Glidelåsen
Jakkene lukkes
hand etter hand.
Sakte bevegelser
fletter metall
eller plast.
Det er vår!
Et snøskred
av votter og luer og skjerf
og en sokk.
Det ringer ut
siste time fredag,
Kari og Knut.
Blikk og nikk.
– Hva var det du sa?
en jente løper i gangen.
Glidelås og knapper.
Fredag og skolefri.
Margit Langseth
6. april 2016
I gamle dager da de mektige nessekongene kontrollerte all handel og drev utlånsvirksomhet, var det vel neppe mange fiskere eller bønder som lo hele veien til banken. Bergen var knutepunktet for handel og eksport, og i dag takker Erna Solberg nordlendingene for å ha lagt grunnlaget for Bergen by. Det er den fattige fiskerbonden og hans familie som skal takkes!
Etter hvert kom telegrafen som visste alt, ekspedisjonen og frøken Ur som bestemte tiden. Da jeg var liten tok 180 over informasjonsbransjen, og jeg husker vi ringte for å spørre etter oppskrift på pikekyss. Men så kom internettet, og varene kommer ikke lengre fra Bergen, men fra Bring.
I dag har vi en oljebasert nasjonaløkonomi som har gitt oss velferdsstaten,- og en bølgedal som vi alle har fått merke det siste året. Mens Europa har vært i krise lenge, har vi veltet oss i velstand og velmakt,- det har kanskje vært litt vel mye?
Vi har et variert og komplekst næringsliv i et geografisk og transportmessig komplisert land med bebodde øyer og fjellbyer, med bruer, båter, isete veier og en jernbane fra krigen som bare kom halvveis opp i landet for da sluttet krigen og siden skjedde ingenting mer med toglinja. Mens mange sliter i de store byene, som i oljebyen Stavanger, så går det bra med næringslivet i Nordland. Nå får også periferien kvalifiserte søkere til ingeniørstillingene og fiskerrederne har søkere i kø og kan stille med mannskap på dagen. Ikke så ille at det ikke er godt for noe.
Jeg husker den dagen i 1996 da jeg på PC-stuen for hovedfagsstudenter ved HF-fakultetet ved Universitetet i Bergen gjorde mitt første søk på internett. Kanskje var det litt tilfeldig at jeg trykket på en blå «e» med en gullring rundt som lyste mot meg. I dag er PC et arbeidsverktøy, og du kan faktisk gjøre samme jobben med en smarttelefon. Ja, denne velsignelsen eller forbannelsen er så altoppslukende at vi holder på døgnet rundt. Vi ser ikke folk lengre, vi ser dem ikke inn i øynene og vi snakker i alle fall ikke med dem,- heller ikke de vi bor under samme tak med.
Jeg lurer av og til på hva vi gjorde før da vi ikke var online hele tiden. Knut Hjeltnes sa det så bra i dagens radiokåseri,- jo, vi kjedet oss og kanskje hadde vi innmari godt av det. I dag får elevene kurs i mindfulness for å lære å konsentrere seg om en ting i gangen og for å klare å konsentrere seg i det hele tatt. Ja, for nå skal vi jo alle følge med på nettet, facebook, sjekke mail og meldinger, ta en selfie og ringe mens vi jobber eller er i klasserommet, i senga, på toalettet og av alle steder mens du kjører bil! Elevene skyper med en andre elever i samme klasserom. Da jeg var ung var det utenkelig og fjernt at vi få år senere skulle kunne følge forelesninger og delta i møter på nett, ringe gratis og kunne se den man snakket med, diagnostisere, sende e-post og ta bilder uten å fremkalle dem hos fotografen. Youtube, spotify og alskens har erstattet VHS-video og kassetter, vinylplater og CDer. Men vil vi virkelig erstatte alt med internett?
Man må innrømme at alt er blitt veldig mye enklere i den digitale verden. Jeg kan huske at jeg abonnerte på Norsk Lysingsblad da jeg skulle få meg jobb etter endt studie. Jeg husker at jeg måtte gå til bokhandelen for å kjøpe søknadsskjema til 50 kroner for å søke lærerstilling. Et skjema per søkt jobb. Lysingsbladet og søknadsskjema var en stor utgiftspost for en student den gangen. Det var alvor i hver søknad. Akkurat papirarbeidet lengter jeg ikke etter, men jeg vil fortsatt gjerne prate med folk.
Før gikk vi til reisebyrået for å bestille billett, vi gikk til posten for å kjøpe frimerker og konvolutter, vi kjøpte kaviar og knekkebrød hos kjøpmannen på hjørnet, vi slo opp i telefonkatalogen, noen var et hode foran og hadde leksikon hjemme, og vi gikk til banken for å betale regninger, sjekke saldo og ta ut kontakter, spørre om råd og be om et lån. Mange hadde bankboks for oppbevaring av verdipapirer, og for de som hadde smykker og sølvtøy. Postbanken var også sikkert som banken, og var du kunde der, kunne du til og med ta ut penger i utlandet. Jeg kan godt huske den røde postsparebankboken med håndskrevne tall for uttak og innskudd. Den viste at man var blitt voksen! Den fungerte faktisk like bra som et minibankkort da jeg bodde et år i Tyskland en gang i forrige århundre.
Apropos minibank, så var mitt første møte med en slik merkelig maskin da jeg var på klassetur til Svolvær i 1987. Min far som er en moderne mann hadde fått seg kort. Men han brukte det aldri selv, for sjekkheftet var jo nesten like genialt. Jeg stod der i minibanken og skjønte ingenting. Kunden bak meg hjalp meg med alle trinn, og ut kom det faktisk penger! I dag har vi visakort og kredittkort,- koder og brikker og duppeditter og med kort kan vi faktisk bruke penger vi ikke har.
Det å le hele veien til banken gjorde vi da vi tømte sparegrisene i vår barndom. Bak den lange skranken stod det en svær teknisk innretning som buldret og braket og trakk et fornøyelsens sukk når alt var over og de røde tallene lyste ut sannheten om hvor flink man hadde vært å spare det farmor kom med på lørdagene og lønnen vi fikk for å hjelpe til med å arkivere og sende brev på mammas kontor. Og vi smilte godt på hjemveien også, som regel. Å, du gode, gamle sparegrisen min!
Mens folk i gamle dager var avhengig av handelsmannen velvilje og humør i pengesaker, så har bankvesenet representert sikkerhet, markedsjusterte renter på lån og innskudd,- men ikke minst har vi fått veiledning og rådgivning for hva som er forsvarlig for familieøkonomien i forbindelse med sparing, forsikring, kjøp av bolig, bil og båt. For bedrifter har banken hatt enda større betydning ettersom den økonomiske dimensjonen har en mye større skala. Risikoanalyser, utregninger av fremtidig inntjening av investeringene, avskrivninger, budsjett, regnskap og markedsføring, pensjon og forsikring. Det var de ordene jeg kom på i farten. Innenfor økonomi, finans, forsikring og pensjon finnes det så mange spesialfelt som krever spisskompetanse og det legges til rette for dette med et mylder av utdanningsløp.
