Jeg vokste jo opp i forrige århundre. Gammal kjerring, sier jeg, selvsagt i håp om at noen skal si: neidaneida, du ser jo så ung ut! Men av og til er jeg sikkert bare ei gretten gammel kjerring. Aller mest når jeg ser meg rundt og tenker. Er jeg kommet til feil klode?
Jeg vokste opp på 1970-tallet. Verdensrommet var allerede erobret av supermaktene. Vi kikket stadig opp mot himmelen for kanskje kom det en flyvende tallerken eller to? Majka, jenta fra verdensrommet, var veldig skummel, men Pompel og Pilt var mye verre. Vi lærte i alle fall å bli redde – også for fremmede. Jeg fikk ofte spørsmålet: Hvor er du, Pernille? Pernille? Det var slett ikke gøy. Mister Nelson forfulgte meg i barndommen. Ekkel type, synes jeg. De moderne eventyr på fjernsynet den gangen skulle vel vise oss kampen mellom det gode mot det onde, for ingen fortalte folkeeventyr lenger. Jobbetiden var for alle, også husmødrene. Og bestemødrene var jo forlengst plassert på gammelheimen og så POFF kom jappetiden.
Åttitallet. Fokuset ble snudd fra verdensrommet til å kikke ned på vår egen navle og kropp. Kanskje en motreaksjon på den kalde krigen og frykten for atomkrig. Var den røde knappen virkelig montert i stresskofferter, en i USSR og en i USA, mon tro? Vel, klart det var mye lettere og enklere for oss vanlige folk å ruste opp vår egen kraft og kropp, liksom. Først meg selv og så meg selv – i et fysisk kappløp. Joggebølgen. Rocky Balboa og Muhammed Ali. Fame og Flashdance og MTV og Band Aid i en Never Ending Story, og vi trodde vel litt på at veien til kjærleik, fred og frihet skjedde gjennom dans og musikk. Åges «Lys og varme», ajajaj, ja, det var tider, det. Kyssing, glasnost og perestroika, ikke sant.
Det kreative og kunsten var muligens en slags motpol til finansbobla som eksploderte så det smalt midt i trynet på oss alle rundt 1990. Trendene som kom da, er noe tåkete og uklare for meg, for jeg studerte på Universitetet, må vite. Var fattig student med lånekort, kopikort og busskort. Livet hadde batikkmønster, og vi reiste til Berlin på billigste vis for å stå hånd i hånd på Brandenburger Tor. Fryktelig travelt å studere, men det visste jo ikke jeg da, for vi hadde merkelig nok tid til alt, både lesing, tant og fjas og til tider litt mye fest.
Tusenårsskiftet – herrejesus, assa. Hvis Gud virkelig eksisterer, så skapte han vel internett også. Kanskje et desperat forsøk på å knytte oss mennesker tettere sammen? Ikke godt å si. Verden ble mindre, informasjonen fløt som melk og honning. Men ble vi klokere? Vårt navlebeskuende egofokus ble plutselig vridd og vrengt utover i media. Big Brother inviterte oss inn på soverommet, og det var vel omtrent da jeg sluttet å se på TV. Hva skjedde med en hyggelig kaffeprat ved kjøkkenbordet, liksom?
Du skal ikke ha andre guder enn meg, sa Apple da appene poppet opp som søte sukkertøy. Ta en bit av eplet, så er du fanget og fordømt til evig tid i det sosiale mediehelvetet, for du skal ikke tro at du er noe. Alle andre er mye bedre enn deg. Er det rart, er det virkelig rart, at jeg vil rømme permanent til den ytterste nøgne ø uti havgapet?
Tiår og år ruller avgårde i expressfart. Jeg prøver å holde meg fast, liksom. Heldigvis kommer høsten hvert år, og det er fortsatt mysigt og friskt å vandre rundt på vår lille klode under en stille stjernehimmelen og i et magisk nordlysskimmer for å filosofere litt. Vel, hvis jeg greier se noe, da. Du veit jo, Google og KI har tatt over verden og ikke minst har teknologien invadert våre hjem og hytter som lyser opp som romskip med downlight, uplight og gudvethvaslagslys heile veien rundt.
Jeg får flashback. Er det innvasjon fra outerspace igjen? Ke skjer? The UFO has landed – again?
Ja, mulig jeg er ei gretten gammel kjerring, men jeg vil bare leve litt under en nattehimmel med stjernevrimmel noen tiår til! Jeg ser opp mot himmelen og tenker – jeg vil se en stjerne! Jeg ser. Jeg ser meg rundt. Det er så underlig. Er det sånn det er blitt, tenker jeg. Er dette virkelig verden, menneskenes hjem?
