Støtt og stadig klages det på ungdommens tidsbruk på internett og dataspill. Ungdom i Norge er på verdenstoppen i bruk av datautstyr og forbruk av gigabites. Den store skrekken med sosiale medier er deling av sensitive bilder. Et foto kan spres til tusenvis i løpet av noen sekunder. En sak, en hendelse eller en skandaløs eller sårbar situasjon er bare et tastetrykk unna offentligheten. I gamle dager ble barna født med ski på beina. I dag er de født med en iphone i hånda. Og fødselen og alt det som kommer etterpå blir selvsagt dokumentert og publisert av mor og far på facebook, instagram og snapchat.
At nyheter, enten de er fakta eller falske nyheter, såkalte fake news, spres superraskt så vi nylig da kong Harald ble erklært død og landet tilsynelatende var i sorg. I neste sekund stod kong Harald opp fra de døde like fort. NTB har sannelig ferske nyheter før de faktisk skjer.
Min store skrekk er at mine barn skal spre intime bilder av seg selv eller andre. Både forstandig folkevett og forskning viser at dette er plagsomt og gjør skade på folk. For voksne er det også ubehagelig om man skulle komme i skade. Uthenging av ekskjærester er et kjent knep som nå også skjer digitalt og dermed offentlig. Og man kan jo også komme i skade for å miste mobilen sin. Ikke sant, Kåre Conradi?
Og akkurat dette ble jeg nesten offer for selv. Helt ufrivillig, selvsagt.
Et lite tastetrykk.
Paradoksalt skjedde denne nestenhendelsen på en øde øy langt uti havgapet. Uten strøm. I en såkalt mobilfri sone. Ja, nå skal du få høre.
Jeg hadde gledet meg lenge til «gutteturen» og jakt med mine brødre, mine sønner og min mann. Endelig skulle jeg nyte stillheten, strømløsheten og ha digitalfri. Aller mest hadde jeg sett frem til at ungene skulle legge vekk mobilen og logge seg av internett. Vi skulle nyte høsten, bruke naturen og høste inn fra markens grøde. Null nett, null data. Null, nix og nada. Endelig skulle ungene få oppleve naturens ekte gleder og fysisk arbeid slik vi opplevde barndommens ferieparadis. Som Isak Sellanraa og Inger.
Det skulle snart vise seg at jeg selv skulle bli et lysende eksempel på dobbeltmoral, og at det kan være stor forskjell på praksis og teori, liv og lære. Jeg skulle snart få meg en kraftig lærepenge og få smake på min egen medisin.
Båten hadde knapt nok stampet oss tre minutter ut fra havna på vei over fjorden i retning mot barndommens øyparadis. Det jeg akkurat da bekymret meg mest over da bølgespruten stod over dekk var nesten flate batteri på mobilen. Jeg hadde bare fått ladet mobilen til 53% før jeg forlot sivilisasjonen.
Likevel dro jeg mobilen opp fra lommen for å filme sjøsprøyten. Jeg måtte også sjekke at uværet kom med på filmen. Ny status: 49%. Så tenkte jeg at hvis jeg tok et bilde av det brusende kjølvannet med Alstahaug og Syv Søstre bak, ville det var knallbra. Jeg trykte opp tastelåsen igjen og dro opp mobilen i passende høyde – og holdt på å miste hele mobilen over ripa da en bølge dasket meg i ryggen. I et øyeblikk av et sekund kjente jeg ilinger i kroppen og i et nanosekund flimret alt innholdet i mobilen min forbi mitt indre øye. Bilder, notater, kontakter og alle mine mobildikt som stadig øker i antall. Gode ideer, centimetermål på vegger og vinduer. Innkjøpslister. Ønskelister. Og og og?
Hva skjedde med notatboka og den nykvessede blyanten jeg gjenoppdaget for noen år siden? Jeg har det alltid med, men skriver aldri på papir lengre. Hva skjedde egentlig?
Etter turen over fjorden og en gangmarsj over jordet, kom vi endelig frem til feriehuset. Gassbluss, vedfyring og stearinlys. Ahhh,- endelig frihet! Jeg kikket på mobilen. 45% strøm. Det holder ikke over natta.
Vi skulle jo være i ødemarka i tre – fire dager. Jeg var temmelig lys i stemmen da jeg spurte min eldste sønn om jeg kunne låne solcelleladeren, bare bittelitt? Jeg gremtes da jeg kom på hva jeg hadde tenkt da jeg dro kortet på sportsbutikken på Vega da han kjærba om å få en solcelledrevet mobillader som kostet flesk. Jeg tenkte at den laderen kom aldri til å bli brukt og at det var helt bortkastet penger, men jeg dro kortet for å få slutt på masinga.
