Alle som er født vet vel hva en navlestreng er? For vi har alle et merke midt på kroppen der vi var koblet sammen med vår fødemor i svangerskapet. Ja, dere vet – midt på magen der det går innover eller er en utoverkrøll som viser restene etter vår livsnerve. Den gang da livet vårt hang i en tykk tråd.
Jeg har selv fått to barn og vært veldig, veldig heldig, synes jeg. Det var ultralyd og målinger og en stadig voksende mage. Jeg var så glad, så stolt og så nervøs. Det er rart når et lite menneske vokser inni deg og sparker deg i magen og vil ut. Jeg husker ingenting av verken fødsel eller den høytidelige snorklippingen da babyen kom på målstreken. Navlestrengen ble kuttet av jegvetikkehvem. For jeg var bedøvet og begge ungene ble operert ut ved keisersnitt. Så det var verken fødselsromantikk eller fødselsdramatikk, så vidt jeg vet. Men jeg elsker ungene mine.
Og jeg kan huske første dagen i barnehagen da ungen min stod i vinduet med de små hendene klistret på vindusruta. Magen min vred seg og tårene presset på hver gang jeg måtte gå. Jeg kan huske første skoledag med alt for stor ransel og en enorm skolegård uten en Maggy eller en Sonja fra den trygge, lille barnehagen. Jeg kan huske den første turen med innebandylaget uten at vi var med som følge. Jeg stod på Shell med klump i magen og skulle levere ungen min på bussen til Bodø. Nå kuttes navlestrengen, tenkte jeg. Å, fy fader så vondt det gjør. Schmakk! Det sved som bare søren midt i solar plexus.
Så er det leirskole og ungdomsskole. Seriespill i Hamarøy og Trondheim. Og bussen mister et hjul og kjører et reinsdyr til døde. Første fest på Søvik samfunnshus, videregående skole, sommerjobb, kjæreste, sertifikat og plutselig skal sannelig sønnen på guttetur til Praha. Snap, snap, snap. Hvor mange ganger skal den navlestrengen kuttes, egentlig?
Jeg, som aldri har sett en navlestreng i heile mitt liv, jeg tenker ofte på den. For jeg føler den i hjertet, i magen, i nervesystemet og i heile meg. Og jeg tenker at denne usynlige strengen forbinder meg med barna mine. Som jeg har passet og bysset og susset på. Som jeg har prøvd å støtte, hjelpe, trøste og sette grenser for. Som sikkert synes jeg er både rar og teit som ei geit innimellom. Mine babyer som ble barn, som ble ungdommer og som snart er voksne menn.
Navlestrenger skal strekkes og trekkes og kuttes. Når ungene flytter ut. Snap. Når de kanskje en gang blir gift. Snap. Og hvis de får egne barn. Snap.
Og så vet vi alle at livet er livet. Det kommer svarte dager og knuste drømmer. Noen ganger kan det virke som alt håp er ute. Da håper jeg ungene mine ringer heim til mammaen sin. For jeg vet. Snap. Og du vet det kanskje. Snap. Det er jo ingen navlestreng som ryker til stadighet. Det er bare lyden av evig kjærleik.
Publisert i Helgelands Blads ‘Helgestemmen’, 28. oktober 2022
Margit Lamgseth
