Vandring fra Vigo til Redondela, 18 km
Høydemeter ca 430 og enda mer nedover i en veldig bratt nedoverbakke helt mot slutten…
Dagen i dag startet med en god natts søvn! Halleluja! Vi var begge enige om at senga var deilig og myk nok og at aircondition var helt fantastisk. Lenge siden jeg har sovet seks timer i et strekk. Det gjorde utrolig godt!
Frokosten var også super. Det var grovt brød, og ikke bare tørr loff. Jippi! Vi spiste frokost med Tina fra Nederland og traff våre første nordmenn, tre trivelige damer fra Trondheim som startet sin Camino nettopp.
Jeg har hatt en fin dag – en super vandring – med mange tanker. Du skal få høre mer om det.
Da vi satt ved frokostbordet kom det ei dame inn. Ei lang og ekstremt tynn dame, ca 40 år. Hun tigget penger til kaffe. Og vi gjorde som vi er opplært til: No, sorry. Men Karen ga henne en croisant som hun tok i mot med to veldig skitne hender. Jeg så at hun var ei vakker dame under alt den svarte sminken. Så ble hun kastet ut av servitøren som kom bort til oss og sa: I am so sorry. Det ble veldig stille rundt bordet til en av oss sa: That could have been one of us.
Jeg tror denne situasjonen satte meg i modus for tankefullhet i dag. Virkelig.
Anyway. Vi måtte ut av Vigo – en by som en storby kan være. Mange slitne store hus. Ei shoppinggate med eksklusive butikker. En flott havnepromenade. Heis (!) opp bakkene. Og tiggere og uteliggere.
Vi gikk gjennom byens utkant i omlag fem kilometer før vi kom til en siste kafé og tok oss en god kaffe. Heldigvis var det søndag morgen og lite trafikk. Vi fulgte deretter den øvre bebyggelsen innover fjorden som er jevn bebygd stort sett heile veien.
Jeg likte at vi gikk med hus på nedsiden og skog på oversiden. Vi kunne se utover fjorden på begge sider. Området har tydelig mye havneaktivitet, skipsverft og mange sjøbaserte anlegg som Karen mener er østersfarmer.
Turen gikk i godt tempo på asfalt. Jeg elsker å gå på asfalt og flatt terreng. Det var overskyet og vind, så jeg følte meg jo nesten som heime! Herlig med en dag som ikke var så varm. Det var til og med deilig med litt regn. En god del av turen gikk også på ei bred sti inne i skogen, og vi fant en steinbenk ved et vannfall der vi spiste niste. Denne strekningen har ingen kafeer eller toaletter etter man forlater Vigo og før man kommer til Rendondela sentrum. Det visste vi jo, heldigvis.
I skogen møtte vi en artig fyr som kom syngende. Han gikk to skritt frem og et til siden. Han danset mens han sang ‘Hare Krishna, hare Krishna’. Og jeg sa, – sjå,- enten er han bare utrolig glad eller så er han gal. Or maybe both. Han stoppet rett foran oss og bare smilte. Før han fortsatte videre. Hare Krishna.
Tenk å kunne møte livet sånn og spre glede med sang og dans på din vei! Jeg ble veldig tankefull. Jeg fikk liksom litt ekstra mot. Jeg ble så godt humør, liksom. Og jeg tenkte litt på hva en person egentlig kan bety for andre. Man kan jo lett gjøre dagen ekstra god for andre,- eller ikke. Vi har vel alle noen eksempler på folk som får andre til å føle seg dårlig, ikke sant.
Jeg har tenkt mye på takknemlighet i dag. Jeg er så takknemlig for kjærligheten som finnes i livet mitt. Jeg har gode venner – tenk at jeg har en søster i Australia som vil ha meg med på tur og plastrer tærne mine hver dag. Venner er absolutt en av livets største gaver. Har du gode venner, så dumper de deg ikke, og du kan fortelle dem alt og være akkurat deg selv. Jeg er også så takknemlig for familien min som elsker meg. Selv om jeg er sur og stressa, så drar de ikke sin vei, liksom. Min lille familie med gutta mine som støtter meg i alt jeg vil. Min eldste sønn sier alltid – følg drømmen din, mamma. Gjør det som er best for deg. Og det er vel derfor jeg er her på Caminoen i dag! Jeg er heldig som har foreldre og søsken og svigersøsken som jeg er veldig glad i. Og det er kanskje kleint å skrive det her. Det kan oppfattes som skryt, men jeg er bare takknemlig. Vi må alle finne noe å være takknemlige for, tror jeg. Og tenk at vennskap og kjærlighet er helt gratis. For alle!
