Jeg skriver aldri om ting som har med prestasjoner eller ønsket om et perfekt ytre eller materielle ting å gjøre. Tror jeg, da. Jeg vil ikke det.

For jeg blir inspirert av og elsker fine utsikter over fjell og fjord. Og jeg liker folk. Det vil jeg gjerne skrive om. Og jeg prøver å være et motstykke til mange andre i sosiale medier. Fordi det er nok av andre som skryter over hva de har prestert, eller de prøver å presentere seg selv i pene poseringer for å komme nærmest mulig det perfekte. Det er nok av andre som gjør akkurat det. Kanskje gjør jeg også det ubevisst og innimellom. Men jeg er ikke opptatt av sånt. Og jeg prøver skape et motstykke til alle rosabloggene og treningsbloggene og interiørbloggene. De som får deg til å føle at du ikke er lykkelig nok eller ikke sprek nok og ikke vakker nok eller at du er unormal fordi du har slitte møbler og rot i skuffene. For det er nok av andre som vil fremheve sin egen perfekthet for å selge seg selv og tjene penger eller for å styrke sitt eget godt skjulte og svake selvbilde. Jeg blir kvalm av sånt. Og så tror jeg det ødelegger meg litt. Bittelitt. Sånn litt og litt. Og jeg tror det ødelegger mye for mange, særlig for de unge. Muligens.

Nå kan det hende at noen mener at også jeg fremstår som forståsegpåer eller dytter på andre det jeg trives med og synes er viktig og søker i livet mitt. Kanskje er jeg sneversynt og naiv og fremstår som snål og rar. Og jeg lever absolutt ikke et perfekt liv, og det vet jeg ikke om jeg vil eller om jeg noen sinne vil komme til å gjøre heller. Jeg er vel et helt vanlig A4-menneske som bare prøver å leve mitt liv slik jeg tror det blir best for meg og mine. Med jobb og familie og det som hører med av smått og stort. Jeg prøver å oppføre meg med sunn fornuft og ha god folkeskikk. Og jeg har masse følelser. Til tider alt for mye av akkurat det. Ja, huff. Dere skulle bare visst…

Og jeg kan si med en gang at jeg ikke ønsker å fremvise mitt virkelige privatliv med mine aller innerste tanker og følelser på Facebook. Men jeg kan fortelle at mitt liv svinger opp og ned og hit og dit som de fleste andres liv. Og kanskje svinger det til og med litt ekstra. Og jeg har jo tidligere skrevet om rotet og støvet og stresset mitt, alle regningene og de umulige oppgavene. For sånn er livet mitt. Men jeg kan selvsagt ikke utlevere den indre kjernen i mitt privatliv eller yrkesliv selv om jeg antyder ting av og til. Men jeg prøver i alle fall å være ærlig og ekte, og jeg bare MÅ skrive om ting som opptar meg. Så får du velge om du vil lese. Helt frivillig. Rett og slett. Det er jo opp til deg.

