Full pupp på facebook

Støtt og stadig klages det på ungdommens tidsbruk på internett og dataspill. Ungdom i Norge er på verdenstoppen i bruk av datautstyr og forbruk av gigabites. Den store skrekken med sosiale medier er deling av sensitive bilder. Et foto kan spres til tusenvis i løpet av noen sekunder. En sak, en hendelse eller en skandaløs eller sårbar situasjon er bare et tastetrykk unna offentligheten. I gamle dager ble barna født med ski på beina. I dag er de født med en iphone i hånda. Og fødselen og alt det som kommer etterpå blir selvsagt dokumentert og publisert av mor og far på facebook, instagram og snapchat.

At nyheter, enten de er fakta eller falske nyheter, såkalte fake news, spres superraskt så vi nylig da kong Harald ble erklært død og landet tilsynelatende var i sorg. I neste sekund stod kong Harald opp fra de døde like fort. NTB har sannelig ferske nyheter før de faktisk skjer.

Min store skrekk er at mine barn skal spre intime bilder av seg selv eller andre. Både forstandig folkevett og forskning viser at dette er plagsomt og gjør skade på folk. For voksne er det også ubehagelig om man skulle komme i skade. Uthenging av ekskjærester er et kjent knep som nå også skjer digitalt og dermed offentlig. Og man kan jo også komme i skade for å miste mobilen sin. Ikke sant, Kåre Conradi?

Og akkurat dette ble jeg nesten offer for selv. Helt ufrivillig, selvsagt.

Et lite tastetrykk.

Paradoksalt skjedde denne nestenhendelsen på en øde øy langt uti havgapet. Uten strøm. I en såkalt mobilfri sone. Ja, nå skal du få høre.

Jeg hadde gledet meg lenge til «gutteturen» og jakt med mine brødre, mine sønner og min mann. Endelig skulle jeg nyte stillheten, strømløsheten og ha digitalfri.  Aller mest hadde jeg sett frem til at ungene skulle legge vekk mobilen og logge seg av internett. Vi skulle nyte høsten, bruke naturen og høste inn fra markens grøde. Null nett, null data. Null, nix og nada. Endelig skulle ungene få oppleve naturens ekte gleder og fysisk arbeid slik vi opplevde barndommens ferieparadis. Som Isak Sellanraa og Inger.

Det skulle snart vise seg at jeg selv skulle bli et lysende eksempel på dobbeltmoral, og at det kan være stor forskjell på praksis og teori, liv og lære. Jeg skulle snart få meg en kraftig lærepenge og få smake på min egen medisin.

Båten hadde knapt nok stampet oss tre minutter ut fra havna på vei over fjorden i retning mot barndommens øyparadis. Det jeg akkurat da bekymret meg mest over da bølgespruten stod over dekk var nesten flate batteri på mobilen. Jeg hadde bare fått ladet mobilen til 53% før jeg forlot sivilisasjonen.

Likevel dro jeg mobilen opp fra lommen for å filme sjøsprøyten. Jeg måtte også sjekke at uværet kom med på filmen. Ny status: 49%. Så tenkte jeg at hvis jeg tok et bilde av det brusende kjølvannet med Alstahaug og Syv Søstre bak, ville det var knallbra. Jeg trykte opp tastelåsen igjen og dro opp mobilen i passende høyde – og holdt på å miste hele mobilen over ripa da en bølge dasket meg i ryggen. I et øyeblikk av et sekund kjente jeg ilinger i kroppen og i et nanosekund flimret alt innholdet i mobilen min forbi mitt indre øye. Bilder, notater, kontakter og alle mine mobildikt som stadig øker i antall. Gode ideer, centimetermål på vegger og vinduer. Innkjøpslister. Ønskelister. Og og og?

Hva skjedde med notatboka og den nykvessede blyanten jeg gjenoppdaget for noen år siden? Jeg har det alltid med, men skriver aldri på papir lengre. Hva skjedde egentlig?

Etter turen over fjorden og en gangmarsj over jordet, kom vi endelig frem til feriehuset. Gassbluss, vedfyring og stearinlys. Ahhh,- endelig frihet! Jeg kikket på mobilen. 45% strøm. Det holder ikke over natta.

