Det er vel omtrent spørsmål nummer tre man stiller når man treffer en potensiell kjæreste. Hva spiser du på juleaften – ribbe eller pinnekjøtt? Som regel får man et spontant svar og da kan man klarere et potensielt stridsspørsmål først som sist. Jeg hører stadig om de som lager både ribbe og pinnekjøtt på Norges mest tradisjonsrike dag, selveste julaften. Ja vel, da.
Nå blir statsministeren kritisert for å kaste ut dette spørsmålet i sosiale medier. Ribbe eller pinnekjøtt? Og det i etterkant av at partiledere stilte opp i julegensere i Debatten. Slagsvold Vedum stilte med blond parykk og så helt latterlig ut. Og det kun kort tid etter han syngende og dansende ble avslørt som det utkledde fugleskremslet, i beste sendetid på NRK. Det var vel neppe bare meg som lurte på hva i helvete er det som skjer? At det går an, liksom. Midt i pandemi, midt i Moria, midt utkastelsen av den unge Mustafa, midt i en verden hvor barn dør av sult og sykdom de kunne fått vaksine for. Midt i en syk, syk verden. Går det an?
Jeg har tenkt mye på denne saken. Og på mange andre ting jeg ikke forstår her i verden. Som hvorfor folk ikke bare kan være snille mot hverandre.
Selv Nakstad snakker om juletradisjoner som sitter i ryggmargen. Som om juleribbe er en viktig del av vår mentale helse eller en av kroppens viktige næringsstoffer som må etterfylles gang i året. Og kanskje er det sånn at tradisjoner fra egen oppvekst er en så viktig del av vår identitet at vi ikke kan være julemiddagen foruten. Ja, jeg vet ikke akkurat. For det gikk helt fint det året jeg feiret julaften, eller 1. juledag, downunder, på ei strand utenfor Sydney i bikini. Det var helt topp, egentlig.
Men en ting er sikkert. Julen forsterker alt. Er du lykkelig med din lille familie og kommer noen du er glade i heim, så gleder du deg så hinsides til det. Du kan ikke vente med å dekke på med krystall og porselen og servere familietradisjoner på et sølvfat. Men er du ulykkelig i livet ditt eller gruer deg til å være nær noen du kanskje med god grunn hater av hele hjertet ditt, så kan ikke verken ribbe, lutefisk eller hjemmelagde krumkaker gjøre deg skikkelig glad. Det bare døyver den bitre smaken. Bittelitt, liksom. Og alle julelysene og glitret og stjernene blir bare det de er, nemlig pynt på fasaden. En avledningsmanøver for deg og alle andre, liksom.
Det er ikke så greit alt alltid. Og noen kan jo synes det er overdrevet og latterlig, men mange synes det er slitsom å være engstelig. For koronakrisen. Man kan være redd for å bære med seg smitte til noen i risikosonen eller faktisk bli syk selv. Man kan være bekymret for at mennesker lever i fattigdom og nød. Det er ikke så lenge siden vi selv levde i et okkupert land med folk på flukt. Man kan ha mistet noen man savner ekstra i denne stille tiden. Mennesker dør, det vet vi alle. Mange er ensomme. Utenforskap. Eller man ble forlatt. Dumpet av din livs store kjærlighet. Eller du blir blokkert på Snapchat eller telefonen av en du trodde var din gode venn, og du fikk aldri noen forklaring. Det er så mye negativt som kan skje i livene våre. Og vonde opplevelser har ofte lang holdbarhet. Noen er evigvarende.
Så jeg synes egentlig det var litt fint når Norges statsledere snakket om jul og kledde på seg teite julegensere midt i den mørkeste tiden. Så vi kunne le litt og skjønne at vi er alle sammen bare vanlige folk. Dere synes sikkert det er rart at jeg kan si noe sånt. Ernas spørsmål om ribbe eller pinnekjøtt var kanskje provoserende for mange, men jeg har tenkt at det var litt fint å få litt fokus på noe ufarlig og trygt. Noe å glede seg til, liksom. For er det noe vi mennesker trenger i tøffe tider, så er det litt humør og litt glede. Litt lys og farger. Litt ekstra strøm i sikringsskapet, liksom. Verden blir ikke et bedre sted av at vi har det bare trasig, selv om vi kanskje lærer mest og best om livet i tøffe tider.
Ja, ikke vet jeg for jeg er verken Gud eller Jesus eller Allah eller noen profet. Jeg er ikke influenser eller psykolog eller lege eller psykiater. Jeg fant ikke opp kruttet heller. Jeg er bare et helt vanlig menneske, liksom.
Og så har jeg tenkt mye på døden, da. Worst case scenario, right? Når alt er for seint. Hva angrer folk på at man ikke gjorde før man skjønte at døden var nær forestående? De døende gir ofte andre råd om å følge drømmen sin, magefølelsen, og ikke bare gjøre det du tror som forventes av deg. Ikke prioriter bort familie og venner, kjærleiken, ikke sant. Ja, sånne ting. Bruke tiden på det som egentlig betyr noe.
Og så har du vel hørt den nydelige sangen. Den slo meg midt i solar plexus her i mars en gang. Hvis verden raste sammen, sa var dette sagt. Som for meg handler om kjærlighet. Vennskap. Det å være noe for den ene eller for noen eller mange. Det å bety noe for noen. Se og bli sett, ikke sant? Verdsette.
Så vær nå litt ekstra grei i jula. Med deg selv. Men din kjære. Med ungene. Bestemor. En onkel. Vær snill. Med en venn. Med en ukjent venn. En som trenger hjelp. Og vær grei med en du forlot, med din verste fiende, en du tror du ikke liker. Vær nå litt snill.
For verden blir ikke bedre av å være jævlig, tvert i mot.
Så start gjerne med spørsmålet om pinnekjøtt eller ribbe, og så følger du bare på med det du egentlig ville si.
For i morgen kan verden rase sammen.
Og da er det for seint til å si noe som helst.
Margit Langseth
14.12.2020
