Så nærmer det tiden på året da under skjer. Eller kanskje ikke? Det største underet av alle er at mennesker fikk sin frelse gjennom at barnet Jesus ble født. Dette tror de kristne. Andre tror på ingenting og noen er i mot juletradisjoner som kan knyttes til kristendommen . I førkristen tid og også senere har man feiret solsnu – at de livgivende solstrålende igjen skulle komme tilbake og tine jorda slik at mennesker og dyr fikk føde. Det er et vidunder og frelser oss fra den sanne død. Mange religioner har solguder og andre guder som gi kraft, styrke, håp og tro på det gode. For meg er troen på det gode i mennesker og lyset en viktig del av adventstiden. Jeg tror det gode og lyset kan frelse menneskeheten slik at vi alle kan leve våre liv på jorden.

Og for meg er julen det å være sammen med de mennesker jeg er aller mest glad i og som gir meg kraft til å kanskje spre litt glede og håp for andre. Likevel det aller største underet av alt at nettopp du, min sønn, ble født til verden! Du er min frelser og min sol. Du er 100% godhet og varme. Du er jul, nyttår, påske, 17. mai og fødselsdag hele året. Du er et juleunder. Og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det beste for deg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg er lei meg for at jeg ikke kan oppfylle alle dine forventninger til advent og jul.

Men det er forunderlig å se hva verden er blitt til. Det dør så mange barn i krig nær oss her i verden. Og jeg kan ikke glemme dette nå i adventstiden – den mørkeste tiden her under polarsirkelen i nord. Jeg tenker at på vi kunne like gjerne vært født under en annen stjerne. Hver dag tenker jeg mange tanker, og forsøker å være takknemlig for at vi er her – under en lykkestjerne! Jeg gledes over at dere får gå på skole, spise dere mette og sove trygt i sengene hjemme i det som var mitt barndomshjem. Vi har vårt eget hjem, og vi har alt vi trenger. Men jeg kan ikke unngå å bli lei meg, trist og mørk i tankene når barn drukner i Middelhavet. Jeg kan ikke unngå å bli redd når Donald Trump skal lede en av verdens ledende nasjoner. Barn lider av sykdom, overgrep, sult og nød.  Jeg kan ikke unngå å gråte over at Norge sender barn og ungdommer, som er født her og har en familie som ønsker å bo her, ut av landet. Andre barn har ingen foreldre og blir likevel sendt tilbake til en verden av kaos.

Og jeg kan egentlig ikke helt forestille meg hvor vanskelig det kan være for de som sitter alene i julen eller foreldre som ikke har råd til å kjøpe mat eller gaver eller kanskje ikke har et eget hjem å pynte. Jeg prøver å gi penger til veldedige prosjekter, formål eller andre som gjør noe for å skape juleglede for flere enn seg selv og sine. Det hjelper litt på samvittigheten å bidra til at noen får en ekstra juleglede. Jeg beundrer de som bruker sin tid og krefter på gjøre denne krevende jobben som betyr så mye.

Derfor er også denne tiden før jul ikke bare glede, pakker og julemusikk.

Det er mye og enda mer som motvirker julegleden min. I vårt land er det et enormt fokus på alt man skal gjøre og kjøpe og lage til jul –  det blir for det første helt uoverkommelig for meg og det gjør meg også full av vemmelse. Og jeg er ikke noen perfekt husmor, dessverre. Forventninger om «Happy Christmas» med rundvask, kakebaking, rullesying, de dyre gavene, de rette merkene og nystylet julehus  – dette er forventninger om en jul som jeg verken kan eller vil oppfylle. Jeg har jobb, og det er travelt skoleåret rundt. Og rundvask har jeg aldri gjort. Jeg er ikke flink å bake. Rullesying er helt ukjent for meg. Gaver skal du få, men hele ønskelisten kan jeg ikke oppfylle, og merkepresset vil jeg holde igjen på så lenge jeg kan. Huset skal vi pynte sammen med pappnissene fra i fjor og året før der og før der igjen. Det er mange gode minner i julekassene som vi skal hente ned fra loftet. Det skal vi gjøre sammen.

Jeg vet ikke hva du forventer og tenker om jul, min venn. Men jeg skal prøve å ikke ødelegge julestemninga med å være tungsindig. For det er ikke din skyld at verden går av skaftet.

Og jeg skal prøve så godt jeg kan. Selv om den første kalendergaven lå i en flaskepose fra Vinmonopolet. Jeg klarte ikke løfte ned esken med julepynt og julestrømpene. Men vi fant da fire fine kubbelys og hjalp hverandre å henge på metall-tallene. 1 og 2 ble speilvendt, og vi lo! Vi tente det første lyset sammen, du og jeg.

Du minnet meg jo på at julestjerna i stua ikke var hengt opp,- og den skinner så fint.

Og så fikk vi hengt opp det gamle vinduet fra din oldefar, -og se – nå lyser også det!

Jeg skal love deg at vi skal være sammen den tiden som vi kan både i adventen og ellers. Jeg vil prøve lære deg å være takknemlig for det vi har og ikke bli ulykkelig for det vi ikke får.

Julegleden i vårt hus er det å være sammen, legge vekk mobilen og spille et spill. Og vi skal pynte huset sammen, du og jeg. Det blir jul den 24. desember og da skal vi gjøre akkurat det vi vil – kose oss med god mat, lys og musikk og kjenne på lykken av å være til!

Kjære gutten min, jeg ønsker deg en riktig god jul!

Margit Langseth

06.12.2016

Den amerikanske valgkampen har mer enn noen sinne vært et show. Eller kanskje heller som en dårlig realityserie? Og mens nye digitale medier har visket ut skillet mellom det offentlige og det private rom, følger det politiske sirkuset opp. Det som før var preget av retorikk med mer eller mindre saklig argumentering er delvis erstattet av kunsten av å sette andre i dårlig lys, personangrep, synsing og følelsesutbrudd. Trump er god på det,- og Clinton fulgte opp. Og det gjorde sannelig vi også! I valgkampen har vi hatt det vanvittig morsomt med det rare ansiktsuttrykket, håndbevegelsene, det gule trynet og ikke minst håret til Donald Trump. For ikke å snakke om sexlivet og all dollarsen? Ja, du, – da lo vi godt!

Når sannheten så står for en dag at denne mannen virkelig blir Amerikas nye president,- ja, da begynner vi å tenke over hva han egentlig sa. Hans nedsettende uttalelser om kvinner, trakassering og rasistiske holdninger ovenfor meksikanere og andre som ikke er født og oppvokst i USA.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg tenker,- det bor jammen meg en TRUMP i oss alle. Rekk opp hånda de som inviterer den nye naboen fra Syria på kaffe. Kast den første steinen, hvis du ikke har snakket nedsettende om noen. Og hvem av dere har ikke ønsket andre dit pepperen gror?