En erfaren bankansatt kan ofte gi veldig gode råd, som kan forhindre personlige tragedier og at bedrifter går konkurs, som kanskje kan bidra til at nye hjørnesteinsbedrifter vokser frem og skaper attraktive bosteder. I en tid med økt konkurranse der man ofte må satse for å overleve. I en verden der alt blir større, sambruk i landbruket, fiskebåtene blir større, butikk-kjeden vokser og ikke minst alle tjenester på nett. Skal man satse på masseproduksjon eller et nisjeprodukt? En lokalbank kjenner markedsmekanismene godt. Landets småbyer trenger kompetansearbeidsplasser, og de bankansatte bidrar også på sin fritid med sin kompetanse og sitt engasjement til å skape aktivitet og god drift i et idrettslag, i et sangkor eller i en festival.
Viktigheten av bankenes tilstedeværelse der folk bor handler ikke om våre seniorer som ikke får det til med banktjenester på nett. Dette er vel egentlig det dårligste argumentet for å opprettholde en bankfilial. Bank handler om fagfolk som kjenner både næringsliv og folk på det stedet vi kundene driver næring og bor. Bank handler om økonomisk rådgivning fra en bankansatt som du har tillit til som fagperson og menneske. Bank handler om å ha tillit til og kjenne sine kunder. God rådgivning må gis ansikt til ansikt. Dette kan nettbanken og kundetelefonen aldri erstatte.
Tilstedeværelse handler også om samfunnsansvar som Norges mektigste næring viser i lokalmiljøene. Bankene, -Norges største finansinstitusjoner er sitt samfunnsansvar bevisst. Kundene som danner grunnlaget for bankens eksistens skal få noe tilbake. Derfor gir bankene noe tilbake gjennom støtte til idrettstilbud, kulturarrangementer og bidrag til bygg og installasjoner som kommer allmennheten til gode. For å bruke disse midlene bra må banken være tilstede og være lokalkjent, eller skal man gi mest til de store byene som allerede har et bredt tilbud innen idrett og kultur fra før? Der er grunnlaget for antall dugnadstimer er større. Lettvint kanskje, men korttenkt. Når banker velger å legge ned sine avdelinger i Nordland,- så kutter de på flere vis nærheten til steder der produksjon og verdiskapingen skjer. Petronæringen og havbruksnæringen er utgjør store deler av Norges verdiskaping, og dette ligger ved kysten,- alle andre steder enn i Oslofjorden. Det er ikke bare kundene som trenger nærhet til banken, bankene trenger for sin egen del å være tilstede der det skjer.
Den digitale revolusjon har endret alles liv,- jobbmessig og i privatlivet. Internett har skapt en revolusjon som vi ikke ser verken enden eller konsekvensene av. Innenfor bank og finans har det vært en stor omveltning. Det er ikke lengre behov for 10 kundebehandlere bak en lang disk. Personkunder ordner nå det meste selv på nett, mobil og telefon. Så at bankene har vært i omstilling de siste 10 årene kommer ikke som noen bombe, og de gode ledere sørger for en økonomisk drift hvor bedriftens organisasjon og tjenester er tilpasset forbrukeren. Mens omstilling er en naturlig del av samfunnsutviklingen på 2000-tallet, så er nedlegging av kontorer et drastisk skritt som rammer kundene. Det legges ned kontorer i takt med utbygging av nye båtruter og tuneller, men samtidig må de store samfunnsinstitusjonene ta ansvar for sin tilstedeværelse, og dette er også et brennhett tema innenfor sykehus, skatteinnkreving og domsstolene. Hvor mange flyplasser, sykehus, kontorer kan man legge ned før det blir uforsvarlig og tilbudet blir for dårlig?
Det finnes en smertegrense for alle, og i nord handler faktisk livet om geografiske avstander, vær og vind – det er naturens elementer og offentlig transport som er avgjørende for hva som er akseptabel nærhet til tjenester innenfor helse, skole, utdanning, bank og andre samfunnsinstitusjoner. Dette er et politisk spørsmål som vi som innbyggere vil svare på. Samtidig må store samfunnsaktører ta ansvar for sin rolle. Hvis alle vi som bor ved kysten skal flytte til Oslo,- hvordan tror det vil gå med Norges økonomi da? Det er faktisk en grunn til at vi bor på kysten i nord. Og det er ikke på grunn av været.
En ting er sikkert. Det er forskjell på avstander og nærhet til tjenester. Hvis man ser på kartet over kontorer de ulike bankene har, så har jeg en utfordring til deg. Sjekk på nettet hvor mange kontorer din bank har på strekning Asker – Lillestrøm,- en reisetid på cirka en drøy halv time med tog. Så kan du finne en øy eller et tettsted ved kysten på Helgeland i Nordland og sjekke på 177.no hvor lang reisetid det er til nærmeste avdelingskontor som kanskje ligger på Mo i Rana?
Et søk på en tilfeldig valgt bank som nylig har varslet store endringer i organisasjonen, viser følgende: mens du tidligere kunne stikke innom i lunsjen ved avdelingen i Sandnessjøen og ordne et bankærend må du nå bruke en hel arbeidsdag for å få personlig rådgivning. www.177nordland.no viser en minimum reisetid på dagtid på tre timer og to minutter med ankomst 14.17 og etter et kjapt møte er det retur 15.31 og da tar turen bare litt over 2 timer før du er hjemme. Hvis du skal reise fra en av øyene, så må du legge til mer tid, og muligens legge inn en overnatting et sted underveis.
Det er en ting som er sikkert som banken, det er at banknæringen sitter med et enormt samfunnsansvar i forhold til enkeltpersoner og bedrifters økonomiske disposisjoner. Bankenes tilstedeværelse skaper en sunn konkurransesituasjon innenfor det store og lukrative felt som finansiering, forsikring og pensjon. Banken trenger kunder, og vi trenger banken.
Bankene har i mange tiår vært fundamentet i mange aktiviteter som ellers hadde vært umulig å gjennomføre breddeaktiviteter og opplæring innenfor idrett og kulturliv. Hvis dette faller bort, vil man da kunne fortsatt være verdenstoppen innenfor fotball, handball og musikk? De representerer et kompetansemiljø som vi som bor i perifere for å drive produksjon innenfor næringer som Norges økonomi er bygd opp av og er avhengig av. Vi bor allerede langt unna de hovedkontorer som befinner i hovedstaden, og det er nesten ironisk at det vil være raskere å fly t/r Oslo for å gå i banken enn å ta offentlig transport til nærmeste avdelingskontor. Ingen vil le hele veien til banken lengre?
Så min oppfordring er, – bevar bankenes tilstedeværelsen i distriktene, slik at vi får et bredt tilbud av faglig rådgivning som er basert på kompetanse, tillit og lokalkunnskap.