Vi skulle jo være i ødemarka i tre – fire dager. Jeg var temmelig lys i stemmen da jeg spurte min eldste sønn om jeg kunne låne solcelleladeren, bare bittelitt? Jeg gremtes da jeg kom på hva jeg hadde tenkt da jeg dro kortet på sportsbutikken på Vega da han kjærba om å få en solcelledrevet mobillader som kostet flesk. Jeg tenkte at den laderen kom aldri til å bli brukt og at det var helt bortkastet penger, men jeg dro kortet for å få slutt på masinga.

Og den gutten viser stadig at han er smartere enn mora – uten at jeg noen sinne vil innrømme det. Og han viser sin sanne godhet med å la meg lade, mens han selv legger sin fancy mobil oppå skapet hvor vi parkerer alle by-tingene våre som pengebøker, nøkler og mobiler.

Det smaker bittersøtt.

Og det er sannelig en sosial og ekte virkelighet der rundt stearinlysene ved kjøkkenbordet. Vi er samlet med øyne og ører og fokusert på gamle røverhistorier og jakterfaringer som fortelles av de voksne mens ungene suger til seg alt og lager seg sine egne indre mentale bilder. Det er en salig stund. Gutta pusser tenner og legger seg uten protest og tar med lommelyktene. Jeg legger meg jeg også, men napper til meg mobilen. 85%.

Når vi legger oss sier jeg høyt at jeg må bare stille inn vekkerklokka, mens jeg samtidig kjapt sjekker snapchat. Jeg fikler i mørket og det blinker.

Neste morgen våkner jeg som Jeppe i baronens seng. Jeg måtte ut på vandring i natten fordi minstemann klaget på min snorking. Jeg hadde tatt med klær, briller og mobil og lagt meg på foreldresoverommet. Her våknet jeg i himmelen. Strålende sol skinte inn og varmet meg. Gjennom vinduet så jeg de frodige rognebærklasene duve i vinden. De kastet skygger inn i rommet. Kreppsengetøyet var luftig og deilig og blomstrete. Tærne mine våknet og ville flørte med hverandre i reint velbehag. Det gule rommet til mine foreldre har blomstrete tapet i gul og oransje. Gulrommet. Der solen alltid skinner. Gule vinduskarmer. Gul stol. Gule gardiner og oransje sengeteppe. Dette har i hele mitt liv vært mitt favorittsted å våkne opp. Her kjenner jeg med ekstra takknemlig over livet og lyset.

Hallelujah!

Så tok det ikke mange sekundene før jeg bare måtte ta mobilen, 75%,  fra nattbordet og ta et bilde. Fange øyeblikket av gull. Jeg fikler med brillene og sjekker facebook. Jeg finner to «nyheter» om at været i nord nå er så godt at det er bedre enn på Kreta og på Crand Canaria. Og jeg glemmer solen utenfor vinduet og lyset i rommet.

Og som Ibsens Peer Gynt og Goethes Faust gir jeg også sjela mi til fanden eller facebook for å få et øyeblikks lykke. 70% strøm og tilsynelatende 100% lykke. Eller kanskje en livsløgn. Man kan bli rent forelsket og fortryllet av likes og smileys og kommentarer, og i det jeg sender en fandenivoldsk snap med et screenshot av den ene værnyheten til noen jeg kjenner som befinner seg i syden et sted jeg vet at det akkurat nå både regner og blåser –  kommer responsen: tre stykk surfjes. Ja, ok. Det var vel fortjent, det, da… Jeg sender en sms og noen snapper til noen andre for å bli litt bedre humør. 65%.

For å pleie min mislykkede jakt på bekreftelse og slikke mine sår, scroller jeg gjennom mine siste mobilbilder. Jeg tenker at nå må jeg virkelig skjerpe meg og bli mer sosial fjes til fjes og venne meg av all snapping og chatting og tull. Jeg vil heller ta en kaffe med noen virkelige folk av kjøtt og blod en dag når jeg kommer hjem, tenker jeg. Vil de snappe, chatte, så får det vel bli kaffe også?

Så fanger et foto min oppmerksomhet. Jeg får plutselig øye på naken hud. Jeg kjenner skrekken bre seg i kroppen og tenker med en gang at ungene har vært på ferde. Kvalmen vokser fra under dyna og oppover. Jeg retter på brillene og fokuserer så godt jeg kan i lesefeltet på de progressive brillene som burde vært skiftet ut for lenge siden. Jo, det er. Naken hud. En kvinnebryst. Hva i svarteste huleste? Et hvitt og helt ekte damebryst. Jeg skanner hjernen min og husker lysglimtet fra da jeg la meg i mørket kvelden før, og så skjønner jeg hele bildet, for å si det sånn.