Hvem av dere har ikke kjent på Jantelovens harde bud: Du skal ikke tro at du er noe? Hvem av dere har ikke kommentert at de som har lite utdanning er mindre begavet eller de med lang utdanning er for teoretiske. Du skal ikke komme her og komme her. Du er for tykk eller for tynn. Du har for gamle klær eller for nye klær. Du har for lite penger eller for mye penger. Du bor på gal side av byen eller stemmer feil parti. Du har for liten båt eller for stor båt. Du er for kjip eller for gavmild. Du er for sur eller for blid. Du snakker for lite eller for mye. Du er for kristen eller for muslimsk. Du snakker for mye dialekt eller legger for mye om. Du skal ikke fremheve deg selv, men heller ikke være for beskjeden. Listen over alle budene i Janteloven er uendelig,- hvis vi bare tenker etter.

Kommentarer, kommentarer og kommentarer.

Jeg tror at folk som har stemt på Donald Trump har gjort det fordi de er ganske lik ham. Og kanskje bor det også en TRUMP i oss alle? Kanskje er det dette som er mest skremmende. Det gir nemlig en slags styrke eller makt å dra seg selv opp med å snakke andre ned. Parkere en konkurrent. Stjele ideer og bruke hersketeknikker. Irritere naboen litt. Plage og klage. Det er da praktisk å skape en felles fiende. Men dette gir en falsk og farlig tilnærming som vi har sett før. Adolf Hitler hadde også lav selvfølelse og bygde seg opp som den sterke mannen med å skape et konstruert fiendebilde som gikk så alt for, alt for langt.

Og jeg tenker, – det er bra at mange i USA demonstrerer med «Nei til rasisme». Folk går nå i gatene og krever toleranse og menneskeverd for alle. Kanskje er frihet, likhet og brorskap verdier som vi har glemt? Vi har hatt det for travelt med å trampe ned andre på veien mot rikdom og berømmelse. Vi er mer opptatt av eget utseende enn å hjelpe folk i nød.Ja, du skjønner sikkert. 

Også i Norge bor det en TRUMP i oss alle. Vi har hatt det for godt til å gidde å stemme ved valget. Vi synes politikk er bare bla, bla, bla og noe som ikke angår oss.

Nå er det på tide å jage vår egen lille «trump» på dør,- det er det eneste som kan berge menneskeheten.  

Så da vet vi hva vi har å gjøre.

Vi får starte med oss selv!

Foto: “Veggen” (c) Margit Langseth

I øyan og på landet har man alltid hatt et ungdomshus her på Helgeland. De fremsynte skjønte tidlig at man trenger et møtested, – det er særlig viktig for ungdommene. I dag kalles det stedsutvikling og integrering, men det visste ingen den gang.

I min ungdom var jeg på revy, bursdagsfeiringer, fest, kurs og konsert på ungdomshuset i Sandnessjøen. Det var noe eget med å komme inn i det store forsamlingsrommet. Det var en himmelhall. Her kunne gammel og ung oppleve felleskap i både høytid og moro og ikke minst dele kulturopplevelser av ulik art.

I dag har Sandnessjøen fått nytt kulturbygg etter å ha vært uten i veldig, veldig mange år. Nå kan man oppleve kino med skikkelig lyd og det helt uten fare for å få blærekatarr. Ungene kan bli trygge i vannet. Biblioteket er tilgjengelig for alle. Kulturelle opplevelser står i kø, teater, konserter og sang. Her er kan alle møtes!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var på konsert i helgen. Jeg hadde ventet lenge på Violet Road, – de kjekke kara fra Kåfjord. Både ranværinger, selværinger, austbøkarer, dønnafolk, tjøttafolk, leirfjordinger, herøyfjerdinger, søvikinger og til og med sandnesramp hadde også funnet veien. Her kunne man treffe kolleger, naboer, vennepar, noen pensjonister, mange kjente og en god del ukjente. Noen kom alene, andre i flokk,- det var gamle og unge.

Noen var mest opptatte av å prate med naboene og fikk en velmenende pekefinger fra herremannen der foran. Han kom for å oppleve bandet. Andre fiklet med mobilen for å snappe utallige videoer til sine ganske mange venner. Noen brysket seg og snakket høyt, mens andre tafset på kjæresten sin. Noen der bak styrte mye før de endelig fikk tatt den perfekte selfie. En stor gjeng satt i foajeen og nøt sprudlende dråper. Folk koste seg.

Og felles for alle var smilet. Den gode stemningen var himmelhøy. I dette øyeblikket delte vi en opplevelse av felleskap og musikk. Tenk at vi skal få oppleve dette i Sandnessjøen, sa en tidligere elev jeg traff i øl-køen på konserten.  

Jeg tenkte på Jan Erik Volds gamle dikt «Kulturuke» – da jeg tuslet hjemover under den stjerneklare nattehimmelen. Kulturen byr på noe for enhver tolkning og smak. Noen liker Øyvind Blunck. Ulturkuke. Andre gikk på Cabaret. Tulkuruke. Noen hørte på korsang i trappa. Ultkuruke. Helge Stangnes og Kirsti Hesjevik. Ukturulke. Mange så filmen «Kongens nei» og jammen sainten har ikke den godt voksne Bridget Jones fått baby også. Tlukuruke. Noen tok seg et bad. Ukturkule. Eller lånte James Bonds «Goldfinger». Urtukulke. Og alle kunne velge og vrake i turlukuke, kulrukute, ultrukuke, kuleturuk, ruletukuk og så videre.

De som klager nå, kan bare sitte hjemme å kukelure!

For det er flott når folk treffes. Vi trenger kultur for å ha det bra. Vi trenger folk for å ha det bra. Må ha det, bare må ha det. Nå går også noens gamle far og mor på foreststilling og kino. Det hadde ingen trodd, – aller minst dem selv.

Så hipp, hipp og hurra for forsamlingshus i byen!

Kulturbadet gir oss kulturuke hele året, – er ikke det kult?

Margit Langseth

17.10.2016

Pressefoto fra Polaria Music

Det er mange meninger om både mangt og mye i verden.

Det er akkurat slik det skal være. Daglig kommer sterke ytringer om ulike saker gjennom media; aviser, radio, fjernsyn og internett. Det debatteres til tider heftig, og så stenges kommentarfeltene når det går over i det usaklige og kan oppfattes som personangrep. «Du er en idiot» er langt fra det samme som å si «Jeg er uenig med deg». Ytringsfrihet er en av grunnpilarene i norsk demokrati. Heldigvis og takk for det.

Det er ikke fritt for at det finnes «dikt og forbannet løgn» også, og det er også vår oppgave å være i stand til å sile ut fleip fra fakta, tull og tøys fra anerkjent og akseptert teori. Og så må vi ha med oss at både fakta og etablerte teorier endres ut fra ny teknologi og forskning. Ytringsfrihet betyr i våre dager at man ytrer en mening eller en holdning og at det er åpent for å kunne gi et motsvar eller tilsvar. Det er slik det skal være. Det kalles utvikling.

