Mastergrad gjør Norge friskere!
For hundre år siden var Norge et utviklingsland. Det var økonomisk krise, folk var fattige og kystfolket berget seg med tilgang på fisken i havet og holdt varmen i ovnen med hjelp av torv. Med funn av olje og med folketrygdloven i 1967 ble den moderne staten Norge bygd ved hjelp av kunnskap. Kunnskap om økonomi, teknologi og etablering av et velferdssystem og et utdanningssystem dannet et solid fundament for det Norge slik vi kjenner det i dag. Statens Lånekasse bidro til at flere kunne ta del i arbeidet med å bygge landet. I dag har alle rett til videregående utdanning. Det er gode muligheter for å bygge sin kompetanse både innenfor yrkesfaglige og studieforberedende retninger. Fokuset har samtidig snudd: hvordan hindre frafall i utdanningen hvordan få flere fra trygd og over i jobb. Disse fenomen var relativt fremmede i 1970.
Norges første universitet ble etablert i 1811. Mathias Bonsach Krogh var en av flere sentrale personer som forstod viktigheten av å bygge landet med kunnskap. Han stilte blant annet spørsmål om hvordan man kunne utdanne seg innen landbruk i Danmark når de klimatiske forhold er helt noe annet i moderlandet. Han etablerte bibliotek og seminarium i nord. Nærhet til kunnskapens høyborger er minst like viktig i dag som den gang, fordi utdanning bør være tilgjengelig for alle uavhengig av hvor i landet du bor.
I media den siste tiden viser NHO sin mangel på kunnskap når de trekker sammen begrepene mastergrad og sykdom. «Mastersyken» må man vokte seg vel for, sier de. Jeg synes jeg kjenner eimen av lønnsforhandlinger, og NHOs strategi for å holde lønningene lave stinker. Fy skam! For kompetanse koster. Det skal koste. Kompetanse koster for studenten selv taper arbeidsinntekt og øker sin lånebelastning. Det koster staten i form av tapte skatteinntekter som skal dekke AFP og sykehjemsdrift til et stigende antall seniorer som bølger over kommunene. Det koster samfunnet mer å utdanne flere med mastergrad,- og det skulle da også bare mangle at det ikke skulle koste noe å ansette dem! Norge AS har ikke råd å la være. De som mener noe annet mangler, etter min mening, selv kunnskap om hva som driver utviklingen av et samfunn videre, nemlig mennesker med kompetanse.
Vi lever i et høyteknologisk samfunn der den som besitter mest kunnskap og kan ta den i bruk har stor påvirkningskraft. Forskere er våre fremste eksperter. De har mulighet til å forandre samfunnet og løse våre problemer. De jobber med å løse kreftgåten og mysteriet om alzheimer. Forskere utvikler maskiner, systemer og materialer som skal skapt for fremtiden. Sikrere biler, sikrere redningsutstyr. Nanoteknologi, bærekraftige produkter og medisiner. De forsker på læring, relasjoner og nervesystemet. Alle disse har mastergrad. Lille Norge har like mange innbyggere til sammen som en hvilken som helst europeisk storby. Som et av verdens rikeste land burde vi også ha som mål å bidra til internasjonal forskning så det monner. Vi trenger flere med mastergrad! Det er faktisk forskere som skal gjøre oss friskere.
Aftenposten hadde i 2011 en artikkelserie om forskning hvor det sies at sett utenfra er Norges satsning på forskning sett på som komisk. Finske Kai Simons, leder for Max Planck Institute og Molecular Cell Biology and Genetics i Dresden uttaler:
– Det er en tragedie. Det er en enorm mulighet som går tapt. Norge bruker minst penger av alle de nordiske landene, enda dere har mest. Hva er grunnen til det? Det er provinsielt.
NHO tenker altså motsatt, og det sparer nok bedriften på kort sikt. Det er for meg et stort paradoks. Det å tilsette og forme sine ansatte i sin egen støpeskje kan være bra, men etter mitt hode skjer innovasjon når kritiske spørsmål stilles av folksom er selvstendige i sin tenkning. En mastergrad bør i alle fall ikke bli brukt mot den som søker jobb. Bedriftsøkonomer fokuserer på å holde lønningene nede, men de dyktige bedriftsledere ser på komplettering og bygging av bedriftens kompetanse som en investering. Norske bedrifter blir ikke konkurransedyktige i forhold til andre land på pris, men vi må satse på kvalitet. Her trenger vi tipp-topp kompetanse for å få det til. Derfor vitner NHOs negative holdning og nedsettende ordbruk om at norske bedrifter tenker kortsiktig, og heldigvis tror jeg ikke alle tenker slik. Jeg vil si til de som ikke «trenger» mastergrader blant sine ansatte: – lykke til!