Nærheten til tjenester er den takken vi trenger i dag, Erna Solberg, for at vi fortsatt skal bo og drive næring her nord. Slik at du kan nyte din sushi på en fin restaurant i Stortingsgata. Slik at oljeselskapene har rørdeler og folk tilgjengelig i nærheten av feltet for å kunne vedlikeholde og reparere gassledningen til Europa. Slik at flyselskapene skal tjene på japanere som skal se nordlyset. Slik at vi kan ha universitetssykehus i nord. Slik at bankene skal tjene penger på bedrifter deres ansattes lån og innskudd. Og vi snakker her om internasjonale, nasjonale og regionale selskap og grȕndere innenfor havbruk, industri og turisme og slik at, slik at, slik at,,,
Og jeg tenker at hvis folk heller vil flytte sine banktjenester til en svensk bank, Coop eller er flyselskap i fremtiden,- hvem skal gi oss råd og veiledning innenfor økonomi og finans da? Kanskje Google?
En ting er sikkert;; med en slik situasjon vil ingenting være sikkert som banken lengre…
Margit Langseth, 06.02.2016
Foto: «Å, du gode sparegrisen min» © Margit Langseth, 2016
Nest etter å snakke om været, ligger ferien som en god nummer to. Disse favoritt-tema dukker ofte opp i samme samtale. Særlig hvis været har vært veldig dårlig eller det har vært unormalt varmt, er dette et gjennomgangstema i opptil flere år. Ja, for hvem husker ikke sommeren 1980 da til og med broderen badet, og alle minnes vi den herlige sommeren i 2014 da vi svømte i havet døgnet rundt og regntøyet ikke ble pakket ut før langt ut i august. Ja, fy farao for en sommerferie!
Har du hatt en fin ferie? spør vi våre kolleger når hverdagen begynner igjen. Dette spørsmålet er ensbetydende med: Har du hatt fint vær? For det er dette man får svar på. Kanskje har du vært i Kroatia du også, og hatt finvær og klart vann. Eller har du vært i Norge, så får du kanskje et sint glefs tilbake, -sommer, høh! Værkartet for yr.no, storm.no for mange av verdens hjørner gjennomgås,- i flere uker bakover og fremover. Og sånn holder vi på gjerne helt til neste mai når vi begynner å snakke om ferieplaner for kommende sommerferie. Sånn går no dagan!
Men det som egentlig skjer i ferien, det snakker vi sjeldent om. Vi kan snakke om de kjente severdigheter som det skjeve tårnet i Pisa som ikke er så skjevt som du trodde, Eiffeltårnet eller Big Ben, men hva som egentlig skjedde før og etter, det blir for privat, nesten som å utlevere sexlivet. Hvis man berører tematikken, så er det kun på overflaten eller man fremstiller uansett opplevelsen som den ultimate ferien. Kanskje det virkelig var det eller kanskje du ønsker at den skulle vært det fordi du betalte skjorta for å reise til Kuala Lumpur eller der omkring. Det at ungene var varme og grein hele veien til Pisa, at du ble stresset i trafikken i Paris og at kallen ble gallesur hele fordi du bulket bilen like ved triumfbuen eller at London var stedet det viste seg at din kjære har en annen enn deg som sin kjære?
Ja, det kan være mangt og mye som skjer i ferien, når alle er passe slitne, og alle har forhåpninger og drømmer om hva som skal skje i de nydelige og sårt tiltrengte fridagene som ligger foran deg på rekke og rad som en et skimrende perlekjede, rene og ubrukte dager som perler på en snor. En familie på fire betyr fire ulike skattekister som bare venter på å bli åpnet, og alle fire har ulikt innhold, selv om destinasjonen og datoene ble fastlagte i etterjulerus allerede i januar. Far vil helst ha det helt stille og lese bok, mens mor vil ha action. Lillebror vil bade, mens storebror vil på museum. Så blir mamma sur etter hvert fordi leiligheten ikke har oppvaskmaskin og har en elendig stekepanne. Jommen sa jeg husmorferie. Neste år blir det charter og all inclusive. Når far kjøper ny steikepanne blir mor kokforbanna. Det var da helt unødvendig å bruke 80 Euro på en stekepanne for de siste fem dagene? Krisen er nær og egentlig er ferien alt for dyr til å kunne nytes.
Det er egentlig etter ferien man virkelig trenger fri,- da har man reist langt, endelig fått koordinert og samkjørt alles forventinger, kranglet ferdig om svigermor som burde skjønt eller ei at hun kunne i alle fall stått opp med ungene en morgen. Snorking, mygg, tynne madrasser, hvem var det som skulle sjekke at passene var gyldige, solbrenthet, hvilken restaurant, husket du mat til katten, hvem faen bestilte så dårlig lugar, hvem tar dagens regning, jeg vasket opp i går igjen, – nå er nok virkelig nok. Faensteike. Kanskje skulle man sykemelde seg i august for å hente seg inn? En uke med svigers er kanskje i meste laget?
For ikke å snakke om andre ferier som vi har innimellom den egentlige ferien. Etter sommerferien kommer høsten, og ikke minst høstferien. Prøv å forklare en utlending hvorfor vi gr skolebarna har en uke ferie når vi endelig er kommet inn i rutiner på trening, jobb, koret, korpset og alt det andre. Well, is it called the potatoe-holiday. Because we have to get the potetoes before the frost come. Helt ærlig, folkens, hvem av dere har noensinne brukt denne uken til å ta opp poteter da dere var unge? Eller aller mest relevant,- hvem faen gjør det i dag?
Så er det jul, vinterferie, påskeferie og kom mai du skjønne milde med alle sine røde dager. Det er ikke noe land i verden som har flere feriedager enn oss,- eller så kort arbeidsuke. Likevel er det ovale weekender over en lav sko. Mor skal fly til New York, må vite. Far skal på fotballtur. Og jakt, Og enda en jakt. Og så hytta, da selvsagt, for der har vi jo knapt nok vært i år. Og så en jakt til, selvsagt.
Ofte kan det enkle være det beste. Hvis du velger det selv. For veldig mange er det ikke noen andre alternativer, – og hvem inviterer med Kåre som aldri drar noe sted fordi familien ikke har råd. Alle andre i klassen drar til syden,- ja, har hørt den før. Men hytta og hjemmeferie er bra det også. Og vi kunne jo invitere Kåre med familie med på noe trivelig? Bare være sammen. Ta en vaffel og kaffe?
Og hvis du spør ungene neste år hva de egentlig har lyst til,- ja, hva svarer de da? Du kan jo spørre dem før du booker en dyr storbyferie eller cruise i Middelhavet. For er det ikke det ferien er til, da? Gjøre det som ungene blir blide og glade av? Det er unektelig deilig å sove lenge, grille pølse på bål, plukke en bukett, dra opp en fin og blank sei. Sykle tur og spise en is. Tid sammen med barna og hverandre til å se hverandre og bare være sammen til frokost, middag og kvelds og avrunde med litt nattmat på nærmeste haug for å se på at solen går ned før vi alle legger oss i teltet som for anledningen er oppslått i hagen eller på flatseng på stua og sier
«Jeg gleder meg til i morgen».