Og den gutten viser stadig at han er smartere enn mora – uten at jeg noen sinne vil innrømme det. Og han viser sin sanne godhet med å la meg lade, mens han selv legger sin fancy mobil oppå skapet hvor vi parkerer alle by-tingene våre som pengebøker, nøkler og mobiler.
Det smaker bittersøtt.
Og det er sannelig en sosial og ekte virkelighet der rundt stearinlysene ved kjøkkenbordet. Vi er samlet med øyne og ører og fokusert på gamle røverhistorier og jakterfaringer som fortelles av de voksne mens ungene suger til seg alt og lager seg sine egne indre mentale bilder. Det er en salig stund. Gutta pusser tenner og legger seg uten protest og tar med lommelyktene. Jeg legger meg jeg også, men napper til meg mobilen. 85%.
Når vi legger oss sier jeg høyt at jeg må bare stille inn vekkerklokka, mens jeg samtidig kjapt sjekker snapchat. Jeg fikler i mørket og det blinker.
Neste morgen våkner jeg som Jeppe i baronens seng. Jeg måtte ut på vandring i natten fordi minstemann klaget på min snorking. Jeg hadde tatt med klær, briller og mobil og lagt meg på foreldresoverommet. Her våknet jeg i himmelen. Strålende sol skinte inn og varmet meg. Gjennom vinduet så jeg de frodige rognebærklasene duve i vinden. De kastet skygger inn i rommet. Kreppsengetøyet var luftig og deilig og blomstrete. Tærne mine våknet og ville flørte med hverandre i reint velbehag. Det gule rommet til mine foreldre har blomstrete tapet i gul og oransje. Gulrommet. Der solen alltid skinner. Gule vinduskarmer. Gul stol. Gule gardiner og oransje sengeteppe. Dette har i hele mitt liv vært mitt favorittsted å våkne opp. Her kjenner jeg med ekstra takknemlig over livet og lyset.
Hallelujah!
Så tok det ikke mange sekundene før jeg bare måtte ta mobilen, 75%, fra nattbordet og ta et bilde. Fange øyeblikket av gull. Jeg fikler med brillene og sjekker facebook. Jeg finner to «nyheter» om at været i nord nå er så godt at det er bedre enn på Kreta og på Crand Canaria. Og jeg glemmer solen utenfor vinduet og lyset i rommet.
Og som Ibsens Peer Gynt og Goethes Faust gir jeg også sjela mi til fanden eller facebook for å få et øyeblikks lykke. 70% strøm og tilsynelatende 100% lykke. Eller kanskje en livsløgn. Man kan bli rent forelsket og fortryllet av likes og smileys og kommentarer, og i det jeg sender en fandenivoldsk snap med et screenshot av den ene værnyheten til noen jeg kjenner som befinner seg i syden et sted jeg vet at det akkurat nå både regner og blåser – kommer responsen: tre stykk surfjes. Ja, ok. Det var vel fortjent, det, da… Jeg sender en sms og noen snapper til noen andre for å bli litt bedre humør. 65%.
For å pleie min mislykkede jakt på bekreftelse og slikke mine sår, scroller jeg gjennom mine siste mobilbilder. Jeg tenker at nå må jeg virkelig skjerpe meg og bli mer sosial fjes til fjes og venne meg av all snapping og chatting og tull. Jeg vil heller ta en kaffe med noen virkelige folk av kjøtt og blod en dag når jeg kommer hjem, tenker jeg. Vil de snappe, chatte, så får det vel bli kaffe også?
Så fanger et foto min oppmerksomhet. Jeg får plutselig øye på naken hud. Jeg kjenner skrekken bre seg i kroppen og tenker med en gang at ungene har vært på ferde. Kvalmen vokser fra under dyna og oppover. Jeg retter på brillene og fokuserer så godt jeg kan i lesefeltet på de progressive brillene som burde vært skiftet ut for lenge siden. Jo, det er. Naken hud. En kvinnebryst. Hva i svarteste huleste? Et hvitt og helt ekte damebryst. Jeg skanner hjernen min og husker lysglimtet fra da jeg la meg i mørket kvelden før, og så skjønner jeg hele bildet, for å si det sånn.
Jeg sletter bildet og er veldig glad for at jeg ikke tilfeldigvis trykket på feil knapp og sendte feil bilde ut på sms, snapchat eller facebook.
Det smaker bittert.
Det var et foto av min egen hengende og bleke pupp!
50%.
Jeg slår av mobilen.
Margit Langseth
4.10.2017
«Det gule rommet» © Margit Langseth, 2017
«Skribleri i det fri» © Margit Langseth, 2017