Jeg oppdaget plutselig en dag for noen år siden ordene og ordene fant meg. Liksom. Akkurat da hadde jeg en tung periode. Det kan ha vært mange ting som gjorde det litt mørkt, men det betyr ingenting nå. For livet er jo sånn. Det er ikke solskinn og idyll hele tiden. Veldig sjeldent er det vel bare fryd og gammen, egentlig. Det meste er vel på det jevne med de fleste. Hverdagen heter det visst. Og når ungene er friske og ting ruller avgårde, så er de fleste av oss takknemlige og fornøyde. Det vet sikkert alle som har levd litt. Men midt i livet fant jeg altså ordene og i ordene fant jeg meg selv igjen. Og så fikk jeg også medisiner for det som ikke fungerte lenger i kroppsmaskineriet slik at stoffskiftet og d-vitaminene kom på plass, og jeg gjorde i tillegg noen valg som var smarte for meg. Jeg valgte bort politikken, skrudde ned tempoet og prioriterte familien, venner og meg selv høyere opp på lista. Og jeg begynte å si nei, også til ting som hørtes spennende ut. Og det er helt sant, selv om min far kommer til å løfte på øyenbrynene når han leser dette. For han synes jeg sier ja for ofte fortsatt. Og det var nok flere folk som hjalp meg å skru på lysbryteren for meg igjen. Vips, liksom. Så ble det lys. Og jeg skriver jo fortsatt og enda mer fordi det fremdeles er viktig for meg. Og ja, jeg blir selvfølgelig glad hvis du liker det jeg skriver. Men skriving er egentlig rein egoisme. På et vis. Men det er selvsagt veldig artig når noen kommenterer det jeg skriver. Og mange sier de kjenner seg igjen. Eller at de liker å lese fordi det er lett skrevet eller er et humoristisk skråblikk på tilværelsen. Antirosa. Men jeg kommer aldri til å prøve å selge deg noe. Jeg vil bare vise deg ordene slik de kommer til meg. Skriveriene er på en måte mitt testamente til mine sønner. For at de eller andre kan lese og tenke at sånn var ho Margit. Jeg vil at mine sønner skal arve antirosa fra mora som de kan ta med seg i sine uperfekte fremtidige familieliv med en uperfekt livspartner i et uperfekt hjem.

Så blir ordene mine født når jeg selv minst aner det når bokstaver og tanker smelter sammen og deler seg og dobler seg på nytt og på nytt til setninger og avsnitt til et skribleri. Og jeg noterer på mobilen eller notatboka mens jeg er i bilen eller på ferga eller på kjøkkenet eller på fjellet. Og det blir det det blir. Periferiskribleri.

Og jeg skriver vel litt om mitt liv på min måte akkurat som en maler fyller et lerret med former og farger. Eller en forfatter skriver en roman. Eller en poet skriver poesi. Og jeg fant min form i blogg og på Facebook. Og så en dag. En vakker og skummel og rar dag. Da har jeg skrevet en bok. Det ligger vel fire hundre uferdige sider på et hemmelig sted. Min uferdige roman er ikke klar enda.

Men i dag skal jeg skrive om meg. Og kanskje litt deg. Det kan bli litt personlig. Men det skal ikke bli for privat. Og jeg skal ikke skrive om prestasjon eller perfeksjonisme. Men jeg kan godt skrive litt om meg. Nå. For å stå litt i mot rosapresset og alt det der. For jeg ser og leser at folk er opptatte av kropp. Særlig nå om sommeren. Sommerkroppen. Jeg hater det uttrykket. Men jeg elsker sommeren. Og jeg bryr meg ikke om været. Sommer med stillongs går like bra som sommer med shorts. Og når det blir sommer, så popper det opp dette uttrykket. Sommerkroppen. Og ærlig talt dere, om det er sommer eller vinter. Jeg har i mitt 48 årige liv enda ikke møtt noen som har sagt. ‘Jeg er fullstendig fornøyd med kroppen min.’ Meg selv inkludert. Men alle har vi en kropp. Og vi er den personen vi er. Er ikke det godt nok, det da? Og hvordan i svarte faen kan kroppen være sesongavhengig? Jeg skjønner ikke det der, jeg. Og jeg vil ikke skjønne det heller fordi det bryr meg ikke. Kropp er kropp. Og vi har alle hver vår kropp med sitt særpreg og sine styrker og svakheter.

Jeg kan vrenge av meg kjolen på brygga mi eller terrassen hjemme eller hvor som helst, og jeg soler kroppen min i undertøyet. Det skjer jo ikke for ofte her nord. At det er så varmt, mener jeg. Og jeg bryr meg ikke om ungene og gubben eller nære venner ser meg da. Og jeg får si som farmora mi sa på klingende bergensk: man ser ikke mer enn det Gud har skapt. Men det er klart. Jeg vil ikke vise frem hele herligheten til hvem som helst. Litt blygsel har man vel i min generasjon. Vi som vokste opp Sloggi Maxi og svære åttitalls Adidas-shorts og singlet som beste sort bikini. Ja, samma det. Det er min kropp, og jeg bestemmer over den. Og den er som den er. Det er både sikkert og visst.