Vi kan forske på så mye i universet, i biologien og ikke minst innenfor ulike kulturer og kulturelle uttrykk. Det finnes mange syn på kunst, litteratur og arkitektur. Kunst skal engasjere og kanskje provosere. Her skal det være rom for subjektive meninger. Og for meg er det alltid det kulturelle uttrykket i seg selv som står i sentrum, slik at det kan gi rom for ulike tolkninger i møte med sitt publikum. Samtidig kan det være interessant å vite noe om biografien til mange kunstnere og forfattere, selv de fleste utøvende lever egentlig anonyme liv bak et staffeli eller et skrivebord. Jeg synes Edvard Munchs psyke er spennende fordi følelsene så tydelig kommer til uttrykk i hans kunst. Om naboen, kona eller søskenbarnet mener om vedkommende er en dust, idiot eller en vriompeis,- det er ikke like relevant for meg. Om kunstnere er utro, ofte tar en spansk en eller om de er selvopptatte spiller heller ingen rolle for min opplevelse av kunsten. Men om kunstneren har tydelige anlegg for kriminelle handlinger eller har store psykiske utfordringer eller kontroversielle politiske holdninger sett i sammenheng med sin samtid, kan det være av betydning, hvis dette er noe som preger kunstens uttrykk. Og jeg tror sannelig at det indre sjeleliv preger kunsten hos de fleste, men dette er ikke alltid noe publikum får innsikt i. Det er nettopp det som gjør kunst og litteratur så fascinerende,- den er skapt av ekte mennesker som har levd sine liv i sin tid. Og alle har vi vel våre skjulte sider, om de er svarte, hvite, flekkete, flerret eller fargerike. Som regel svinger vår underbevissthet gjennom hele spekteret av farger og former.

Her i nord er vi kjent for et fargerikt språk. Det kan være sjarmerende. En domsavgjørelse i en norsk domstol omhandler en sak hvor en mann på Dønna kaller en politimann for en «jævla trekuk». Mannen ble frikjent fordi retten anså ordet «trekuk» å være en del av vanlig dagligtale i nord. I ettertid har flere dommer fastslått at trekuk og hestkuk ansees som vanlig dagligtale i den nordlige periferi. I Trøndelag derimot ble en mann dømt for å kalle en politimann en idiot. Helt ærlig, så ser jeg ikke den store forskjellen. Æreskjelling er æreskjelling. Igjen, vi trenger ikke alltid dytte ytringsfriheten foran oss når vi ønsker å trø andre ned med negative karakteristikker av vulgær art. Selv om dialekt og språk også er kulturelle uttrykk, er vel neppe bruk av styggord, banning og skjellsord noen kunst. Men kanskje er det likevel en slags kunstnerisk frihet hver enkelt har, det å farge sitt eget språk. Men å la dette gå utover andre personer, er vel heller et kukstykke og ikke et kunststykke. Og så får man dra frem den gamle og forslitte læresetningen om at banning er et uttrykk for manglende ordforråd?

Når nå overskrifter spør og dermed omtaler en av nasjonens første og store diktere som en hestkuk,- ja, da kan man begynne å lure. «Er Petter Dass Nordlands største hestkuk?» Slike spørsmål har, etter min mening, lite med akademia å gjøre. Eller er det slik at misunnelsen er større enn kjønnsdriften? Er det Janteloven eller har rett og slett Se og Hør vært på ferde? Jeg bare spør.

Hvor interessant er det for utviklingen å debattere om en forfatter som har vært død i flere hundre år var snill og grei eller sur og slem? Tidsspennet på over 300 år gir kanskje svar nok. Og skal man diskutere kunstnerens menneskesyn eller politiske holdninger, må man se dette i lys av sin tid. Hvis kunstneren for sin tid var utypisk for sin samtid, for eksempel tilkjennegir holdninger som er rasistiske, politisk radikale eller ekstreme for sin tid eller om vedkommende var likestillingsforkjemper eller undertrykket enkelte samfunnsgrupper, er det absolutt noe som man kan se nærmere på. Om man etter mer 300 hundre år vil klare å finne en slags sannhet, uten å ha andre kilder å se til enn et litterært verk, synes derimot vanskelig å tro, etter min mening.

Og så er det denne dikterpresten som man elsker å debattere som person, som myte og andre forhold ingen kan dokumentere med sikkerhet. Jeg synes egentlig det er en fest og fornøyelse å følge med på. Engasjement er bra. Men det eneste vi faktisk har å forholde oss til, er de 1200 sider med litterære verk, – kunsten. Og kunst er et uttrykk,- ikke verken sannhet eller fakta, men fiksjon, fantasi og fyrverkeri. Litteraturen og kunsten skal stå på egne bein, ellers er det ikke kunst, slik jeg ser det.

Så vil jeg vende meg til dikterprestens brev,- som kanskje kan være noe vi kan kunne tolke som en tilnærmet personlig ytring og ikke et rent kunstuttrykk, selv om brevene har en form som litteratur, som poesi. Et eksempel er at Petter Dass skrev brev til sin dikterkollega Dorothe Engelbretsdatter og ga både ros, hyllest og støtte til henne som dikter. Og dette i en tid da kvinner skulle tie i forsamlinger, og også når de fødte barn. Og hun fødte mange barn, hvorav ni barn døde. Hennes dikting er preget av sorgen, hun skrev den kanskje ut. Og hun ble i sin samtid møtt med hån, vantro og mistenksomhet, mens dikterpresten Dass var et av unntakene. Og dette er flere hundre år før ord som likestilling og kvinnesak ble tatt i bruk, og dette forsvinner helt i skyggen av «hestkuk-debatten». Petter Dass så kunstneren Engelbretsdatter og litteraturen hennes. Han vurderer heller ikke om hun er snill og grei eller et grusomt kvinnfolk privat. Ingen forskere i dag diskuterer om hun var et Hordalands svar på et hespetre eller ikke. Det er nettopp det som er mitt poeng.

Det samme gjelder mytene om Petter Dass eller andre mangeoghundreårige historiske personer. Det er en umulighet å verifisere sannhetsgehaltet i dem,- det er derfor de kalles myter. Og vi vet jo alle hvor fort en fjær blir til fem høns også i vår tid. For meg er det tekstene til Petter Dass som er det sentrale, men det er samtidig verdt å undersøke de mange mytene om hans person, – som fenomen. Så får publikum fortsette å tolke de litterære tekstene til forfatteren utfra sin tid slik vi leser dem med våre egne briller fra vår tid.

Så, hestkuk og hestkuk, fru Blom.

Jeg kom akkurat på en vits. «Jeg kjenner to hestkuker, og du er de begge». Vel, det er nok noen eller mange som vil kalle både deg og meg for det ene og det andre. Men jeg tror vi skal la det være med det. Jeg vil heller oppfordre folk med et primitivt språk å ta det opp med vedkommende hvis de absolutt vil bruke vulgære uttrykk som «hestkuk» som karakteristikk. I mine øyne skal du da ha gjort mye «troillåt» mot andre som kan etterprøves andre steder enn i skjønnlitteraturen og lyrikk.

Det får vi la få en rettferdig dom,- i retten.

Margit Langseth

“Kuken på Glein”, Dønna, 2016. (C) Margit Langseth

Ytterst i vest så langt ut som du kommer på Helgeland ligger øyværet Myken med sitt majestetiske fyr. En fyrlykt som gjennom tidene har vist sjøfolkene både veien utenom, men også veien inn til en trygg havn. Mykens historie handler om menneskene som bor der, om nedturer og oppturer.

