En duft av kaprifol

Den kommer snikende sammen med høstmørket om kveldene. Når sommeren er på hell, – hvis man kan si at sommeren i det hele tatt slo til i år, brer den seg som en velsignet takk for i år. Uansett vær og temperatur sprer denne salige duften seg som ild i tørt gress hver eneste kveld i august når mørketiden senker sitt slør over landet i nord. Den så søtlige, nydelige duft fanger meg og brer seg beroligende i kroppen min som om jeg hadde blitt truffet av en bedøvelsespil. Balsam for sjelen eller som valium for vinterdeprimerte, – mørket er jo nesten litt koselig, eller? Når jeg er trist for at sommeren med alt det artige og frie, familie og venner, fiske og båtliv og ikke minst de lyse nettene, snart er over, så får jeg trøst av en forunderlig duft av kaprifol. Selv om jeg vet at lukten snart forsvinner med frosten og mørket som fester grepet, så er det til å holde ut. Selv om jeg, ja, da er det nesten som jeg ønsker meg full narkose for å kunne våkne opp og gå inn for landing sammen med grågåsa når våren melder sin ankomst. Etter vinter kommer vår, kommer sommer, kommer en duft av kaprifol.

Det er litt rart, men jeg tenker faktisk på døden, altså min egen død, hver gang duften av kaprifol brer seg på terrassen, inn gjennom vinduet og fyller huset med godhet til sensommers tid. Jeg blir grepet av gleden over det vakre i livet som må nytes der og da før det brått blir borte og forsvinner. Det vakre i livet. Det vakre livet. I morgen er det borte. Ja, det meste av det beste tar jo slutt en gang, og det er duften av kaprifol som er det vakreste jeg kan tenke meg å omgi meg med. O lykke. Lykke.

Så tenker jeg at det er et år til neste gang, og hvor-gammel-var-jeg-nå-igjen, og hvis jeg blir åtti år, så er det bare 35 somre til. Jeg nærmer meg livets høst og burde fått jevn tilgang på kaprifolduft, HVER DAG! Jeg må si det høyt hvert år til minesine. -Hvis jeg dør må dere huske å legge en kaprifol i kista! De leer ikke på øyebrynene en gang. -Hallo, hørte dere hva jeg sa? Jadamammavihørtehvadusa. Fint! Må bare sjekke,- igjen. Flott.

Jeg kan godt huske mitt første møte med kaprifol. Det må ha vært omtrent i 1994 i Nordnesveien 24 A som etter hvert ble til nummer 50 i Bergen hvor jeg bodde noen år i min farmors barndomshjem. Ved studiestart om høsten var det noen fine, varme kvelder hvor jeg åpnet vinduet for å få luft. Og halleluja, for en åpenbaring. Hva er det som lager slikt en deilig duft, mon tro? Neste morgen prøvde jeg å lukte meg frem til kilden i nabolaget, men forgjeves. Alle spor var skjult. Det eneste som blomstret var naboens hekk, som så mer ut som et kratt. Noen puslete blomster stod liksom der og hang på hushjørnet midt i asfaltjungelen og den luktet ingenting. Samme kveld gjentar historien seg. Duften brer seg i hele huset. Det var nok en varm sensommerkveld. Denne kvelden går jeg ut på gaten og nesen fører meg rett bort til naboens hekk. For en forunderlig oppdagelse! Jeg bøyde meg ut av synsfeltet fra naboens vindu og knakk av en blomst. Herligheten skulle bli med meg hjem! Og neste kveld spredte det magiske seg enda sterkere seg i stua mi. O, lykke. Lykke. Det finnes veldig mange finne vokster i Bergen som jeg savner, rhododendroen om våren, kristtorn om vinteren og kaprifol. Eksotiske vekster for en kystjente som vokste opp med en viltvoksende nordnorsk hage, engedronning og rosenrot på skjærene. Jeg stjal mange blomster og buskevekster i løpet av mine sju studieår i Bergen. Også mens naboen så på en gang, men han snudde seg bare vekk. Han var vel avhengig han også, tenker jeg, av duften av kaprifol!

Jeg har mange ganger lurt på om farmor kjente til denne samme duften fra naboen i Nordnesveien da hun var ung. Kanskje min nordnorske farfar var beruset av kaprifol da han for første gang møtte min farmor på Nordnes. Kanskje farmor savnet duften alle årene hun bodde her nord, selv om hun i over 50 år omga seg med blomster i sin egen blomsterbutikk. Da jeg flyttet tilbake til nordover plantet jeg kaprifol ved hvert hus jeg har bodde i og på feriehuset vårt. Duften fra denne planten som er svartelistet i Norge, står høyt på min hjerteliste. Jeg har tenkt mange ganger hva det er som tiltrekker meg så sterkt. Kanskje er det noe jeg har luktet på i min barndom. Lukten av min mamma som har gitt meg trygghet i alle år. Jeg må alltid snuse og klemme på min mor, og hun lukter blomstereng, sol og salt sjø. Kanskje er det min farmors mimosa eller parfymeflakong. Kanskje er det sommerminner fra barndommens paradisøy. Dufter av lykke, latter, sommer. Det er lukter og minner som bærer meg over. Inn i høsten og over vinteren. Over mørket og inn i sommeren og lyset.

Uten duften av kaprifol lever jeg ikke mer.

Men etter høsten og vinteren og våren skal jeg igjen snart kjenne en duft av kaprifol.

Margit Langseth

9. august 2015