Jeg sletter bildet og er veldig glad for at jeg ikke tilfeldigvis trykket på feil knapp og sendte feil bilde ut på sms, snapchat eller facebook.

Det smaker bittert.

Det var et foto av min egen hengende og bleke pupp!

50%.

Jeg slår av mobilen.

 

 

 

Margit Langseth

4.10.2017

«Det gule rommet» © Margit Langseth, 2017

«Skribleri i det fri» © Margit Langseth, 2017

 

 

 

 

 

Det er sikkert og visst!

Jeg har bodd i større byer, hvis Bergen regnes med. Jeg trives godt i Sydney, Berlin, San Francisco og Oslo,-det har ikke noe å gjøre med det. Men hjemmet mitt er der jeg bor, og det befinner seg her i nord. Her har jeg trått mine barnesko med mine brødre, far og mor. Mine barn er født her, og det er her vi faktisk bor.

Over alt på denne jord, så elsker jeg å bo her på en øy ved en fjord. På fine dager blank og stille, mens på vinteren kan det bli ganske ille. Enkelte må ta nervepiller, mens draugen raser og durer og spiller.

Periferien har mange gode sider for meg. Kanskje er de ikke tydelig for deg? For det første, så er ressursene de største. Deretter har vi fri og flott natur, som utgjør Norges nasjonalfigur. Vi lever nærmere dyrket mark, kulturlandskap og dyr, men kan selvsagt oftere bli stuck i en hengemyr. Men fuglelivet er variert nok, om våren går tjeld og seing helt amok.

For meg er dette livets vakreste symfoni, – å leve i pakt med med storspovens harmoni. Helt til sommeren plutselig er bomstoppforbi.

Men det aller beste er menneskene her. For barna er det kort vei til og fra, uansett hvor de vil dra. Ja, bortsett fra til storbyen, da? Ungene sykler og beveger seg hvor de vil, og det tar vi for gitt. De lever sitt barneliv som er ganske så fritt. Og guttene mine har lært seg så mye nyttig og «løye», med kjøring av båt og fiske og det å sløye.

Og hvis guttene ikke sender sms hjem, er det ikke vanskelig å få tak i dem. Noen har invitert dem hjem på litt mat, og ungene liker jo voksne sin prat. Og trenger du info, så vet folk jo det meste, – og trenger du noe, så er nabohjelp jo det beste!

Livet i periferien har jo sin sjarme. Likevel kan det jo vekke litt harme, – med Jantelov, med sladder, gutteklubb og rykter. Men jeg trives jo her, og det er nettopp derfor jeg ikke flykter.

Mitt hjem er der jeg er, og ditt hjem er kanskje i storbyen din der. Jeg kan heller ikke love at jeg alltid vil bli her.

Men at periferien er sentrum for det mye er sant,- og for fremtiden en ting er både sikkert og litt trist. Jeg så, levde og forsvant.

Det er sikkert og visst!

 

1.9.2017

Foto: Sommeridyll på kaikanten (c) Margit Langseth, 2017, Brasøy.

De ti bud anno 2017

 

Du skal tro på det gode i mennesker og bry deg om andre.

Du skal respektere andres religion, kultur, legning, styrker og svakheter.

Du skal ikke stresse deg ihjel, men prioriter det som virkelig betyr noe og er viktig for at du og andre skal ha det bra.

Du skal hedre dine egne og alle andres barn. Bruk mer tid sammen med barna og kjøp færre ting til dem. 

Du skal ikke ødelegge andre menneskers selvbilde med å misbruke, ekskludere eller henge dem ut verken i verdensveven eller i den virkelige verden.

Du skal holde jordkloden hellig og ta valg som er bra for miljøet og naturen.

Ikke publiser eller tagg folk i sosiale media uten å spørre og uten å tenke deg om slik at du unngår å såre noen.

Ikke heng deg på hylekoret eller sladrekjøret uten å ha sjekket ut fakta i saken. 

