en kaffe på terrassen de somrene det er vær til det, så er det de store og viktige spørsmål i livet som er tema. Som livet, døden og kjærligheten, selvsagt.

Jeg unner alle et godt naboskap. Naboer som smiler i stedet for å se surt på alt rotet i hagen og en uklipt plen. Naboer som deler store hendelser i livet og som hjelper til. Naboer som tenker på bomiljøet og estetikk før de sender en byggesøknad. Gode naboer tenker i grunnen kollektivt, og på at alle i gata skal trives og ha det både hyggelig og fint rundt seg. Du kan jo starte med å være en god nabo selv?

For jeg tenker det er krevende nok med ekteskap, slektskap og foreldreskap,- heldig den er som har et godt naboskap som skaper glede og godhet. Og jeg kommer ikke til å flytte fra mine naboer for de viser virkelig godhetens vei i livet. Heldige meg!

Hvis alle hadde vært gode naboer, ville det ikke vært fred i verden og slutt på all nød, da?

Margit Langseth

22.6.2015

 Bildene er til minne om vår gode nabo Alfon som hjalp oss med så mye og som holdt ut med vårt rot på Sveøy.

Folkeeventyret Den sjuende far i huset  er skrevet ned av Norges to store eventyrsamlere, Asbjørnsen og Moe. Situasjonen beskriver en tid da flere generasjoner bodde på samme gård, sønn arvet far som hadde arvet sin far og så videre. Det er den klassiske familiebedriften. Tradisjonene ble overført til ungdommen fra foreldre, besteforeldre og kanskje oldeforeldre og annet slekt som bodde i samme hus, slik det hadde vært i flere hundre år. Det er lett å tenke at den eldste faren i huset var den virkelige sjefen som visste best. Men hvordan skulle det gått med landbruket om man skulle brukt hest og handemakt til evig tid?

Filmkunsteren Ivo Capriono hadde etter sigende eventyret Sjuende far i huset som sin egen favoritt. Og vi har vel alle et minne om scenen der gamlefar i hornet presser frem et svakt «ja» til fremmedkaren som spør om ly for natten. For Caprino var dette en skarpsindig satire på sendrektig byråkrati. Den var Caprino godt kjent med gjennom årene, og noen mener at filmen var et indirekte spark til dem som gjennom årene satt og behandlet alle søknadene om filmstøtte, inkludert Caprinos egne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Den syvende far” i huset er blitt et begrep som i dagligtalen brukes i negativ forstand, om fedre, ledere, sjefer, profilerte politikere og andre som ikke vil gi slipp eller ikke vil slippe andre til. Samtidig kan man si at hvis man blander den erfarnes visdom med de unges evne til å stille spørsmål om det etablerte og evne til å tenke nytt, så kan det bli en meget heldig kombinasjon. Kanskje dette er oppskriften til suksess? Eller innovasjon som det heter nå. Innovasjon er å gjøre ting på nye måter, det å skape utvikling for sin organisasjon. Det kan være små eller store steg. Faremomentet er hvis det etablerte ikke evner å møte de nye spørsmål med et åpent sinn og dermed prøver å tenke tankene på nytt, se saken fra en annen synsvinkel, se seg selv utenfra. Da stoppes utviklingen, da stilner spørsmålene og den syvende far blir hengende alene i hornet på veggen til slutt. Det er ingen ledere, sjefer, politikere eller andre som vil lykkes i fremtiden med å stivne fast i tradisjonelle mønster eller bli sementert fast i gårsdagen. Innovasjonen vil da skje et annet sted, gjerne hos konkurrenten. Det kan være en smertefull prosess å bli stilt spørsmål til, for de som er vant med å klore seg fast til at de selv sitter med de rette svarene alltid. Det er nok bare de beste lederne som takler spørsmål og legger til rette for nyskaping.

Derfor ble Sokrates meget upopulær. Han måtte bøte med livet da han ble dømt for blasfemi og for å ha “forledet” ungdommen. Han var nok forut for sin tid, men dette var da også mer enn 2000 år siden. I dag ansees han som grunnlegger for vestens filosofi og humanismen. Istedenfor å komme med svar, vandret han rundt og stilte folk til tider meget ubehagelige spørsmål. Det at han også var sosial, hadde godt humør og likte alkohol ble oppfattet som meget uhyrlig! Sokrates er kanskje verdens første intellektuelle martyr. Noe som faktisk var verdt å dø for. Utvikling og fremtiden!

