Vi blir stadig oftere påminnet om at vi alle skal dø. Det er det eneste vi vet hundre prosent sikkert her i livet. Ingen vet når dagen kommer.
Når man bikker 50 kommer diagnosene og knirkene. Samtidig er det imponerende hvor mange som holder seg godt og lever kjempelenge. Hvor ble det forresten av bestefedrene med kalosjer og rullings, og bestemødrene med forkle og skaut?
Og ja, vipps har man fått staket opp en tett blodåre eller fikset ting man tidligere døde av. Men det er ikke alltid så enkelt. Det finnes ingen kur for alt.
Vi mister våre kjære og opplever sorg. Det er kjærlighetens pris. Å savne dem som ikke lenger er i livene våre. Den stemmen vi ikke hører mer, den klemmen vi ikke får, den gode lukta fra et menneske du bare elsket å snuse på. De gode øyeblikkene med gulldryss blir bare et minne. Ja, det er hardt. Det er vondt. Og det er sånn livet er. Liv tar slutt.
Jeg synes det er godt å tenne et lys i en kirke, legge ned en blomst et sted, plante et tre i hagen eller sende en tanke med vinden. Og det er godt å komme sammen med andre som forstår.
Norge mistet folkekongen, et stort forbilde for all slags kjærlighet. Vi ser at ordene hans lever videre. Ja, du vet, ordene om at alle må få elske akkurat den de vil, uansett han, hun eller hen. Kong Harald var et ekte menneske med klokskap, raushet og vittighet. Det var han. Kongen vår. En hjerterkonge.
Så mistet vi også ei hjerterdronning. Hun het kanskje Margit. Eller Bodil. Eller noe annet. Ja, det finnes mange dronninger i hjerter. For meg er hvert enkelt menneske like mye verdt. Både i livet og i døden. Men noen betyr mer for meg enn andre, fordi jeg har blitt så glad i dem gjennom tiden vi fikk i lag.
Sorgen blir kanskje ekstra stor og vid når mennesker med store hjerter dør. Noen gjør mer for andre enn de fleste. Noen gjør eksepsjonelle ting. Noen er bare mer til stede enn andre. Noen tar mer ansvar i samfunnet. Noen engasjerer seg mer. Noen er så uredde.
Men vi er alle like viktige i livet. Alle mennesker blir født like, men vi har ikke de samme mulighetene, vilkårene, genene, interessene og alt det der. Og så finnes flaks. Uflaks. Hvor heldig var du i livets lotteri? Hva gjorde du med kortene du fikk på hånda? Gikk kabalen din opp?
Jeg liker den jødiske tanken om at mennesker dør to ganger. Først kommer den fysiske døden, når hjertet slutter å slå og livet opphører. Det andre dødsfallet skjer når menneskene som er igjen på jorda, ikke husker deg lenger, og ingen sier navnet ditt mer. Da er man borte for alltid.
Det betyr at et menneske lever videre i minnene til familie, venner og etterkommere så lenge navnet blir nevnt.
Å dele hjerter gir livskraft og energi. Å dele sorg og minner om dem vi har mistet, gir oss trøst.
Jeg skriver dette for å minne oss på hvor viktig det er å huske dem som er borte. Jeg skriver dette for å minne oss på at vi bare har ett liv, og at du betyr noe for andre. Følg hjertet ditt og bruk deg selv godt. Vi lever bare én gang, men kanskje er den du ereller det du gjør for andre, så fint og stort og viktig at du får leve langt inn i evigheten.
Margit Langseth
Først publisert 24. oktober 2026 i Helgelands Blads ‘Helgestemmen’.
Foto (c) Margit Langseth