Plutselig skjønner man hvor for tiden går. Når ungene konfirmeres. Når du begynner å tenke på pensjon. Når du blir far til en bestefar. Folk dør rundt deg. Da forstår du at årene ruller fort.
En dag står du der. Du ser deg selv i speilet med grått hår, rynker og en kropp som knirker både her og der. Og du tenker,- hva faen skjedde? Du greier ikke lese avisen uten briller. Du hører ikke alt som blir sagt. Du husker ikke så godt lengre. Hvor la jeg nøklene og tok jeg medisinen min i går?
Jeg har lest et sted at gamle folk ved livets slutt sier at de sjeldent angrer på ting de har gjort i livet. Men mange angrer på det de ikke gjorde. Dette har jeg tenkt veldig mye på. Og jeg har sikkert skrevet om dette før.
Hvor har jeg vært i hele mitt liv? Setninga var tagget på ei toalettdør på en irsk pub i Trondheim. Den snakket alvor til meg en sein fredag kveld i august, og jeg kom meg jo ikke unna. Jeg hadde vært i bisettelsen til en god venn og var ute blant venner, naboer og andre mennesker. Og jeg tenkte, ja, det er så sant som det står skrevet på den derre dassveggen, at livet er nå. Jeg kan ikke skylde på noen andre når det er game over, finito og the end.
Jeg tror alt for mange av oss tenker: hva vil alle andre si? Naboen og ungene og for ikke å snakke om gamle tante Olga. Har jeg tid? Har jeg råd? Er det mulig? Og det er klart. Vi mennesker lever jo i et samfunn – i et menneskesystem. Og det hadde jo ikke vært heilt bra om vi alle var egoister og individualister og bare durte i vei.
Så vi prøver vel gjøre vårt beste i ulike livsfaser, da. Ungdomstidens usikkerhet. Skole og studier og SNAP,- der røk navlestrengen, gitt. Goodbye and hello, hello. Hybel og kjærlighetssorg og hurramegrundt. Din første jobb. Ditt første bilvrak. Ditt første banklån. Unger, kanskje. Så er det bare å henge i stroppen på jobb for å betale alle regningene. Søvnløse netter og bekymringer og noen magiske øyeblikk og en festlig fest i ny og ne. Og så blir ungene store. SNAP! Og what the hell happend, liksom?
Altså. De aller fleste av oss er fornøyde med å være helt ordinære. Mange av oss er stabile familiefolk med et stk A4-liv. Vi blir happy bare bilen blir EU-godkjent. Når ungene har det bra, og man har helsa i behold. Kanskje en tur til Granka med basseng og paraplydrink. Og ja, vi burde alle være glade for at vi bor i et av verdens beste land, liksom.
Men husk nå bare. Plutselig dør et menneske. Og en dag er det din tur. Så bruk din tid godt. Har du en vill idé – eller noe du ønsker deg? Bor det en gründerspire i deg? Er det noe du vil si til noen, men du tør ikke. Så synes jeg du burde ta sats. Just do it! Prøv det. Gjør det. Gjennomfør det. Det kan jo gå bra!
Hadde det ikke vært fint at når din tid kommer, så var det ditt liv du levde og ingen annens. Og om det gikk bra eller til helvete med en idé, et prosjekt eller et valg du tok, så kan du si til deg selv at du prøvde det du trodde var best for deg. Og da vet du. Da vet du jo. Du vet akkurat hvor du var. Du var tilstede i ditt liv!
Margit Langseth
Først publisert i Helgelands Blad 7. september 2023 i Helgestemmen.
Kloke ord.
Kloke og reflekterte ord.