Sørveggen er den mest krevende av alle vegger, og særlig her på Helgeland hvor de er svært værutsatte. De er familiens sorte får som ingen vil bry seg om, men som irriterer alle. Stakkars sørvegg. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke på deg. Det var nettopp du som stod der og ventet på maling hele sommeren, mens vi brukte finværsdagene til å nyte ferien, være sosiale og slappe av med en kaffekopp i solen. Du stod bare stille og så på.
Så kommer skolestart, jobbstart og nystart med møter, treninger, kamper og alt det der. Og den første fine høsthelgen møter jeg blikket til sørveggen, som er blitt grågusten og bleik, og ser lei seg ut. Jeg tenker at jeg skal nevne det for mannen huset igjen, at det kanskje er på tide, men så kommer jeg på noe han stadig sier: «Det er jo ditt hus». Og da bestemmer jeg meg plutselig for at jeg kan da male selv, førr farsken! Malingsspannet med beste sort Optimal står akkurat der jeg satte det i vår. Malingskosten er klar. Ja, jeg har til og med kjøpt en profesjonell beskyttelsesduk for å unngå malingsflekker. Så hva venter jeg egentlig på?
Jeg kjenner meg som nyforelsket der jeg spretter opp tiliterspannet. Håret er i hestehale. Nytt malehyr,- det er jo en stund siden sist… Jeg stryker den sørgende sørveggen opp og ned og merker knapt at skyene samler seg over meg. Først synes jeg det var deilig med litt sval høstvind. Helt herlig! You go, girl! Frisk luft, fysisk fostring og et fullgodt arbeidsstykke. Snakk om hattrick!
Men så løsner håret og vaser seg inn i malinga. Vinden tar tak i dråpene på kosten. Malingen skvetter bortover. Malingsbeskyttelsen oppfører seg høyst uprofesjonelt og bølger seg på plattingen. Den grå filten blir et flyvende teppe. Jeg metter kosten mindre og maler så raskt som jeg bare kan. Ja, jeg maler og maler og det blir så fint og flott. Men det er et kappløp med vinden, og jeg håper at de svarte skyene ikke bringer regn akkurat på min vegg.
Fra å være nyforelsket går følelsen over i sinne og aggresjon. Sørveggen tar imot både maling, bannskap og oppbygd irritasjon samlet opp gjennom ei hektisk uke. Edder og galle kommer ut av munnen min mens de hvitmalede hårstråene står rundt ansiktet som en fråde og malingsdråpene flyr sidelengs mot vindusruta. «Mitt hus, og mitt hus, fru Blom». Dette er sannelig mannfolkarbeid, tenker jeg, mens jeg vaklende går ned stigen en gang til for å fylle isboksen med en ny malingsklunk.
Men så, etter noen timer, tar jeg stigen ned og beundrer den fine, hvite sørveggen. Jeg glemmer at jeg har vært gjennom en storm balanserende på en trepinne med begge hender som holder hvert sitt. Lykkehormonene raser rundt i kroppen når jeg klemmer igjen malingslokket når jobben er gjort. Sånn! Sannelig en salig stund.
Når jeg da ser opp, står veggen der og smiler til meg. Med nymalte vannbord og ikke alt for mange «helligdager». Jeg er fornøyd, jeg. Nesten lykkelig! Veggen lyser opp og er glad.
Jeg tror sannelig jeg har fått meg en ny venn, – sørveggen!
ML
Publisert i Helgestemmen i Helgelands Blad, september 2017
Margit Langseth
