Kan du huske følelsen fra da du var liten og det endelig ble vår, og du skulle lære å sykle? Kanskje hadde du en litt for trang Marius-genser med en hals som klødde og neglebitt på småfingrene. Sykkelen var arvet fra eldre søsken og var muligens litt for stor. Noen gikk bak og holdt i bagasjebrettet på sykkelen. Du hadde begge armene festet på det vinglete styret, og du tenkte at dette greier du aldri. Aldri.
Men så tråkket du i litt hardere og festet blikket litt lengre frem. Plutselig merket du at noen ikke lengre støttet bak, og du hører noen rope ‘nå sykler du’ og ‘hold farta!’ Da ble du først litt redd, veldig redd, men så ble du plutselig dronning eller konge og kunne ha syklet til verdens ende om du ville. Det var en deilig følelse av frihet. Og tiden, ja, tiden var akkurat der og da. Du og sykkelen din var midtpunktet i universet.
En klok kvinne sa en gang at å reise med hurtigruta er den beste måten å reise på, for da reiser du ikke fra tankene dine. De går bare i 7 knop, liksom. Det har jeg tenkt mye på. Og det tror jeg faktisk på nå. Og jeg tror det er derfor jeg elsker å gå. Jeg går og går, og så går jeg enda litt lengre. Da får jeg tenkt så godt. Eller mye. Det er nesten like herlig som å lære å sykle. For når jeg går i all slags vær og vind er det bare jeg og mine tanker, og jeg føler meg så fri.
‘Die Gedanken sind frei’ er en sang jeg stadig ofte tenker på for tiden. Sorry, Alf Cramer, men jeg liker den opprinnelige tysksveitsiske versjonen best. Die Gedanken sind frei. Wer kann sie erraten? Sie fliegen vorbei, wie nächtliche Schatten. Kein Mensch kann sie wissen. Kein Jäger erschiessen. Es bleibet dabei: Die Gedanken sind frei!
Jeg vet ikke helt når jeg begynte å gå, for jeg har alltid gjort det, liksom. Det er jo den mest naturlige ting i verden. Men det var vel når tankene i livet ble litt tunge å bære at jeg bare måtte komme meg ut i frisk luft.
Hvis jeg er lei meg, stresset eller sint, så hjelper det på å gå. Det hjelper på alt, for da er jeg jo litt verdensmester. Sjef i eget liv, liksom. Full kontroll på en måte. For jeg kan gå hvor jeg vil. Rett frem, på kryss eller tvers, i sirkel, til siden. Opp og ned, hit og dit. Eller veldig langt. Og så snur jeg og går heim igjen.
I koronaåret ble alt så merkelig rart. Det var mange ting som bare skjedde. Sykdom og død og sorg og savn og så en pandemi. Hele livet ble begrenset av smittevernhensyn. Jeg kunne ikke en gang klemme min egen mor og snuse inn den trygge og gode lukten av kjærlighet. Så begynte jeg å gå. Og det kan alle gjøre. Gå i friluft, liksom. Innafor smittevernreglene. Innafor alt. Det er til og med gratis og miljøvennlig. Bærekraftig for jorda og godt for meg og sikkert bra for noe mer og hallelujaogamen.
Jeg er kanskje blitt litt mer takknemlig dette året. For mange ting. Jeg har jobb og familie og har det bra. Jeg er trygg i landet Norge. Vi har velferdssystem som skal fange oss opp om vi faller. Man kan stemme på hvem man vil og mene hva man vil. Og jeg kan si akkurat det jeg vil når jeg vil. Så fremt det ikke er injurierende, da. Jeg er vel egentlig mest av alt takknemlig for at mine tanker er frie! Tankefriheten. Jeg kan tenke absolutt hva jeg vil om det jeg vil. Og jeg kan gå! Hvor jeg vil, ikke sant.
Jeg pleier si til ungdommene at de skal bruke mer tid til å trene hodet enn å være så opptatte av å trene kroppen. Hjernen er kroppens største muskel, har du tenkt på det, du. Og det å gå trener tanken. Bare prøv. Når man beveger kroppen bortover i landskapet eller byen eller gata eller fjellet der du er, så kommer tankene. De du kanskje har skjøvet bort. De du ikke har turt å tenke. De du har glemt. Fortrengt. Eller de du aldri har tenkt på før. Alle verdens tanker kommer. De du ikke hadde tid å tenke ferdig fordi du bare måtte svare på tyve mailer og skrive en rapport eller gjøre dugnad for idrettslaget. Die Gedanken sind frei. De blir ikke borte, skjønner du. Du må ta deg tid til å tenke tankene dine.
