Vi trodde en stund at han skulle dø. Min pappa. Han som skulle leve evig, liksom. Verdens sterkeste pappa. Så lå han der plutselig i senga og sa: Dere må selge båten. Ikke krangle om arven. Da visste jeg at også han selv hadde mistet troen på å greie å overleve.

Min far ble akutt operert ved Sandnessjøen sykehus. Han ble plutselig veldig dårlig, hentet med ambulanse og ble akuttoperert for tarmkreft. Jeg visste ikke engang at min spreke pappa på 82 hadde fått kreft før samme kvelden han ble operert. Og vi hadde jo allerede nok å tenke på i familien med en annen kjær person i familien som også var alvorlig syk. Det ble en svart november.

De første dagene etter operasjonen gikk høvelig greit. De to syke i familien snakket på FaceTime på den nye iPaden vi hadde kjøpt til pappa. De lo de to fordi de hadde lik nese. En plastikksonde som gikk inn i et av neseborene. Det var en hvit stripe med plaster over. Hun som var mest syk lo lengst.

Man kan få superkrefter etter en operasjon, det vet jeg selv. Men kreftene varer ikke så lenge, som regel. Og vi visste at det kom til å ta tid.

Så ble pappa flyttet på et flermannsrom. En stund delte han rom med sin gode venn. Men de klarte ikke snakke sammen. Han fikk ikke sove, og det var utfordringer etter operasjonen. Han var dårlig, rett og slett.

Jeg fulgte min mamma på sykehuset hver dag. Jeg hentet henne hver dag etter jobb med bil. Hun var sterk, men trengte støtte. Hun var veldig lei seg og redd fordi hennes livs store kjærlighet og bauta i tilværelsen bare lå der og var elendig. Etter et kvarter med besøk ble pappa veldig sliten og ga sine hint, så vi kunne si: – Nei, nå tror vi at vi heller skal komme igjen i morgen.

Når vi gikk ut døra måtte mamma gråte litt. Hun ville bare hjem. Til hjemmet. Det trygge. Lage middag og rydde. Holde fast i hverdagsrutinene. Jeg tørket øynene før jeg gikk inn døra i mitt eget hus og laget middag til ungene mine. Det går bra, sa jeg. Nå skal dere få besøke bestefar en liten tur hver, sa jeg. En bitteliten tur bare, sa jeg, for det er viktig nå.

Så fikk han enerom. Og fikk sove litt. En dag da middagen ble servert, selv om pappa såvidt greide puske i seg litt, så sa sykepleieren: -Nå kommer presten. Og jeg tenkte at nå har han gitt helt opp. Kanskje legen har sagt noe pappa ikke forteller. Min sterke pappa. Min viljesterke far hadde ingen vilje til livet mer, tenkte jeg. Han er flyttet lengst bort i gangen for å få en stille død. Terminalrom, tenkte jeg.

Men med enerom kom hvilen. Søvnen kom. Litt og litt. Matbitsmulene ble spist litt og litt. Sykepleierne, legene, presten og besøkene og blomstene og julebrusen og champagnen i vinduet som han ikke klarte å drikke dro ham opp og tilbake til livet. Sakte, sakte, men sikkert til han tok fatt i livet selv. Han skulle ikke forlate oss og dra på den andre siden riktig ennå. Plutselig en dag kjente jeg på kroppen min og stemninga i rommet at det skal gå bra. Det skal gå bra.

Etter tre uker i sykesengen ville min pappa bli kjørt på apoteket. -Jeg skal komme og hjelpe deg å kle på deg, sa jeg. Nei, det skal du ikke kaste bort tiden på, svarte han. Jeg skal være klar når du kommer. Min pappa var kommet tilbake til verden igjen. Den viljesterke og sta gamle unge mannen.

Han satt der i sykehusstolen med høy, rød rygg og dårlig stopping i plastsetet da jeg kom. Med lyseblå skjorte, slips og mørk frakk. Min stilige og konservative far. Han smilte stolt. Jeg ble rørt og sa, – kom, pappa, mens jeg vendte mine tåreøyne bort og ga ham armen. Jeg kjente hvert ribbein på kroppen hans. Og skjortekragen var blitt så alt for vid.

