Det er noen episoder som brenner seg fast i hjernen – og hjertet. Ikke det at jeg har noe å klage på eller har tatt stor skade av ting på noe vis, tror jeg. Og dessverre, jeg har ikke alltid bare vært snill med andre heller. Det vet jeg. Det er vel kanskje det verste jeg må drasse med meg resten av livet, liksom. Jeg har også plaget andre, og har heller ikke alltid bare vært grei og snill.

Jeg vokste opp i en beskyttet tilværelse. Selv om jeg hadde ting som føltes vanskelig for meg i oppveksten, så hadde jeg alltid en trygg heim å komme til. Alltid. Always. Så ja, jeg anser meg som privilegert. Jeg tenkte aldri på at det var fordi vi hadde hus og økonomisk stabile forhold, men fordi mine foreldre elsket meg betingelsesløst. Jeg ble overøst av kjærlighet. Jeg var og er elsket!

Og mine tre brødre, ja, de passet på meg som en juvel. Ja, selv om, selv om de ertet meg fordi jeg var lubben og hadde store ører. Jeg kan ikke huske om jeg var formann eller nestformann i fettnevegjengen. Men det med med Dumbo husker jeg godt. Jeg så aldri hvor tynn jeg var i speilet selv da jeg var radmager og 45 kilo, men sånn er livet. Ørene driter jeg jo i, og mine diagnoser gjør at jeg sannsynligvis aldri får ‘normalvekt’ – og og og når man blir voksen får man jo andre problemer, ikke sant. Og jeg er utrolig glad i alle mine tre brødre, og vi har det alltid hyggelig i lag så ofte vi bare kan. Vi var vel unge og usikre alle sammen. Men. Heldigvis. Vi ble jo voksne heile gjengen, ikke sant. Privilegert. Ja. Absolutt!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

For jeg er rik. For jeg har et godt forhold til mine foreldre og mine brødre elsker jeg jo, selv om de kalte med Dumbo. Og så har jeg tre svigerinnesøstre jeg kan henge med. Og tenk at jeg fikk min egen lille familie i tillegg. Heldige meg. Heldig. Heldig.

Og.

De som kjenner mine skriblerier vet vel det. Jeg kommer snart til poenget. Det tar bare litt tid.

For klart, jeg ville være som alle andre i oppveksten. Er det ikke det alle vil i den alderen, ja, kanskje alltid? Men jeg visste jo ikke helt hva det var. Å være sånn. Som alle andre. Og jeg har jo skjønt nå i voksen alder at jeg hadde skolevegring. Jeg spydde i grøfta på vei opp skolebakken, og tenkte at jeg måtte være dødssyk. For det gjorde vondt overalt. Mest i magen. Ja, det føltes sånn og det husker jeg meget godt. Fortsatt er det verste jeg vet er å være kvalm. Alt trasig som skjer i livet mitt slår krøll på magen min. Det var jo ikke fordi jeg hadde læreproblemer eller ble plaget eller mobbet. Men fordi jeg ikke hadde noen venner, slik jeg følte det. Vi hadde akkurat flyttet til byen, og det var ikke akkurat mange unger i gata, liksom. Kanskje jeg var sær? En sær og sart sjel. Ja, ikke vet jeg.

Men det er klart det forklarer nok endel. Min oversosiale kapasitet i voksen alder, for eksempel. Og alle vil vi vel bare bli sett? Dem jeg kjenner skjønner kanskje det jeg skriver. Jeg får aldri nok sengeplasser i huset og heller ikke nok sitteplasser rundt middagsbordet. I dag er jo det litt morsomt, liksom. For jeg har venner! Det var ikke morsomt den gangen. Og jeg tenker. Tenker. Og tenker på andre. Som ikke var så privilegert og heldig som meg.

Heldigvis har jeg alltid vært kreativ. Så jeg levde i min lille fantasiverden med rosemaling, trollldeig, perler, veving og maling. Så jeg hadde det fint! Og etterhvert fikk jeg venner. Tone fra ei anna gate dukket jo opp fordi hunden vår kom løpende med topplua hennes. Men, men, men, så, så, så, med meg tar det alltid litt tid. Naturlig nok. Å tro på akkurat det. At folk ville henge med meg fordi jeg var meg, og jeg var god nok. Det verste er jo selvsagt å bli dumpet av en kjæreste eller flamme eller en halvdårlig venn uten å få vite hvorfor. Det er absolutt det jævligste som finnes. Ikke gjør det mot noen, hører dere? Never ever.

