Jeg hadde vel aldri tenkt at jeg skulle bli lærer. Men det bare ble sånn.

Det var en konsekvens av at jeg fulgte mitt hjerte og studerte det jeg likte best. Bøker. Litteratur. Språk. Fag jeg likte godt på skolen. Og på germanistikk og nordisk på Sydneshaugen i Bergen fant jeg mine likesinnede og fikk venner for livet! Ja, jeg fant meningen med livet mitt den gangen. Fine folk og fine fag, ikke sant. Jeg elsket det!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Eller så var det tilfeldig eller skjebnen eller hva vet jeg. For hva vet man når man er 19 år og har musefletter og lusekofte og kommer fra ei øy i havgapet som man knapt hadde forlatt før man skulle studere i en stor by. Det gikk som det måtte gå. Det første studieåret var forvirrende og tøft. Jeg balte fælt med mange ting. Å stå opp til forelesning. Å tørre å prate med alle selvsikre advokatdøtrene fra Bærum med perleøredobber og skjerf i halsen i sin blåskjorteuniform. Jeg syntes alle på de gule bussene alltid så glade ut, og jeg, jeg følte meg bare trist og aleine.

Men jeg gjorde jobben og studerte juss og innarbeidet lovsamlingen med fargeleggingen av røde unntak og grønne utvidende tolkninger og blå innskrenkende tolkninger og jfr og sml paragraf og punkt og ledd ditt og datt og så videre. Det var jo mange og lange eksamener. Og så strøk jeg med glans i statsrett. Og stakkars 19-årige meg hadde ikke funnet noen kollokviegrupper i alle fagene. Jeg fant meg ikke tilrette heller, så det ble overveldende å lære om offentlig forvaltning og maktfordelingsprinsippet når du kom fra ei øy i gokk, liksom. Jeg følte meg som et null og niks i regnværet der jeg stod og ringte fra en telefonkiosk for å høre sensors begrunnelse.

Ja. Jeg ramlet gjennom jordens overflate eller fløt ut i universet og utover i intet og til et eller annet sted, og så var vel skjebnen eller hjertestemmen eller hva det var som fortalte meg hva jeg burde gjøre. Og da gjorde jeg det, og jeg trivdes med både folk og fag og all faenskapen vi etterhvert fant på i studietiden. Det ble ei herlig tid! Min blomstringstid. Men jada, vi leste og gikk på forelesning. Studerte, ikke sant. Og jeg tok opp igjen jussen samtidig og tok hele 1. avdeling på nytt med flotte karakterer i alle fag. Jeg bare leste med fornyet selvtillit og ga ikke opp. Jada.

Men. Så ble jeg lærer, da vet du. Ja, lektor. Med opprykk. For det blir man med tysk hovedfag og nordisk og juss og praktisk – pedagogisk utdanning. Og jeg jobbet deretter to år utenfor Bergen som lærer. Jeg underviste blant annet i engelsk på 10. trinn. For jeg hadde jo språkfag, sa de, ikke sant. Og andre fag jeg bare måtte ta som vikar. Du kan si det var hendelser og utfordringer med en av klassene. Og joda, fine ting. Selvsagt. Oppturer og gøye ting. Kjekke elever. Og mye forskjellig. Mye forskjelligforskjellig. Og jeg kan ikke skrive detaljer fordi elevene og kollegene fra den gang finnes her ute et sted. Jeg håper dere der nede på Vestlandet har det bra! Jeg kan bare hilse nordfra med min sjarmerende dialekt og si: e ha overlevd!

Jeg var heldig. Superheldig. Jeg kom til en fantastisk videregående skole. Verdens beste skole, faktisk. Der kunne jeg ha fullt fokus på de fagene jeg elsket! Dyktige kolleger hjalp meg, og jeg fikk lov å prøve og feile. Eller jeg måtte jo også lære meg læreryrket, liksom. Håndverket. Jeg blomstret. Etterhvert. Seint, men godt. Jeg trivdes veldig. Og så trengte jeg visst ikke å omskolere meg likevel. Jeg stortrivdes med ungdommen, kollegene og lærarlivet mitt.

Og nei, jeg ble ikke lærer på grunn av ferien. Og ja, jeg jobbet nok mer enn de 43,5 uketimene i skoleåret som lærere har. Så dårlig samvittighet for avspasering i tillegg til ferie som andre dere andre folk har, nei, det har jeg ikke. Aldri hatt, faktisk. For et årsverk er et årsverk, ikke sant. Og hvis du er misunnelig på oss lærere, ja, da kan du bare bli lærer du også, ikke sant! Kom igjen.