Gammeltid og nedgangstid

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det gamle fiskeværet har på gode dager utsikt mot Værøy og Røst, og har kanskje vært et naturlig stoppested på lofotferden. Fiskemottaket ble etablert mot slutten av 1800-tallet, og stedet fikk egen skole på begynnelsen av 1900. Da ny skole åpnet i 1973 hadde Myken 17 elever og om lag 120 innbyggere. Lill-Harriet Jonassen som er født på 70-tallet forteller at hun utpå 80-tallet var eneste elev på skolen etter at fraflytting preget øya. Også hun ønsket den gang at familien skulle flytte fra øya. Hun forteller at det utover 80-tallet føltes som om det lå et lokk over øysamfunnet etter at båten Western fra Myken forliste i 1981 og sju menn omkom. Flere ulykker skulle ramme det lille samfunnet, og i 1986 brant fiskebruket. Jonassen sier hun husker at det luktet aske i et år etter brannen. Utover 80- og 90- tallet preget forfall flere av husene på Myken, og tristheten befestet seg i det som tidligere hadde vært et travelt fiskevær. Butikken la ned fra 1985. Lill-Harriet Jonassen bor i dag i Meløy hvor hun arbeider som kokk, men hun ferier gjerne her og på fritiden hjelper hun også til på den nyåpnede restauranten Bruket Bord og Bar. Hun er glad for å være på Myken og er tydelig stolt over å vise frem sin barndoms øy hvor optimismen nå rår.

Nytid og optimisme

I følge Lill Harriet Jonassen startet den nye tiden på Myken på 2000-tallet. Hun sier: – I 2000 når søringan kom, da skjedde det noe. Folk pusset opp husene, og det ble til og med bygd et nytt hus,- sier Lill Harriet, og få kunne huske når det skjedde sist. Myken Handel åpnet igjen i 2005 og drives i dag av islandske Kristin Arnadottir og mannen Hafsteinn Asgeirsson, så nå lukter det igjen ferskt brød på Myken. Det er et variert tilbud for gjester som vil besøke øyværet. Du kan overnatte på fyret eller bo på en ombygd skole, leie rorbu, kajakk, båt, rib eller besøke galleriet til Turid Grov og ikke minst besøke stedets to spisesteder eller få omvisning med smaksprøver av verdens nordligste whisky på Myken Destilleri. Severdighetene er godt merket, og alle hus har navneskilt. Du kan rett og slett ikke gå deg bort på idylliske Myken hvor det er mye pent å se på overalt, ikke minst den formidable utsikten i alle himmelretninger. Det er også lett å merke at det positive blomstrer, og nå skal øya få ny asfalt på den 700 meter lange veien på den bilfrie øya. – Det var ingen i Rødøy kommune som trodde vi kunne klare å bidra meg halvparten av den drøye millionen veien vil koste, forteller Kerstin Marthinsen, en av tilflytterne, som driver Bruket Bord og Bar. -Men vi har hatt basar, solgt lodd, og vi har til og med solgt flere meter vei til folk som ikke har noen tilknytning til øya. Flere venner av oss har kjøpt seg en meter vei til 1400 kroner, sier Kerstin. Grillkvelden «Kveite for vei» innbragte over seksti tusen kroner. Ja, det synes som ingenting er umulig på Myken, for alle stiller opp på dugnad når noe skal bygges, lages eller finansieres. Det er imponerende på en øy ytterst ute i havgapet som har bare ni fastboende.

Historien om tilhørighet og nyskaping

På Myken er det mange fortellinger og flere er knyttet til Myken fyr. Historier om folk som har funnet en dypere mening i tilværelsen her og på et vis er kommet «hjem». Og Ola Bremnes sin sang «Har du fyr» kvernet i mitt hode under oppholdet med en tekst som befestet seg enda mer i mitt sinn.  

En historie handler om Jan Hellstrøm og kona Kerstin Marthinsen som hadde lett etter et sted på Helgeland ettersom Kerstin har røtter her. Ekteparet besøkte mange øyer i området og ble totalt helfrest da de i år 2000 kom til Myken. De leide fyret i to år før de endelig fikk kjøpt seg et hus. Etterhvert etablerte de bedriften Kurs til havs med vin-, mat- og seilekurs. Sammen med elleve andre har de også etablert Myken Destilleri som produserer verdens nordligste whisky og gin. Restauranten Bruket Bord og Bar åpnet de i 2015 i det nedlagte fiskemottaket som i dag er et stilig og smakfullt innredet spisested med kortreist kvalitetsmat på menyen. Renoveringen ble gjort på dugnad, selvfølgelig. Nylig sa Kerstin opp sin jobb i Oslo kommune, og nå er paret fast bosatt på Myken. De har planer om videre utvikling av stedet, og har blant annet et bibliotek med mange tusen bøker som skal være tilgjengelige for alle.

Fyret fanger

Myken forteller flere historier. En handler om Roar Larssen som skulle ha et års permisjon fra jobben som professor ved NTNU og som skulle tilbringe året i Italia etter en seiltur i Nordland. Han ble værfast på Myken,- og ble heller værende her et år hvor familien også bygde seg nytt hus. Han er i dag en av drivkreftene bak Myken Destilleri. Så er det historien om Grethe Freidrich som bor og jobber i Levanger og som søkte på internett etter et fyr hvor hun kunne skrive ferdig sin masteroppgave. Hun kom tilfeldig til Myken i 2015 og reiste derfra med et skjøte i lommen etter å ha kjøpt den nedlagte skolen hvor hun og familien i sommer åpnet Myken Bed & Breakfast – Seng og Suppe. Hele hennes familie har vært i sving i sommerferien som vertskap på det nyåpnede overnattingsstedet. Da jeg var på besøk, var det eiernes venner, Hege Udbye og Roger Rein, også fra Levanger, som brukte sin ferie til å være vertskap på dette fantastiske, fargerike og vennlige stedet. ? Så får jeg levd ut kafédrømmen, sier Udbye, som med mel på forkleet byr på fersk bakst fra morgen til seine kvelden. Myken B & B er hjemmekoselig og må være den eneste kafé i verden du tar av deg skoene i yttergangen før du går inn. Stedet er stilig innredet, og du kan sove i seng eller ligge i campingvogn innendørs i et skikkelig Hawaii-miljø med palmer, fluktstoler og hengekøye. Her får man godt stell med hjemmebakt brød til frokost og nydelige hjemmelagde supper og møter et hjertevarmt vertskap.

Mykenfølelsen

Det er mange faktorer som bidrar til at man raskt finner hvilepuls og tilhørighet på Myken. Butikken åpner klokka elleve og der treffer du alle. Plutselig sitter du der med strikkepinner og garn og strikker lapper til lappeteppet til julelotteriet og får servert kaffe i et gammelt kaffekrus som om du var en gammel venn. Om kvelden rundt bordet i kafeen på Myken B & B deles historier mellom kjente og ukjente og latteren står i taket. Her er ingen fremmed.

Stemningen på Myken er vanskelig å forklare, men ekteparet Kerstin Marthinsen og Jan Hellstrøm beskriver det som «Mykenfølelsen» på sin hjemmeside, en følelse som kommer snikende når du har vært på øya en stund. De skriver: «Ingen er turist på Myken. Du kommer innenfor og må ta i et tak der hvor det trengs. Du føler deg raskt som en Mykenværing og blir betatt av øylivet. Du vil nok komme tilbake, før eller senere.»

