Jeg sluttet med å sende ut julekort til slekt og venner det året jeg fant dem hengende i en tøypose bak døra, i juli. Dessuten nekter nok ungene å få fjeset sitt trykt på et papir som sendes til folk de aldri har møtt. Men jeg skriver fortsatt noen julebrev. Det gjør jeg. Sånn som dette. Det er mitt julebrev i år.
Det er klart at jeg hørte bjellene i ‘Driving home for Christmas’ med Chris Rea langt der bak i hukommelsen et sted der jeg kjørte gjennom snøskavlene på vei til hytta på ei øy langt uti havet i kveld. Men det var ikke julen jeg tenkte mest på. Det var et veiskilt.
For ja. Jeg tenker ofte bakover. For det er jo det som har skjedd og skjer i livet mitt som er det viktigste for meg. Det som former meg, styrker meg og merker meg. Og fremtiden kjenner ingen, det vet vi jo. I morra kan jeg jo våkne opp og være dau, ikke sant.
Og ja. Så av alle fine, rare, gode og triste opplevelser i akkurat dette året der vi som alltid følger årstider og måneder og uker, så var det et skilt jeg husket aller best. Ja, det var det jeg tenkte på mest i snykovet med Chris Reas hese røst som sang inni mitt hode. ‘Driving home for Christmas.’ Jada, det er snart jul igjen, men nå vil jeg tenke tilbake.
Jeg stoppet bilen ved en brøytekant ved hytta og tenkte at om brøytebilen kommer til Brasøy i morgen, så blir bilen kanskje innesperret her. Og hvis brøytebilen ikke kommer, så kommer jeg meg ikke over skavlene på veien opp bakken, liksom. Men jeg har jo føtter, tenkte jeg. Har jo vanligvis aldri bil med på hytta. Men. Det går nok bra. Jeg dør jo ikke. Forresten. Har jeg egentlig spade i naustet? Jeg forlot de meningsløse bekymringer i snyskavelen og stampet meg vei inn på hytta for å skynde meg å få fyr i vedovnen. Det var viktigere ting å gjøre. Jeg måtte finne bilde av skiltet!
Jeg har alltid vært opptatt av skilt. Ja, ikke alle skilt i verden. Men de som er grafisk ryddige i bra farger og med symboler eller tekst som betyr noe. For meg. Det er jo noe med de ordene og meg. Jeg skjønner jo det nå, når jeg tenker meg om. Jeg er jo blitt 50+. Da skjønner man jo som regel litt. Det er jo nesten som malerier, ikke sant. Kunst. Et visuelt uttrykk som gir mening – for meg!
Det er ikke det at det ikke skjedde ting i livet mitt dette året. Tvert i mot. Begge gutta hadde skoleavslutninger, og jeg gråt av glede og stolthet. As usual, liksom. Min nydelige niese giftet seg i et drømmebryllup på vakre Dønna med alle i familien vår tilstede. Sukk. Det var vakkert! Jeg har hatt besøk av gode venninner på øya. Vi kunne igjen treffes med familie og venner til fest og festival og konsert og teater og gå på pub. Jeg har reist nye steder og sett gamle steder med nye øyne. Lofoten, baby. Hallelujah. Og jeg kan fortsatt drikke vin med mamma og pappa. Jeg er ofte på kafé med venninner. Og jobben min og mine kolleger er heilt topp. Og. Faktisk. Jeg har badet i havet. Flere ganger. Om vinteren!
Og klart det har skjedd trasige og triste ting. Jeg bærer alltid med meg venners og flere kjære mennesker skjebner i mitt hjerte. Og jeg gjør så godt jeg kan for å støtte og hjelpe. Det er jo sykdom, nød og ja, dessverre, døden kommer jo til oss alle. Vel. Og så gikk jeg vel litt på snørra innemellom, og jeg fikk meg vel en bra smell på trynet jeg også. Men det trenger vi ikke snakke om nå, ikke sant. For sånn er livet. Livet er sånn.
Men det var det skiltet, ikke sant. Og det var jo selvsagt under årets herligste eventyr. Jeg gikk jo den turen jeg har drømt om. Og husket på sønnens ord. ‘Følg drømmen din, mamma.’ Så jeg dro. Jeg dro på vandring. Og alt som skjedde der, med gnagsår, varmen og tralala, ja, det kan dere jo lese om en annen blogg.
Men det var jo der det var. Skiltet!
Og jeg var jo på tur, da. En laaaaang vandring. Det var vakkert, det var heftig og alt som jeg så med mine øyne underveis, det så jeg for første gang. Og turen var en ‘ut av deg selv opplevelse’. Jeg så meg selv gå der nede på jorda på vei gjennom livet, på vandring, på vei, liksom. Så en av dagene. Etter nok en lang dags marsj. Etter noen svette høydemeter. Etter å ha gått og gått, fulgte vi en vei bortover. Så kom det en liten bakke og jeg tenkte. Huff, – nok en bakke. Øverst i bakken var et veiskille. Til venstre. Til høyre. I midten stod skiltet. Et vanlig trafikk-skilt. Et stopp-skilt. Full stopp!
På skiltet hadde noen skrevet ‘STOP complaining’ og under stod det med mikroskrift ‘start living.’ Og om det var været eller selskapet eller turen eller hva det var, så grep ordene meg så sterkt! Og selv om jeg var sliten, sikkert litt lei og garantert kaffetørst, så kjente jeg at hodet og hjertet og musklene ble fylt av energi. Som en kraftig forelskelse. Eller rus. Eller var det en guddommelig kraft? Eller energi fra alle tusen mennesker som hadde gått forbi det skiltet?
Ja, ikke vet jeg. Men jeg kjente livskraften boble i kroppen, og jeg følte en uendelig takknemlighet. For at jeg fikk livet i gave. For at jeg har fine folk som er glad i meg. At jeg kan få gjøre sånne ting. Som å gå på kafé, ha det fint på jobb og spise middag med ungdommen heime. Som å gå. På mine egne føtter hvor jeg vil! Det er vel alltid noe man kan være takknemlig for?
Så kanskjekanskje skjønner dere nå. At et skilt kan bety mye – for meg.
For av og til trenger man en påminnelse på hvor hardt og hvor deilig livet kan være. Det er jo akkurat det som er selve livet.
Og så håper jeg at du et eller annet sted på din vandring finner et ord eller ting eller opplevelse som gir deg kraft og lyst og mot til å møte julen, et nytt år og de dagene som ligger der foran deg og venter på akkurat deg.
God jul!
Med beste ønsker og hilsen fra meg.
M
En ekstra takk, klem og hilsen til min gode tur-venninne og sjelesøster, Karen!
Margit Langseth
Brasøy, 7.12.2023