Du skal være fornøyd med det du har og ikke tro du blir mer lykkelig om du tar botox, kjøper ny bil eller går i bare merkeklær.

Vær glad i deg selv og flokken din, og føl deg hjemme der du er. 

 

 

Margit Langseth

26. august 2017

 

Foto av maleriet ‘Fred, kjærlighet og lykke’ av Gottfred Langseth Hofstad, 2017. Publisert med tillatelse. 

Den man er

Vakkerskatt
Amazing
Ditt og datt
Jeg får helt fnatt

Må alle være så jævlig skjønn
Er det ikke viktig lengre; 
To have some freaking fun?
Vær gjerne stygg, rar eller grønn

Vær snill og grei
Og litt tut og kjør
Det holder for meg
Akkurat slik du er liker jeg deg! 

ML
22. August 2017

 

Foto: ‘Den som har skoen på…’ (c) Margit Langseth. 2017

 

Ullgenseren

Jeg vil strikke deg en genser
Som er gul og grønn og rød
Og i bunnen er en kaffekopp
Og fargen brun som gir deg glød

Jeg skal strikke deg en genser
Som gjør deg varm i lyst og nød
Som gir liv til deg og til din kropp
Og brus i blodet som godt mjød

Men jeg kan ikke strikke 
selv om jeg gjerne vil. 
Om jeg bare prøver 
kan jeg kanskje få det til…

Margit Langseth

Juni 2017

Sånngårnodagandikt

 

Jeg evakuerer, emigrerer eller rømmer snart.

 

Jeg skal bare rydde først

Handle mat og maling

Lete etter skoene

Vaske begge doene

Sage trærne som er størst

Fjerne gubbens tomme børst

Vente til det slutter å regne

Sjekke om det er kreft i en fregne

Fylle bensin

Handle litt vin

Besøke far og mor

Og svigerfar og svigermor

Bestille en billett

Vaske parkett

Tømme skrot i fra garasjen

Pusse litt på staffasjen

Lakke ei tå

Kjøpe ny BH

 

– hva var det jeg skulle gjøre nå?

 

Margit Langseth, 20. juni 2017

 

Foto (C) Margit Langseth: “Helgelandsferie”, Brasøy, 2017

Foto (C) Margit Langseth; “Sommernatt ved sjøen”, Brasøy, 2017

 

 

Lysthus

E ønskæ me’ eitt lysthus
Så dagan ska’ bi go’
Dar e kainnj sett og kos me’
I bærre fred og ro

E ønskæ me’ eitt lysthus
Som e’ lyst og varmt og flott
Mæ masse fine blomster 
Som luktæ ekstra godt

E ønskæ me`eitt lysthus
For dagan som e’ grå
Då vell e’ bærre sett dar 
Heilt tell du bankæ på

Drømmen e’ eitt lysthus
Og ein kaffekopp
Utsikt over hav og land          

Med plass til sjel og kropp

 

Margit Langseth

24. juni 2017

 

 

Født med ski på beina


 

Jeg kan meget godt huske da familien skulle på PÅSKETUR i min barndom. Påske er for mange ensbetydende med ski, snø, fjell, kvikklunsj, appelsin og pølsebål. Det er helt klart mye man kan glede seg over med påskefjellet, men for meg er ikke ski forbundet med noen absolutt glede.

Men jeg kan huske at jeg tok på meg treskiene nedarvet fra tre brødre og knaskret meg oppover en nystrødd og nygruset skolebakke og ofte gikk noen kilomenter i lysløypa på Åsen. Det var stas med skimerker i brosje og sølv, – gullet kan jeg ikke helt erindre at jeg fikk. Mulig snøen smeltet før jeg kom så langt? Jeg kan også huske at jeg til jul et år fikk helt nye Åsnes treski. Husker et foto av meg i lang nattkjole med flagrende hår og på full fart fremover med ski på linoleumet. Ja, egne ski var superstas, -tror jammen meg de ligger pent brukt og nedstøvet under garasjetaket fortsatt.

