Jeg trodde jeg var blitt litt syk. For jeg ble så energiløs og motløs. Mørketiden vokste inni meg og hadde ingen ende. Jeg orket ikke en gang skrive. Hva skulle jeg liksom skrive om? Det var ingenting som inspirerte meg mer.

Så jeg bestilte time til legen. Det måtte jo være noe raplegærnt. Ja, med stoffskiftet eller betydelig vitaminmangel eller noe. Jeg elsket jo skrive. Hver eneste dag, vet du. Og ellers er det jo alltid full fres og fart. Eller kanskje hadde det vært litt for mye fres og fart og futt. Eller kanskje var det ting i livet. Noen jeg mistet, noen jeg var redd for å miste. Kanskje var det bare travelt på jobb. Eller crazy corona som gjorde dagene så rare. Som tok klemmene fra meg. Lyset og varmen. Og kaffekoppene med mamma og pappa på lørdagen. Det var så rart alt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det var vår.

Våren er jo ofte sånn. Du tror at alt ordner seg bare mørketiden går over, og du slipper slaps og speilholke og snø. Når du får høre tjelden for første gang i mars, og du tenker at frelsen er nær. Og du har håp og drømmer. Om sjøliv med bensindunst, lukten av nybløgget sei, lunken Nordlandspils på stranda og smørblomster i en sprukken vase.

Og så skjer det ingenting. Eller det skjer noe trasig. Som toppes av våte snøbyger i motvind og frostnetter og du får blærekatarr og må legge om til vinterdekk i mai. Skuffelsen blir så steikanes stor da. Etter håpet som var himmelhøyt, liksom. Stor fallhøyde, ikke sant. BAM! Du blir most. Det gjør vondt i kroppen da. Og de andre synes ikke du har noen grunn til å være verken frustrert eller fortvilet. For dem er alt som vanlig. Hva er problemet, liksom? Det er da du bestiller time til legen. For blodprøvene må jo kunne forklare lyset som gikk og varmen som forsvant med snøbygene. Det må jo være en sikring som kan skiftes, liksom.

Men så. Men så skjer det ting, da vet du. Det er de kveldene. Når du legger deg like seint som vanlig og ser heisekranene på Slipen i solnedgang og det brenner over fjellene bak Bjørnsøya og fjorden ser ut som en gullbelagt Highway to Paradise, liksom. Da kan jeg ikke sove. Jeg er trøtt, men får ikke sove med den utsikten fra puta. Og det vakre synet jager mørket bort og fyller meg med ny energi på et merksnodig vis.

Og så. Og så. Så blir det sommer over natten. Og du må kaste boblejakka, stillongsen og hanskene samme dag du tar på deg den korte sommerkjolen.

Og du kommer til ditt jordbærsted og gresset er blitt ankelhøyt og løvetannhavet hilser deg hjertelig velkommen.

Jeg elsker å drikke en kopp nykokt kaffe på ei kjøkkentrapp midt i eventyret av saftige og solgule og yppige løvetann som jeg synes er de vakreste blomster jeg kan forestille meg i verden akkurat da i dette glitrende øyeblikket i livet.

Og når gutta mine ser på meg og venter litt med å starte slåmaskinen til jeg har drukket kaffen opp mens vi lytter på stillheten og fuglenes sommersymfoni. Da er vintermørkets skygger blåst bort og alle de kjente og unevnelige bekymringer og savn har pause en liten stund.

Det er slike øyeblikk som gir meg energi og mot og styrke.

Bare gi meg en brennende himmel over fjorden ved midnatt.

Bare gi meg en kaffekopp med gulldryss.

La meg lytte på sommerens symfoni.

Så skal jeg ta hva som helst som kommer i livet!

Margit Langseth

7.juni 2020