I dag er vi heldigvis kommet mye lengre. Samtidig så ser man mange eksempler på maktstrukturer som bremser utviklingen. En far som tviholder på sin posisjon et nivå over sin sønn i hierarkiet, selv om sønnen er mer en godt voksen. Nå vet jeg ikke hva som egentlig skjedde i familien Mohn, hvor far og bedriftsleder Trond Mohn, Norges rikeste mann, brøt med sin egen sønn som hadde andre ideer. Det kan fort bli eksplosivt når makt og penger blandes med familiære og næringsmessige faktorer. Men Trond Mohn deler nå ut millioner i øst og vest, ikke ulikt Olav Thon. Ikke så vondt at det ikke er godt for noe. Olav Thon har ingen egne barn, – mon tro om han ville ha spilt på lag med en sønn, en mini -Thon med strikkelue?

Man kan kjenne igjen dette mønsteret mange steder i samfunnet. Ledere i politikken, lag og foreninger eller i bedrifter som ikke gir seg og i alle fall ikke før de finner sin arvesønn. Sønn. Men hvis sønnen ikke spør sin åndelig far til råds, selv om han gjerne er pensjonert eller har lagt politikken på hyllen, ja – da kan det bli bråk. Eller ting kan for så vidt også skje veldig stille og lydløst, fordi den syvende far i huset har nemlig et enormt nettverk, og sitter som en usynlig edderkopp i sitt nett klar til å angripe og rydde av veien de som stiller for mange spørsmål knyttet til de årelange tradisjonene som er grodd inn i organisasjonen. C `est la vie. Ingen har sett eller hørt noe. Edderkoppen dør til slutt og har kanskje inspirert nye rekrutter. Nye nett spinnes.

Så derfor er det en evigvarende ironi og stikkende sarkasme som ligger i denne replikken:

«Jeg er ikke far i huset, men snakk med far min.»

Denne tradisjonen går videre og videre, helt til den første far er blitt så klok og viser tillit til den kommende generasjonen: «Spør ikke meg, gutten min, dette må du bestemme selv!»

Av eventyr har vi kanskje alle noe å lære?

Margit Langseth

08.05.2015

Kilde: http://www.caprino.no/movies/no/sjuendefar.asp 08.05.2015

Foto: “Far og sønn”, Asker 2014. (C) Kristian Langseth

En liten gutt i armene til en mann. Den lille kroppen er slapp og armene henger ned som om han sov den søteste søvn. Men gutten sover ikke. I døden er han trygg.

Middelhavet er et velsignet, varmt og vakkert sted for oss som bor på den rette siden. For de andre gir havet håp om frihet og en ny tilværelse. Hvert eneste år drukner det tusen og kanskje flere tusen uskyldige mennesker i havet som fanger dem. Hvert år. Hvert år. Hvert eneste år. Mens vi sitter på Playa et eller annet med rødlakkede tånegler, nipper til en paraplydrink og betrakter solnedgangen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For hundre år siden var det vi som ble lastet om bord på vei til The Promised Land. Men ikke i en lastebåt eller fiskebåt overlastet til randen uten mat og vann med banditter til rors. Vi emigrerte på 2. klasse, men egentlig var også vi flyktninger med håp og drømmer om en bedre tid. Familier samlet og sparte penger nok til å sende en person over først, og deretter kunne man spare til familiegjenforening. I dag bor det nesten like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. I dag drar gymnasjentene på helgetur til New York eller Roma, mens mødre og barn drukner på strendene i Italia. Fremskritt og tilbakesteg. OG det er dessverre ikke noe nytt. Dette har vart i ÅRESVIS, men nå må verdenssamfunnet gjøre noe. Snart kan vi befolke månen, mens barn dør i Europa. Det er intet nytt at barn på flukt drukner i Middelhavet. Jeg har hørt noen si at kanskje er det beste løsning for dem. Det er ikke noe håp likevel. Mens vi legger ned skoler, mens vi starter rekrutteringsprosjekter, mens vi frykter avfolking, mens vi mangler hender i eldreomsorgen, mens vi sitter her og ser på. Og slik har det vært lenge, lenge.

