Ei blid dame kom rett mot meg og sa ‘Happy Pride’. På t-skjorta stod det med regnbuebokstaver: stolt frivillig. Oslo Pride. Og jeg var på vei til rockefestival i motsatt retning.
En ung gutt stod med sine gråhårede foreldrene og muligens sin lillesøster. Han var tydelig kjentmann i Oslo. De stod tett i ring rundt gutten som pekte på mobilskjermen sin. Jeg ble sterkt grepet av dette firkløveret på et fortau på Tøyen. Stolte foreldre, stolt sønn, stolt søster. Sammen for å feire Pride. For en festdag!
Jeg måtte bare smile bak jernsperringa mens trailere med musikk og syngende folk durte forbi i et fargesprakende opptog. Bakerst gikk ambulansetjenesten, politiet, militæret og et seniorsenter. Barn, ungdommer, voksne, gamle, han, hun og hen – og hvem bryr seg egentlig om alder og kjønn?
Jeg så superhelter, eventyrfigurer, bygningsarbeidere, brudepar, dragdronninger, bunadskledde. Og to herrer utfordret Ola Dunk – med å gå på ski mellom trikkesporene i knikkers og anorakk. Ja, bare nisselua manglet, ikke sant. Det var smil og flagg, latter, glitter, konfetti, heiarop og lutter glede. Ei ung dame ved siden av meg ropte til noen i toget: heyyyy sexyyyy!
Og jeg skammet meg. Fordi jeg ikke hadde tenkt på det før nå at Pride betyr stolthet. Ja, for Pride handler ikke bare om retten til å elske den man vil. Det handler om å være stolt av den man er – uansett, liksom. Og jeg blir ekstra flau fordi vi er så gode på å dømme andre, ikke akseptere, ikke respektere og mest av alt, ja, mest av alt, så er vi elendige på å være stolte av den man selv er.
Lille speil på veggen der, si meg, hvem er det i landet her som ikke ville være penere, rikere, lykkeligere, tynnere, sprekere, høyere, flinkere? Vi er blitt en syk nasjon hvor den største forkjemper av Sandemoses Jantelov er oss selv. Jeg skal ikke tro jeg er noe, for alle andre er bedre enn meg. Er du stolt av deg når du ser deg i speilet?
Jeg lurer på hvorfor folk er så slemme. Med seg selv. Med andre. La oss snu på bibelordet. Elsk din neste som deg selv. Kanskje vi skulle prøve å elske oss selv og så ville vi klare å være greie med andre? Hjelp deg selv før du hjelper andre hvis det skulle oppstå en nødsituasjon, sier de på Widerøe. Altså. Vi trenger jo ikke elske absolutt alle andre, da, men vi kan vel være greie, hyggelige, høflige, ærlige og ryddige. Oppføre oss som folk. Litt som i Kardemomme by, ikke sant?
Midt i folkehavet i Oslo, så tenkte jeg på en verden uten Tik-Tok og Tinder. Uten mobbing, diskriminering og ekskludering. Uten swipe og ghosting og baksnakking og faenskap. Og du veit jo, du veit, at den som tier kan også være stygg i munnen og såre noen så det svir.
Kan vi ikke bare prøve, da. Være stolte av oss selv, være rause, være omtenksomme, gode og kjærlige. Heie på og være snille med både oss selv – og alle andre.
Jeg lukker et øye, og ser halvt. Jeg lukker begge, og ser alt. Bandet Seigmenn på Tons of Rock. Jeg tenkte at jeg skal øve meg på å møte verden med begge øynene åpne. Og når jeg ser meg selv i speilet neste gang, så skal jeg prøve å være stolt og fornøyd med akkurat den jeg er!
Margit Langseth
foto(c)margitlangseth
Først trykt i ‘Helgestemmen’ i Helgelands Blad, 5. juli 2024
