Noen ganger i livet treffer man en tvillingsjel. Hvis du er heldig. Jeg har funnet en ny for nesten hvert tiår. Og jeg er jo over femti, ikke sant. Det blir en passelig liten håndfull.
Min første tvillingsjel er min mor. Henne møtte jeg først av alle, naturlig nok. Vi er ikke sånne venninne-venninner som drar på jenteturer og shopping. Men vi er veldig like. I sjel. I sinn. Vi forstår hverandre. Jeg kan ofte føle på meg hva hun tenker. Litt som telepati. Vi er selvsagt ikke like i ett og alt, men like i både sinn og skinn. Det knirker i alle fall ofte på de samme stedene i kroppene våre.
Det er sånn med tvillingsjeler. Man bare vet, liksom. Kanskje fordi man kjenner seg igjen. Litt som å se i et speil. Har du møtt en tvillingsjel? En du har møtt veldig kort eller kanskje er heldig å omgås ofte. Det er ikke så nøye. For sjeler bryr seg ikke om verken sted, tid eller rom. En genuin gjensidig felles forståelse. En lydløs kobling. Man vil gjerne dele livets sorger og gleder med en tvillingsjel for da trenger man ikke bruke så mange ord. Veldig praktisk. Men klart at det også kan være ubehagelig. Når man møter seg selv i døra. Auda. Heftig shit å møte den verste versjonen av seg selv face to face, right?
Men som regel er det både befriende og bra med tvillingsjeler. Disse menneskene betyr noe spesielt for meg. De får meg til å føle meg hel og ekte. De er solide bautaer man kan stole på. Som fyrlykter når du har surret deg bort, har mistet retningssansen og ikke finner veien tilbake.
Spirituelle forståsegpåere definerer tvillingsjel som den ene personen i verden som er den andre halvdel av din sjel. Jeg ble forvirret av å lese på Internett om sånt utenomjordisk, liksom. Så jeg holder meg til min egen definisjon.
Jeg ble nylig kjent med ei dame i sitt åttiende år. Og jeg sank ned i den røde skinnsofaen hennes. Etter fem minutter tenkte jeg at sånn blir jeg om 30 år. Jeg kikket rundt i stua hennes med myriader av ting. Déjà vu. Jeg hadde aldri vært der, men likevel sett alt før. Når hun snakket hørte jeg et ekko av meg selv. Historier som kunne vært fra eget mitt liv. Jeg lyttet, jeg nikket, jeg forstod. Og sa: vet du, vi er tvillingsjeler, du og jeg.
Det er fint å oppdage like interesser, verdier og historie hos noen. Det føles så trygt og godt. Man føler seg ikke så aleine og rar, liksom. Det å møte sin tvillingsjel er så spennende og artig,- for man ler jo akkurat av de samme tingene. Men klart at det er ulikheten i oss mennesker som gir mangfold i tilværelsen. Forskjeller som fargelegger verden. Tenk hvor kjedelig det hadde vært om vi alle var like. Om min håndfull tvillingsjeler er gull for meg, så er vi null verdt uten alle de andre folkene som er rundt oss.
Ja, og min fascinasjon for tvillingsjeler må ikke forveksles med et ønske om å klone meg selv. Slett ikke. Overhodet ikke. No way. Jeg har mine svakheter og skavanker, believe me. Av og til blir jeg skikkelig lei av meg selv og usannsynlig sliten av mitt eget mas.
Når jeg tenker meg om ville det vært et helvete på jord om alle var som meg, tror jeg. Et rent helvete. Faktisk.
Aller mest for meg.
Margit Langseth
Publisert i ‘Helgestemmen’ i Helgelands Blad, 5. mai 2023.
Foto: Vi står hainj a i lag (c) Margit Langseth