Sannheten er mye bedre. Det sa min farmor alltid. Man må tåle å høre sanningen. Og det er så sant som farmor sa det. Så, så, så. All den skiten som aldri ble ryddet opp i. Det ligger nå i stabelen der oppå lasset som jeg drasser på meg gjennom livet. Var det ørene eller kiloene eller hva var det, liksom?

Jeg har aldri skjønt hvorfor folk ikke kan være ærlige – på en menneskelig måte, og si ting, liksom. Men så er jeg jo ekstra glad i ord. På godt og vondt. Så skriv det, si det, uttrykk det. Det blir mye bedre for alle, ikke sant.

Og tenk det. Sånn er det. Så vanskelig. Så enkelt. Det er menneskets sosiale system som er så stødig, så skjørt og når du blir avvist – så suger det!

Og jeg tenkte alltid at jeg er meg. Rødt hår og store ører. Som liten var jeg alt for lang, alt for sterk. Så snudde det, så. ble jeg liten og tynn og veik igjen, men jeg var jo bare meg. Og nå kan du jo bare studere meg så mye du vil. For jeg er meg. Heile tida. Og jeg var jo heldig – for jeg var fylt til randen med kjærlighet – heimefra. Og jeg er heldig!

Men dette skulle ikke handle om meg. Men mer deg, kanskje.

For hvordan kan man tåle ting hvis man ikke er oppfylt med kjærleik? Det lurer jeg på for tida.

Jeg var ungdom da jeg oppdaget at alle andre ikke hadde det sånn som meg. Jeg fikk sjokk. En opplevelse i vennekretsen gjorde at jeg skjønte at familieharmoni er ikke for alle. Det glemmer jeg aldri. Og jeg bestemte meg der og da for at jeg kan dele på min rikdom. Alt jeg har. På den tryggheten jeg alltid følte heime. Kjærleiken og gleden blir jo dobbel når du deler den.

Ja.

Så gikk jo dagene og årene, og det var greier og det gikk greit. Det var nedturer. Og så videre. Tralala. Alle disse dagene. Som kom og gikk. Som er livet, ikke sant.

En sommer i tyveårene, jeg var heime på sommerferie og åpnet barndomsheimen, så kom det en ny person på besøk i lag med en kompis. Vedkommende sa. Og det. Det glemmer jeg aldri. Du er jo jo grei, jo. Hyggelig, liksom. Hen var skikkelig overrasket. Og hvordan er det mulig tenke sånn når hen ikke kjente meg? Og så kom de ordene jeg aldri hadde hørt før: Jeg trodde du var en sånn bortskjemt overklasseunge.

Jeg fikk dobbeltsjokk. Hæ, liksom. Ja, jeg har vokst opp i et beskyttet heim som ikke hadde store økonomiske  bekymringer. Det visste jo ikke jeg en noe som helst om da. Kanskje derfor. Jeg hadde aldri tenk på det sånn! Jeg var jo bare meg. Lille naive meg forstod rett og slett ikke at noen kunne mene noe som helst om meg – uten å kjenne meg!

Jeg skal ikke brette ut min familieøkonomi. Men jeg har lån i banken, kontoen blir tom stort sett hver måned, og jeg jobber i det offentlige uten betalt overtid og bonus. Huset mitt råtner like fort som ditt. Kjelleren er fuktig og vinduene mangler kitt. Loftet ble malt sist i 1975. Men jeg har det bra. Jeg lever og har ingen fare. Og klart jeg er heldig. Jeg har jobb, familie, venner og tak over hodet. Men det jeg egentlig vil si er. Det er. Det er. Det er.

Det er. Folk er folk. Uansett. Jeg er folk. Du er folk. Og vi blir ikke sterkere enn det svakeste ledd. Hva faen er det som feiler, liksom? Og det gjelder meg. Det gjelder deg. Og skru nå bare på nyhetssendinga. Hva i helvete skjer med vår verden?

Det er en stor oppgave for oss alle å inkludere og involvere og være i lag. Alle sammen.

Du vet aldri hva din neste bærer på i ryggsekken sin. Eller om det er minus eller pluss på bankkontoen til din neste. Det spiller heller ingen rolle.

Så vær folk. Bare vær folk. Vær ekte. Vær raus. Vær snill. Med deg selv – og andre!

Så blir du et menneske som gjør andre rike.

For heilt aleine føler jo mennesker seg ingenting verdt. Jeg tror ikke det finnes noen unntak for det, verken for deg eller meg.

Så, hei! Hei, hei!

Det er bare meg som prøver å skrive noe ord til deg.

Margit Langseth

2.11.2024

Brasøy