Sånn er min drømmeferie!
Margit Langseth, 26. 1. 2016
Foto: “Nice i Nice” (c) Margit Langseth, 2013. “Ska` vi sjå”, Brasøy 2015 (c) Margit Langseth
Jeg skulle ikke gjøre noe til jul i det hele tatt. Men skulle «bare» rydde litt i krokene, – det var planen. Først ut var stabelen med papirer, blad, tegninger og annet papir som ikke kan kastes, men som jeg skal sortere senere. Stabelen var blitt nesten 70 cm høy,- jeg kastet alt bortsett fra tegninger som barna har laget og en gammel avis med bilde av mine foreldre. Jeg var kjempefornøyd med resultat. Og så tenker jeg alltid at nå skal jeg legge en plan for å rydde i alle skuffer og skap, fra kjeller til loft. Det samles mye gjennom årene, og nå vet jeg ikke hvor jeg har noen ting lengre. Så nye dubbeditter kjøpes inn og puttes i nye skuffer. Hadde jeg ikke samme plan i fjor?
Neste programpunkt var kommoden der pepperkakehuset skulle få stå. Lego, spill, bøker og julekort fra i fjor måtte flyttes og arkiveres i en annen skuff. Skvis det inn, – sånn. Det ble jo riktig så fint. Og det halvfabrikkerte pepperkakehuset vi limte sammen, jeg og minstemann, står der pyntet og lyser av god samvittighet. Ja, så gjorde vi i alle fall litt i adventen.
Så skulle kroken “min” bak døra i gangen ryddes. Den gruet jeg med mest til. Der fant jeg to julegaver fra i fjor som aldri ble levert. Bøker, – å, det var der den lå, ja. Mine splitter nye sko som det aldri ble vær til å bruke. Flere skjerf og andre godsaker,- hvor skal jeg legge disse nå, da?
Jeg banner og steiker og sier til meg selv at nå må jeg få ryddet i skapene på loftet som er fulle av gud-vet-hva, slik at jeg får mer plass. Ja, neste år. Jeg tenker på hva er det jeg har brukt tiden til det siste året. Jeg kan nesten ikke huske så travelt som det har vært…
Julaften nærmer seg. Kameraet ligger i den skuffen med digitale dingser, – men hvor i svarte er laderen? Flatt batteri i år igjen. Ja, da får de mørke mobilfotoene duge denne julen også.
Mens jeg bruker mine beste feriedager til rydding og ord som ikke egner seg på trykk, så er det de andre ting som skal gjøres til jul. De der juletingene med tre, gaver og så videre. Jeg skulle ikke gjøre så mye. Bare ommøblere huset for å lage langbord til 21 stykker til julaften. Mannen sendes på Rema 1000 og polet. Ungene får penger til å kjøpe julegaver. Det andre går bare sakte fremover. Men jeg har det ikke vondt. Det gjør faktisk godt å ha tid til å finne frem i krokene på huset. Sitte en stund i en sofa som plutselig står på kjøkkenet. Finne frem julepynt som ungene har laget. Åpne koselige julekort. Høre på radioen. Sette julekjøttet i steikovnen.
Skal ikke gjøre så mye, men tiden ruller av gårde og jeg suller rundt, – hva var det nå jeg egentlig skulle gjøre? Tankene er ikke så godt sortert når det er juletid og hendene ikke så effektive. Likevel går det bra i år også selv om ungene må til pers med å skrelle fem kilo poteter den siste halvtimen før julegjestene ankommer. Nå er det sannelig jul!
God jul for meg handler ikke om støvfritt hus og nyvasket kjøkken. Det hadde jeg for så vidt heller ikke klart med noen gang. Men det handler om lyset og gleden i det å være til. Tenk at jeg er så heldig å få samle alle i familien som bor i nærheten, og at vi skaper gode minner sammen. Det handler om at man kan finne en fin barnetegning i en stabel med gamle aviser. At man kan tenke at i år skal jeg ta meg tid til å levere alle julegavene og drikke litt kaffe på bortebesøk. Juleglede handler kanskje mest av alt at det kom noen på døren som jeg ikke forventet eller ventet, ja, det kom faktisk flere,- det kommer forresten heller ingen andre hit lengre. I år fikk vi gleden av å invitere venner til julefest, man sees jo ikke så ofte lengre. Jeg tenker at jeg skal la julen vare helt til neste år,- nå skal jeg ha litt jul hver uke – kanskje gå på besøk, invitere til te, gå på kino eller sende en sms. Et nyttårsforsett om litt mer jul?
Jeg hørte på radioen i dag om en dame på 46 år som hadde kreft med spredning og skulle dø. Hun lo hele tiden. Hun sa at hun måtte sørge for å ha glede hver dag, for hun visste ikke om det var den siste. Noe å tenke på. Jeg vil le mer jeg også, og det er vanskelig å få til alene. Livets lotteri har gitt meg livet, men lykken og gleden må jeg vel finne selv. Akkurat da bestemmer jeg meg for at fra nå av skal jeg være mer ærlig,- mot meg selv og mot andre. På en hyggelig måte. Det er noen mennesker som betyr mer for meg enn andre. Jeg skal si det til dem, og forklare hvorfor de er spesielle. Jeg skal si at den klappen på skuldra holdt meg oppe i stormen. Jeg skal si at akkurat du gir meg inspirasjon. Noen jeg sender gode tanker til hver dag, men uten ord. Jeg skal besøke mine foreldre oftere, og ikke bare suse inn og ut «hadebra». Jeg skal snuse inn mer frisk luft og prøve å ta en ting om gangen, og ikke bekymre meg for alt på en gang. Jeg skal planlegge en reise eller overraske noen. Dele med en ukjent venn og ta frem gamle minner. Aller mest så skal jeg kose mer med barna, være mer på en øde øy og være mer tilstede i mitt eget liv.
Så en god jul – lyset og gleden – det må vi fordele og dele litt hver dag og ikke bruke opp alt på en gang den 24. desember.
Først da blir det også et godt nytt år.
Margit Langseth
29.12.2015
Foto: Velsigna du lys over land (c) Margit Langseth, 29.12.2015
Denne vakre sangen fra Ola Bremnes er en av mine favoritter. Nå er det slik at jeg liker det meste som står «Bremnes» på. Det er en talentfull familie med toner, salt og ord i sine blodårer. Sangteksten «Har du fyr» har jo ingenting med røyking å gjøre, slik den stakkars radiojournalisten trodde en gang. Den handler om å ha et lyspunkt og få mot og trygghet til å finne sin vei i livet.
FYR er også noe annet, men likevel mye av det samme. FYR står for Fellesfag, yrkesretting og relevans. Ja, så trenger vi et eget begrep og satsningsområde for å forberede elevene på livet de skal møte etter skolegangen. Er det ikke dette vi har holdt på med hele tiden, da?
