Ja, klart jeg har sett Team Pølsa. For dette er ektefjernsyn. Du skal lete lenge etter et program som er ærligere, varmere – og viktigere.
Jeg orker ikke bruke tiden min på kjendiser som later som de bor på gård, leker soldater, pusser opp hus i Italia, løser meningsløse oppgaver eller lærer å lage mat mens de filmes fra alle kanter. Og jeg hater utstemminger.
Gi meg heller fortellinger fra virkeligheten – om hvordan det faktisk er å være et menneske. Gjerne helt ordinære folk eller noen ganske fargerike og ekstraordinære. Mennesker med mot, motstand og motsetninger. Det er da jeg lærer noe.
Vi har en tendens til å søke det perfekte. Helst skal vi ikke vise svakheter. Helst skal vi ikke stikke oss ut.
I stedet sorterer vi.
Vi sorterer jenter og gutter.
Vi sorterer etter alder.
Vi sorterer etter hvor man kommer fra.
Vi sorterer innfødte, flyktninger og utlendinger.
Vi sorterer etter utseende.
Vi sorterer etter størrelsen på huset, bilen og båten.
Vi sorterer etter yrkestittel og sivilstatus.
Vi sorterer til og med etter etternavn.
Jeg har lest om familiefeider som var så inngrodde og eldgamle at ingen lenger kunne huske hvorfor man var uvenner. Så tullete kan vi mennesker være. Noen ganger tenker jeg at det bor en liten Hitler, en Trump – eller en satan – i oss alle. Det er bare lovverket, og kanskje et snev av bedre vett, som holder oss i sjakk.
Så. Er det rart vi blir slitne og stressa, med alt det rare vi holder på med?
Kanskje er vi livredde for å få en skavank. En diagnose. Noe alle kan se. For vi er så vant til å bli sortert. Vi gjør det jo sjøl. Vi er verdensmestre i sortering.
Og midt i dette står ungdommene i Team Pølsa. Det de ønsker seg aller mest, er å bli sett for den de er.
Hvorfor er det så vanskelig?
Jeg heier på Team Pølsa – som et viktig folkeopplysningsprogram med ekte ungdommer. Sårbare ungdommer. Ensomme ungdommer. Tøffe ungdommer. Kanskje handler det om de barna og ungdommene som ansatte i barnehagen, skolen, støtteapparatet og helsevesenet ikke helt kan snakke høyt om. Det handler om utslitte og fortvilte foreldre som ikke vet helt hva de tør å dele rundt lunsjbordet på jobb.
Det handler om unge mennesker som kjenner på at de ikke passer helt inn. På skolen. På turntrening. I vennegjengen. I samfunnet. Som stadig blir målt på hva de ikke kan – og som selvsagt reagerer, på ulike måter, når de møter motgang, ekskludering og manglende anerkjennelse for den de faktisk er.
Etter tjue år i skoleverket kunne jeg skrevet bøker om slike ungdommer. Ungdommer som er blitt puttet i bås. Som har bygget beskyttelsesmurer rundt seg. Som er blitt en diagnose. Et problem. Og jeg kunne skrevet enda flere bøker om ungdommer som har fått nytt liv, ny giv og funnet igjen smilet – etter å ha fått rett diagnose, etter å ha fått hjelp og god støtte av noen som tror på at de kan.
For alle kan.
Det er ikke lett å være født i et annet format. Team Pølsa prøver å fortelle oss noe helt grunnleggende viktig: Det skal være plass til alle i samfunnet vårt. Alle trenger et støtteapparat. Et lag. Alle trenger et team.
Og alle trenger en venn.
Det er kanskje ikke så lett å forstå for folk som er støpt i en såkalt A4-form. Men nå må vi bare slutte å sortere folk. Vi bare må. For vi er alle mennesker som er like mye verdt.
Så enkelt er det. Faktisk.
Margit Langseth
Først publisert i Helgeland Blads ‘Helgestemmen’ 16. april 2026
Foto: ‘Skolegang med ledelinje’, (c) Margit Langseth