Og det er rett og slett rørende når de som står igjen på kaien holder hverandre i hendene og tar bølgen når hurtigbåten legger fra kai søndag ettermiddag, som en takk for besøket og velkommen igjen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg følte meg hjemme hos mykenfolket som til tross for tøffe tider og røffe forhold byr på seg selv og støtter hverandre med brennende engasjement, kreativitet og et enormt pågangsmot. Folk på Myken viser virkelig vei!

Takk Myken, – jeg kommer garantert tilbake.

Margit Langseth

2. 9. 2016

Artikkelen er trykt i Helglands Blad 2. 9. 2016

Posten hentes i egen avdeling ved Myken Handel hvor det er eget skilt for at også islendingene skal føle seg hjemme.

Mykens boliger fremstår i dag som en skinnende perlerad.

Bebyggelsen sett fra fyret som ligger på en egen øy.

Myken fyr som også leies ut og har plass til åtte personer.

Jan Hellstrøm er en av eierne av Myken Destilleri hvor det produseres whisky,- verdens nordligste! Han viser gjerne gjestene rundt og forteller om produksjonsprosessen. Smaksprøver er det også mulig å få. Hellstrøm er en dyktig formidler.

Bruket Bord og Bar er en gourmetrestaurant i delikate lokaler med kortreist mat og med nydelig utsikt. Gjestene kan også følge med på alt som skjer på kjøkkenet.

Kerstin Marthinsen driver Myken Bord og Bar sammen med sin mann Jan Hellstrøm. Her forteller hun sin historie om Myken. Nylig sa hun opp sin jobb i Oslo, og ekteparet er nå blitt fastboende på Myken.

Til venstre er eier Kerstin Marthinsen og til høyre er Lill-Harriet Jonassen som til daglig bor i Meløy, men som stiller opp som kokk i ferien på Bruket Bord og Bar.

Kerstin Marthinsen forteller om sine planer for å tilgjengeliggjøre en større boksamling som hun har overtatt fra Rødøy kommune.

På Myken Bed og Breakfast – Seng og Suppe kan du campe innendørs. Tre campingvogner i retrostil er lekkert innredet til tre doble soverom i det som en gang var Myken skole.

Sydlandsk stemning på Myken Bed and Breakfast – Seng og Suppe.

Myken Bed og Breakfast – Seng og Suppe – har en kafé hvor det serveres lekre småretter og god drikke. Frokosten kan nytes ute eller inne med en spektakulær utsikt.

Roger Rein og Hege Udbye er venner av eierne og bruker ferien sin på å være vertskap på Myken Bed & Breakfast – Seng og Suppe i august.

På Myke B & B tar man av seg skoene i gangen!

Myken fyr er en opplevelse i seg selv.

Myken Handel er øyas viktigste møteplass og har åpent to timer daglig.

Alle foto © Margit Langseth

I mitt sinn er jeg fortsatt 18 år, eller kanskje bare 16. Gammel nok til å gjøre det jeg vil, men samtidig åpen for verden. Den tid man trodde man kunne alt, og ikke visste bedre. Den alder man turte alt, uten å tenke på alle konsekvensene. Dårlig samvittighet var noe man hadde hvis man ikke hadde gjort leksene eller hadde røkt i smug. Tiden føltes som en evighet, og den gikk så altfor fort.

Så sitter man plutselig der en vakker dag og spør seg selv om alle drømmene ble oppfylt. Det er et farlig spørsmål. Mann og barn, rekkehus og utdanning. Mannen som jeg elsker, men som kan irritere en stein til døde. Barna som er veldig etterlengtet, men som krever sitt. Huset som forfaller og trenger renovering. Utdanningen som aldri tar slutt og likevel ikke skaffer meg drømmejobben.

Tiden løper galopp. Du henger ikke med. Det gjør vondt i en skulder, og du har et dårlig kne. Du klarer ikke lese meldinger på mobilen uten briller. Må alltid ha et toalett i nærheten. Du glemmer fylle bensin. To stillongser selv om det er sommer. Du sliter med nattesøvnen, du sliter med å våkne, du sliter med å gå på jobb, du sliter med at fredagen er her og da skal du gjøre alt du ellers ikke fikk gjort i uka som gikk. En stikkende smerte kan kjennes i brystet. Så kommer du på at du skulle besøkt din mor, eller en gammel nabo eller en gammel venninne. Har jeg forresten noen venner? Du ser på alle oppdateringer på facebook, instagram, snapchat og twitter hvor alle ser så jævlig lykkelige ut, og du føler deg enda mer nedtrykt. Ikke en kjeft som stikker innom lengre? Alle andre er så fantastiske, verdens beste, smashing, snerten, med sin kjære på romantisk middag, på topptur eller festival, og så har de søte små prinsesser. Drit og dra. Det føles som om livet kan stoppe i morgen, og jeg tenker på hvem som vil komme i min begravelse. Kommer gamle venninner og gamle flammer, mon tro. Forresten så håper jeg ikke den og den kommer. Det er vel heller tvilsomt. Men skitt au. Det gjør jo ikke mye forskjell. Bare mine nærmeste husker mine favorittsanger og en duft av kaprifol.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så tenker jeg at i mitt hode er jeg jo bare 18 år. Eller bare 16. Vel, kanskje 24? Jeg er uovervinnelig. Jeg har tynne lår, skinnende hår og kan gå rett ut på gaten uten å bruke mye tid på badet. Eller var det en annen tid?

Jeg skal prøve å være litt mer grei med meg selv og med gubben, leke mer med ungene. Jeg skal gå tur fordi jeg liker å gå tur. Jeg skal se gleden i den jobben jeg har og renovere huset bit for bit. Jeg skal trene yoga. En vakker dag skal jeg også bruke mine gamle levis-bukser. Jeg skal logge meg av internett og sette meg på en stein.

Bare se utover vannet og nyte at man eksisterer. Kjenne på savn, sorg, lengsel og glede.

Livet ble kanskje ikke helt som jeg hadde tenkt, men det er slett ikke over!

Kanskje livet på flere vis ble bedre enn jeg hadde trodd,- og kanskje man ikke skal tenke så mye hele tiden.

Jeg 45, jeg er her og nå og åpen for verden!

Margit Langseth

23. 07. 2016

Foto: “Mykenmagi”, Margit Langseth, 2016

I valgkampens hete må vi ikke glemme kulturen. Ikke la debatten om skole- og helsetilbud overskygge alt annet. Kultur er også viktig for at vi som bor i distriktet skal trives og vokse som mennesker. Kulturlivet en sentral faktor for å hindre fraflytting og styrke videre næringsutvikling. De som vurderer å bosette seg i Alstahaug etterspør nettopp kulturtilbud og fritidsaktiviteter. Hva kan da Alstahaug kommune tilby sine innbyggere?

