Pamela Anderson
I 1989 kom den amerikanske serien Baywatch. Så kom en flodbølge av amerikansk påvirkning i farger med seriene Dallas, Dynastiet og Falcon Crest. Store skulderputer, høye hæler og tupert hår var rikelig fordelt hos både heltinner og hespetre på skjermen.
Alle husker vel badevakta Pamela Anderson som løp i sakte film med en bitteliten knallrød badedrakt, nylagt makeup og fluffy hår for å redde folk fra drukningsdøden. Hun var en levende barbiedukke.
Jeg ser ikke på TV mer. Fjernsynet gikk ut av sitt konsept etter Big Brother. Av og til lengter jeg etter Fjernsynsteatret i svarthvitt på søndager som viste stykker av Ibsen. Nå høres jeg veldig, veldig kjedelig ut. Kanskje er jeg det. Men livet mitt har nok drama. Og jeg sinnasnekrer helt sjøl og sørger for egenkomponert komedie. Hvis man bare ser etter, så finner man. Tragedier er lett tilgjengelig. Ja, den virkelige verden byr på ekte reality. Jeg har aldri kjedet meg en eneste dag i mitt liv.
Men klart. Jeg ble påvirket at åttitallet. Absolutt. MTV, Videospeilet og Ti i skuddet. Kanskje derfor kan jeg ikke leve uten musikk. Jeg liker gamle actionfilmer som minner om James Bond. Men ville vesten er ikke som før. Tenk at Clint Eastwood er blitt 94 år.
Mine idoler fra 80- og 90-tallet er blitt godt voksne. Oldinger. Mange er allerede døde. Når jeg ser meg selv i speilet på morran, så skjønner jeg jo tegninga. Jeg blir fascinert over hvor godt mange av de gamle idolene holder seg. Jeg tør ikke tenke på hva det må koste av trening, styling, sparkel, silikon, stramming og botox. Mange er vel så proppa av greier at de må behandles som spesialavfall når de dør. Mens jeg bare fallerer sånn naturlig med grått hår, valker og hengepupper og kan gå rett i biologisk avfall.
Men så. Men så, folkens. Så dukket Pamela Andersen plutselig opp på rød løper uten sminke og med håret hengende rett ned. Hun så ut som et vanlig menneske, liksom. Grått hår og vanlige tenner. Og som hun smilte! Jeg ble så glad for at oppi all glam og glitter, så finnes det folk! Ekte og vanlige og helt ordinære folk som eldes. Vi skal jo alle dit – hvis vi er heldige – at vi blir gamle, ikke sant. Vi skal alle dø en gang. Sorry, du. Slutten kommer. Du veit vel det, baby. Det er ingen annen mulighet eller plan for noen av oss. Så vi får bare bruke tiden vår best mulig mens vi lever!
Og jeg tenker. Ære være Pamela Anderson. Takk gudene for henne. Som står i mot verdens oppmerksomhet og mediefokus på den røde løperen og bærer stolt å være naturlig og ekte, liksom. Det rocker. Det er tøft. Det inspirerer. Og. Det er faktisk helt på sin plass. Kanskje gir det litt fred på jorden blant mennesker som aldri blir fornøyde. For når Pamela kan glise med gule tenner og ha håret rett ned på galla, så er det jo så greit. Fritt fram for å være seg selv med hengende hager, fritt voksende buskas, skrukker og rynker i Hollywood! Hurra!
Om det er tiden vi lever i eller bare meg, ja, det veit ikke jeg. Men verden er liksom blitt så syk at det naturlige er blitt unormalt. Så jeg synes det er kjempekult at Pamela Anderson går fram som et godt eksempel for oss alle andre. Er det ikke herlig, da, dere. At vi faktisk kan leve som ekte vare heile veien ut? For når når Baywatch-barbiebaben Pamela Anderson kan gjøre som hun vil, så skal jammen også jeg.
Amen!
Margit Langseth
Trykt først i Helgestemmen i Helgelands Blad april 2025.
Bildet er manipulert med falsk sminke og falsk smil. Men lua, håret og klærne er mine.