Periferiskribleri Periferiskribleri handler om smått og stort, – om folk, natur og kulturhistorie i periferien.

Livet er en lek. Ikke fordi det er enkelt og bare artig, liksom. Men fordi vi går inn i roller og spiller ulike spill.

Med noen spiller man Ludo. Spillet som er megamonotont, og det er jo bare samme jævla greia runde på runde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eller livet kan være sjakk som bølger frem og tilbake med trekk og mot-trekk som i en strategisk stillingskrig der den ene bare faller og faller og til slutt er alt tapt.

Og så er det monopol med penger og eiendommer og strategi og innkrevinger og utbetalinger og overleveringer og flaks og uflaks. De rike blir rikere og gliser, og du kommer deg ikke ut av suppa og blir stuck med Kirkeveien og håper på at strømselskapene på sikt gir deg litt å gå på, liksom. Så kommer konkursen. Eller du vinner hele greia og blir venneløs en stund. Shit happens for oss alle, you know.

Kanskje du liker action som i strategispillet Risk med krig mellom land og kontinent som i gjør noen kald i hodet og hjertet og opptatt av sine egne grenser og våpen, mens jeg bare blir lei meg fordi jeg egentlig ikke vil verken drepe eller ta land fra noen. Jeg vil ha fred i verden, liksom.

Og så er det kortspill, der alle får utdelt en hånd som de må traktere så smart de kan for å holde seg i spillet lengst mulig. Og det er svart og rødt og hjerter dronning og hjerter konge, du vet. Og det blir mange runder og alle blir helt forskjellige. Det er jo 52 kort og tilfeldighetene rår uansett hvem som sitter til høyre og venstre for deg. Til en plutselig blir lei og sier: Nå gidder jeg ikke mer. Takk for meg.

Det er ikke alltid man vet hvilket spill man spiller. Kanskje du bare er en brikke i en annens spill. Og du blir gamblet med som innsats. For noen er det kanskje ikke noe tap å miste deg. Du er Kirkeveien som noen andre bare kunne overta, liksom. Eller du er den den falmete brikken i Ludo-spillet som alltid ble tatt og plassert inn til start igjen. Og hvis du kommer på brettet og blir stablet, så er du alltid underst i tårnet, liksom. Er det sånn du føler deg?

Eller er du den forvunnede diamanten som ble borte eller har gjemt deg i et fremmed land så det er umulig å kaste terningene. Og alle brikkene som ble snudd rett vei i hele verden i grønt og brunt og blått. Brikkene måtte bare bli samlet inn igjen. Og kanskje noen vil lete etter deg eller savne deg eller vente hele livet på deg, og du vet det kanskje ikke en gang.

Kanskje du er jokeren som trumfer alle stikk og som kan lage par med alle kort til en annens hånd. Til hvilken som helst hånd, egentlig. Du kan velge å være konge eller dronning og gjøre akkurat det du vil, liksom.

Eller kanskje livet ditt ikke er et spill for deg. For du har ingen motstander, for du er allerede på lag med noen, og kanskje du allerede har fordelt utbyttet i Monopol med din nærmeste. Kanskje du bare vil være hyggelig og grei med alle og spille på lag med folk rundt deg, og du vil være deg selv 100% hele tiden. Fred og harmoni og halleluja og sånt.

Eller, eller. Kanskje du er den som kaster de siste terningene og får bonus og stor straight, to par og hus. Mens noen andre måtte stryke sjansen og tape spillet fordi de aldri fikk Yatzee, var ute av spillet, da du knuste dem.

Sjakk matt, liksom.

Blir du med på en runde til?

Margit Langseth

21.3.2020

Kan du huske godteriautomaten som stod montert på veggen foran kiosken på torget? Som lyste i rosa og gult og lysegrønt og hadde gjennomsiktig plastikktopp så alle kunne se hva som lå der og lokket. Det var tyggegummikuler og små plastkuler med rariteter i. Ringer med røde rubiner i ekte plastikk. Det var en gang et eventyr av lykke i en godteriautomat.

