Vi ryddet på den gamle brygga for noen år siden. Eller prøvde å rydde, rettere sagt. Det var jo så enormt mye greier der. Skrot og skruer og skit og innimellom var det jammen noen skatter. Og jeg fant mange småting i skrotet som jeg stakk til side i rydderabalderet. Små skatter.

Som de grønne og brune glasskavlene med hetter knyttet av grov hamp eller oransje nylon. Jeg elsker hvordan disse grønne og brune glasskulene fanger lyset og bare er runde og deilige uten ende. De minner meg litt om bestefaren min. Og mine unger vet vel egentlig ikke at deres tipptippjekteskipperoldefar fant opp patenten med glasskavelen. Og det er heller ikke så viktig. For de er vakre. Og dessuten elsker jeg runde ting. Runde speil og runde vinduer og runde fat. Alt det runde er uten ende, liksom.

Jeg minnes også den grønne tømmerveggen med skraper og hakk og merker etter flytting og mange levde liv i huset vi bodde i på Sandnes. Den fargen finner jeg aldri igjen. Jeg har lett og lett på fargekartet til Jotun. Heldigvis har jeg et foto av tømmerveggen hengende på veggen på badet. Men fargen ble liksom ikke autentisk gjennom et kamera og fremkalling hos Foto-Knutsen. Det er sikkert ingen som kan skjønne hva det betyr for meg. For det er bare en sterk følelse. En gammeldagsgrønn tråd som går gjennom livet mitt. Og ja, det er sikkert både merkelig og rart. En farge jeg leter etter, liksom. Men jeg er som jeg er. Jeg er meg. Det er helt sikkert.

Men jeg tror det er flere enn meg som kanskje kan ha det sånn. I allefall gikk farfars strikkede kofte på rundgang i familien. Fra pappa til mine brødre og til meg, lillesøstera, og så forsvant den på vandring til neste generasjon med nevøer og nieser. Det var egentlig bare en helt vanlig svart og hvit kofte i strikket ull. Med et litt uvanlig mønster, kanskje. Men det var farfar som hadde hatt den. Det var mange historier knyttet til den kofta. Og farfar døde da vi var små, men kofta, den levde videre veldig mye lenger.

På rommet der jeg sover henger det et par brunblomstrede gardiner. Typisk 70-tallsmønster med store hvite og brune blomster med oransje støvbærere. De har vel hengt der siden 1975, da min familie på seks flyttet inn i barndomshjemmet som jeg nå har overtatt. Mamma har nok håndsydd bretten nederst, er det faldekanten det heter, kanskje. Den ser litt rufsete ut etter mange vask. Og det er ikke det at jeg ikke kan kjøpe nye gardiner. Men jeg vil ikke ha andre gardiner der. For jeg bare elsker å se et blaff av den trygge og gode barndommen min før jeg faller i søvn. Og jeg liker brunt og hvitt og oransje. Og det er heller ikke så tungt å stå opp i mørket eller sørvest og skitvær når jeg ønsker dagen velkommen med å dra til siden barndomsgardinene fra 1975. Jeg ønsker utsikten over en ny dag over fjorden mot Dønnamannen velkommen når jeg drar gardinene til side. Jeg åpner en ny dag i livet. Heisekraner og Alstenfjorden og Skorpa og lysene på Bjørn hører til i lysglipa på de storblomstrede, brune og hvite gardinene. Alt det har jo alltid vært der og er min kulisse, liksom.

Jeg er nok en person som tenker i symboler og farger og lukter og ord. Og jeg knytter minner og følelser og tanker til ting. Det skjer ofte bare helt automatisk. Det gjør livet mitt til en skattekiste. Men det gjør litt vondt når noe jeg elsker knuses og ikke kan limes med lynlim eller fikses med sikaflex. Eller jeg mister ting eller de bare blir sporløst borte. Og når jeg må flytte fra et hus med en farge eller en dør eller en utsikt som betyr noe for meg. Og av og til er det jo negative assosiasjoner. Noe som jeg helst vil glemme eller fortrenge, men som ikke bare blir borte og forsvinner. Det er ikke lett å glemme det du virkelig vil glemme, ikke sant. Det gjør livet litt utfordrende. Men sånn er vel bare livet for oss mennesker.

Og det er kanskje sånn i livet at det som noen synes er søppel og skrot er for andre den vakreste sølvskatt. Das Ding an sich. Und das Ding in mich. Ja, jeg skjønner jo mer av Immanuel Kant som voksen. Og nå er det jo jammen meg blitt moderne også. Gjenbrukesøkonomi. Delingsøkonomi. Bærekraft. Miljøvern. Jeg er jo ikke bare skrotnisse lenger, jeg er jo faktisk blitt moderne! Jajamensann.

Tilbake til brygga. Det glemte jeg nesten. For på brygga fant jeg to verdifulle gjenstander. Som i seg selv var søppel, og for meg var gull. For meg var det skjebnen og Guds skaperkraft og lykken i livet. Jeg fant to bokstaver. Og det er vel alt man trenger i livet. To bokstaver. Det minste minimum du trenger for å si et ord. Du kan jo for eksempel si ‘ja’ eller ‘ok’ eller så kan man bare la det være, liksom.

Og jeg fant to litt skjeve bokstaver. Omkranset av spikerhull. Det var en G. Og en T. Og jeg tenkte at det var er tegn fra Gud eller skjebnen eller noe. For meg var det lykken i livet. Det var forbokstavene til sønnene, Gottfred og Torgrim. De vakreste navn nedarvet fra familens forfedre som var gitt en ny fremtid til nye mennesker som faktisk jeg hadde født. Og jeg ble rørt. Klart jeg ble rørt. Jeg blir jo ofte det. For jeg tenker og føler i symboler og farger og ord. Og disse to skjeve og vridde bokstavene er mine kjæreste skatter. For de er et tegn fra etellerannet eller enellerannet til minne om og i takknemlighet for mine to sønner som har gitt min tilværelse ny mening og evig kjærlighet.

Mine to øyenstener. G og T. To bokstaver. To personer. To brødre for livet.

Og jeg skjønte jo at bokstavene sannsynligvis har stått på et styrhus en gang. På en båt som var oppkalt etter noen eller noe. En båt som ga næring til en familie eller flere. En båt med et navn gitt av skjebnen eller skipperen eller noen. Et navn som betydde noe for seg. Et navn som betydde noe for fiskerskipperen. Et navn som betyr noe for deg. Som sikkert betyr noe helt annet for deg enn meg. Og sånn er vel bare livet, baby. In sich og in mich.

Og tenk, to bokstaver er alt du trenger for å lage et ord. For å lage et ord. For å lage mening i livet. En glasskavel eller en grønnfarge eller et gardinmønster eller en kofte i svart og hvitt eller to bokstaver. Det kan bety ingenting og null og niks for deg.

Men det kan bety hele verden for meg.

Margit Langseth

Brasøy, 22.9.2019