Jeg hatet tårnet i Åsen da jeg var liten. For jeg ble redd når det blåste. Det suste og slo og dundret i de grå dukene som dekket de gigantiske tallerkenene i fjernsynstårnet i Åsen rett bak barndomshjemmet mitt.
Det hvinte i mastene og lyset på toppen så ut som det beveget seg. Og jeg var redd for at hele tårnet skulle velte og dele huset vårt i to når austavindspeisingen herjet som verst. Og det skjedde ofte. Veldig ofte var det mye vind.
På åttitallet var assosiasjonen med tårn og overvåking og radioaktivitet en helt naturlig sammenheng. Den kalde krigen var jo ikke en fantasi, for de utroligste ting skjedde både til lands og til vanns, ikke sant. Og jeg følte at jeg bodde jo midt i krysslinja mellom USA og USSR med Ronald Reagan og Gorbatsjov på hver sin side der jeg bodde på midten i et rosa rom på loftet med et knallgult gulvteppe som hadde en coca cola-flekk under skrivebordet der i det brune huset under tårnet i Åsen der alle bunkersene fra andre verdenskrig som var min egen lekeplass som perforerte hele høyden i byen der jeg bodde.
Men etter 1987 og nedrustingsplanen og kysset du vet som veltet muren og alt det der. Da ble jeg redd for stråling. Radiobølger og etterhvert mobilstråling. Jeg kunne jo bli syk av kreft eller steril eller dø, ikke sant. Eller kanskje alle tre tingene og finito, liksom. Ja, det er alltids noe å engste seg for. Alltid.
Men så gikk årene og jeg reiste og bodde andre steder før plutselig Helgeland kalte meg heim igjen. Jeg ble voksen. Og med en nyfødt baby, en sønn på tre og en ektemann flyttet jeg inn i huset under Åsen igjen. Og årene rullet videre, og jeg hadde andre ting å engste meg for enn et gigantisk betongtårn rett bak huset jeg bodde i. Ungene skulle jo passes på og jobben skulle skjøttes, og jeg prøvde vel å frelse verden en stund også. Så jeg var ikke redd for tårnet mer. Jeg var ikke redd for vinden. Jeg var ikke redd for noe, egentlig. Tiden ble jo også sånn at man hadde begynt å legge elektriske signaler i kabler og fiber i grøfter pg veier og alt sånt moderne. Så tårnet var bare en stille kulisse i omgivelsene mine.
Men så ble dagene grå. Hverdagsgrå. Ungene større. Jobben ble jobb. Verden skulle ikke frelses av meg likevel. Og selv om jeg følte meg velsignet, og fikk oppleve gyldne øyeblikk med gulldryss over en kaffekopp innimellom, så ble mørket større enn før. Og ting skjedde. Trasige ting. Triste ting. Desember gjorde meg ikke glad i fjor. For noen jeg var glad i ble syke, døden banket på og jeg fikk oppleve sterkt savn. Og jeg ble kjent med kjærlighetens pris. Og midt i mørket bøyde jeg meg over kjøkkenbenken for å se ut av vinduet på tårnet i den svarteste kvelden, og der så jeg det. Det lysbesatte tårnet. Det var en åpenbaring. Halleluja. Det grå tårnet i den mørke kvelden var blitt knallende rødt og lyste opp hele verden. Det var et juleunder. Et fargevidunder. Et rødt adventsunder.
Alt av grå betong er stygt, sa noen. Og jeg tenkte på våtromsplatene med betongfinish som er så moderne nå for tiden. Jeg synes de er litt raffe og røffe. I kombinasjon med noe annet tøft, liksom. Til og med tårnet i Åsen er jeg blitt glad i. Ja, faktisk stolt over. Hele året. Og jeg gledet meg til desember i år fordi jeg var spent på om noen skulle slå på lyset igjen. Det blå. Det røde. Regnbuefargene. Striper i rødt og hvitt. Striper i grønt og gult. Så crazy og kult det bare kan få blitt.
Tårnet i Åsen er blitt et fyrtårn for meg i mørketiden. Det er et ikon som gjør meg glad og stolt. Lyset gir meg en enorm kraft og glad glede og tro på byen jeg bor i. Det skifter farge og skaper en levende mørketid med fantastisk fargemagi. I desember står tårnet i Åsen og lyser for håp og står og skinner for seg selv og oss som er tilstede.
Takk for lys med håp og glede!
Margit Langseth
28.12.2021