Nok er nok. Men det er ikke nok å sende mannskap til Italia, Malta og Hellas for å bistå med å plukke opp lik, intervjue de overlevende og før de får utdelt en returbillett. Det å sende et skip for å gjøre noe da eller da, det løser ikke det egentlige problemene. Dette er en falsk løsning og feil fokus. Det er som en lege som rekvirer medisin uten å stille en diagnose. Nå må verdens statsledere sette seg sammen og hjelpe uskyldige barn og kvinner og menn og eldre på flukt. Det dør flere barn og kvinner på grunn av konflikter og ufrihet i verden enn soldater. Nå er det nok. Husdyr i Norge har bedre velferd enn mennesker på flukt. Dette er Europa 2015.

Jeg kommer ikke til kunne nyte mitt bad i Middelhavet så lenge skumtoppene er farget av rødt blod. Jeg kan prøve å gjøre noe. Jeg kan skrive, jeg kan lage en sang, jeg kan hyle og jeg kan protestere. Jeg kan prise meg lykkelig og takke hver eneste dag og beskjeftige meg med viktige spørsmål i livet og i verden, mens jeg betrakter min sønn som sover sin søte søvn under en varm dyne i et trygt land på et lite sted langt mot nord på en øy langt til havs.

Snart gryr en ny dag med latter, fotball, lekser og lesing for oss. Vi kan gå på vannet, mens gutten på den andre siden av havet mister sin mor av syne og ser de skrikende hendene forsvinne under havflaten og er ikke mere.

Kjære Gud, se i nåde til oss mennesker!

Margit Langseth

21. april 2015

Foto: “Som Jesus på vannet?” (c) Margit Langseth, Storvatnet, 2014.

Det er mange byer i Belgia. Hvis man reiser landet på kryss eller tvers, kan man se det med egne øyne. I grunnen bor det folk over alt, det finnes kanskje ikke et eneste perifert strøk. Det er husklynger så langt du kan se, togstasjoner i fleng og togene tar deg raskt til nærmeste by som aldri er langt unna. «Byer i Belgia» er et begrep som betegner det «unyttige» man lærte på skolen. Men Belgia skal man slett ikke kimse av. Dette er et land man ikke kommer forbi, nemlig.

Belgia ble en selvstendig nasjon fra 1830. Jeg tror folket innenfor de nye grensene i Belgia, i denne nasjonalromantiske perioden, slet med å finne ut hva som var det vaskekte belgiske. Kanskje var det nettopp det som var det typiske? Et land som har vært underlagt andre stormakter, runde etter runde, tur etter tur, stadige skifter på grunn av konflikter og kriger som herjet gjennom århundredene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Belgia har i dag tre offisielle språk, flamsk, fransk og tysk. De fleste snakker perfekt engelsk og gjerne flere andre språk. Dette er landet hvor man tross ulikheter er stolt over å være belgisk, og storhjertet nok til å åpne hjertedøren og stadig invitere andre inn. Nasjonen som bygger på den største naturressursen en nasjon kan investere i, nemlig humankapitalen. Mennesket. Folket og kompetansen disse besitter. Det er folks stolthet og folks respekt for andres kulturer det handler om.Og ikke minst belgiernes kompetanse og personlige service. Disse fire som for meg står som solide grunnpilarer. For meg er Belgia virkelig hjertet i Europa!

Nå har jeg kun hatt anledning å være i Belgia to ganger. Men jeg følte meg hjemme fra første sekund. Selv togkonduktøren var hyggelig. I stresset over at toget var forsinket, måtte vi bare spørre om vi kom for seint til det toget vi skulle bytte til. Konduktøren svarte med et glimt i øyet, – at vi helt fint kom tidsnok til det neste toget som gikk. Et problem blir snudd til noe positivt, på magisk vis.

Ankomst i en ny by en stille kveld i duskregnet. Hvor er den gaten jeg skal bo, mon tro? Jeg ser på kartet som henger midt i gaten og leter etter en rød prikk, et fast holdepunkt i tilværelsen. Ingen rød prikk. En dame setter fra seg barnevognen om kommer bort til meg. «Kan jeg hjelpe deg?»

