Ordene, lydbildet, stemmene og alle følelsene møtes i tonene. Jeg elsker musikk.
Jeg digger piggtrådmusikk, country, gamle slagere, klassisk, pop, salmer, rap, folkemusikk og søtsuppe. Singstarsingalong. Klart jeg synger. Best i bilen, og når jeg går på tur i skitværet. Jeg pleier kore til Elton John. Jeg synger med Violet Road og Anna from the North. Mest av alt liker jeg norsk musikk. Eller norske tekster, da. Jeg er nok miljøpåvirket fra oppveksten på 70-tallet i visesangens glansperiode. Og jada.
Jeg hadde kassettspiller, walkman, CD-spiller og en diger super woofer-greie jeg kjøpte med konfirmasjonspenger som hadde grum bass som lagde vibrasjoner i mellomgulvet. Det glade 80-tall med Kid Creole and the Coconuts, Madonna, Michael Jackson på MTV. Bon Jovi og Cindy Lauper. Musikkspeilet og Ti i skuddet på opptakskassett. ‘Lys og varme’ var alltid siste sang på diskoteket, og den var jo både god og vond, liksom. Skuffelser kunne døyves med fire pils og en pizza og man måtte jo bare prøve å holde fast i ‘Å Å Å Å. Levva Livet’!
Man kommer aldri forbi Åge. For om Freddy Mercury er Queen, så er Åge kongen.
Rockekongen. Trønderrockens far. Alle husker de røde brillene, barten og de mørke krøllene. Han ga seg jo aldri. Han skrev og spilte seg gjennom eit heilt langt liv. Han har sunget sine sanger hele min levetid. Det finnes vel knapt noe sted i Norge der ikke Åge har vært med Prudence eller Sambandet eller i lag med andre. Alle er på fornavn med Åge. Alle kjenner Åge. Alle kjenner sangene hans. Åge er kongen. Folkekongen.
Ja. Jeg var der. På Lerkendal stadion. Tre timer kavalkade uten stopp. En kaskade av musikk, bilder og farger. Gjesteartister på rekke og rad. Og Åge stod fjellstøtt med gitaren og mikrofonen i tre intense timer. Det var ikke en konsert. Ikke en vanlig en. Det var historien om et helt liv. Sarte og såre ballader, rocka sanger, røffe riff. Sanger om savn, sorg, sinne og kjærlighet. Sanger om urettferdighet. Om fred og frihet. Solidaritet og galskap. Enkle sanger og kompliserte sanger. Ungdommelig mot og en eldre manns livsvisdom.
Jeg stod foran miksepulten midt foran den gigantiske sceneriggen da det slo det meg. Åge er hele Norges folkepoet. Han formidler alle fasetter av livet. Han synger om seg. Han synger om deg. Han synger om meg. Det handler om mitt liv. Jeg stod der i folkehavet og kjente at jeg svevde. Over byen. Over landet. Over verden. Jeg så livet mitt i reprise, jeg så meg selv utenfra og fremtiden kjenner jo ingen. Jeg lo, jeg var glad, jeg følte meg sterk, sårbar, trist og det kom selvsagt noen tårer. Livet er jo sånn. Sånn er det å levva livet.
På avskjedskonserten takket Åge for seg. Og da Åge gikk av scenen for siste gang med Sambandet og alle vennene, og han forsvant i røyken fra alt fyrverkeriet, så tenkte jeg. Det er ikke du som skal takke. De 75000 menneskene på Lerkendal sang med på de siste sangene i lag med deg. Kong Åge, folkekongen, nasjonalpoeten og rockekongen ble hyllet av folket.
Kjære Åge. Kong Rock. Kong Poesi. Jeg kan ikke leve uten musikk, tror jeg. Det er jeg som skal takke deg. Ordene, musikken og sangene lever for evig et sted langt der inni meg. Sånn er det med musikk og meg.
Margit Langseth
Tekst og foto
Først publisert i Helgelands Blad torsdag 11.11.2025 i ‘Helgestemmen.’
