Mitt liv formes av farger. Det skulle man kanskje ikke tro. Jeg går jo nesten alltid i svart. Men inni meg, vet du, er det en eksplosjon av farger.
Jeg liker brunt best. Sikkert fordi det er nesten svart. Kanskje fordi jeg vokste opp med brun kjole med hvit krage og brun velurdress med oransje rundinger på. Og jeg klarer bare ikke ta ned de brune og hvite og oransjeblonstrede gardinenene min mamma faldet kanten på for hånd i 1975. Jeg digger brunt med oransje. Eller brunt med rødt. Og kanskje jeg liker brunt fordi jeg en gang i tiden ble forelsket i et par brune øyne i et fjes med smilehull. Men han ville ikke ha meg. Kanskje like greit, tenkte jeg da jeg faktisk oppdaget at øynene på den svikefulle ikke var brune, men mørke blå. Jeg hater blått. Fortsatt.
Men jeg liker grønt. Sånn gammeldagsgrønt som den vakre tømmerveggen jeg fant under alle lag med tapet og huntonitt i nordlandshuset på Sandnes. Eller like grønt som setet på den gamle pinnestolen. Den med utskjærte hjerter i den rødmalte ryggen. Like grønt som den gamle veggen mellom to gamle trebygninger i Øverbyen som hadde rustne stiftet etter mange tiår med plakatoppheng. Jeg skulle spørre om jeg fikk noen planker da husene ble renovert, men så var veggen plutselig borte forever og erstattet av en helt ny og hvit og sjarmløs vegg. Da ble jeg trist inni meg, liksom. Sveket igjen, liksom.
Jeg liker grønt. Kanskje kler jeg grønt. Fordi jeg en gang hadde kastanjerødt hår og brune øyne, og grønt hører jo til jordens fargepalett.
Min mamma siterer ofte min ungdomsvenninne som sa til meg: du kler grønt, din svinepels. Jeg sa vel takk. Og herregud, så unge vi var. Den gangen jeg kunne kle på meg hvasomhelst. Alt passet, liksom. Uansett størrelse og farge. Bare ikke noe blått. Det har jeg aldri følt meg vel i.
Så kom åttitallet med alt det rosa og gule og mintgrønne. Og blå. Det ble litt too much. Det var egentlig helt jævlig. Og jeg fikk så nok av rosa. Alt var rosa på rommet mitt. Til og med rullegardinene mine var rosa. Nå blir jeg kvalm av rosa. Fysisk dårlig, liksom.
På nittitallet kom det heldigvis andre farger, og da ble stua på Nordnes i Bergen malt rød. Det var hypermoderne. Og jeg malte et gammelt skap mørkegrønt. Vogngrønt. Jeg var jammen meg trendy. Up to date. Og nå er jammen meg skapet mitt, som er mer som et skrap, moderne igjen. Det er flaskegrønt. Som Tuborg, ikke sant.
Men så skulle alt bli beige. Så hvitt. Veldig lenge veldig hvitt. Hvitt langt inn i evigheten, på en måte. Så langt øya rakk.
Så kom grått. Og litt brunt. Og jeg tenkte at jeg nå var tiden inne for male soverommet mosegrønt for å fjerne mammas veldig beige periode på hele loftet. Og jeg diskuterte grønnfarger i lunsjen. Og fikk anbefalt en finfin variant av mellomgrønt.
Men så så jeg det på boligannonser på Finn. I interiørbladene. På Facebook når alle i byen skal selge den grå sofaen de kjøpte for litt siden. Alle har jo malt en eller flere vegger grønne. Bak skjenker og hyller er veggene grønne. Ytterganger er grønne. Kjøkkenfronter er grønne. Mørkegrønt, mosegrønt, blågrønt. Petrol. Ja, dere vet.
Og jeg tenkte. De har tatt fargen min. Fy faen for noen svinepelser! Jeg tror jeg hater grønt.
Margit Langseth
20.10.2020