Men nå er lærarlivet mitt foreløpig slutt. Og det er både rart og litt trist etter faktisk tyve helt forskjellige skoleår. Jeg aner ikke hvor mange elever jeg har hatt alle disse årene. Det har uten unntak vært flott ungdom. Og det er klart at selv om jeg digger norrøn litteratur og tysk grammatikk, så er det ikke like gøy for alle. Jeg skjønner jo det. Men jeg ga ikke opp. Og noen så jo lyset, halleluja. Det kan faktisk en lærer både se og høre når det skjer. Det sier bling – uten lyd.

Og jada. Jeg har tabbet meg ut og gjort rare og ulure ting som lærer. Jeg er jo bare et menneske. Utrolig hvor tolerant ungdommer er. Jeg håper ingen fikk varige mén. Det er sånn lærarlivet er. Uten fasit,- for det finnes ingen fast oppskrift på læring. Læring skjer jo på ulike vis i hvert individ. Og kanskje tok noen med seg noen visdomsord fra Håvamål eller Ibsen eller Goethe på veien. Kanskje, kanskje. Språket og tankene modnet litt, kanskje. Jeg håper det.

Det mest utfordrende, spennende og artige med lærarlivet er alle menneskemøtene. Som lærer møter du ungdom som har traumer, kriser, som ikke får sove om natten og ikke klarer konsentrere seg på skolen fordi livet er livet på godt og vondt for unge også. Du møter mange ungdommer med dårlig selvtillit og noen skjuler seg godt bak en jernmaske. Du møter ungdom som forteller med ord. Du møter ungdom som snakker uten å si noe. Det er mennesker som trenger å bli sett, få en klapp på skuldra eller få en utsatt prøve. Og som lærer kan man bare forsøke så godt man kan å forstå, støtte, motivere og koble på de riktige faginstanser hvis det er behov for det. Og det er behov.

Og jeg sier det ofte. Lærere har verdens viktigste jobb. Det er jo ansatte i barnehagen og skoleverket som i tillegg til foreldre eller foresatte eller andre omsorgspersoner har mest med barn og ungdom å gjøre. Det er krevende og spennende å bidra i livene til disse små som blir født til verden som ulike individer og kommer til en tilfeldig familiekonstellasjon og inn i et  miljø i et eller annet land i en uoversiktlig og forvirrende verden.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å takke for tilliten jeg har fått som lærer. For tilliten elevene viser når de forteller meg ting rett fra levra. Jeg setter pris på at de forteller meg om sin hverdag og sine liv. Når de sier at de hater tysk. At de ikke tør snakke høyt i klassen. Det er for mye bråk heime for å lese til prøven. Når de forteller om hvorfor de ikke fikk sove i natt. Når de har kjærlighetssorg. Når de forteller om sin fremtidsdrøm. Når de forteller hva de gjorde i helgen. Når de spør meg om hva jeg mener og tror og tenker. Når de er rett frem. Når de spør meg om jeg bare har en eneste jakke (fordi det er den som henger bak kontordøra mi og har store nok lommer til nøklene.) Når de spør om jeg vil være med på fest. Når en som trenger litt oppmerksomhet akkurat da spør meg midt i timen om vi skal gå ut og ta en røyk. Når de sier at jeg høres ut som mora deres. Når de spør meg om ting de lurer på. Fra a til å. Du vet, lærarlivet er aldri kjedelig. Never ever.

Det beste med læreryrket er å se elevene vokse. Nå sine mål. Når den som hater tysk smiler i tysktimen. Når den som ikke ville si noe høyt snakker fag i ei mindre gruppe. Når den som er litt utenfor er inkludert i klassen. Når den som ikke forstod helt greia med skrivinga, greier å strukturere innholdet i teksten sin. Når elevene stolt presenterer noe de er interessert i og har funnet frem helt selv i et hav av kilder. Når det jeg tenkte var litt kaos og rot blir et fantastisk resultat. Når elevene hjelper hverandre. Når elevene spør meg om hjelp. Når elevene sier de er fornøyde med vurderingen de fikk og forstår hva de kan jobbe med til neste gang. Når de sier i fra hvis de er uenige. Når de føler noe er uuuurettferdig. Når de sier at jobben jeg gjør er bra, selv om jeg ikke var like godt forberedt til absolutt alle timer fordi noe skjedde i mitt liv.

Og det er spennende, så spennende, artig og av og til vanskelig å jobbe med mennesker og læring. Men vi er jo bare folk alle sammen – og alle lærer vi heile livet. Men lærarlivet er noe spesielt. Det vet alle som har prøvd det.

Jeg er takknemlig for mitt lærarliv. Læreryrket er jo verdens viktigste yrke. Og man skal aldri si aldri. Kanskje kommer jeg tilbake i klasserommet en gang. Eller kanskje jeg begynner å studere juss igjen. Eller kanskje gjør jeg noe annet. For jeg er et helt vanlig menneske, og jeg vil gjerne lære så lenge jeg lever!

Margit Langseth

1. april 2022

Foto: Margit Langseth (c) Bjarnetjønna skole