‘De kallæ me Harry. Harry Hanssen.’ Det var de første ordene han sa til meg. Han skulle skysse meg over sundet. Og han strakk fram handa og skjøv capsen litt bak på hodet i samme bevegelse. Sånn som bare øyværinger kan. Jeg glemmer det aldri.
Det var som om jeg hadde truffet selveste Roger Moore eller Sean Connery. Det var like spennende for meg som fartsfylte eventyr med James Bond, sjølvaste agent 007, vet du. For båt og kjeledress og storstøvler er like røft og tøft for meg som lakksko og smoking. Det er båtkjøring og bensindunst og fiskeslo som er absolutt action for meg.
Og så er det Harry. Harry er Harry. Og Harry er virkelig en hardhaus. En snill hardhaus. Verdens snilleste. Han hører til på Brasøy i det blå huset på Anskar-Draje, i Blåstuo. Og huset har han sjøl bygd. Opprinnelig er han fra Sandvær – lenger ut i havet. Men brasøykar likevel etter et langt liv på sjøen og i det blå huset med den fine hagen.
For han er fisker. For livet. På livstid, liksom. Og havet er livet. Om han er plaget av sykdom og er ganske godt voksen, så lokkes han til fortsatt til lofotfisket. I sitt 80ende leveår. Det er vel femti eller kanskje seksti sesonger, sier han. Så leia kan han utenat. Helt utenat.
Harry er en hardhaus og pensjonerer seg ikke verken på grunn av alder eller sykdom. Før han drar avgårde på fiske kan han være ute av form. På grunn av hjertet. For kreften. Og ryggen. Men han lar seg ikke stoppe av det. Sykdom og sånt.
Et år fortalte han at han var innom sykehuset i Bodø og fikk stråling før han tok sjarken videre over Vestfjorden for å fiske skrei på Lofothavet. Og samme turen ble han også hentet med ambulanse til Gravdal sykehus, men da fikk han godt stell, sa han. Og smilte. Han fikk lofotsesongen med den innlagte strålinga og sykehusinnleggelse til å høres ut som en eksotisk reise. Så det gikk bærre goidt, sa han.
Jaudå.
Og året etter var han på plass igjen. Som den mest naturlige ting å gjøre for en som er ganske godt opp i 70-årene. Og han fikk kaffetorsk og smilte bredt og holdt den svære skreien på godt over tretti kilo høyt hevet på bildet i Lofotposten. Hardhausen, som de kaller Harry Hanssen.
Og når han kommer heim fra det blå havet er han som en ungssprett. Han er takknemlig for de fine opplevelsene på havet og forteller gjerne rundt middagsbordet og sier ‘tænk at e sku få opplev dæ herrane igjæn’. Han er blitt yngre og sterkere og har så mye å fortelle. Om været og naturen og fisket. Og folk. Det er kameratskapet og det tradisjonsrike yrket som gir energi. Lofoteventyret. Og havet. Det blå havet som får blodet i årene til å flyte.
Harry er et godt menneske. Hjertegodt. Veldig snill og omtenksom. Han har omsorg for alle. Opptatt av natur og dyr og folk. Til og med sjura og kråka får ekstra godt å spise til jul. Han spør alltid hvordan det går hvis noen andre er syke. Det er ikke alltid så greit å høre svaret når man hører dårlig, men da spør han igjen ‘ke?’. For han MÅ vite hvordan det går.
Harry skriver sirlige julekort som sendes i posten. Og når du leser ‘god jul og godt nyttår’ med blå penn og nydelig håndskrift så vet du at det er skrevet med hjertet. Tradisjoner er til for å holdes. Og han gjør alt så fint. Han steller så nøye med huset og har geranier og pioner i hagen og vinduskarmen full at de grønneste grønnplanter.
Og han liker å lage god middag. Søndagsmiddag på søndag, selvsagt. Og han setter pris på gode ting i livet. Som god mat, dansemusikk og å lage det hyggelig og pent rundt seg og sine. Harry er nok den mest fløyelsmyke machomannen som jeg kjenner, tror jeg.
Så Harry er Harry. Han er helt spesiell og helt seg selv. I blått som Blåstuo og havet og overallen og som stripo på sjarken. I hvitt som det grånende håret. I rødt som hjertevarmen og de rødeste blomstrende blomster. Mye blått og litt hvitt og massevis av hjerterødt.
Det er sånne som Harry Hanssen som bygde landet vårt. I rødt og hvitt og blått.
Margit Langseth
16.2.2020
Foto: privat