Jeg skulle hospitere ved en videregående skole i Leuven i Belgia. Mest lærte jeg kanskje av samtalene med dama på den lille kafeen like ved skolen. I tillegg til å by på belgisk vaffel, sjokolade og kaffe, fortalte hun ivrig om skolen, om rektoren og om sine barn og hvorfor de valgte katolsk skole fremfor offentlig skole for sine barn. Dette er landet hvor storparten av skolene private, katolske skoler som eies av nonner eller biskoper som blander seg lite inn i skolens drift, men setter en standard og et regelverk. Ungdommen får ikke forlate skolen i skoletiden. De må gå i vanlige klær, ikke utringninger eller oppflerrede bukser. Ingen religiøse hodeplagg. Slik sett er kanskje disse elevene mer like enn i skolen i Norge? Vaffeldamen argumenterte godt. Selv la jeg merke til at alle elever må ut i friminuttet og ingen mobil var tillatt. Jeg må si det var herlig å se at praten gikk så heftig for seg i friminuttene at det nærmest gjallet i veggene på klostergården.

Vaffeldamen bekreftet også mine inntrykk fra skolebesøkene. Lærerne er stolte over jobben sin. De blir høyt ansett og respektert. Skolegangen og kunnskap er viktig. Noen skoler er mer attraktive enn andre, så foreldre står i kø for å skrive elevene inn ved enkelte skoler. Slik er det ved den skolen jeg var på. Og jeg kan si,- det er ingen nye eller flotte bygg. Noen skoler er ikke renovert på hundre år. Toalettforholdene er elendige, luftingen skjer manuelt og på gammelmåten. Renholdet er i stor grad «såsomså». Rusk og rask i trapper og korridorer mandag morgen. Hos oss i Norge er det alltid strøkent. Det finnes ingen arbeidspulter til lærerne. Ingen bærbare PCer. Det finnes kun et lite og meget støyete personalrom, som mest minner om et lagerrom. Undervisningen er ikke særlig basert på det digitale. Undervisningen er mye lærerstyrt, men elevene har stor respekt for sine lærere. God dialog og god struktur i timene. Selve organisasjonsstrukturen er flat, det er få personer i skoleledelsen og rektor oser av visjoner, ideer og humør, mens de kontoransatte tar seg av alt praktiske som vikarer, kopiering og slike ting. Pedagogene er pedagoger. Det er folkene i skolebygget som ER skolen!

Læreren i Belgia, slik jeg ser det, er i stor grad autonom. Jeg lurer på når og hvordan de samarbeider. Joda, det skjer gjennom uformelt samarbeid, får jeg til svar. Rektor har møte med de ansatte tre ganger i året og gir informasjon. Ellers er er han «tett på» og tilstede og sender forøvrig ut nyhetsbrev. Hans filosofi er at en rektor må kjenne til alt som skjer i skolen, men trenger ikke kjenne til alle detaljer. Lærerautonomi. Humankapitalen i sentrum. En kollega omtaler sin rektor som en klok mann. Rektor vet at om hun får to dager undervisningsfri i uken med 75% stilling, så jobber hun mer. Hjemme har hun eget kontor og jobber mer enn fulle dager. Mine tanker vandrer til Norge og debatten om arbeidstidsavtalen som faktisk går helt motsatt vei.

Det er mange refleksjoner man gjør seg, om systemet både hjemme og borte. Fordeler og ulemper. Et internasjonalt prosjekt med skoleansatte fra flere land, Italia, Spania, Slovenia og Tyrkia, gir et bredt sammenligningsgrunnlag. Hva er «min» drømmeskole som kanskje vil gi optimal læring? Norge har mye å lære, men også mye å være stolte og ikke minst takknemlige for. Jeg skal aldri mer klage på toalettforholdene ved min skole. 

Jeg nyter alle språkene, italiensk, tysk, engelsk, flamsk og hallo,- hvem er det som snakker spansk? Men jeg har uansett tapt mitt hjerte til Belgia. Det kompetente, språkmektige og vennlige landet. Språk er det viktigste redskap for læring. Grunnleggende kompetanse i lesing og skriving. Morsmål og fremmedspråk. Mens belgierne er sjokkerte over at vi i lille Norge har to skriftspråk som nesten er helt like, – ikke rart vi er så dårlige i fremmedspråk?

 Mitt menneske- og lærerhjerte banker for kunnskap og språk. Og jeg ble umiddelbart forelsket i Belgia. Mitt hjerte tapte jeg til det klingende og syngende flamske språket da jeg skjønte hvor nært det ligger vår egen dialekt. «Soupkummen»,- takk Belgia for at dere minnet meg på det. Ein suppekomme, sælvfølgele! Vi er jo forresten alle i slekt.