Ta den gamle læreren, som underviste ute på en øy i periferien, som hadde klassen i alle fag og øste av sin egen livserfaring. Det var ikke mye snakk om lesing og skriving i alle fag, for læreren skjønte jo selvsagt at det var det som var viktig: å lese og skrive var grunnleggende for at elevene skulle lære. Eller i dag som det heter «grunnleggende ferdigheter» – det er vel kanskje ikke noe nytt det heller?
Så tenker jeg på hva som er mine fyrlykter på min vei i livet. Det første som dukker opp er min far og mor. Vi har ikke alltid vært enig om alt, selv om vi er enige om det meste, men de har støttet meg og vært en trofast supportergjeng hele livet fra jeg var liten. De få gangene de har sagt ifra, har de gjort det i beste mening, det ser jeg nå og er takknemlig for. Etter hvert fikk jeg noen flotte svigerforeldre som aldri klaget på at jeg var ikke fulgte familiegårdens tradisjonsrike mønster i ett og alt. Disse fire kloke voksne som ser at det jeg forsøker å gjøre det beste etter mine evner for min lille familie og meg selv. Jeg takker mine fire staute og litt smårustne fyrlykter. Dere lyser vei!
Jeg tenker ikke på min ektemann og barn som fyrlykter, fordi vi er faktisk ombord på samme båt, vi deltar i samme seilas som et mannskap. Likevel kan det hende jeg tenker å gjøre mytteri eller jeg har forvillet meg litt, da lyser det der jeg hører hjemme.
Min storfamilie bemanner en stolt skute. En er stuert, en styrmann, en kaptein, en dekksgutt og så har vi et større mannskap som går turnus. Jeg liker meg godt til rors. Noen går av her, og noen kommer på der. Stadig nye havner og anløp underveis. En ting er sikkert, – vi kommer ikke frem trygt hvis vi ikke deler vakter. Livet har vært en opplevelsesrik seilas! Vi kommer ikke fremover uten å jobbe sammen og ha en felles kurs!
Og jeg tenker at vi alle hjelper hverandre til å nå ulike havner som ulike folk vil besøke, mens disse gamle fyrlyktene viser vei. Vi lærer våre barn kjente landemerker, mens de unge lærer oss ny teknologi for å finne veien frem. Det er en herlig og farlig seilas med mange grunner og skjær, noen har vi hørt om, noen visste vi ikke om. Og har du ikke en familie som viser vei, – så finner du kanskje en kollega, en venn eller et tegn i naturen eller i deg selv som viser vei?
Så får vi ser da, – hvor trygg seilasen blir videre ute på de syv hav. Og mens jeg tenker at det kan gå hit og gå dit, det kan føles trygt og det kan storme, så vet jeg at innimellom og en gang, da vet jeg at jeg er kommet hjem.
For når man er der, så vet man det så godt.
Margit Langseth
18. 12. 2015
Foto: “Ny båt og nytt mannskap” (c) Margit Langseth, Alstenfjorden, 2013.
Er det bare jeg som synes at det blir litt for mye blunkeblunkehjertehjertesmiljefjeshjerte og kosogklemz? Junior som nylig har fått seg mobil sender meg sms med ti smilefjes på. Det synes han er så gøy. Jeg har prøvd å forklare at ett smilefjes er nok, da klarer jeg kanskje å se hva fjeset gjør og hva det skal bety. Eller kanskje han sniker inn et surfjes innimellom for å erte meg? Uansett, jeg ser det ikke, det blir for mye. Dessuten trenger jeg nye briller. Eller skriv så jeg forstår det.
For en tid tilbake meldte Aftenposten om at språk gjør barn kloke. Man må snakke med barna på skikkelig vis for å bygge deres hjernestrukturer, kunnskap og evne til å kommunisere. Så det nytter ikke bare med LOL, OMG og serr -. Mulig jeg er mest sær,- men jeg bruker aldri forkortelser når jeg skriver sms til barna. De må lære å lese og skrive skikkelig så folk forstår hva de mener. Lære å bruke ordene og lære å stave dem sånn høvelig riktig. Og budskapet blir ikke tydeligere med hundre smilefjes. Tvert i mot. En smiley eller annet tegn. Hva er det man kaller det, molly, mohitas eller noe annet på m …,- jeg vet ikke en gang hva det kalles,- kan forsterke en setning eller et utsagn,- eller det kan modifisere det. Eller du kan bli steike forvirret hvis det sendes ut signal som er vanskelig å forstå. Er dette en spøk eller er det alvor? Ironi er ikke alltid enkelt å se i skrift eller bilder. Det kan oppstå misforståelser når det er litt usikkert hva avsenderen egentlig mener. Jeg stemmer for å bruke ord og setninger,- prøv å forklare hva du vil si,- du har det ikke så travelt! Jeg skal i alle fall prøve å gjøre mitt beste for å legge om kursen.
Som privatperson bruker jeg også smilefjes på sosiale media. Men hjerter vet jeg ikke hvordan man lager, heller ikke det andre jeg ikke husker hva heter, og jeg har klart meg likevel, tror jeg. Men jeg er neppe trendy, kanskje bare godt voksen og litt grinete. MEN JEG ELSKER AT FOLK GIR MEG VIRUTELLE kaker og salutter og blomster når jeg har facebook-bursdag eller noe annet artig skjer i livet mitt. Selv om jeg hadde satt mer pris på om noen ringte eller stakk innom og sa «hei». Det skjer ikke lengre,- og det er mulig det er noe med meg?
Men uansett,- skal du søke en jobb, sende en mail på jobb som er passe viktig eller skal du markedsføre din bedrift. Vær så snill: ikke bruk smileys eller hjerter. På meg virker det mot sin hensikt. Dette er for meg signaler for privat bruk. Det virker useriøst og uproft. Skriver du er mail med en arbeidsordre, så unngå smilefjes – for kanskje tolkes det som ironi? Eller: “Du fikk ikke jobben 🙂 “. Det kunne være ment som en oppmuntring eller det kunne være ment som slag under beltestedet. Ikke godt å si, men slikt har ingen finesse. Uansett, undersøkelser viser faktisk at menn reagerer sterkt negativt til slike signaler i mer formelle sammenhenger,- og ofte er det nettopp disse som er sjefer som representerer de store kundene,- hva er galt med å bruke ord? Norsk ordtilfang er stort og mangfoldig, og det finnes ord for det meste. Ord er også symboler, ord skaper liv og ord skaper farge. Bruk språket!
Nå skal det sies at språkrådet har skrevet om at kanskje en gang i fremtiden vil smilefjes også slik bli en del av språket. Og det er det jo allerede, på et vis. Godt mulig jeg om ti år vil le over det jeg skriver nå. Men la oss slippe dobbeltkommunikasjon, motstridende signaler og overdrevent bruk i formelle sammenhenger. Hvem vil vel lese avisen og dødsannonser eller salgsprospekter på hus med smiljefjes og gråtefjes? Ikke jeg.