Manglende satsing

Det er ikke mangel på kultur som er problemet, derimot manglende satsing fra kommunens side. Et livskraftig kulturliv forutsetter god tilrettelegging for både utøvere og brukere. I Alstahaug finnes det flere sangkor og teatergrupper som på en positiv måte bidrar ovenfor innbyggerne med for det meste privat initierte konserter og forestillinger. Samtidig er det et faktum at større forestillinger med for eksempel Riksteatret utelukker Sandnessjøen og ytre Helgeland fra turneplanen fordi det ikke finnes egnede lokaler. De som har vært på forestillinger med for eksempel Nordland teater i Stamneshallen vet at dette medfører riktighet. En gymsal er ikke et tilfredstillende lokale, verken for publikums opplevelse eller utøvernes kunstnerisk utfoldelse og arbeidsforhold. Må det være slik at vi må reise til Mosjøen eller Mo i Rana for å oppleve høydepunkt innenfor teater og musikk?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alstahaug Høyre vil arbeide for at Sandnessjøen skal få kulturhus. Vi må ta vår oppgave som regionssenter alvorlig. Sandnessjøen bør kunne tilby innbyggerne både i egen kommune og i hele regionen et like godt kulturtilbud som Mosjøen og Mo i Rana. Dette er en viktig sak for både for Sandnessjøens utvikling som regionssenter, og for at vi skal markere oss på en positiv måte på Helgeland.

Store investeringer

Et kulturhus i Alstahaug krever selvsagt store investeringer. Det vil først å fremst være viktig å få dette inn i arealplanene for kommunen. Deretter må vi se på hvilket behov et fremtidig kulturhus i Sandnessjøen skal dekke. Alstahaug Høyre at planleggingen av kulturhus kommer i gang så snart som mulig og har bygging av kulturhus som et langsiktig mål.

Levende miljø

Jeg ser for meg et kulturhus som ligger sentralt i Sandnessjøen og som er lett tilgjengelig for alle, både de som bor på stedet og de som kommer reisende hit. Et moderne kulturhus må også være multifunksjonelt og dekke flere behov, både for å gjøre et slikt bygg økonomisk forsvarlig og for å gi det et utviklingspotensiale for fremtiden. Jeg ser for med et bygg som kan romme et levende miljø: en sal med scene, kinolerret og kulturkontor er selvsagt, men også muligheter for utleie for private arrangement, en cafe og museum/utstillinger. Kanskje vil også turistinformasjon være et naturlig tilbud i denne sammenhengen. I Alstahaug har vi ikke vært flink nok til å vise frem våre lokale kulturhistorie. Jeg tror et museum som viser en historisk utvikling av Alstahaug og distriktets næringshistorie vil være interessant både for oss og for turister. Det trenger ikke være mer avansert en bildeutstilling og evt. en mindre objektsamling.

Planleggingen av et kulturbygg i Sandnessjøen bør komme i gang så snart som mulig. Alstahaug Høyre mener det er et viktig for å styrke en bærekraftig fremtid for vårt distrikt. I tillegg til markedsverdien et slikt tilbud vil representere, er kulturlivet viktig for vår utvikling som mennesker.

For Alstahaug Høyre

1. september 2003

Margit-Pernille Langseth

Foto: “Kulturbadet Sandnessjøen”, Margit Langseth, 2015

Det er helt sikkert at jeg trives i en storfamilie, og det er kanskje fordi jeg er så heldig at jeg har vokst opp med flere søsken. Vi var seks stykker i en familie som nå er vokst til en flokk på tyve store og små, gamle og unge.  Det var til tider irriterende å ha tre brødre, men mest var det trygt og godt, spennende og artig. Jeg ville aldri vært mine brødre foruten. Selv om det også betydde at vi tilbragte hver sommerferie på en øde øy og ellers var hjemme i alle andre ferier. Jeg fikk være med å sette minkfeller, skyte på leirduer, vi kastet spraybokser på bålet og lekte indianer og cowboy på haugene, – jeg måtte alltid være medisinjente som vekket de døde indianerne til live med blåbær. Jeg var jo Månestråle, – trodde jeg.

Jeg har vært veldig heldig som har fått to egne barn, selv om jeg gjerne skulle hatt en liten skokk til. Mulig jeg hadde tolv barn i mitt forrige liv hvor jeg garantert bodde ensomt og ganske langt til havs på en veldig øde øy på Helgeland, – eller kanskje jeg har sigøynerblod i årene, – for jeg simpelthen elsker masse folk rundt meg. Det kan også godt hende at jeg hadde trengt litt terapi og at en gammel ensomhetsfølelse bor i underbevisstheten min. Men jeg trenger folk. Ja, ikke hele tiden,- men sånn i akkurat passe doser,- og helst i store doser når det er sommerferie! Egentlig hater jeg å handle og å stå på kjøkkenet og lage mat og rydde opp, men om sommeren steker jeg gjerne en stabel med vaffelkake eller lager middag til et par-tre-fire ekstra store eller små. – Så lenge oppvaskmaskinen virker, da. Jo flere, jo bedre. Noen synes kanskje jeg kan bli litt slitsom, men jeg trenger lagre litt opplevelser for vinteren, for da går vi her nord i hi…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Agnar Mykle sa visstnok en gang: mest av alt på denne jord, hater jeg min mor. Det er uforståelig for meg at en mor kan gjøre urett mot sine barn. Hva hun egentlig hadde gjort, kan man kanskje bare anta og spekulere i. Men jeg er så heldig at jeg elsker mest av alt på jord min egen mor! Hun er verdens beste, og har gjort alt godt hun kunne gjøre for meg og mine brødre. Hun stekte vafler på gassbluss og vasket opp for hånd. Og så har jeg verdens beste far, som jobbet døgnet rundt fordi han måtte, men som alltid bærer meg på gullstol. Jeg husker jeg ble litt lei meg, da jeg oppdaget at jeg ikke var en skikkelig prinsesse, – for det ble jeg kalt da jeg var liten. Det kan være kvalmende å høre om andres familieidyll, og det skal jeg spare dere for, – klart det var utfordringer underveis, men vi er veldig glade i hverandre som vanlige folk kan være.

Og så har jeg også et sett ekstra foreldre, uten at mine biologiske foreldre er skilt. De bor i Tyskland og har fulgt meg fra jeg var født, og de var en del av paradisøyas sommereventyr. Mine tyske foreldre er mine egne foreldres beste venner,- og de har på en måte tidsvis sammen fylt foreldrerollene for oss «ungene» som nå alle er over 45 år. Og min tyske far er blitt min fars bror, fordi min far er enebarn. Forvirret? Og i tillegg hadde jeg en liten reservemor i nabolaget. Nabokona kunne jeg snakke med alt om. Oppi gata bodde rødsaftdama,- der fikk vi saft og kunne snuse inn litt gammeldamelukt. Nede veien bodde et eldre ektepar som ga meg to krushunder som ble mine barndoms mest verdifulle skatter. De lignet på Lady og Landstrykeren og gjorde meg rik. De står fortsatt inne i skapet mitt et sted. Alt er gjemt i hjertet. 

Jeg pleier si til foreldrene til noen av mine sønners kamerater at vi har «delt foreldreskap» eller at vi har «felles barn». Det er en slags vittighet og bunner kanskje i dårlig samvittighet fordi jeg kommer seint hjem fra jobb av og til. Men samtidig ser jeg at det er godt for barna å ha flere voksne rundt seg, og jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på omsorg som andre gir mine barn. Det er jo noen hus ungene går ut og inn av med den største selvfølgelighet. Mine gutter føler seg hjemme der. De blir alltid invitert på middag eller mat. Andre ganger er de hos oss, både Per og Pål og Espen Askeladd. Vi deler ofte på å ta dem med å kino, trening og svømming. Det kan kanskje bli i det meste laget av og til. Men det er en trygghet i de gode voksne i nærmiljøet. Helt vanlige A4-mennesker som ser barna og vet at de ikke liker smør på brødskiva eller spør om de trenger låne et par tørre sokker.