Jeg husker godt påskeferiene i farmor og farfars fine feriehus inne i fjorden blant de høye fjellene. Det var alltid veldig mye snø og kaldt der. Pappa, den spreke idrettmannen, hadde utstyrt familien med ski og pulk og brune bambusstaver. Mamma sørget for de røde og blå anorakkene, og på slutten av 1970- tallet fikk jeg til og med moderne boblebukse i hvitt, grønt og oransje med tilhørende jakke og matchende topplue. Utstyret var kanskje viktig også den gangen. Det måtte fungere. Men det ble alltid for lite skisnører, du vet de der med norske farger til å snørpe sammen skiene parvis. Ofte manglet den rette type SWIX-skismøring, så som regel smurte vi med stearinlys. Er det rart skiene ble bakglatte oppover og sylglatte nedover?

Hytta i Brennesvika lå idyllisk til på et lite nes, Brennesodden. Den lille odden var vel stort sett det eneste som var av flatmark i mils omkrets. Så skituren bestod av stigning, strake veien rett opp til himmels. Svette, sultne og slitne klarte vi ofte å samle nok ved til et pølsebål. Så satt vi i bergsprekken en stund, i solen hvis den skinte. Solen kunne smile til oss og da smilte vi tilbake.

Og så begynte vi å fryse. Først på tærne, så i baken og så under polvottene. På tide å dra hjem, kanskje? Så bar det nedover den stupbratte og skumle lia hvor det føltes som om hjertet stod fastlåst i halsen, og jeg datt og datt og datt. Min bror knakk en gang to par ski på en dag. Etter det ble påsketurene på fjellet stadig færre.

Da jeg var ungdom var det hipt å dra til Sverige,- både sommer som vinter. Vintertur med slalom og Milet-dunjakke kunne vi bare se langt etter. Likevel maste vi fire barna så fælt om vi ikke bare en eneste gang kunne komme oss av øya på noe som lignet en ferietur. Vel, det var bare et stort problem, vi hadde nemlig ikke bil. Det må ha vært omtrent i 1983 at pappa leide en flunkende ny og rød Toyota, og endelig skulle vi komme oss over grensen på campingtur. Jeg spydde før vi kom til ferge nummer to, i Leirvika, og jeg ville egentlig bare hjem. Ettersom baksetet var besatt at mine tre storebrødre, la jeg meg i hattehylla og ba til gud mens vi humpet av gårde. Veien ble jo bedre på svensk side, heldigvis. Jeg husker det var røde små stugor, mygg og mørke tjern. Det ble med den turen, og vi maste aldri mer.

Så ble jeg student og livet utenfor øya ble en vane. Og jeg trivdes godt i byen hvor det aldri var vinter, det er vår hele året der, – Bergen! Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor jeg forlot deg… Men uansett, så kom dagen da en luring ved lunsjbordet i studentkantina foreslo at vi skulle dra til Voss. Til Voss? Ja, hvorfor ikke? Jeg burde skjønt at Voss skulle komme til å bli et av mine pinligste minner i livet. Nå er det tid for å bearbeide det og få det ut! Jeg kan ikke huske noe av denne dagen før jeg stod øverst i bakken med slalomski på beina før første gang i hele mitt liv. Jeg har nok fortrengt at jeg datt av heisen både nederst, underveis og øverst i bakken. Og han som jeg var så forferdelig forelsket i, kan jeg forsatt se levende for meg der han kjørte to ganger forbi, mens jeg fortsatt stod der oppe øverst i bakken. Den første delen av bakken gikk rett nedover, ja, nesten loddrett. Hjertet stod i halsen. Min store forelskelsesflamme var heldigvis og dessverre skiekspert de luxe. Han hjalp meg halveis ned. Og jeg husker heller ikke hva som skjedde senere den dagen. Jeg ramlet vel av heisen flere ganger og prøvde meg nedover med å krysse og krysse og krysse bakken i fullverdig ku-stil, kanskje. Det ble heller ikke noe fres med den fyren.

Mitt absolutt og aller verste skiminne har jeg fra den andre gangen i mitt liv jeg skulle prøve slalomski. Da befant jeg meg plutselig i Alpene i Sveits langt oppe på et massivt fjell. Jeg skal spare dere for alle detaljene, men jeg kan huske at jeg satt i bakken og gråt uten å ha følelse i beina og tenkte at «her skal jeg dø», mens business-studentene fra St Gallen stod telemark i fullt Sondre-mundur med nikkers og nykjemmet hår og suste forbi med svarte solbriller, det var sikkert Ray Ban. Det var heldigvis veldig få som kjente meg der… Og jeg overlevde på mirakuløst vis.

