Jeg vokste opp med en ekstra mamma i nabohuset og en bonuspappa i Tyskland. En moderne familie, ikke sant. Eller kanskje var det sånn det var i gamle dager på landsbygda når husene var fulle av flere generasjoner, unger og foreldre og tanter og onkler og besteforeldre.
Kjernefamilien fra femtitallet er på totusentallet blitt til en stor familieflokk med dine og mine og gudvethvem sine. Og er det så nøye da, bare man trives og har det trygt og godt?
Jeg vokste opp i en stødig familie med mor og far med fire barn. Det var alltid oss, men så var det jo naboen sine og den tyske familien. Ja, og så resten, da. Mine foreldre er nå 85 år og er fortsatt gift til døden skiller dem. Og jeg er heldig som har en super familie!
Jeg har til og med fått en egen familie med to flotte sønner som gjør meg stolt og glad hver eneste dag. Men jeg har funnet ut at jeg trives best i flokk. For det er det jeg er vant til. Det var sånn jeg følte meg elsket og ble sett og fikk bli meg. Og det lærte verdens beste nabomamma meg.
Jeg elsker selvsagt mine sønner høyere enn alt annet på jorden, men jeg er like glad i mine nieser og nevøer og barn av mine gode venner. Jeg trives best i sigøynerfamilien med mange voksne og felles ansvar for en barneflokk, slik det ofte er om sommeren for meg. Det føles fritt og fint i en flokk.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde mange venner i oppveksten og det var heller ingen barnehage som sosialiserte meg. Men klart, jeg hadde mine brødre og noen få unger i nærmiljøet. Vi visste hvor vi skulle gå hvis vi var tørste, for rødsaftdama, som viste seg å ha et navn, fru Nordhus, bodde oppi veien, og ville vi ha bær eller blomster gikk vi til fru Logstein helt øverst. Ville jeg ha historier eller se på spennende ting gikk jeg til herr og fru Børgesen eller til fru Bjarne Wiig opp den knirketrappa i Honolulu. Og jada, ville vi ha bråk visste vi hvor det fantes. Stakkars deg, fru K, hvis du følger med fra himmelen. Jeg skulle sikkert bedt om unnskyldning til deg. Men du hadde jo ikke trengt å konfiskere fotballen hver gang den trillet inn i hagen til deg eller ringe politiet hver gang hunden vår var løs. Vi ville jo bare ha litt oppmerksomhet fra deg.
En dag på 1970-tallet flyttet en ny familie inn i det store tomme nabohuset til gamle Barreth. Endelig, tenkte jeg. Nå kommer det det unger – sånne som jeg – og ikke bare gamle damer. Det trillet en hel gjeng ut av en blå Citroën stasjonsvogn. De hadde lyseblå øyne alle sammen og kritthvite smil. Jeg husker strikkede fargerike vester og lyse fotformsko og de sa moaaa til mamman sin. Pappan røkte pipe og nikket og lignet litt på Albert Åberg sin, bare han snakket dansk. Og ungene var tripptrapptresko. De var en helt liten flokk!
Jeg kan huske en kald mai jeg gjorde meg en sving bortover plenen til naboen. Jeg ville høre om det kom lyd, liksom. For moa skulle ha et attpåklatt, som de sa. Eller et barn, ikke sant. Eldstemann i flokken som nå skjønte hva som hadde foregått for å få dette til, var kjempeflau og smilte ikke. Ikke bare var det unge nr 5, men moa var jo nesten blitt førti år. Det føltes nok som en stor skandale med alvorlige konsekvenser for eldstemann som jo var stedfortredende overhode i familie når far var på jobb og moa hadde vakt. Tripptrapptresko pluss en til, liksom. Herremoses, liksom.
Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg hadde et godt øye til eldstemann i søskenflokken hos naboen fra før første dag. Det var den høyeste av brødrene Dalton, og han kunne bygge egen trehytte og hadde bustete hår og brunstripet strikkegenser og blå bevernylonbukse. Det siste hadde vi jo forsåvidt alle sammen. Men han hadde et sånt blikk som så rett gjennom meg alltid. Kanskje var det de sterke brillene, men jeg likte ham godt. Det var en trygg aura som omga ham. For han sa alltid hva han mente og tok regien. Og når vi vokste til og det kom damer til , så kikket han plutselig aldri min vei mer. Det er vel bare sånn som det er med nabogutter.
Jeg følte at jeg hadde en ekstra familie i nabohuset. Det var flere søstre og så de guttene, da. Og når yngstejenta kom, var hun den søteste dukkelise du kan tenke deg. Jeg kjente alle rommene i det store huset, og jeg visste hvor bordtennisballen lå. Og både min egen mor og moa jobbet både på jobben sin, med alle ungene og de svære jungelhagene som aldri sluttet å gro der de ikke skulle. Fedrene var ikke så ofte å se. De var enda lenger på jobb, da. Min mor og moa var nok like slitne begge to, men klagde aldri. Kanskje fant de felles trøst og felles styrke? For vi hadde ikke noe gjerde eller noen hekk mellom oss, så vi hadde felleseie mellom husene og spilte fotball og kappet land der plenen var grønnest og minst gjørmet. Vi var her. Vi var der. Vi var overalt. Her og der. Vi ble en stor familieflokk.
Og når jeg følte meg litt aleine i den store verden, så kunne jeg vinke til til min andre mamma. For hun var ofte ute, og jeg så alltid hodet hennes når hun satte seg ned på terrassen for å skynde seg å ta en kaffekopp. Hun hadde av og til hårruller og skaut og forkle der hun stod og grov i hagen i støvler og shorts i sur nordavind. Hei, hei! Hei, Margit! Jeg fikk alltid et vink og smil og lyd tilbake. Av og til sprang jeg over plenen i bærføttene for å snakke litt. For det var så godt å snakke med henne. Hun tok meg på alvor og lyttet og hadde tid. Hun kunne fortelle små historier eller hun snakket om gulrøttene som skulle komme eller jordbærene hun håpet på hvert år. Min verdens beste nabomamma har den fineste melodien i stemmen sin. Den triller avgårde på de lyse tonene som en menuett. Hennes stemme gjør deg bare så glad og livet så lett.
Kjære verdens beste Liv, du lærte meg så mange ting i livet. Du er for alltid verdens beste nabo for meg. Og du er mye, mye mer enn jeg noen gang kan forklare for deg. Du lærte meg å være meg. Du lærte meg kjærligheten i en blomst på trappa i april. Du lærte meg hvitveis i mai. Du lærte meg boller i juni og jordbær i august. Takk for alle lys du tenner for meg. Takk for alle hjertegaver du gir til meg. Takk for alt du er for meg. Takk for at du aller mest i livet lærte du meg at det går an å være glad i mange. Man kan ha flere mødre og mange barn. Om de er dine eller mine er ikke så nøye.
Kjære verdens beste Liv, takk for alt du lærte meg i kjærligheten du viser meg.
It takes a village to raise a child, they say. Kjære Liv, bare sjå rundt deg – det grodde en hel liten landsby som elsker deg.
Gratulerer med 80-årsdagen den 31. mars 2023, verdens beste Liv!
❤️
Margit Langseth