Nylig møtte jeg en dame som hadde med seg en gutt jeg kjente fra før. Jeg skjønte ikke helt sammenhengen før hun sa: -Ja, jeg er jo bestemor, – ikke den egentlige bestemoren,- men du skjønner… og så hun kom med en lang forklaring som jeg ikke fikk med meg fordi jeg ble så grepet akkurat der og da. Jeg visste at gutten har besteforeldre som bor i et annet land. Uansett,- de var på hyttetur sammen som den mest naturlige ting i verden.

Ja, nå skulle jeg kanskje skrive noen ord for å forklare hvor viktig jeg tror dette er for både voksne og barn. Men du skjønner kanskje hva jeg mener. Det er faktisk mulig å få både barn og barnebarn selv om du ikke er i familie eller slekt med dem. En du møter på Rema 1000 kan bli din tante, eller dine barn kan få mor som de ikke klarer huske etternavnet på. Og vi har alle en ukjent søster eller bror.

Dette er et av verdens mest naturlige og fantastiske underverker, tror jeg. 

God sommer!

Margit Langseth

19. juli 2016

Foto: “Bornheim, Tyskland, 2015” (c) Margit Langseth

Av og til kan jeg lire av meg et stygt ord med barna tilstede. Og jeg tenker, – det skulle jeg ikke gjort. Jeg skulle gjort slik det står i alle bøker, svare pent og bruke alle pedagogiske triks. Ikke heve stemmen, aldri bli sint. Men jeg tror at barna sannelig vet at grensen er nådd, jeg har sagt fra flere ganger allerede, og jeg har sagt at jeg er veldig trøtt og sliten. Det er nok nå! Og jeg tenker at det kanskje er greit at de ser at mamma også har en grense og kan reagere. Og både barn og voksne liker å utforske grenser.

Videre tenker jeg at også barna, ja her snakker vi om fra ni år og oppover,- de har også godt av å se at en voksen kan gi seg overende fordi det rett og slett er nok, – kveld og mørkt.

Samtidig lurer jeg litt når jeg da leser en av de ørten målene som minstemann skal lære på skolen,  jeg kjenner at jeg blir svar skyldig: «Jeg takler motgang i spill og i lek». Og jeg som får lyst til å banne høyt når jeg ser haugen på oppvaskbenken. Den var jo helt strøken for litt siden. Faen steike!

Eller neste mål som er: «jeg kan bevege med stille, rolig og effektivt i klasserommet» og det vil for eksempel si stå i kø ved vasken uten å snakke sånn at køen går raskere. Jeg signerer stilltiende når poden alvorlig har signert på at «Jeg kan dette». Men mest av alt får jeg lyst å stille mange spørsmål. Jeg kan farsken meg ikke ti stille når jeg står i kø, om det så er i lunsjen på jobben, på Rema 1000 eller på Vinmonopolet. Det er da stortsett der det kan være tendens til kø i mitt lille liv. Jeg må snakke med folk, komme med en kommentar, som gjerne kan handle om været eller andre trivialiteter. Jeg trenger litt feedback akkurat der og akkurat da, og «ja, drittvær og stiv kuling», er en helt OK kommentar.

Så tilbake til dette med motgang. Jeg tenker på om jeg eller faren til barna har lest dette, og om noen av oss overhodet kunne leve opp til denne målsetningen? Vel, det er klart at vi prøver å muntre opp alle og si at det viktigste er å delta. Og min mann er også utrolig flink til å inkludere alle barna hvis han skulle ramle inn som vikar-trener eller om han  leker med gutteflokken i hagen. Det skal han ha,- alle skal med og alle skal ha en god følelse. Vi tenker at alle skal få spille, selv om de av ulike grunner ikke er på alle treninger. Men kan vi leve opp til disse levereglene selv? Jeg er mer usikker der. Det er jo av og til og jammen-meg-veldig-ofte-jævla-viktig-å-vinne! Eller kanskje ikke,- og da må vi ofte snakke sammen,- i køen.

Men det å forflytte seg stille og effektivt. Det høres veldig formalistisk ut. Riktignok var jeg ingen bråkmaker på barneskolen. Jeg var nok mest søt og snill og pliktoppfyllende. Jeg likte dikt. Og hørte etter. På ungdomsskolen derimot skulle lærerens tålmodighet stilles på prøve. Og så ble jeg vel voksen en gang etter det. Men å forflytte seg stille? Det henger sammen men det forrige,- altså det å snakke. Jeg kan ikke forflytte meg uten å snakke, men skriver stilltiende under at min yngste sønn kan det. Ja, dere kan jo bare spørre min mann,- om jeg kan gjøre noe som helst uten å prate om det først, underveis eller etterpå….

Men for satan,-  sant å si,  skulle jeg selv etterleve regelen ville jeg og gubben strøket med glans? Og hadde vi ikke strøket på pratinga, så hadde kanskje språkbruken diskvalifisert oss begge to. Og det er klart at jeg forflytter med jævlig effektivt hvis jeg er for seint ute om morgenen, det har ringt inn til neste skoletime og elevene venter eller jeg skal rekke polet på fredag før de stenger. Da snakker jeg ikke i køen, men ellers er jeg veldig glad i å skravle med kjente og kjære om været og føret, om herognå eller kommer med en kommentar om hvor bra mine elever står på eller hvor bra det er å handle lokalt.

Så kan man jo spørre seg om lærer, skoleansatt og rektor er inneforstått med disse reglene og praktiserer sammenhengen mellom liv og lære? Jeg håper egentlig ikke at de forflytter seg effektivt og ikke prater i køen. Det blir jo så stille da. Og barneskolen skal ikke være stille med polstring i veggene og sov-i-ro i ørene. Fra min egen karriere som lærer på en skole med barnetrinn kan jeg huske at jeg prøvde å komme meg fremover for å rekke toalettet i pausen, men jeg kom aldri dit. Det var alltid noen som rev meg i genseren eller hold meg fast i hånda. Og jeg prøvde å høre hva de sa, samtidig som jeg skulle rekke det allerhelligste og nødvendigste. Men nei, – det var bare å unngå å drikke kaffe eller vann til frokost eller lunsj, så man kunne holde ut til skoleslutt. Lærere burda hatt nordsjøturnus, og det har de vel på en måte med lengre arbeidsuker og avspasering om sommeren. Men det hadde vært fint å få gå på do, når man må. Det hadde faktisk vært veldig praktisk!

Mine sønner har heldigvis faglig flinke lærere som er kvalifiserte og skolerte så det rekker godt. Det er beundringsverdig at de klarer å lære barna så mye forskjellig og holde oppe barnas nysgjerrighet oppe om tornadoer, blomster og krypdyr som jeg aldri har lært hva heter. Men det er veldig mye målinger som barn i dag blir utsatt for. Så har de også lært å være stille og stå i kø, mine gutter. Være stille, stå i kø uten å snakke. Høyde, vekt og kurver. Testing, testing. 123.