Det stemmer nok ikke at jeg er født med ski på beina, selv om jeg kommer fra Norge og fra nord. Jeg innrømmer at jeg er litt glad hver gang snøen regner eller blåser bort,- for da slutter mannen å mase om skitur. Klimakrisen sørger også for at det blir stadig mindre masing. Min forsvarsstrategi er at jeg klager litt på alle skiene som ligger hulter til bulter i garasjetaket, og minner ham om at han fortsatt ikke har snekret skistativ «slik at vi kan finne frem utstyret når vi trenger det, i alle fall». Siste stikk er:- «Ja, vet du hvor skismøringen er, da? Og har du fjernet den gamle smøringa fra i fjor og i året før der?»

Det er ikke det at jeg hater å gå på ski, men jeg liker ikke nedoverbakkene – ikke i det hele tatt! Og de finnes som regel der ute…

Men når man er blitt 46 år er det vel lov å si at man ikke liker å gå på ski? Og jeg har hørt at er jo ingen skam å snu. Jeg holder derfor muligheten åpen for at jeg kan kunne komme til å bli frelst på ski en gang i fremtiden. Kanskje. Muligens. Det hadde vært bra å klare å samle noen gode skiminner en gang, kanskje og muligens. Men det får bli et annet år!

For heldigvis er vi i familien enige om en ting,- vi foretrekker påske i øyan med båt og fiskerier!

Så skitt fiske og god påske, folkens!

 

 

Margit Langseth

6.4.2017

Foto: Øyhopping med sykkel © Margit Langseth, Alstenfjorden, 2014

Jeg har en drøm

Det er så mange drømmer,- en og to og tre.

Mine drømmer tar meg med til en annen tid og et helt annet sted.

Jeg drømmer om at alle barn i verden kunne få leve trygt, i frihet og i fred.

Jeg drømmer om at folk på vår jord skal feste og synge og danse sammen og legge alle våpen ned.

En, to, tre.

Jeg har en drøm om at du skal se det jeg kan se.

Jeg vil aller helst bare sveve, smile og le.

Sitte på en sky, forlate mørket, regn og sludd og sne og dra dit solen aldri går ned.

En, to, tre.

Mine drømmer går rundt og rundt i baner, -flere drømmer enn du aner.

Noen er tunge å bære for mitt hode og min kropp, -andre løfter meg opp og opp.

Noen drømmer drar og drar. Og de gjør meg helt sikkert nokså rar.

En og to og tre.

 

Ja, det er store ord. Om smilet og lyset og alt på denne jord.

Men hvis jeg en dag skulle komme dit,- ville jeg da drømme om å komme tilbake hit?

Og kanskje vil mine drømmer bare være i fred, -for det er så mange ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Kanskje skal jeg aldri komme dit,- fordi mine drømmer bygger meg bit for bit.

Det er så mange drømmer som lever sine liv på sitt hemmelige sted.

En og to og tre.

 

22. januar 2017

 

Foto: Hopp ut av støvlan! (c) Margit Langseth, Rosøya

 

 

 

 

 

Blind date

Livet byr på mange muligheter og begrensninger. Men er der hjerterom, så er der husrom, sier et godt gammelt ordtak. I Norge har de fleste av oss nok med sitt og sine. Og det blir vanskelig å ta i mot gjester hvis man ikke har et separat gjestebad, selvsagt. Det er vårt valg om mangel på bad er et problem eller ikke. Hos oss har det aldri vært et problem. Jeg har hele mitt liv delt bad med både familie og fremmede. Delingsøkonomi er et velkjent fenomen for meg. Og den som intet våger, intet vinner! Og vi har plass nok! 

Jeg er ikke den mest bereiste personen i verden. Men jeg har besøkt og bodd ulike steder. Jeg har blitt innlosjert i et urgammelt hus med utedo da jeg var fem uker i Sydney. Og tok ikke skade av det, selv om jeg var livredd for at dødelige edderkopper skulle bli fristet av en bleik bakdel fra polare strøk. Jeg bodde mange år i leilighet med en moderne form av “klaskedo”, – det var et vannklosett ute. Jeg bodde i studentkollektiv i Tyskland der vi delte bad, et alt for lite kjøkken og hadde felles telefon i et kott på gangen. 