Vi har møtt så mange mennesker underveis på denne turen. En mann fortalte om at han fikk et nytt liv etter å ha gått den franske Caminoen da han ble pensjonist. Han er ikke religiøs, men han lagde seg noen da nye leveregler. Regel nr 1 var: Don’t be an asshole. For han følte at han hadde oppført seg som en drittsekk på jobb i åresvis. Med masing og kommandoer og så videre. Og han likte det ikke. Han likte ikke den han hadde blitt. Nå ville han være grei og snill og hjelpe andre, sa han. Han hadde til og med tatovert et kamskjell / caminomerke på innsiden av armen, så han aldri skulle glemme at han hadde lovt seg selv å alltid være grei med andre!
So don’t be an asshole!
Og jeg er takknemlig for akkurat det også! At jeg faktisk kan få være meg sjøl på jobb. Det betyr utrolig mye for meg. Og jeg har ikke tenkt på det før nå, faktisk. Det er kanskje ingen selvfølge, selv om det er naturlig for meg. Jeg har en jobb jeg elsker og der jeg kan være helt meg selv og bruke min kunnskap og mine talenter. Jeg har en topp sjef og supre kollegaer som jeg stortrives med. Er man ikke skikkelig heldig og rik, da?
Klart at jeg gjerne skulle vunnet i Lotto, – kanskje litt vanskelig når jeg aldri spiller sånne spill. Eller tjent en million. Men jeg har jo det jeg trenger og mye mer enn det. Det er greit å betale på lånet og betale alle strømregningene. Jeg har tak over hodet og har min egen seng jeg kan sove trygt i hver kveld. Det er ikke alle som har det sånn. Takknemlighet.
Mot slutten av dagens vandring kom et skikkeleg regnskyll. Jeg ble søkkvåt. Inn til Randondela var det 350 høydemeter bratt nedover. Ingen av oss liker nedoverbakker for tiden. Karen var veldig tapper og gikk sikksakk i raskt tempo fordi nedoverbakke gjør veldig vondt i hennes kne. Hun er så tøff! Jeg gikk sakte fordi tærne er vonde på grunn tåneglene som er knekt, og våte bandasjer inni skoene var ikke akkurat herlig.
Da vi var nesten kommet ned – søkkvåte, så jeg ei dør åpne seg. En mann stod plutselig der og rakk Karen et eple. Jeg ble rørt av denne gesten. Hun trodde jo at han ga epler til alle. Men så lukket han døra og var borte. Takknemlighet, tenkte jeg. For en gest. For en magisk vandring dette var!
Jeg opplevde dagens vandring litt som å sveve over verden og betrakte den ovenfra. Veldig rart. Jeg har ofte den følelsen når jeg vandrer lange turer og tankene får vandre med meg. Som når jeg går fra Bjørn på Dønna til Flostad på Herøy på Helgeland. Den er den vakreste og fineste strekninga jeg vet om så langt. Den følelsen fikk jeg i dag. Så ja,- takknemlighet. Sånn ble dagen min, selv om jeg vet at Karen opplevde den på en annen måte. Hun har hatt bedre dager og turer, sa hun. Mens jeg hadde det som fisken i vannet i dag – til tross for at jeg ble både våt og kald. Eller like a pig in a mud, som Karen sa.
Etter scenen med eplet så jeg opp fra en dryppende hette og gjennom våte briller og oppdaget et skilt på en lyktestolpe som snakket til meg som på en måte oppsummerte min dag. Det stod: I am the light I see in others.
Buen Camino!
❤️ Margit
———-
Skrevet 17. september 2023
For resten av vandringa fra Porto i Portugal langs kysten og inn til Santiago de Compostela kan man lese mer på Facebook: https://www.facebook.com/share/1Af8wiH1tg/?mibextid=wwXIfr
Foto(c) Margit Langseth
