Stortreet
Men når solen skinner, så får sørveggen den beste og varmeste solen og tørker og smiler litt selv om det er sliten og har noen sprekker her og der.
Og det er vel sånn livet er for sørvegger flest.
Og ingen av oss kan leve uten sørveggen, verken vinter eller sommer.
Men så tenkte jeg på mangt og mye under sørveggen i dag. Der jeg stod og prøvde å berge veggens eneste vindu for de ekstreme belastninger som naturen kan gi på ei øy langt mot nord. Det er jo grunner til at gamle hus har minst mulig vindu mot sør. Aller helst ingen vindu og en heldekkende etternittvegg, ikke sant?
Men vinduet i sørveggen er utrolig viktig. Det gir lys og varme inn. Og det er jo fint å kunne åpne opp og slippe ut svartflogo når den bråker som verst.
Men det aller viktigste med vinduet i sørveggen på øya langt mot nord er at det er mødrenes trøst. Og jeg stod jo der i går, som mange kvelder før, og kikket i vinduet ned mot stia nede på sletta for å se om jeg kunne se dem. Guttene mine. Barna mine. De som er blitt små menn. Det var en time siden de sa at de skulle komme snart. De skulle bare fiske ferdig. Og jeg ventet og lyttet og kikket med hjertet langt opp i halsen.
Og takk for vinduet sørveggen når jeg hørte de snakket og jeg kunne se noe rødt og blått og grønt gjennom gresset og mellom greinene på bjørkealleen. Akkurat noen minutter før støvler og makrell og gutter og stenger kommer inn ytterdøra og inn i gangen som et rabalder. Akkurat så jeg rakk å få hjertet mitt på plass inni brystet mitt der det skulle være når man skal skryte av fangsten og ikke bli sint fordi ‘snart’ varte i mer enn en hel sommernatt-time i en sånn kveld hvor det aldrialdri blir mørkt.
Og så kom jeg til å tenke på min mamma. Som sikkert stod der på samme viset. Og kikket etter oss da vi var små og litt mindre små. Før mobilens tid og før redningsvest ble påbudt. I den tiden da klokkene måtte trekkes opp en gang i døgnet. Nå vet jeg hvordan du hadde det hver sommer, mamma. Kanskje var du også ekstra glad for vinduet i sørveggen?
Jeg hadde jo tenkt å male vestveggen i dag da jeg rundet hjørnet ved sørveggen og faktisk så hvor dårlig forfatning vinduet egentlig var i. Du vet disse vinduene som ikke er skikkelig gamle med bølgete glass og sprosser av kjerneved fordi de varer visst evig uti havgapet. Neida, det nesten aller nyeste vinduet i sørveggen hadde fått seg en trøkk. Jeg pirket borti kittet langs kanten. Kittet bare ramlet ut av rein glede for å bli oppdaget, liksom. Jeg orker ikke mer, farvel, sa kittet da det ble borte i graset. Og når du først begynner med sånt, ja, du vet. Da er det gjort liksom.
Og jeg tenkte på pappa. Som alltid puslet med noe og flikket på familiens ferieparadishus som alltid trenger en reparasjon her og der og overalt. Og jeg takket pappa, eller Gud eller en av mine brødre eller kanskje mamma for at det stod en helt ny boks kitt på roterommet. For jeg hater gammelt kitt som egentlig er for hardt til å få føyd det inn i sprekker og brekk. Og jeg hater forsåvidt også helt ferskt kitt som bare sklisser fingrene sammen og renner som en fløyelsgrøt ut av pølsen jeg nesten klarte å rulle ut.
Så det er klart.
Jeg tenkte på pappa, om han kommer til å se det en gang. At kanten ikke ble strøken fordi jeg ikke fant sparkelspaden eller noe som lignet på en sparkelspade. Og jeg tenkte på pappa fordi malinga var av en vablete årgang. Og malinga måtte jo dekke godt over kittet og sprekker og alt. Og jeg har aldri brukt malingstape i hele mitt liv. Fordi du kan ikke bruke malingstape og vater og sånt i gamle hus, liksom. Men akkurat denne dagen, så tenkte jeg visst på ekstra mye. At vinteren visker nok bort malingsflekkene på glasset.
Og hvis pappa kommer ut hit til øya igjen, så skal jeg være glad for det og jeg skal glede meg over at han sier at jeg har malt for mye på glasset. Og jeg skal ikke si at vinduet ikke kan åpnes fordi du da må slå det inn utenfra. Hvis han sier at jeg har malt vinduet igjen, så må han bare få si det. Og så sier han at vinduet er krutegodt for det er nesten nytt. Men jeg vet at det kommer ikke til å holde lenge. Men det holder litt til med bølgete kitt og vablete maling.
Og jeg tenker på om ikke noen kan bygge en vinduslem som kan henges opp om vinteren. Så vinduet får litt fred for alt, liksom. Så det varer litt ekstra. Tenk så kjekt det ville bli, da. Å bli tatt så godt vare på at du blir pakket inn før uværet kommer. Så kunne vi avduke det hver vår, liksom, og hallotittei. Her er jeg, liksom.
Jeg føler meg litt sånn. Som en slitent vindu midt i livet, liksom. Liksom litt knirkete og grått og med litt mose man kan skrape av, liksom. Litt skjevt og vablete. Som bare står der i vær og vind og er nyttig til sitt bruk selv om det ikke kan åpnes mer. Som bare står der, holder kjeft og tar i mot dritværet, liksom. Kan ikke klage heller, akkurat. Så kommer det noen og sier, stakkars deg, da. Og man blir plutselig redd for at forfallet er kommet for langt, at du må byttes ut. Eller at neste storm bare slår inn trynet på deg, liksom. Huff, janei.
Livet som vindu i sørveggen, er jammen meg tøft til tider. Det tar på, liksom. Og livet er vel bare sånn. Det er vel sånn det er.
Og så er det de fine dagene. Når solen bare skinner og skinner. Når noen runder hjørnet og oppdager deg. Når noen ser deg. Neimen, hei, liksom. Når noen ser hvor viktig du er. At du er et perfekt, lite vindu i sørveggen som bare trenger litt kjærleik og omsorg, ikke sant.
Og derfor tenkte jeg mye denne dagen. På sørvegger, mamma og pappa, på vinduer, på meg selv og livet mitt.
Så om kittet ble litt vablete og malingen kom litt inn på vinduet, så ble vinduet i en sørvegg på ei øy langt mot nord faktisk atskillig mye bedre!
Margit Langseth
20.7.2020
