Helt siden bokstavene sorterte seg til korte historier om Fifi og Fofo har jeg elsket ord. Om sommeren leste jeg Fantomet, Sølvpilen og Tex Willer. Og, jada, så klart ville jeg være både Månestråle og Sala Palmer. Mine tre brødre var Hardy-guttene. En jul fikk jeg ei bok om Frøken Detektiv, og muligens er det Nancy Drew sin skyld at jeg hater krimbøker.
Verden kom til meg gjennom bøkene, magasinene, tegneseriene. Jeg fulgte Moby Dick på de syv hav. Elsa Beskow og Astrid Lindgren viste meg Sverige. Onkel Toms hytte og Røtter fortalte fæle fortellinger fra en annen verden. Langt borte. Mens jeg var trygg mellom husets fire vegger på ei øy langt mot nord. Er det rart jeg ble engstelig for å ta ferga over Sveet, liksom?
Min lille by med biblioteket i bankåsen der fru Carlsen stemplet alle lånekortene uten å kommentere den høye stabelen med bøker. Farmors bokhylle med fargerike bokrygger. Lill Bjørnbeth som innviet oss i den umulige kjærligheten mellom Victoria og møllerens sønn. Ja, jeg leste Hamsun, og gledet meg til søndagene med Fjernsynsteaterets framsyning av Ibsen. Jeg var nok sikkert både rar og kanskje litt ensom i min fantasiverden.
Heldigvis kom jeg meg ut i den virkelige verden også. Men jeg sluttet aldri å leite etter historier. Som voksen er det de nære fortellingene jeg liker best. De ekte. Jeg leter stadig etter noe. I gamle hus, på gamle stier og i folk. Jeg søker i musikken, i bøkene, i naturen og inni meg selv. Alt blir et tett sammenvevd teppe. Klart at min oppvekst med familien min blant fjell og fjære på Helgeland har formet meg. Og hit kom jeg også tilbake. Jeg trives vel her, da, tenker jeg. Til tross for mørketiden. Og selv om jeg liker å reise og oppdage nye land og steder.
Ord er livsviktige for meg. Og litteraturen er levd liv som bygger og styrker oss på et finurlig vis. Fordi det handler om mennesker. Om bøker gjør oss kloke, vet jeg ikke. Men jeg tror at møter med andres ord kanskje gjør oss til bedre mennesker. Fordi vi får nye perspektiver og ser oss selv i en større sammenheng. Verden og deg. Deg i verden. Deg og meg og alle andre, liksom.
Folk jeg har møtt og steder jeg har bodd utgjør renningen i min livs vevnad. Noen tråder røk så det ble sorte hull, og andre prøvde jeg å knyte sammen i en klussete knuteskjøt. De mest solide trådene holder stykket godt sammen. Jeg har vevd mitt teppe av fortellinger, folk og steder. Ord og setninger fra lyrikk, musikk og bøker fra Norge, Danmark, Tyskland, Island, Sverige og gudvethvorfra.
Mine to absolutte favoritt-forfattere beskriver et kjent landskap og gir liv til stadig nye karakterer som gir mening for meg i livet mitt. Deres fortellinger er vevd inn med tråd lagd av linstrå som vokste seg sterk på en grønn åker og fikk små blå blomster og til slutt ble høstet på kysten i nord et sted før den ble farget rød og ble til en tydelig og nydelig lintråd i veven min.
I vevnaden min finnes noen få tråder av sølv og gull. Gyldne øyeblikk og gode opplevelser med fine folk syr jeg inn for hånd med perler og smaragder i et gulldryss her og der i en himmelsk asymmetri. Av og til fletter jeg også inn mine egne ord som fargerike tråder i et mønster jeg aldri har sett før. For min vevnad er slett ikke perfekt. Men den er min. Og den er som den er, og den blir som den blir.
Min verdensvev. My world wide web.
Margit Langseth
Først publisert i Helgelands Blads ‘Helgestemmen’ fredag 1. mars 2024