Jeg liker kropper. Ja, det gjør jeg. For inni kroppen bor det noen. Og jeg liker først og fremst folk. Jeg elsker fine folk med sjel. En sjel med intelligens, tanker og følelser. Det er personligheten og sjarmen og varmen jeg bryr meg om. Ikke utseendet. Om du er høy eller lav eller har muskler eller ikke, har lite hår, mye hår eller null hår, ja, det bryr jeg meg ikke om. Jeg gir blanke faen i om du har sixpack eller ‘vaskeballmage’ – bare du er hyggelig. Det ville være like absurd som om jeg skulle bry meg om hvor du bor, hvilket hus du har eller hvilken bil du kjører. Det viktigste er blikket ditt, at du kan lytte og snakke og smile litt. Ja, og er du blind eller døv eller stum eller mangler tenner, så gjør ikke det noe heller, bevares. Det tar bare litt lengre tid å bli kjent, kanskje.

Og jeg kan godt si at jeg gjerne skulle hatt en Tesla. Fordi jeg liker kule biler. Og jeg elsker kjøre Tesla når jeg får låne en. Og jeg liker store motorer på bil og båt som akselerer raskt. Jeg elsker fart. Og jeg skulle gjerne hatt et stilig hus som var ferdig oppusset og nymalt og en hage med en terrasse som alltid er nybeiset og en blomsterprakt som jeg kunne være stolt av. Og at jeg kunne invitere deg inn i huset mens du sa ‘wow’ og du sa at innredningen var som klipt ut av Bonytt. Og jeg skulle gjerne vært 10 centimeter høyere og hatt blankere hår og finere hud og kunne gå i høye hæler og smarte små skjørt og bluser i størrelse 38. Størrelse 38, du. Ja, fy farsken. Sånn at magen var flat og puppene kunne stå bare litt ut i en perfekt B-cup. Herlighet, assa. Det hadde jo vært knall, det. Nesten perfekt, liksom.

Men det er ikke sånn livet mitt eller jeg er. Jeg kjører en gammel, skitten og bulkete og billig stasjonsvogn. Jeg har riktignok et stort hus med fin utsikt. Men det vil koste millioner av kroner å sette i stand huset til perfekt standard og hagen er uregjerlig og har overgrodde blomsterbed. Og jeg har brunt gulvteppe fra 1975 på soverommet. Og så er det kroppen. Min kropp. Kroppen min er den samme, både sommer og vinter. Den er plus size med bulker og valker og flekker og operasjonssår og et ansikt med uren hud og bollekinn og hårete legger og hengende pupper i en BH som lager hakk i skuldrene. Og jeg får aldri i livet en sixpack på magen. Aldri. Dessuten er magemusklene mine revnet fra navlen og er godt stykke nedover etter to graviditeter.

Men jeg føler meg likevel heldig. Jeg kan kjøre bilen min hvor jeg vil. Jeg har et eget hus. Og jeg har en kropp som fungerer og som er min. Og jeg er meg akkurat like mye nå som dengang jeg var 45 kilo og brukte størrelse 36 og hadde smalskjørt og stiletthæler. Og det verste er vel egentlig at jeg følte meg feit den gangen også. Jeg var ikke lykkeligere da heller. Jeg hatet ørene mine og at jeg hadde mørke hår på armene. Det var vel mer jeg ikke likte med meg selv da jeg var tynn og ung, selv om fremmede menn snudde seg etter meg på gata. Men så blir man jo klokere med alderen. Og tryggere på seg selv, heldigvis. Og jeg er meg. 100%. Og kroppen min er som den er akkurat nå, og det er helt greit. Og de der kiloene. De bare er der. Og jeg kjemper jo en evig kamp med dem. Jeg prøver å kvitte meg med noen av dem sånn sakte, men sikkert. For jeg ønsker jo ikke ha dem der alle sammen. Rundt magen. Til evig tid. Men det er ikke det som er viktigst i livet for meg. Og de bare kom med stress og søvnmangel og graviditeter og er også et klassisk symptom på en medisinsk diagnose jeg må leve med resten av livet. Men jeg er jo den samme. Jeg er meg, Margit. Og jeg stresser meg ikke syk og ihjel for de ekstra kiloene. Det har jo ikke noe poeng.

