Og jeg fikk fullstendig og ufrivillig flashback til 1986 og deromkring. Da jeg gikk i svart skinnminiskjørt og en alt for stor catalinajakke i skinn som jeg lånte hos en av mine kompiser. Jeg hang jo med rockerampen på Sandnes. Sandnesrampen. Ja, men de var sånne snille puddelrockere med mye hår og store smil. Åttitallet, assa. Jeg ble litt svett av å tenke på det. Så ble jeg litt rørt, jeg. For det var good times i den verste og aller beste ungdomstid. Min ungdomstid.
Jeg ønsket meg jo MC-jakke dengang. Disse tøffe og raffe og rå skinnjakkene som selvsagt egentlig var best egnet for motorsykkelkjøring. Og jeg drømte om en sånn svart skinnjakke. Joda. For øyans store skrekk, min slektning, Pønke-Trine, hadde svart lebestift og neglelakk og en sånn skinnjakke med påskrevet hvit skrift. Det stod sikkert noen fy-ord. Fuck og sånn. Som sjokkerte gamle damer. Ja, hvis de som forstod hva det betydde. Eller de antok vel sikkert det var noe stygt. Og det så jo ikke pent ut. Det så jo ut som en måse eller ti hadde gjort sitt fornødne på skinnjakkeryggen. Særlig sexy var det vel heller ikke med grønt hår farget med konditorfarge. Hvis regnet kom. Men jakken. Jakken var tøff. Raff og kul og heyheyhey. Den knirket og knaket og luktet skikkelig skinn. Det var Gry Jannicke Jarlum. Rock’n roll. Rett og slett.
Det var jo på åttitallet. Med punkere og Blitzhuset og metallmusikk og hele protestsulamitten. Det var kjettinger og lenkegjenger og okkupasjoner og bensinbomber og Stein Lillevolden. Det var rockerne mot jappene. Det var krig. Det var nittenhundreogåttitallet.
Og det gikk til og med to hanekammer rundt i byen. Lille Sandnessjøen, liksom. En rød og en grønn. Stive som sagblader. Fryktinngytende. Wææææh! Jeg tror mamma sikkert gikk over på andre siden av gaten når de kom i bredden de to pubertale guttene med armer så lange at de neste slepte nedi bakken. Og skrekkens hanekam ble til ved hjelp av strykejern. Og jeg så det jo for meg i mitt indre at de to tøffingene stod med hodet på tvers på strykebrettet hver morgen. Kanskje ikke så rart at hanekam har vært sjeldne å se siden da.
Nå for tiden går jo demonstrantene i bunad og Nesna-lobber. Bunadsgeriljaen brer om seg og får mye fortjent oppmerksomhet. Og de stryker linskjorta si for å fremheve budskapet sitt og bruker ord og gaver og geriljabroderier og Instagram og Facebook og hashtagger som sitt politiske våpen. Nå trykker man liker eller setter inn et sintfjes på Facebook i stedet for å lenke seg sammen med kjetting og hengelås. Folkemakt lever fortsatt med nygammel innpakning. Og alt går i sirkler, tenker jeg. Sånn som med MC-jakker. Og bunader.
Og mens bunad assosieres med hardingfele og trekkspill, betyr MC-jakken rock’n roll. Det er rørelse og bevegelse og det svinger med heftige gitarriff og trommesoloer. Det er metal, heavy og rock. Metallisk og tungt som jern og knasende som et steinras. Metallica, Iron Maiden og Rollings Stones. Og det er heftig. Og rocken lever videre med sine dundrende lyder og saftige og sinte og sarte tekster.
Og jeg er takknemlig for musikken som lever videre. Det er ungdommens uttrykk, selv om Mick Jagger nærmer seg 80. Noen blir jo aldri gamle. Og jeg er fortsatt litt fjortis fra 1986.
Jeg er takknemlig for at min sønn oppdaget sin musikk gjennom musikkskolens trommeundervisning og Spotify. Gjennom en gammel elektrisk Fender- gitar med en støvete forsterker. Gjennom musikklæreren Herbjørn og faget sal og scene på ungdomsskolen. Gjennom guttebandet som øver i kjelleren så det durer i veggene. Og jeg blir imponert over hva ungdommen nå til dags lærer seg selv gjennom YouTube og gudvethva.
Jeg blir stående i trappa mens de drar i gang sitt repertoar som utvides litt og litt. Også når de blir lei av Metallica sine fineste og de mest ville låtene, og plutselig spiller Åge. Ja, særlig da. Ja, da blir jeg rørt og beveget og det bruser ei elv inne meg igjen. Og jeg bare står der litt. Eller lenge. Og lytter til ungdomstiden.
For da er jeg tilbake igjen til 1986 og siste dans på diskoteket jeg ikke husker lenger hva het. Men jeg husker sangen. Jeg husker ikke hvem jeg danset med, men jeg husker stemninga. Det finnes jo bare en siste dans når mørket senker seg og man går stilt igjennom rommet. Og ja, det finnes lys og varme. Også i 2019.
Det finnes så masse lys og varme i dagens ungdom, og jeg blir så spent for hva fremtiden vil gi når jeg ser min store lille snille rockesønn ta på seg en knirkende MC-jakken med alle lommene og glitrende glidelåsene mens han forsvinner ut ytterdøra.
Da blir jeg rørt og glad og får lyst til å rope ut.
Rock on, baby. Rock on.
Margit Langseth
21.8.2019
Publisert med tillatelse av et familiemedlem som kan identifiseres. ❤️