Og midt i et mareritt så kom jeg til å tenke på godteriautomaten fra barndommen som stod på kiosken på torget. Og lykken – den der sitrende og boblende følelsen som man kunne kjøpe seg der.

Og jeg kom til å tenke på lykkefølelsen foran de fargerike tyggegummisutomatene da jeg var lita. Når du stod der med en penge du hadde fått eller tjent eller funnet i en skuff. Og du vred rundt og du hørte et klirr. Følelsen når jeg puttet en tyggegummikule i munnen som hadde en slik magisk lukt og smak – i noen sekunder. De røde var best. Det var vel jordbærsmak. Jordbærsmak, du.

Og jeg prøvde å google for å finne et bilde av en sånn automat fra 1970-tallet. Men de eksisterer visst bare i minnet mitt og i en følelse langt der inni meg. Og det er rart å tenke på hvorfor ingen tok et foto av en sånn automat den gangen. Vi var vel ikke så opptatt av sånt. Det var for dyrt og ingen brydde seg om det heller. Vi levde mer i nuet den gangen. Der og da og i øyeblikket, liksom.

Og jeg tenkte på lykke som jeg har følt gjennom livet. Og lykken i livet, hva er vel det egentlig?

Og jeg tenker at lykken er kanskje sånn. Den brusende og bankende og berusende følelsen. At du vrir rundt i ekstase og så går smaken over, liksom. En godteriautomat.

Og jeg har så mye, mye mer å være takknemlig og glad for. En god barndom, fine folk i familien. Barna mine. Ja, folk. Du vet, folk.

Det er vel kjærleiken, det. Kjærleiken er en tilstand som varer i lengden og aldri blir tom eller uttygd eller smakløs. Den smaker jordbær for ever, you know.

Og dette tenkte jeg på da jeg skulle filosofere over livet og det som har vært til nå. Som livet mitt er nå.

Og livet er livet. Med alt som hører til før eller senere for alle, baby. For alle. Og lykken varer aldri evig.

Men love, baby, ja, maybe, baby. Hvis du er heldig. Da varer den evig.

Tenk på kjærligheten du føler til dine besteforeldre, foreldre, søsken og din elskede som du elsker med både kropp og sjel, baby, og ikke minst barna. Ikke minst barna. Barna, ja. Den kjærligheten som bare vokser og vokser og vokser enda mer og enda større i motgangstider. Og du kjenner du blir sterk og får superkrefter. Herligheten. Akkurat den derre kjærligheten.

For i de raske og enkle og greie dagene når sola skinner og du tar solbriller på og alt går som smurt da tenker du ikke på det. At den bare er der. Langt der inni deg og omgir deg.

Og det er vel akkurat på sånne dager du finner på et eller annet rart eller dumt eller artig eller godt eller trivelig eller spennende eller crazy og du vrir rundt på en tyggegummiautomat og kjenner den boblende følelsen og en lyd og kjenner en lukt eller en smak som bedøver deg.

Og livet er livet. Men gleder og sorger. Latter og lys og mørke og gråt. Det kommer gode og onde dager, sa presten. Og sånn er vel livet, forresten.

Og jeg tenker på mine foreldre som forankret meg i betingelsesløs kjærlighet. Jeg kan ikke blir mer takknemlig, egentlig. For min mamma og pappa. Som ga meg livet og kjærligheten.

Og det eneste jeg kan ønske meg mer i livet er at jeg kan klare å vise mine barn en slik kjærlighet som kan fylle dem nok til å tørre å leve sine egne liv.

Og lykken. Ja, lykken. Lykken må de finne selv. Et eller annet sted der de må satse litt og vri rundt en bryter og kanskje får de det de ønsker seg. En stakket stund med sitrende sirkler som snurrer gjennom blodet.

Øyeblikksgleden og den deilige smaken og den forførende lukta som ikke kommer til å vare evig. Men alle kan finne den der ute et eller annet sted.

Og så må de selv finne ut at selve kjærligheta,- ja, for den kan man ikke finne i en godteriautomat.

Margit Langseth

11.11.2019