Og jeg vil si til alle jenter og damer og gutter og menn. Eller de som kjenner noen som baler med å akseptere kroppen sin. Velg bort alle mennesker som ikke respekterer deg for den du er. For du er akkurat god nok. Bruk kroppen din og dine talenter på det du ønsker og som gir deg glede og utvikling. Og aksepter kroppen din. Med kviser og skjevheter og bulker og valker og rare pupper og merkelige navler og slapp hud. Det vil gjøre livet ditt så mye bedre og deiligere. Om du er tynn eller tykk eller kort eller lang. Du er den du er uansett om du får flere eller færre kilo på kroppen. Og du bestemmer over din kropp. Så bær den med stolthet og vær den du er og ønsker å være. Og kjenner du noen som strever. Så si det til dem. At du liker dem for den de er. At du er glad i en onkel uten hår, ei tante med mage og bestemor som er tynn som ei fyrstikk eller en ungdom med fjeset dekket av kviser. Kroppen er jo bare en kropp. Du er ikke kroppen din, liksom. Det er personligheten som bor i deg som teller for andre. Basta.

Og jeg er glad for kroppen min. For den gir meg livet. Hver eneste dag. For ved et under ga kroppen meg to friske sønner. Den gir meg opplevelser og tar meg med dit jeg vil. Jeg elsker å gå, og nå har jeg fått meg piggjoggesko og kan trimme vinterkroppen når og hvor jeg vil. Den kan lukte kaprifol på sensommeren og smake jordbær og kjenne kjølig sateng og klemme varm hud. Kroppen min kan kan svette og puste og dampe og nyte og eksplodere. Jeg kan høre på musikk og lese og se på vakker kunst og arkitektur og natur. Jeg kan danse. Kroppen min elsker å danse. Og jeg danser!

Og hvis du tror jeg synes huset ditt eller bilen din eller jobben eller karakterene dine eller musklene dine er viktige enn hvem du er, så tar du feil. Jeg liker deg ikke bedre om du har en dyr bil. Og jeg kjenner jo folk som har merkeklær og designerhus og matchende garasje med en millionbil i. Og jeg kan garantere at jeg var like glad i disse folkene da de knapt nok hadde nok penger til månedskort på bussen og leide en trasig hybel og hadde en gammel dongeribukse med hull på kneet. Den du er er viktigst for meg. Det er deg, vet du. Glem aldri det. Aldri.

Og det er heller ikke huset eller bilen eller jobben eller kroppen som definerer meg. Ingen kommer til å like meg mer med dyr bil og fancy hus og tynnere kropp. Bilen min funker, den. Og huset har nå fått tett tak. Og kroppen min virker bra, den. Jeg har det bra og er takknemlig. Bevares. Og jeg liker kroppen min fordi jeg faktisk lever. Jeg lever til tross for diagnoser og fødsler og merker og sår. Kroppen er bare min og er det eneste jeg virkelig eier fullt og helt i livet. Og jeg går gjerne naken i huset om jeg har lyst til det. Sommer som vinter.

For jeg er meg og du er deg og kropp er kropp. Om det er sommer eller høst eller vinter eller vår.

Samma det.

For meg.

Margit Langseth

Brasøy

21.07.2019