Symboler har eksistert fra tidenes morgen. Vi har helleristningene,- vakre, spennende illustrasjoner av jakt, dyr og mennesker. Men disse kan være krevende å tolke. Er det en skiløper eller er det en kanopadler? Det er kanskje heller ikke så viktig. Kunst har heller ingen fasit. Jeg tenker meg at skriftspråket som har utviklet seg gjennom lang tid gir oss en verdifull skatt som skal utvikles med nye ord og uttrykk med bokstaver, helst. Prikker og streker og klammer er ikke det samme, selv om det kan fungere i enkelte former. Et smilefjes eller tommelen opp til noen som nådde fjelltoppen. Et hjerte til kjæresten på sms.
Men aller helst vil jeg at det skal stå «jeg elsker i deg».
Margit Langseth
10.12.2005
Foto: “Wegomlegging, ja, akkurat, ja”. (c) Margit Langseth. Belgia, 2015.
Folk kommer og går. De fleste streifer forbi i våre liv uten å sette spor. De skylles vekk av neste brenning. Et blikk, et smil, et ord kan også forandre ditt liv. Et tilfeldig møte. Et ansikt som lever stille i din hukommelse.
De fjerne kan være nære, de nære fjerne. Noen vil man aldri glemme, andre vil man helst fortrenge. Man må la dem være.
Det finnes et knippe mennesker som står ved din side fra første dag. Dåp, bryllup og begravelser. Hverdag som fest. Når solen skinner og når mørket brer seg. Gode og onde dager. Noen er man i slekt med, andre føler man seg i slekt med.
Min far har ingen søsken, men har likevel en bror. Ikke min onkel, men er som en far. Jeg er takknemlig for at vi får følges ad. Fra min fødsel til hans alderdom.
En gulltråd i mitt livs vevnad.
Vi er alle vandrere
på vei
i livet
i naturen.
Gi meg din hånd –
Kom!
Så vandrer vi sammen.
Margit Langseth
Skrevet til Heinz Wirtz sin 80-årsdag, 2015. (Oversatt fra tysk hvor det høres mye bedre ut!)
Foto: Paradisveien (C) Margit Langseth, Rosøya. 2014
Fredag ettermiddag og endelig helg. Huset er ikke vasket på en måned, og eldstemann sier at på at det snart er på tide. Oppvasken fra i går hilser meg velkommen hjem i dag også og minner meg om at ny oppgave venter etter middagen er laget. Fin fredag. Jauvesstfaen! Det kjennes mer som man er fint ferdig.
Klokka, ukeplanen, sekken, mobilen legges tilside en stakket stund og avisen venter. Men jeg vet at sekken må fram før mandag morgen, og jeg har omtrent 90 prøver og innleveringer som venter på faglige vurderinger, veiledning, karakterer og smilefjes. Jeg skal forberede et foredrag studiesamlingen, avreise mandag. Shit, bestilte jeg flybilletter eller har jeg drømt det? Og så er det det prosjektet jeg holder på med. Sjekke mail her, sjekke mail der, sende og svare, sende og svare. Og ungene har vært syke, andre runde. Klærne skal vaskes. Sekker, poser og bager skal tømmes. Mer vask. Det verste er brettinga og de satans sokkene. Og så den jækla katta, -må du gneldre så mye? Om natta også? Kan du ikke spise vanlig kattemat som andre normale katter? Blærekatarren murrer og likte ikke sørvestkulingen i dag. Regnet tok tak i bukselårene på vei 30 meter ut og inn, hit og dit. Sokkene er våte og askeskuffen er full og varmepumpa lager en skingrende gneldrelyd.
Nakken knaker mens tacolukta legger seg som et teppe over hybelkaninene. Er maten snart ferdig, mamma? Ja da, ja da. Dekk bordet, du. En liten avispause ved komfyren er en salig stund. «På inntektstoppen.» Jauvesstfaen! Akkurat det jeg trengte nå. Jeg skulle gjerne tjent en million eller hatt noen millioner i formue. Så hadde jeg kanskje sluppet å få purring på restskatten. Kontoen hadde ikke nok dekning på forfallsdato. Jauvesstfaen. Misunnelsen skal igjen smøres inn. Heldigvis kun til utvortes bruk, men tenk om jeg kunne hatt et par-tre millioner og en gang for alle kunne fått pusset opp huset i en smell. Vi kunne bygd ei leilighet i kjelleren, leid ut og jobbet litt mindre. Fikset hagen. Biloppstillingsplass. Hushjelp? Ny bil, kanskje? I alle fall ny varmepumpe! Og, og, og…
Røykvarsleren sier i fra. Middagen er ferdig: tacotid!
Så sitter vi der og tygger og tygger. Silencio. «Alle er sultne» – den italienske utvekslingseleven prøver å gjenta «SULTNE». Ja, you know, it means that everybody are hungry.
Jeg klager ikke. Vi har mer enn nok og verywellsådet. Vi har mat, vi har hus, vi har jobb, vi har nok penger, skapene er fulle, vi har trygghet, vi har friske foreldre, friske unger, vi har hverandre, og vi har musikk på radioen og helgen er her!
Hva mer kan vi egentlig ønske oss?
Jeg må smile for meg selv fordi jeg er helt sikker på at storkaran på Herøy, Dønna, Leirfjord og i Alstahaug garantert har både rusk under kjøkkenbordet, oppvask, influensa, mailer, regninger, svarte dager, og at de snart må skifte til vinterdekk de også.
Jauvesstfaen.
Margit Langseth
16.10. 2015
Foto: “Fin fredag” (c) Margit Langseth, 2015
Da jeg var liten fantes det ikke røykvarsler.
Da jeg var liten røkte gravide damer.
Da jeg var liten fantes det ikke sikkerhetsbelter bak i bilen.
Da jeg var ungdom var det røyking tillatt på de bakerste seteradene på Twin Otteren.
Da jeg var liten brukte vi ikke redningsvest.
Da jeg var liten fantes ikke sykkelhjelm.
Det fantes ikke sykkelseter for barn heller, tror jeg.
Da jeg var liten fantes ikke GPS, mobiltelefon eller dødmannsknapp.
Jeg er ikke fanatisk, selv om jeg kanskje er mer enn en smule engstelig for at noe skal skje mine barn. Men joda, de får klatre i trær, bruke kniv, skyte med gevær, kjøre båt og gjøre andre ting som man må lære å beherske. Men vi har heldigvis røykvarslere, vi røyker ikke, vi har god sikring i bilen, vi mobiltelefon og kan ringe 113 hvis vi må, GPS som viser veien og vi har alltid dødmannsknapp og redningsvest på oss i båten, og vi har ALLTID ALLTID ALLTID sykkelhjelm på når vi sykler.