I dagens kunnskapssamfunn skal hver og en av oss skal finne sin rolle i. Vi trenger fagfolk og akademikere, praktikere og teoretikere. Vi trenger håndverkere, bønder, fiskere og ingeniører, sykepleiere, lærere. Vi trenger kreative og dristige autodidakter og primus motorer med store ideer. Jeg sier ikke at en lang CV med en eller flere mastergrader gir noen som helst garanti om at du gjør en god jobb, men samfunnet trenger mest mulig kunnskap for å drive utviklingen videre. Med satsning på bred og dyp kompetanse kan Norge hevde seg internasjonalt. Vi har alle forutsetninger tilstede for å klare det, men gammeldagse holdninger bremser farten.
Man skulle tro at kunnskapsorganisasjoner og kunnskapsbedrifter vil verdsette mastergrader høyt. Ledere i kunnskapsbedrifter forvalter bedriftens viktigste verdi, nemlig humankapitalen. Det handler om enkle prosesser: få inn de som besitter bred og dyp kompetanse og utøv god personalledelse. Bedriften vil da få best mulig avkastning på sine investeringer. Blomstrende ansatte og nyutvikling. Produksjon og resultat er ofte vanskelig å måle i slike organisasjoner, og derfor kan man fristes til å ty til lettvinte, rimelige løsninger. Men igjen, vi må sammen bygge samfunnet med kunnskap. Jeg forsøker ofte i stadige diskusjoner om PISA og skolemålinger til å minne om at krav om mastergrad hos alle finske lærere sannsynligvis ikke er uvesentlig for at den finske skoles gode resultater. En rekke studier internasjonalt viser at skoler som tar i bruk forskning i sitt pedagogiske arbeide har gode resultater for nivåheving og for forebygging av frafall. Så igjen, -ja takk til flere mastergrader!
Kompetanse handler om lønn. Kvinner tilhører det kjønnet som er lavest lønnet og dette har tradisjonelt vært knyttet til et lavere utdanningsnivå. Nå er det i stor grad overvekt av kvinner som studerer medisin, juss og tar mastergrad, men det er mangel på kvinnelige ledere. Når skal lønnsforskjellen snu? Kompetanse handler også om makt. Vi kjenner vel alle flere som er sjef i eget firma eller bedrift, statistisk sett er dette en mann, som ikke tør ansette noen som har høyere kompetanse enn seg selv? Det er også en tankevekker at mange høyt utdannede kjører buss og utfører andre oppgaver som innfødte ikke vil ha, det er innvandrerne vi snakker om. Og tallenes tale er klar: innvandrere som kommer til Norge har høyere utdanningsnivå generelt enn Ola og Kari. Gammeldagse sjefer opprettholder myten om at høy utdanning er en hemsko for bedriften, og er du kvinne eller innvandrer, hvilket er meget sannsynlig i følge statistikken, står du bakerst i køen. Slike sjefer fører bedriften sin baklengs inn i fremtiden. Dagens gode ledere vil rekruttere de som har best kompetanse, det er den beste investering man kan gjøre for bedriften og for samfunnet. Petter Stordalen forklarer sin suksess med at han har som mål å ansette folk som er dyktigere enn han. Det er ikke bare i fotball og sport man bør ønske de beste med på laget. Flere mastergrader vil gi økte muligheter for å bygge et solid team. Her har vi noe å lære.
Min resept er som følger: slipp mastergradene til i den offentlige forvaltning, i private bedrifter og i kunnskapsbedrifter. Det vil gi bedre færre saksbehandlingsfeil og rettsaker, det vil gi bedre kvalitet i produktene og økt salg, det vil gi bedre medisiner og behandling av alvorlig sykdom og det vil redusere frafall og øke gjennomføring i utdanningsløpet.
Vi har ikke råd til å la være – det vil gjøre oss friskere.
Margit Langseth
11.04.2014
Bildet er hentet fra www.ssb.no