På vei til heisen kikket flere ansikter frem bak glasset på vaktrommet. Neimen, se der er gode, gamle Langseth kommet tilbake til oss. Mens de nye unge ansatte måpte og sa jøss med blikkene. Jeg kjente med armen at min far gjorde et lite hikst med den tynne kroppen under den store frakken som svingte så elegant som mulig mot heisen. Jeg var like stolt som på mine barns første skoledag. Og han var en konfirmant som gikk opp midtgangen. Min kjæreste pappa.

Og etter en tid kom han hjem til mamma og det ble lagt en plan for videre behandling.

Jeg takket min Gud og skaperverket. Det gjør jeg forresten hver eneste dag fordi noen ikke blir syke eller dør den dagen.

Og jeg takket det norske demokratiet i desember 2019 da det ble vedtatt at sykehuset i Sandnessjøen skulle bestå. Her skal hovedsykehuset på Helgeland ligge. Midt på Helgeland. Mitt Helgeland.

For det betyr at vi som pasienter har nærhet til helsehjelp når situasjonen blir akutt. Det betyr god faglig behandling og hjertelig omsorg og varme. For det betyr at andre pårørende kan få besøke sine kjære oftere eller kanskje hver dag.

Sykehuset reddet nemlig min pappas liv. Det fikk ham frisk.

Og nærheten til sykehuset bar både min mor og min far over det vonde og inn i en ny fase i deres liv i lag. For jeg så akkurat det. At sykehus kan redde liv.

Dette er min personlige historie.

Og så begynte rabalderet.

Fagsjefen i Helgelandssykehuset sa at seks operasjoner utført i november ved Sandnessjøen sykehus aldri skulle blitt gjennomført. Min pappa var en av dem. Operasjonen reddet hans liv.

Direktøren stanset øyeblikkelig alle operasjoner innen tarmkirugi. Det raste i media. Og min far sa ingenting. Ingen i familien sa noe. Ingen. Jeg sa ingenting jeg heller. Men vi visste at operasjonen reddet livet til min far, og omsorgen han fikk ved sykesenga ga han motet til å ville leve.

Så kommer nye medieoppslag. Arrangert av fagsjef og direktør i sykehusorganisasjonen med innleid kommunikasjonsbyrå. Det kostet millionbeløp. Og hva som er deres agenda kan vi bare lure på. Men det kom nytt vedtak om åpning, og nå sist denne uken ble det full stans i tarmkirurgi igjen. Helsetilsynet er allerede koblet inn. Datatilsynet. Fortsettelse følger i farsen. Og ettertiden vil nok dømme både fagleder, direktør og andre sentrale personers faglighet og ikke minst personlig vurderingevne. 

Men i motsetning til min personlige historie, så er dette offentlig sak som angår oss alle. Vi ønsker alle sammen pasientens beste ut fra faglig behandling, god pleie og omsorg. Og nærhet til tjenesten. Men ingen kartla eller spurte hvorfor min far overlevde. De spurte aldri de ansatte ved sykehuset hvorfor min far overlevde. Ingen spør om det.

Ingen spurte min far.

Nå kan det godt hende at han hadde klart to timers transport til nabosykehuset med ny runde med klarering ved ankomst. Det kan hende at operasjonen hadde vært like vellykket. Men jeg kunne ikke kjørt min mor dit hver dag. Kanskje bare på lørdag. Eller søndag. Ellers ingen besøk eller julebrus eller hjelp med den nye iPaden. Og kanskje hadde det gått bra det også.

Hvem vet.

Det jeg vet er at sykehus er viktig for folks helse.

Det jeg vet er at i kunnskapsbedrifter er de ansatte bedriftens kapital, humankapitalen. Fagfolkene. Yrkesutøvere. De profesjonelle. De verdifulle.

Gode tjenester skapes med godt lederskap. Det jeg vet er at god ledelse skaper man i lag med sine ansatte.

Og jeg vet at min sikkerhet som pasient avhenger av nærhet til sykehus. Det vet vel alle?

Min tillit skapes av trygghet. Tillit må bygges. Og alle vet at trygghet lett kan rives ned.

Jeg gikk i fakkeltog for Sandnessjøen sykehus sammen med min far, min ektemann og mine barn i 2018 for bevaring av Sandnessjøen sykehus for folket på Helgeland.

I dag slår jeg ring om de ansatte ved Sandnessjøen sykehus.

Sammen med pappa.

 

 

Margit Langseth

Sandnessjøen

14.10.2020

 

 

Publisert med godkjenning av de nevnte personer.