Jeg har overnattet kortere perioder på sofaer, under et spisebord, i køyeseng og på et utall av barnerom. Det har ikke vært noe problem.

Aldri om jeg har tenkt at det var noe negativt å bo midt i hverdagen til andre folk,- jeg har alltid syntes det var spennende. Se hva folk har på brødskiva, hvilken te de drikker, om de er kveldstrøtte. Lar de oppvasken stå, slik som jeg gjør?

Men jeg har opplevd så mange ganger at folk i Norge har mer enn nok med seg og sitt. Men har vi nok av plass,- det er Victor Normann og jeg er veldig enige om. Det er rom til flere her! Men folk er skeptiske, til tross for at vi sannsynligvis har de største husene, de dyreste bilene og det mest bugnende kjøleskap i verden. Vi må være verdens største egoister!

Det finnes selvsagt unntak – mange unntak, heldigvis. Og noen har alltid døra åpen og ulåst. Jeg tenker her særlig på to spesielle personer her i byen vår som jeg kjenner godt. Men jeg kan ikke si hvem det er, fordi døra står som sagt alltid ulåst…

Jeg liker folk, jeg liker å bli kjent med folk, om de kommer fra andre siden av åsen, over fjorden eller fra et annet land. Det er spennende og utfordrende å skulle forholde seg til nye mennesker og finne ut hvem de er og hvordan man kan kommunisere med dem. Har de humor eller er de noen “trægoster”? Noen får du umiddelbar kontakt med, og det føles som man alltid har kjent hverandre. Det sier bare pang! Man kan se stjerner og oppleve en magisk stemning. Akkurat der og da skjer det noe. Vil du virkelig gå glipp av denne opplevelsen?

Her for en stund siden hadde hele familien min en blind date.

Vi hadde en blind date med en totalt fremmed familie. I flere dager. Og de bodde hjemme hos oss.

Det var like før jul, og vi skulle få besøk av venners venner fra Australia. Patriot (og idiot?) som jeg er, hadde jeg anbefalt Helgeland som reisemål, og jeg hadde glemt hvor mørkt og trist det kan være her midt i julemåneden. Det var en onsdag i adventen, og jeg var på jobb som andre onsdager. Dagen før hadde jeg bunkret opp med seifilet, røkt laks, torsketunger og elgkjøttetet lå til tining. Jeg var alene hjemme, og dere vet hvordan desember med jobb og unger kan være. Men Nordlandspilsen var klar. Jeg hadde endelig fått ryddet på loftet!

Jeg kom hjem fra jobb og vår «blind date» satt rundt kjøkkenbordet og spilte kort. Min far hadde funnet frem til dem på hurtigrutekaien, og de hadde funnet husnøkkelen under dørmatta. De smilte til meg, de to store og tre mindre folkene jeg aldri hadde sett før. Og fra det øyeblikket var vi venner for livet. Friends forever!

På veien hjem hadde jeg funnet mine unger nede ved garasjen. De visste at fremmede var i huset når skolen var slutt. Og de ventet på at mamma skulle komme hjem, stakkars. Det hele virket jo litt skummelt, men det tok omtrent ti minutter før gutta mine og våre nye venner hadde en sjakk-turnering på gang.

Ja, det var hverdagen vår. Og besøket kom dumpende ned i en travel førjulstid. Med innebandykamp i Leirfjord. Kokt potet og stekt sei. Oppvask og adventslys. Og ikke tenkte jeg på at jeg måtte forklare hvorfor vi ikke tente på alle fire lys på bordet. Og praten gikk og gikk.

Vi delte minner, bilder, tradisjoner, skolesystem, lønnssystem, velferdssystem, kommunale avgifter og vi diskuterte selvsagt Donald Trump, flyktningestrømmen, klima, økonomi og språkpolitikk.

I det hele opplevde vi Australia og verdenshistorie «live» helt gratis, fri og franko på en meget underholdende, trivelig og sosial måte.

Mens det norske ordet «hygge» i følge sosiale medier spres i verden, så er det ordet «koselig» som spres i Australia, håper jeg. For det var rett og slett superkoselig!

Og vi kommer garantert til å sees igjen. 

We will meet again.

Down under.

Be sure!

Photo stolen from Danny Zemljic which was posted and shared on my faceook-page 14. 12. 2016

Margit Langseth

6. januar 2017

06. 01. 2017