Ordene betyr ingenting uten en mening bak. Nå leiter jeg etter et uttrykk jeg ikke finner. Anti-Jante var svaret KI ga. Så jeg fant opp mitt eget uttrykk: fortellingen om folket i min by. The Story of Sandnessjøen.
Foran meg i køen stod ei stressa dame. Hun hentet og tok vekk varer fra disken. Oj, sa hun. Tobakken er blitt dyr. Summen ble 514 kroner. Jeg har bare fem hundre kroner, sa hun, og viste fram en krøllete papirpenge. Hun grep etter sjokoladen for å legge den tilbake. Han bak disken dro opp noen mynter fra lomma og sa: Vent litt, jeg betaler de fjorten kronene.
En skikkelig nordnorsk julefortelling, ikke sant. Er det ikke vakkert?
‘En flyktning krysser sitt spor’ fra 1933 beskrev en uvennlig kultur i byen Jante. Ja, mangt og mye finnes i handlingsrommet mellom lovverk og det vi kan finne på å si og gjøre. Ingen formell regel sier at du må være snill, oppføre deg skikkelig og hjelpe andre, nemlig.
Jeg vil bruke min stemme til å løfte fram de som strekker seg litt ekstra. Jeg vil snakke om gründerne og bedriftseierne som tenker stort, ja, større enn seg sjøl. Et næringsliv som driver en form for profesjonell dugnad. Kjøp og salg med hjertet. De som heier på andre bedrifter, gründere, lag, foreninger og initiativ. I min by finnes mange som raust tenker at hvis naboen tjener noen kroner, så er det bra for byen, bra for alle, også meg.
Jeg har møtt, hørt og lest om så mange bedrifter som stiller opp for lokalsamfunnet. For en god sak. For den enkelte. Deg og meg. Oss. Det er nemlig ingen selvfølge.
Møbelpsykologen Anne-Line hjalp en venn i krise i ekspressfart. Veronica slår av prisen til en som trenger det. Stian som fikser litt ekstra for en god sak. Børge som gir gode priser til en festival. Per Kristian fremsnakker alle sine konkurrenter. Frk Lovise låner ut en kasserolle for å varme gløgg. Sonja åpner butikken på kveldstid. Odd Petter legger et dyrt tak fordi det kler huset. Adem gir rabatt til de som jobber på overtid på en kongress. Frisøren som klipper etter stengetid. Fergemannskapet som passer på en gjenglemt sekk. Hanne-Lisbeth som lånte ut blomster da dronninga kom. Entreprenøren som gruser ei tursti. Berit som hjelper med å realisere en gammel drøm! Og glem ikke verdens aller beste fiskebutikk som skjærer fisk i akkurat passelige biter. For å nevne noen.
Byen min Sandnessjøen har sjel. For den har ekte folk. Jeg kan høre byens hjerte dunke. Jeg kjenner varmen fra folka. Slik er byen for meg, derfor trives jeg usannsynlig godt i Sandnessjøen. Så blir jeg jo glad. Og da. Da får jeg superkrefter og vil også bidra!
De små steders fortelling skal ikke få handle om Janteloven, selv om den også finnes. Jeg velger å se det positive og heier, for noen lærte meg å være optimist! For det kan gå bra! Og det skal bli bra!
Det urbane etos handler om store byer med tusen tilbud og mange muligheter. Og kanskje er mye også bedre i en større by. Men glem aldri, glem aldri at du velger hvilke historier du forteller om stedet der du bor. Vær stolt av stedet ditt. Det rurale etos handler nemlig om fortellinger om folk. Si meg, finnes det noe viktigere enn det?
Muligens hadde en ansatt på Narvesen i Oslogryta dratt opp fjorten kroner av egen lomme for å gi noen en sjokolade. Men det skjedde her i Sandnessjøen. Jeg så det sjøl og ville bare fortelle deg om det! This is, this is my story of Sandnessjøen.
Margit Langseth
Først trykt i Helgelands Blad ‘Helgestemmen’ 14.11.2024
Foto (c) Margitlangseth ‘10. etasje’