 Jeg drar kofferten etter meg med trallende hjul bortetter brosteinen forbi skolen. Da møter jeg vaffeldamen på gata. Den lille damen midt i hjerte av Europa, ser så fornøyd og glad ut. Kanskje hun har fri i dag.

 «Reiser du nå? God reise, – og velkommen igjen!»

 Takk for hjertevarmen, Belgia. Jeg kommer igjen. 

Foto: Margit Langseth (C):

“Byer med respekt for seg selv har et rådhus det skinner av”

“En kaffe er ikke bare en kaffe i Belgia”

“Miniemeninsstituut i Leuven”

“Internasjonale lærerkolleger med ny rekrutt”

Margit Langseth

4. april 2015

Det er vår!

Det er reint som man blir religiøs. Skulle gjerne vært prest om våren. Da skulle jeg høyt og tydelig lovprise det aller helligste, nemlig våren. Denne årstid da Guds skaperverk våkner til live igjen, tilsynelatende ihjelfrossede blomster og busker, tørre, livløse og begravd av snø og skitt. Det er like forunderlig som at da Jesus stod opp fra de døde tredje dag. Jeg får lyst til å synge en salme!

Vælsigna du dag over fjordan

Det er reinhekla magi. Det er poesi. Når vinterdepresjonen er på sitt svarteste kommer det et magisk lys over landet. Akkurat når man er i ferd med å gi opp og kaste inn håndkleet. Et tryllepulver drysses over bakken og opp kommer sneklokker, krokus og hestehov. Det er vår! Halleluja!

Ikke rart at folk i eldre tider, og kanskje i alle tider, feirer solsnu og tilber solen. Denne livgivende kraft som sprer sin velsignelse over oss krauman her nede. Lyset er også et kristent symbol. Lyset gir håp og tro på det gode. Håp. Det er grunnleggende for oss alle på et eller annet og mange vis.

Velsigna du lys over land

Samtidig når det er på tide å våkne fra vinterdvalen, så blir jeg så avmektig. Er jeg blitt allergisk, har jeg en mangelsykdom og er jeg egentlig lykkelig? Det er ikke bare huset som skal ha vårvask og vinduspuss. Hodet skal luftes og kroppen skal ristes i gang så fjæra fyker. Det er ikke bare trykke på en knapp om våren, det tar tid for marka også å tine.

Velsigna de evige ordan

De vintertunge tankene skal ut og setninger skal utsies. Ja, sannelig jeg sier dere. Det er en hel sjau. Det er godt at det tar litt tid, før alle vinterklærne må pakkes vekk og barna må ha alt nytt. Før ski skal pakkes bort og syklene skal smøres. Nye sko. Nye uteblomster. Ditt og datt. Det er enda lenge til, heldigvis. Tid nok. Og det kan vente.

Om håp og ei utstrøkken hand

Først hører jeg ryktene om at tjelden er kommet. Endelig! Men jeg må likevel vente litt før jeg kan høre den skvatrer og kaver i fjæra. Forventingen stiger. Enn seingen, er den kommet, mon tro? Ullgenser og kalde fingre. Tørr asfalt. Vinduer åpnes og rommene fylles med fuglesang. Det kommer stadig nye til i koret. Til slutt tar plenklippere og motorsag over hele showet, og magien er over. Hverdagen er tilbake. Og sånn går dagan i den fine, lyse tida.

Sannelig jeg sier dere, -våren er her! Vi skal bare stå av et par stormer og noen snøbyger først. Våren er som det sitrende første forelskelsen. Denne følelsen som brenner og braser, gleder og gruer. Og så skuffelsen,- ingen reaksjon,- det kom en meter snø til? Følelsen av vår kommer hver vår. Akkurat som man aldri glemmer den første forelskelsen. I et lite sekund kan du huske den. I et glimt.

Sommeren kommer, kjærligheten varer, hverdagen er god,- men ingenting slår følelsen av vår!

Velsigna du dag over fjordan

Velsigna du lys over land

Velsigna de evige ordan

Om håp og ei utstrøkken hand

Margit Langseth

6. mars 2015

 Foto: “Nordaførr vårvisa”, 2015. “Utsikt til 1000”, 2012. “Mens vi venter”,  2015. (c) Margit Langseth

Utdrag fra “Nordnorsk julesalme” av Trygve Hoff

En av verdens største reiseguider anbefaler Nord- Norge som et «must» i 2015. Ja, fortell meg noe nytt, sier jeg. Vi bor her fordi vi elsker lyset om sommeren, havet og fjellene. Vi kommer herfra og vi kom tilbake. Her vil vi bo og her vil vi leve. Sleng ut snøret og du får middagen på kroken. Vi trives! Halleluja!