Mens det meste av det som er ramset opp ovenfor i dag er regulert av lover og regler, så er det fortsatt ikke påbudt med sykkelhjelm. For meg er det en merkelig gåte. Trygg Trafikk lister opp alle fordeler sykkelhjelm gir for å forebygge hodeskader. Vi har vel alle hørt noen historier fra virkeligheten om sykkelulykker både med og uten hjelm. Likevel gikk Statens vegvesen i 2007 mot et forslag om å innføre hjelmpåbud. Det synes jeg er merkelig, rart og ikke minst utrolig lite klokt.
Syklistenes landsforbund sier de er for bruk av hjelm, men mot et påbud. Dette forstår jeg heller ikke,- skal ikke denne interesseorganisasjonen ivareta syklistenes beste? Det virker inkonsekvent, i mitt hode. Det vil slå beina under for alle bysykkelordningene, sier informasjonssjefen i Syklistenes Landsforbund til NRK Sørlandet 22.06. 2014. De mener også at færre vil bruke sykkel hvis det blir et påbud. Det skjedde visstnok da hjelmpåbud ble innført i Sverige, det ble færre under 16 år som syklet. Det opplyses ikke noe om årsaken til denne nedgangen, men kanskje det er økonomiske årsaker til dette? Kanskje Syklistenes landsforbund kunne sponse hjelmer til barn under 16 istedenfor å gå på akkord med barns sikkerhet. Kanskje ville de rekruttere flere medlemmer, og skaffet seg et bedre omdømme? Det må da også være mulig at en hjelm følger hver sykkel i bysykkelordningen?
For hva er egentlig problemet? Penger? Min mening er at det er rein og skjær uvilje eller tåpskap som vi sier på nordnorsk. Det er lov å bruke hodet! Dette burde være en genial anledning for Syklistenes Landsforbund til, sammen med næringsliv og offentlige instanser, til å få et enda større fokus på syklistenes sikkerhet på alle vis. Forsikringsselskapene ville garantert stilt opp forebyggende tiltak, heller enn å betale ut store forsikringssummer til de som fikk varige og alvorlige skader. Eller?
I samme artikkel fra NRK sier at 58% av de spurte i en undersøkelse mener at hjelm bør bli påbudt. Det vises til at det det ikke er noen politisk vilje til å innføre et hjelmpåbud. Dette gjør ikke saken mindre ulogisk. Var det ikke noen som sa at det var folket som skulle styre dette landet? Vi er inne i det såkalte grønne skiftet politisk, – det skal bli bilfritt og sykkelvennlig både her og der. Men at mennesker, både fedre, mødre og barn, faktisk redder sitt liv med å bruke sykkelhjelm,- det er visst en privatsak og ikke særlig samfunnsøkonomisk. Trafikksikkerhet er ikke så viktig hvis du sykler, selv om du kjører full pinne på racersykkel eller el-sykkel både bortover og for ikke å snakke om nedover. På glatta, over isbelagte sølepytter, på løsgrus, på en hullete vei, på humpete brostein og land trikkeskinnespor. Hørte jeg noen rope på Statens Vegvesen?
Norge har en lang vei å gå (eller sykle) for å kunne måle seg med resten av Europa eller for øvrig andre land med tanke på tilrettelegging for syklister.
Jeg var i Australia i 1993 – der var påbud av hjelm allerede innført et par år tidligere. I dag har land som Finland, Island, Sverige, Canada, New Zealand og deler av USA en lov som påbyr sykkelhjelm. Jeg tenker at de er kommet et stykke lengre enn oss. Jeg kan ikke tenke meg at noen norske selskaper med god HMS-politikk vil la sine ansatte sykle uten hjelm i løpet av arbeidsdagen. Har dere hørt om noen? På skolen til mine barn ble regelen for påbud av hjelm ved sykling til og fra skolen fjernet i et eget møte i skolens FAU. Skolen manglet lovhjemmel. Hørte jeg Ola Dunk?
Noen sammenligner sykling i Norge med sykling i Nederland eller andre land. Det er for øvrig ikke sammenlignbart. Det er mange grunner til dette. Blant annet blir syklistenes sikkerhet tatt mer på alvor, og Norge har noen flere utfordringer, både med tanke på forhold knyttet til både natur og kultur.
Jeg bodde i Tyskland i 1994. Der var det røde oppmerkede sykkelstier i veier og på fortau. Det var egne trafikklys for syklister. Og nåde de gående (som meg som ikke skjønte systemet med det samme) som kom i veien for en sykkel. Og syklistene ringte frenetisk med sykkelklokka for å varsle da de kom syklende i sittende stilling på sin gamle sykkel uten gir. De har en kultur for sykling. De har også kultur for stygg banning hvis gående skulle forville seg inn på en sykkelsti. Disse ord skal ikke gjengis her.
I Nord-Tyskland, Nederland og Danmark er landskapet også særdeles flatt,- så den farten du oppnår på sykkel må du sørge for å trø deg fortjent til. Jeg tror ikke du finner mange sykler med mer en tre gir. Det er også et annet klima, – mindre is, snø, slaps og det er en infrastruktur og ikke minst en sykkelkultur. Ingen av disse landene har påbud for sykkelhjelm. Og selv Nederland hvor barna er født med en sykkel festet til kroppen, hvor du finner sykler i alle varianter og i et stort antall, ser du bare meget sjelden en hjelp. For meg er det likevel ikke noe argument for at vi ikke skulle innføre et slikt påbud i Norge.
Her i Norge har vi dårlig infrastruktur, dårlig sykkelkultur, dårlige veier, guffent klima,- og vi trenger nemlig et påbud. Det er alt for mange historier om hjelmer som har reddet liv, og dessverre også triste historier sykkelulykker uten hjelm, og all erfaring som jeg har gjort meg tilsier at hjelm kan beskytte mod alvorlige hodeskader,- og jeg vil bruke hodet til å snakke frem en lov som påbyr sykkelhjelm. For neste gang kan det være deg, eller meg eller noen vi er glad i som er uheldig.
Jeg er glad for økt fokus på miljø, på mer sykkelvennlige byer og steder. Nå må vi også bruke hodet å ta barn, unges og egen sikkerhet på alvor,- sykkelhjelmer bør påbys! Hører du, Erna? Det hadde vært utrolig flaut for dere i Syklistenes Landsforbund å være de eneste som fortsatt vil være mot et forslag for påbud av sykkelhjelm. Dere har enda sjansen. Så, kjære Syklistenes Landsforbund, – bruk hodet. Jeg skal ta dere på alvor hvis dere blir positive til et sykkelhjelmpåbud i Norge!
Det er lov å bruke hodet!
Da jeg var liten var det ingen som tenkte på at grunnen til ungenes bilsyke kunne skuldes foreldrenes intense rullingsrøyking i folkevogna.
Da jeg var liten var min faste plass i billen på hattehylla. Det var finere utsikt, og baksetet var opptatt av mine tre eldre brødre.
