Der var et stort tre i hagen da jeg var liten. Den store lønna med den svære stammen og de massive greinene. Som stod i feil ende av hagen. Og vi ungene elsket det. Stortreet.

Treet stod på den siden av hagen hvor de voksne aldri var eller kunne følge med gjennom vinduet. Vi måtte være to for å klare holde rundt stammen. Vi gjorde ofte det. Klemte treet, liksom. Og holdt hender.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

På 1980-tallet bygde vi på huset fordi vi manglet et soverom. Da ble soverommet og kjøkkenet sagd vekk. Ja, altså den greina hvor man kunne legge seg strak ut, og som du også kunne sitte på og røre i liksomgrøten i liksomgryta i fordypninga i armhulen på greina ovenfor. For treet var et hus. Vårt hus. En lekehytte med stue og bad og kjøkken og soverom og veldig mange etasjer.

Stortreet var dukkestue for barbier og med et tau og en planke med hakk ble den en fornøyelsespark. Den var turnstang og treningsstudio. Treet var en god venn som alltid lyttet. Som alltid kom når du inviterte til fest. Treet gjorde deg usynlig og lagde et hemmelig rom. Vi risset inn bokstaver inn i barken og gjemte drømmepapirlapper i sprekkene. Treet var Snapchat og Facebook og Instagram. Treet var høy måloppnåelse i refleksjon og analyse. Check, check, liksom. Men det visste vi ikke da. Det var helt naturlig med store tanker om livet og alle som bodde i den lille byen nedenfor treet vi satt i. Treet var vår helsesøster og miljøarbeider og tørket våre salte tårer med sitt grønne bladverk. Det store treet var vår venn. Treet var vårt liv.

Og nå står det bare der. Stortreet. Stille, stille vokser det seg enda større og sterkere. Eller kanskje blir det bare gammelt og råttent. Snart hundre år i stammen. Ny årring for hvert leveår. Greinene brer seg over huset, så det vokser mose på taket og takrenner blir tette. På gamle ting vokser mose aller best.

At tider kommer og de henruller, det vet vel mennesker flest. En tid for barndommens viltre somre, en tid for glede og tid for fest. Men så knekker greiner og vi må grine for mange sorger som bare kommer. Vi må ta avskjed når det smerter aller mest.

Margit Langseth

15. september 2020