Jeg tror jammen meg jeg hadde strøket med glans.

God ferie, folkens!

Og ikke minst, – god ferie til alle lærere!

Margit Langseth

Etter mange års studier vendte jeg hjem til min barndoms by, Sandnessjøen, i 1999. Mitt hovedmål har siden da vært å bidra til å bygge kunnskap og kompetanse og å styrke identiteten i regionen for å skape vekst og utvikling. Min filosofi har vært at man gjennom å styrke ungdoms kompetanse og kulturelle identitet, kan vi sikre en fortsatt fremtid for en landsdel som har en lang historie med et mangfold av naturgitte og menneskelige ressurser. Identitet og kompetanse som bygger fremtiden. En perifer landsdel når det kommer til bosetting og infrastruktur, ja,- og derfor er det er helt avgjørende at vi satser på kompetanseutvikling slik at vi kan være konkurransedyktige, – og slik at vi blir synlige og kan argumentere godt når det kommer til politikk. Dette er mitt fokus hver eneste dag. Dette tror jeg på. Og vi har nemlig vært ute en vinterdag før.

Vi kan skue tilbake til mange helgelendinger fra kysten som har hatt betydning for samfunnsutviklingen både innenlands og utaskjærs; Torolv Kveldulvson som Norges første tørrfiskeksportør, Petter Dass som en av Nordens mest betydningsfulle diktere, Mathias Bonsak Krogh som jobbet for kunnskap til folket, Ole Edvard Rølvaag som bringer vår egen utvandringshistorie inn i dagens innvandringsdebatt. Og samtidig så skal vi ikke kimse av sliterne som rodde, pløyde og sløyde. Men hvor er disse signifikante i dag? Og hvor er sliterne? Er vi for opptatte av oss selv, ipad og lederutvikling at vi glemmer både visjon og misjon for å utvikle og sikre eksistensgrunnlaget i periferien?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag handler Helgelands fremtid, heldigvis og dessverre, ikke bare om enkeltpersoners bragder, men en felles satsing på profesjonalitet, i den offentlige forvaltning, særlig innenfor skoler og helsetjenester og også i næringslivet. Fundamentet for fremtidsrettet utvikling og innovasjon ligger ikke hos enkeltpersoner, men en strategiske ledelse som satser på kompetanse og kvalitet. Folk som meler sin egen kake eller har en skjult agenda, disse jentene og guttene i «Gutteklubben Grei», – de betyr katastrofe for et sårbart system som periferien er. Enkeltvis kan de også gjøre stor skade, og sitter det en slik en i ledende posisjon, ja,- da faller korthuset ved første sørøstlige kuling, fordi fundamentet ikke er bygd opp av profesjonelle. 

Skal vi se til Mo i Rana, så har utviklingen her vært vellykket i mange henseender. Dette skyldes ene og alene nasjonal politisk styring og senere sterk lokal politisk påvirkning. Gjennom politiske satsninger og tiltaksmidler bygde man en enorm jernndustri som vi hadde manglet i krigsårene. I tillegg er en rekke betydelige offentlige arbeidsplasser etablert her. Og stedet har vært forsynt med ledere og politikere med visjoner og de rette kontakter. Mo i Rana har hatt smarte strateger som har skjønte viktigheten av kunnskap og kompetanse mot år 2000, og som sakte med sikkert har bygd opp og etablert et kompetansemiljø innen utdanning. Jeg er helt enig med deg, Mo i Rana,- dette er fremtiden! Det er bygge ungdoms og innbyggernes kompetanse er fremtidens viktigste næringstiltak, bosettingstiltak og et grunnleggende element i vår moderne nasjonsbygging. Samlet i en Campus Helgeland, – et meget klokt grep.

Mens i de omkringliggende herligheter hvor de virkelige ressursene befinner seg og de etablerte kompetansemiljø allerede er, sitter politikere og ledere med hendene i fanget og ser på at de etablerte tilbud innenfor sykepleieutdanning og lærerutdanning smuldrer hen. Det legges ned og flyttes til Mo i Rana eller Bodø. Jeg har skjønt tegninga for lenge siden. Alstahaug kommune har til nå hatt god tilgang på helsearbeidere og sykepleiere, førskolelærere og lærere med studiested i Sandnessjøen og på Nesna. Sykepleierutdanninga er et viktig argument for vårt lokale sykehus,- fremover kommer eventuelle fremtidige rekrutteringsutfordringer til å bli brukt som et motargument. Rana – Sandnessjøen: 2-0. Voksenopplæringen vokser, og har i de senere ti år ikke hatt egnet undervisningslokale, grunnskolebyggene er for trange eller for gamle, mens den fylkeseide videregående skole, mot alle odds, men gjennom god og bevisst strategisk jobbing, er blitt kåret til den beste skolen i Nord-Norge. Men fortsatt sitter andre med hendene i fanget etter å ha toet dem riktig lenge. Det er IKKE greit!

En nedbygging av kunnskapsinstitusjoner er en tragedie for arbeidet med å for heve kompetanse og kunnskapsnivået på Helgeland, og for vår kommune betyr det at det ikke lengre vil være god tilgang på faglærte grunnskolelærere for de neste generasjonene. La oss håpe jeg tar feil, men jeg frykter at regionsenteret Sandnessjøen og kommunene rundt vil møte fremtiden både haltende og baklengs og med hodet under armen. Uten sykepleierutdanning, uten lærerutdanning og med de konsekvenser det vil medføre for våre barns barnehage- og skoletilbud, de sykes helsetilbud og de eldstes omsorgstilbud. Jeg gruer meg. Og vi ser jo at tingretten går samme veien. Det ender opp på Mo.

Da jeg flyttet til Sandnessjøen i 1999 var jeg tilfeldigvis på et møte med en gruppe som hadde som mål å etablere et studiesenter i Sandnessjøen. Med fasiliteter, fagmiljø og studentmiljø. Alt på et brett. Det skjedde videre lite og ingenting,- og man kan ikke skylde på annet en manglende politisk vilje og uvitenhet. Ingenting har skjedd. Årene har gått. Og denne uvitenhet vitner etter min mening, om manglende kompetanse og kunnskap om ledelse og strategier på mange felt og nivåer. Her ligger nøkkelen til fremtiden, og dette har ranværingene skjønt. Gratulerer, Rana!

Uten et studiesenter i Sandnessjøen vil vi fortsatt stille oss sist i køen og være en svart flekk på fylkeskartet. Vi vil igjen innta plasseringen som dårligst i klassen i fylket hvor vi fra før spiller i laveste divisjon. Manglende rekruttering til helsevesenet truer kvaliteten i opplæringen, sykehusets eksistens og de eldres omsorgstilbud. Og ikke kom å si at vi i ikke i årevis har hatt sjansen til å gjøre noe med det!

Og slik vil det fortsette til vi får på plass politisk handlekraft og strategiske ledere som ser at fremtiden ligger i kompetanse og nærhet til kunnskapsmiljø som baserer seg på forskning og innovasjon. Vi må etablere et studiesenter i Sandnessjøen nå, selv om det er i tolvte time, som sikrer at fagmiljøene innenfor helse og skole blir bevart og videreutviklet.

Ellers kan vi like godt flytte til Rana, eller?

Margit Langseth

1.5.2016