Nå er vi på 5. plass i verden som attraktivt reisemål. Jeg er ikke akkurat overrasket. Hadde det ikke vært for sørvesten og at sommeren kan være både våt og kald i juni, juli og august, – sammenhengende, så hadde vi hatt så mange turister her at vi måtte stå i kø på Coopen. Men vi ønsker turistene velkommen. Velkommen til Helgeland! Men jeg tror at turistene kan komme til å få bakoversveis, og det er ikke på grunn av været.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I Dagbladet nylig ble verdensarvområdet Vegaøyan omtalt som et av sommerens beste reisemål for nordmenn. Ta sykkelen med og opplev Ylvingen. Ja, det vil si hvis fergen går. Det vil si hvis du får ta med sykkel på hurtigbåten. Jeg tar turen til Vega en gang i året, helst med sykkel. Jeg har kranglet med flere sett mannskap i Torghatten Nord om å værsåsnill å få ta den med. En gang hadde jeg invitert med en jentegjeng på 12 damer. 12 sykler. Hadde det ikke vært for at vi sendte frem den mest taleføre og peneste østlandsdama i følget, hadde vi kanskje fremdeles stått på kaia i Brønnøysund og sett ut over fjorden mot vakre Vega mens solen gikk ned i vest og Jon Aga stod og ventet med en femretters middag på Havhotellet.

Sommeren 2014 var en rekordsommer. Det myldret av turister, både utenlandske og norske,  og fastboende til lands og til vanns. Kajakker i følge eller ensomme kajakker overalt. Lydløst svevde de over den speilblanke havflaten. Naboen avbestilte sydenturen. Vi fikk malt huset. Vi måtte kjøpe oss shorts. Solkrem. Tropenatt på tropenatt. Ungene badet både før og etter midnatt ved flytebrygga. Til og med gamlemor dristet seg uti med blærekatarren sin.

Det var hallelujastemning og folk smilte. Dette året fikk enkelte samband og øyer nye flotte og store ferger. O, glede og fryd. Dette hadde vi ventet på så lenge.

Men den mest besøkte og vakre turistveien i nord, Kystriksveien, fikk derimot satt inn gamle ferger med salong under dekk. En fergetur på en time uten å se noen ting. Men det visste kanskje ikke turistene? Fergene var så gamle og sjabre at fergen hadde to stygge ulykker, også med personskader, i beste høysesong. Jeg reiser ikke den veien lengre. Nå blir jeg nødt å anbefale mine venner og bekjente å hoppe over kystens herligste rute og heller ta innlandsveien E6. For denne uken krasjet samme ferge inn i fjæresteinen fordi motoren ikke slo bakk på vei inn mot kai. Kapteinen gjorde sitt beste for å berge mann og mus. Hadde det vært min båt, hadde jeg kondemnert den. Eller solgt den med stor mangel-lapp. Jeg hadde ALDRI tatt med mann og barn, og i alle fall ikke invitert gjester med. Verken folk og fe eller ferielastede bobiler. Denne skammen krever man betaling for. Hva blir det neste som kan skje?

Helgelendingene er sjøvante, vi er et båtfolk. Sandnessjøen er en av Norges byer med størst tetthet av fritidsbåter. Mange er digre og enorme som hus. Jeg har en akkurat passe stor skjærgårdsjeep med akkurat passe stor motor, slik at vi kommer oss både frem og tilbake hvis været er greit. 35 knop på speilblank fjord er det beste i verden. Men så er ikke været alltid like stabilt her nord. Vi liker, vil og må benytte oss av offentlig transport. Vi trenger et offentlig transporttilbud. Men jeg tar kun ferge på samband ulykkesstatistikken er akseptabel. Andre har ikke noe valg. Jeg har aldri reist med Aeroflot heller. Jeg velger det som er trygt, praktisk og trivelig,- hvis jeg kan.