Kanskje gjør du det best når du kjører bil. Eller du strikker. Noen drikker, vel, så kommer de veltende og du får bare ikke tenkt tydelig nok i rusen. Men det er viktig å få tenke av og til. Ta seg tid til det. Og jeg merker at hodet blir tungt og kroppen verker når det er som mest travelt, og jeg ikke har hatt et eneste frirom på lang tid. Så da er det fint å gå. Da gjør jeg liksom noe samtidig som jeg tankene får slippe til. Jeg liker å være effektiv, ikke sant. Men man kan ikke tenke effektivt. Man må ta den tiden det tar. Det er nettopp poenget mitt. Det er akkurat passelig med gangfart.
Ikke alle tanker er gode tanker. Det finnes mange slags tanker som skal tenkes. Og jeg har også lært å omprogrammere hjernen. For jo dårligere vær det er å gå i, jo bedre skikk får jeg på negative tanker og alt det man kanskje ikke burde tenke på. Når det er storm og bølgene slår opp over moloen i havna jeg elsker å gå i, så blir tankene ufarlige, liksom. Når det uværet raser inni meg og utenfor meg, så blir trykket utlignet på en måte. Det er rart. Og det er deilig. Og mens jeg før satt inne hvis det regnet, så elsker jeg nå å gå i dårlig vær!
Jeg tenker aller best og sterkest på enkelte spesielle steder der det er stille. På hytta tenker jeg mest. For der er det ikke så mye som krever meg. Jobb eller ærender eller klesvask eller rydding i hus eller hage. Og jeg trenger å være der alene litt av og til. Men jeg spør jo alltid gutta heime om de vil bli med en tur. Ofte sier de nei. Fordi ungene har sine egne liv nå, liksom. Så da drar jeg avgårde aleine en liten tur. Fordi jeg må vanne blomster eller male et tak eller sjekke båten eller strømmen eller noe. Liksom. Og når det er gjort så kan jeg virkelig tenke store tanker om livet. Mens jeg sitter med en kaffekopp og ser utover holmene mine formødre ble født. Mens jeg snurrer 360 grader rundt på øyas høyeste punkt og puster inn brasøyluft som renser kroppen og hodet og alt.
Og jeg tenker så mange tanker at jeg sover som en stein om natta. Bedre enn i byen. Alltid mye bedre enn alle andre steder. Du får aldri vite helt alt hva jeg tenker på. Kein Mensch kann sie wissen. Kein Jäger erschiessen. Men jeg tenker kanskje at jeg skal bo et år i Italia. At jeg skal skrive bok. Ta meg et friår. At jeg skal kjøpe meg motorsykkel og kjøre Route 66. Muligens at jeg er 22 og slår ut håret på ei gresk øy. Eller jeg er millionær og kan kjøpe nytt designerhus og den råeste Teslaen på markedet. At jeg skal selge alt jeg har og flytte til en øde øy. At jeg skal starte livet mitt på nytt. At jeg leve enda mer. Ja, sånne og andre avsindige tanker som er både vågale, skumle, rare og kanskje umulige. Men de må tenkes de også, ikke sant.
Og så drar jeg heim til gutta jeg bor med og som jeg er glad i, og de skjønner sikkert at jeg har vært et annet sted. Men de stiller ingen spørsmål. Og jeg er ganske fornøyd etter å ha vært en tur på hytta eller kanskje var det Italia eller USA eller et annet liv. Men nå er jeg tilbake igjen.
Jeg tror det er viktig. Å tenke alle tanker. De som måtte komme til deg. Så skap deg tid og rom til dette forferdelig travle samfunnet der alt går i 110. Det er godt å slippe tankene helt fri. Det er nødvendig. For meg er det å gå den beste tanketerapi. Det er nemlig en tid som bare er mi.
Og mine tanker er bare mine tanker og sånn skal det forbli.
Margit Langseth
3.4.2021