Grønn og liten, sjøsyk – ikke rart vi ble kvalme av sigarettosen da Widerøe svinget over De syv søstre på vei til Mo i Rana.
Og det gikk sannelig godt meg både meg og mine søsken uten røykvarsler, bilbelte, redningsvest, dødmannsknapp og sykkelhjelm. Vi visste vel ikke den gang at vi manglet sikkerhetsnett. Kanskje hadde vi flaks?
Men når din kjære ligger der med store blødninger fra hodet med en rød elv av blod som brer seg utover asfalten etter en punktering på vei den fra Holmenkollen i høy hastighet en nydelig søndag i juni,- da skjønner du at det er for seint.
Så bruk hodet mens du kan!
Nå vet vi faktisk bedre.
Ja, til påbud av sykkelhjelm i Norge!
Foto: «Amsterdam sentralstasjon». © Margit Langseth, 2015
Margit Langseth, 10. 10. 2015
I disse dager kan man bokstavelig talt føle, se, lese og høre om valgets kvaler. Hvem skal jeg stemme på i år? For valget handler om å ta et valg, for det første om man skal stemme eller om man skal la være. Og så er spørsmålet,- hvilket parti skal jeg velge? Med å gi din stemme på valgdagen bidrar du til et mest mulig demokratisk Norge, faktisk. Du kan føle det som om du må velge mellom to goder eller kanskje det føles mer som et valg mellom pest eller kolera. Men å avgi din stemme er et privilegium som vi alle har helt lik rett til. Det er et fantastisk bra system. Jeg skal ikke i dette innlegget si hvem jeg mener du burde stemme på, -det viktigste er at du lytter til det som føles mest riktig for deg.
Kanskje liker du rødt eller blått, lilla eller grønt. Det kan være lurt å kjenne etter hvilken partifløy du føler deg mest hjemme i. Hva er ditt verdigrunnlag? Og sjekk deretter om det er noenlunde samsvar mellom det partiet sier de står for og det de gjør. Forvirret? Trøsten er at ingen kan være 100% enige med et parti,- vi har alle grader av ulikt syn på hvordan man skal fordele goder og byrder, og hvilke prioriteringer av hva som er viktigst helt ned til den minste detalj, – det er nettopp det som er demokratiets egenart!
Lokalvalg handler deretter om personer. Om Knut, Kåre og Kari, Kine. Stem på et lag som du tror vil spille sammen, både internt og ekstern. Et lag søm du tror ønsker å føre kommunen din fremover til vekst og utvikling. Din stemme i kommunevalget bør gis til de personene du tror kan gjøre en best mulig jobb for deg og stedet du bor på. Hvem stoler du på? Fortsatt usikker?
Da skal du huske at de som står på liste for lokalvalg er vanlige innbyggere som deg og meg. De stiller til dugnad i politikken på lik linje som du stiller til dugnad for idrettslaget, svømmeklubben eller småbåtforeningen. De er helt vanlige folk. Utenom ordfører og varaordfører, er politikerne i din kommune sannsynligvis i full jobb, har unger, syke foreldre og sliter med akkurat de samme tingene som du gjør. De har ikke gått på politikerskole og lært alle triks om argumentasjon- og debatt-teknikk. De er vanlige arbeidsfolk og familiefolk, uføretrygdede og fraskilte. De bruker masse tid på å lese papirer og delta på møter, om kvelder og på dagtid. Så må de ta igjen det de ikke fikk gjort på jobb da de var på møte.
Hvis jeg skal gi deg et råd må det bli: stem på de folkene du tror på. Prøv å støtte en lokalpolitiker istedenfor å vise forakt. «De lovæ og lyg». En politiker kan være nervøs fra talerstolen. En politiker kan ha litt vondt i magen når de avgir sin stemme i en sak. De siteres feil i aviser. De omtales på facebook. Det finnes ingen 123-oppskrift eller fasit i politikken og sånn må det være. Og alle er valgt inn på demokratisk vis, nominert i sitt parti og stemt på av deg. Å gi din stemme til et lokalt parti handler om tillit. Så stem på en eller flere personer som du tror du kan sende en SMS eller melding på facebook til etter valget for å ta opp en sak du er engasjert i. Stem på noen som du tror tørr å ta i et tak og som tenker fremover for felleskapet. Det er mitt tips.
Du kan jo også vurdere å stille på liste selv hvis alle andre er helt håpløse. Eller meld deg inn i et parti og bidra der? Jeg er sikker på at du blir godt mottatt enten det er rødt, blått eller grønt. Hvis du ikke finner «ditt» parti før valget, så kan benytte deg av sjansen å føre over navn på personer fra andre lister på valgdagen. Det vil si at du kan gi stemme til flere partier og folk fra flere leire samtidig. Genialt!
Du må også slutte med å si «politikerne lover og lyver»,- det er helt sikkert at i de fleste kommuner så er man avhengig av å finne flertall sammen med andre partier. Da blir det kompromisser over hele fjøla. Det kalles politikk i praksis. Men din stemme gir vekt til det partiprogrammet du stemte for. Likevel kan et skifte skje fort. Plutselig er sprenges et samarbeid, og man må søke å finne et flertall fra sak til sak og til syvende og sist er det kommunestyret som beslutter. Det er begrenset hva man kan utrette på 4 år,- hvis man skal være økonomisk ansvarlig. Det er faste budsjettrammer og det meste av budsjettet går til lønninger og vanlig drift. Det å snu på rutiner i en kommuneadministrasjon tar også tid. Men de fleste politikere i lokalpolitikken gjør så godt de kan. Ingen kan trylle, – heldigvis, kanskje? Det politikere lover er å jobbe mot sine mål i samarbeid med andre politikere. Derfor er din stemme viktig!
Er du fortsatt i tvil, så vil jeg anbefale deg å stemme på lokalpartier og folk som er god til å samarbeide. For poltikk handler om å se på ulike alternativer og diskutere seg frem til en løsning som er god, forsvarlig, tilfredsstillende og til det beste for de flest mulig av kommunens innbyggere på sikt. Det finnes sjelden noen raske løsninger, og her trengs det fornuftige folk med bred og ulik erfaring, god folkeskikk og gangsyn. Det er en krevende og spennende oppgave.
Jeg håper du finner noen folk på listene som du kan gi din tillit til på valgdagen. Og for all del, IKKE lytt til de som bruker hersketeknikken «stem rett»,- for det er ingen som kan stemme feil. Det som er rett for deg, er det som blir rett å stemme på for deg. Punktum!
Noen ynder også å si at hvis du ikke stemmer ved valget, så har du ingenting du skulle ha sagt og kan ikke klage på noe. Det er også helt feil. Det som egentlig skjer er at du lar andre bestemme for deg.
Hver stemme teller, og bor du perifert, teller din stemme enda mer!
Fortsatt valgets kvaler?
Margit Langseth
Sandnessjøen 11. september 2015
Foto: “Full fart forover” (c) Margit Langseth, Rosøya, 2015