Hurtigbåt er det mest fantastiske transportmiddel. Stor aksjonsradius, god sikkerhet, så mange kjekke folk i mannskapet og i tillegg flotte naturopplevelser og også innmari sosialt. Og vi slipper å ha med bilen. Jeg føler meg fri når jeg kan transportere meg selv. Gjerne med sykkel. Sykkelhengeren har rommet to barn og bagasje. Nå har ungene egen sykkel. For en lykke! Nå når ungene endelig fikk en skikkelig sommer, så lærte de å svømme (fordi har manglet svømmebasseng innendørs, Jens). Så har de også en liten båt å farte i sundet med. Drømmen er nå å anskaffe seg kajakk, og oppdage nye holmer og skjær i det stille på en varm sommerdag, alene eller sammen. Et godt alternativ til valium og lykkepiller, – og det gir bedre effekt.

Drømmene mine brister. Verden skal ikke ta hensyn til mine lyster, selvsagt. Jeg kan jo alltids kjøpe meg et mindre hus og en større båt. Men når folk ikke lengre kan ta med seg mer enn håndbagasje på reiseruter med hurtigbåt til og fra øyer og skjærgårdsidyll langt til havs, så rammer det først og fremst de fastboende. Det strider i tillegg mot all logisk tenkning i totusenogfemten. De fastboende kommer seg forsåvidt lettvint tur-retur nærmeste tettsted eller by, hvis båten går da, men skal ikke lengre kunne ha med større ting som en sykkel eller annet gods.

Man blir tvunget til fergetur, og det betyr at flere også må anskaffe seg bil. Ja, særlig miljøvennlig eller helsefremmende er det ikke. Og kajakken kan dere bare glemme, like greit å finne frem valiumen, folkens? Fergene er selvsagt et godt alternativ, hvis de går, da og kan legge til kai,  og de er grunnleggende nødvendige for blant annet transport av varer og større gods. Flere tonn med daglige leveranser av fersk laks lagt på is på vei til Europa. Vi leverer fisken til ditt bord.

Det verste er at det rammer nettopp næringslivet så til de grader. Reiselivet markedsfører øyhopping på Helgeland med sykkel. Widerøe markedsfører Helgeland som reisemål. «Fly and bike». Til neste år må de nok revurdere og omprogrammere til «fly and hike». Det er ikke verst for Widerøe, – det er alle små og store reiselivsbedrifter og kulturbasert næringsvirksomhet. Sove, spise, reise og oppleve, – ja, denne bransjen er vanskelig nok å overleve i sentrale strøk. Hvordan tror dere det er i periferien? Bransjen vokser sikkert og sakte mot alle odds, men så har vi et produkt vi tror på, en natur du aldri har sett maken til. Du kommer ikke lengre ut i naturen og inn til deg selv. Vi har dyktige, ærlige og ærekjære folk som bor her. Du får alltid hjelp,- bare spør. Sterke opplevelser, stille opplevelser, ville opplevelser. Trænafestival langt til havs. En helt utenkelig tanke som ble en suksess. Kreativitet og grundervirksomhet. Folk har vært ute en vinterdag før og er vant til å ta i et tak.

Men nå spørs det jammen meg. Sorry, Tora Berger, like greit du får en baby å sysle med til sommeren,- du kan ikke ta med kajakk på båten, vettu. Og beklager, Dronning Sonja, dine prefererte spisesteder på Helgeland er lagt ned. Og omforlates, folkens. Alt er stengt, for vi er flyttet.

Dette er et scenario som kan bli en sannhet hvis øyfolket i de tusen øyers rike, det hellige land, Helgeland, ikke får et akseptabelt tilbud innenfor offentlig transport. Den mest grunnleggende av alle infrastrukturer. Vei. Og vi snakker ikke om å spare 10 minutter til Gardermoen. Her snakker vi om å komme seg til skolen, til jobben, til legen, til tannlegen, til optiker, til fysioterapeut, til biblioteket, til butikken. Skal vi ta årene fatt?

«En av verdens siste villmarker»,- denne eksotiske betegnelsen kan snart bli en grusom realitet. Lonely Planet aner ikke hvor rett de kan få? Det kan komme til å bli en katastrofe.  

Sorry, folkens. Det kan bli en sannhet. Nord- Norge vil gi deg bakoversveis.

Siste mann får slukke lyset.

Foto:

Margit Langseth (c) :

Norges eldste fiskevær nå med laks i fiskemerd. Træna, 2011.

Ut på tur med Træntoget. Trænfjorden, 2011.

Siste mann slukker lyset. Træna, 2011.

Ta saken i egne hender…, Alstenfjorden, 2014

Margit Langseth

6. februar 2015